LA-1995-676
| Instans: | Agder lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1995-09-11 |
| Publisert: | LA-1995-00676 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kragerø namsrett Nr: 95-136 - Agder lagmannsrett LA-1995-00676 K |
| Parter: | Kjærende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Ole-Bjørn Hvattum). |
| Forfatter: | Lagdommer Per Holtar Evensen, førstelagmann Arne Christiansen, lagdommer John Årseth |
| Lovhenvisninger: | Gjeldsordningsloven (1992) §1-3, §4-2, §5-2, Tvistemålsloven (1915) §399, §1-1 |
Den 30. juni 1995 avsa Kragerø namsrett kjennelse for at et forslag til tvungen gjeldsordning fra A, født xx.xx.1965, ble nektet stadfestet.
Om sakens bakgrunn og namsrettens avgjørelsesgrunner vises det til kjennelsen.
Namsrettens kjennelse som ble forkynt for A 16. august 1995, er på hennes vegne påkjært til Agder lagmannsrett av advokat Ole-Bjørn Hvattum den 30. s.m. I kjæremålet heter det:
"Såvidt en kan se begrunnes nektelsen av stadfestelsen av forslaget på følgende måte:
A er forholdsvis ung, 30 år. Til en viss grad har hun anledning til å bestemme over egen inntekt.
Det foreligger fare for tilpasning til loven og det er grunn til å tro at det blir endringer i den økonomiske situasjonen ved at barnetrygden blir endret.
Med den bakgrunn har retten kommet til at det vil virke støtende og stadfeste en gjeldsordning.
En vil i den forbindelse vise til §1-3 i Gjeldsordningsloven samt til Hans Petter Gravers kommentar til Gjeldsordningsloven.
Det er en forutsetning at man må konstatere at debitor forsøker å spekulere i mulighetene for en gjeldsordning eller forsøker å unndra midler fra kreditorene.
Det vil fra As side bli anført at så ikke er tilfelle.
Hun er blitt påført gjelden som følge av tidligere ektefelles konkurs, samt tvangssalg av ekteparets leilighet der betydelig restgjeld oppsto.
Det er derfor ikke tale om spekulasjon, men snarere om et forsøk på å få hjelp i en situasjon som skyldneren har blitt påført og som hun ikke kunne påvirke.
Videre vil det bli anført at kreditorenes midler allerede var tapt før den foreliggende situasjon oppsto.
Insolvenskravet er oppfylt ved at det ikke er verdier tilstede som motsvarer gjelden.
Det vil videre bli anført at betingelsene for å kunne betrakte rettsbegrepet støtende som oppfylt ikke er tilstede. Som sagt har ikke skyldneren spekulert i mulighetene for en gjeldsordning, ei heller har hun unndratt midler fra kreditorene.
Det vil videre bli tilbakevist at man kan begrunne nektelsen med at debitor er ung.
Det vil, fra As side, bli anført at det ikke kan være riktig at man skal mene at man må opp i en viss alder for å få godkjent at man har gjeldsproblemer.
Definisjonen på gjeldsproblemer er at man er varig ute av stand til å oppfylle forpliktelsene (§1-3), ikke bare i dagens situasjon, men også på sikt.
Med sikt menes ikke for alltid, men i en overskuelig fremtid. Denne situasjonen foreligger her.
Det er videre anført at A har anledning til å bestemme over sin egen inntekt. Slik som situasjonen er for A er hun eneforsørger og en eventuell jobb måtte være en deltidsjobb.
Det vil imidlertid bli anført at lønnen ikke vil kunne bidra til å løse hennes gjeldsproblemer fordi det samtidig vil oppstå meromkostninger til dagmamma, barnehageplass etc.
Når det gjelder fare for tilpasning til loven vil det bli anført at A på ingen måte bevisst har tilpasset seg Gjeldsloven.
Hun har ikke unnlatt å ta seg arbeid fordi hun har tiltro til at gjeldsordningen rydder opp for henne. Hun har ikke, på noen som helst måte, planlagt å være arbeidsledig, men både det forhold at hun er eneforsørger og ikke-utdannet gjør at hennes situasjon i arbeidsmarkedet i dag er svært vanskelig.
Når det gjelder endringer i den økonomiske situasjonen ved at barnetrygden kan bli endret så vil det, på hennes vegne, bli anført at dette ikke kan hensyntas idet en eventuell økning i barnetrygden kun vil være av minimal karakter og kun være ment å dekke de økte livsomkostninger, oppholdsomkostninger, oppholdsutgifter for A og hennes barn.
Med den bakgrunn tør en be om at namsretten av eget tiltak stadfester skyldnerens forslag til tvungen gjeldsordning.
Idet en viser til Tvistemålsloven §399 tredje ledd vil en be om at namsretten av eget tiltak forandrer sin avgjørelse.
Dersom namsretten ikke finner å kunne gjøre dette vil en be om at nærværende klage oversendes lagmannsretten til behandling.
For øvrig viser en til det fremlagte forslag til gjeldsordning med de nødvendige bilag."
Lagmannsretten skal bemerke:
Som det fremgår av sakens dokumenter, må det legges til grunn at A er en 30 år gammel skilt kvinne som har eneomsorgen for et barn på 7 1/2 år og er bidragspliktig overfor et annet barn med kr 1200,- pr. måned. Hun har ut over grunnskole gått ett år på handel- og kontorlinje, men har vært og er hjemmeværende, slik at hun er uten erfaring fra yrkeslivet. For sin innskuddsfrie hybelleilighet betaler hun kr 3500,- pr måned.
De beregninger og oppgaver som er utarbeidet med bistand fra Kragerø lensmannskontor viser at A, da hennes forslag om frivillig gjeldsordning ble fremmet i januar 1995, hadde en samlet gjeld stor kr 292629,-. Hennes årlige disponible inntekt var oppgitt til kr 94212,-, mens hennes årlige utgifter inklusive utgift til livopphold for seg selv og barnet utgjorde kr 22446,- mer enn denne inntekt. Under henvisning til endring i satsene for barnetrygd og reglene i den såkalte Sifo-modell med virkning fra 1. januar 1995, er oppstillingene endret, noe som har medført at "årlig underskudd" for A utgjør vel kr 41000,-, dette uten at noen del av hennes inntekt er nyttet til betjening av gjeld.
Etter en samlet vurdering av det foran nevnte, anser lagmannsretten det ikke tvilsomt at A befinner seg i en situasjon som beskrevet i gjeldsordningsloven §1-3 første ledd. Hennes beskjedne utdannelse og manglende yrkeserfaring, samt eneomsorgen for et mindreårig barn og det behov for bedre boforhold som vil melde seg etterhvert som barnet vokser til, må anses å gjøre det overveiende sannsynlig at hun varig vil være ute av stand til å oppfylle sine gjeldsforpliktelser. For å få kontroll over sin økonomi i løpet av en overskuelig fremtid trenger hun derfor slik hjelp som gjeldsordningsloven tar sikte på å gi, jfr. dens §1-1.
As forslag til tvungen gjeldsordning går ut på at intet skal betales til kreditorene, på at gjeldsordningsperioden skal være 5 år og på at A ved utløpet av denne tid skal være kvitt all den gjeld hun nå har. Til tross for det nettopp nevnte, og til tross for at A etter all sannsynlighet må antas å ville være ute av stand til å betjene sin gjeld i de nærmeste 5 år, finner lagmannsretten at en gjeldsordning i samsvar med As forslag vil virke støtende såvel overfor andre skyldnere som i samfunnet for øvrig, slik at stadfestelse av forslaget må nektes i medhold av gjeldsordningsloven §1-3 annet ledd. Dette må desto mer gjelde ettersom A hverken under forsøket på å oppnå frivillig eller tvungen gjeldsordning synes å ha lansert forslag til andre ordninger f.eks. med avdragsfritak for en viss periode, ettergivelse av renter osv. Det vises for så vidt til gjeldsordningsloven §4-2 og §5-2.
Noe omkostningsspørsmål foreligger ikke til avgjørelse.
Namsrettens kjennelse blir etter dette å stadfeste.
Slutning:
Kragerø namsretts kjennelse av 30. juni 1995 stadfestes.