LA-1995-683
| Instans: | Agder lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1995-09-19 |
| Publisert: | LA-1995-00683 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Aust-Telemark jordskifterett Nr: 94-2 - Agder lagmannsrett LA-1995-00683 K |
| Parter: | Kjærende part: Olav Lind (Prosessfullmektig: Advokat Nils Juel). Kjæremotpart: 1. Knut Skeie Rue m.fl |
| Forfatter: | Lagdommer John Årseth, førstelagmann Arne Christiansen, lagdommer Tore-Jarl Christensen |
| Lovhenvisninger: | Jordskifteloven (1979) §61, Jordskifteloven (1882) §18, Jordskifteloven (1882), Tvistemålsloven (1915) §137, §403, §17, §1, §3, §4, §5, §97, Jordskifteloven (1979) |
Olav Lind, eier av gnr. 64, bnr. 1 og 2, i Seljord, har i begjæring 15. februar 1994 til Aust-Telemark jordskifterett krevet ny bruksordning (beiteordning) for et område i Skorvefjell, hvor en rekke rettighetshavere er berørt. Bakgrunnen for kravet er at det i gjeldende beiteordning, som ble fastsatt i en jordskiftesak som ble avsluttet i 1932, påstås å være gjort store uretter med hensyn til hans eiendom. Han har derfor krevet at jordskifteretten nå endrer den fastsatte beiteordningen og regulerer hele beitefeltet til fellesbeite, og fastsetter regler for bruk av beitet. Eierne av de eiendommene som er med i beiteordningen hevdet at det ikke foreligger noe behov for ny beiteordning på Skorvefjell, og at jordskifterekvirentens eiendom i henhold til avgjørelsen i jordskiftesaken fra 1932 ikke har noen andel i beitet på fjellet. De påsto derfor kravet om jordskifte avvist.
Aust-Telemark jordskifterett har 29. juni 1995 avsagt kjennelse om at kravet fra Olav Lind om bruksordning avvises. Jordskifteretten har i kjennelsen prejudisielt avgjort at rekvirenten har krevd beiteordning i et beiteområde hvor hans eiendom, i henhold til avgjørelsen i saken fra 1932, ikke har noen andel og at han derfor ikke kan få medhold i sitt krav.
Kjennelsen er av Olav Lind v/ advokat Nils Juel påkjært til Agder lagmannsrett. I tvil om hva som er riktig rettsmiddel er det i senere prosesskriv bedt om, i tilfelle lagmannsretten anser anke som riktig rettsmiddel, at kjæremålet anses som anke. Av samme grunn er også inngitt anke til Agder jordskifteoverrett. Enkelte av motpartene har imøtegått kjæremålet.
Den kjærende part har i kjæremålet gjort gjeldende at den avgjørelsen jordskifteretten har truffet, er en avgjørelse om realiteten og derfor egentlig en dom som etter jordskifteloven §17 kan være gjenstand for anke til lagmannsretten, alternativt en avgjørelse som kan ankes til jordskifteoverretten etter §61. Som nevnt er det i senere prosesskriv bedt om at kjæremålet eventuelt anses som anke til lagmannsretten.
Når det gjelder realiteten i saken, hevdes følgende:
Den kjærende parts eiendom "Kvåle" hadde før 1832 sammen med de øvrige brukene i "Flat-Flatdal" andel i beitet på Skorve i forhold til sin skyld. Ved et "Commisionsforlik" 15. juni 1832, tinglyst 4. mars 11834, ble bestemt at "Kvåle" skulle avstå fra sin bruk av beitet mot å få innbetalt en "leie". Denne besto i et bestemt pengebeløp, samt visse andre spesifiserte ytelser. Dette forliket kan nødvendivis ikke utlegges som et salg av beitet. "Kvåle" har fortsatt sin eierandel intakt, men mottar en bestemt leie for dette. Ved bruksordningen av Skorve-beitet i 1924-32 var således "Kvåle" fortsatt part. For denne eiendommen fikk imidlertid bruksordningssaken som resultat at gården ikke fullt ut fikk gjort om på den ordningen som ble fastsatt i "Commisionsforliket". "Kvåle" fikk likevel utlagt noe beiteareal til eget bruk.
Etter jordskifteloven er det anledning til å ta bruksordningssaker opp igjen etter at det er gått minimum 10 år, jfr. jordskifteloven §4. Den nåværende eier av "Kvåle" har lagt opp til en drift av sin eiendom som nå nødvendigjør en utstrakt bruk av beite. Forholdene har derfor endret seg for "Kvåle", og han bør derfor være berettiget til å få foretatt en ny vurdering av beiteressursene og en ordning av disse.
I kjæremålet ble nedlagt slik påstand:
"1. Jordskifterettens kjennelse oppheves og saken hjemvises til ny behandling i jordskifteretten.
2. Olav Lind tilkjennes saksomkostninger med kr 5000,- hos de av kjæremotpartene som tar til motmæle."
Som nevnt er det i senere prosesskriv uttrykt tvil om hva som er riktig rettsmiddel, men det er ikke nedlagt noen endret påstand.
Kjæremotpart nr. 11, Ottar Flatland, eier av gnr. 70, bnr. 1, godtar og tiltrer jordskifteskifterettens kjennelse. Han viser til at jordskifteretten i 1932 foretok en bruksordning for de partene som hadde beiterett i området. "Kvåle" hadde mistet sin beiterett i området ved en voldgiftsdom i 1832 og kunne derfor ikke bli med i noen ny bruksordning for området.
Kjæremotpartene nr. 1, 2, 8, og 9, henholdsvis Knut Skeie Rue, Birgit Heggenes, Asbjørn Speikland, og Birgit Trahaug Lia, har i hovedsak anført:
"Kvåle" har ingen beiteandel på Skorve. Eiendommen fikk sin beiteandel her avløst ved utskiftningen avsluttet i 1932, ved at den fikk beitet i egen skog og beite i naboskog som henger sammen med egen skog. Hele eiendommens beite ble derfor oppgjort.
Den kjærende parts anførsel om at utskiftningen i 1932 var en bruksordning strider klart og utvilsomt mot den lokale og kjæremotpartenes rettsoppfatning. Tittelen på utskiftningen av 1932 er "Udskiftning over Flate-Flatdal" og gjenspeiler klart den entydige lokale rettsoppfatning at beiteretter og andeler ble oppgjort gjennom denne utskiftningen. Den kjærende parts oppfatning av at dette var en bruksordning som ikke berørte beiteandeler, er en ny oppfatning som aldri tidligere har vært påstått og et nytt syn som den kjærende part er alene om.
Ved utskiftningen i 1932 ble alle omtalte eiendommer og arealer under skoggrensa totalutskiftet. I fjellet over skoggrensa var beite eneste økonomisk interessante bruk. Det må da være den juridisk riktige fortolkningen at utskiftningen av beitet, helt analogt med den øvrige utskiftning, også var en totalutskiftning av beieretter. Det er ingen holdepunkter for å anta at jordskifteretten dengang har ment noe annet. Tvert i mot indikerer også jordskiftekartene at det var en totalutskiftning av beitet i fjellet, på samme måte som på de øvrige berørte arealene. Hadde jordskifteretten ment noe annet, måtte dette i så fall ha kommet klart fram, siden alt det øvrige dreiet seg om eiendomsutskiftning.
Det er av disse motpartene nedlagt slik påstand:
"Det fremsatte kjæremål fra Olav Lind blir å avvise."
De øvrige kjæremotpartene har ikke gitt noe tilsvar.
Lagmannsretten må først ta standpunkt til hva som er riktig rettsmiddel mot jordskifterettens kjennelse.
Etter jordskifteloven §61 foreligger to grupper av rettsmiddel, nemlig anke og kjæremål. Etter §61 annet ledd kan dom etter §17 ankes til lagmannsretten. Etter tredje ledd kan visse nærmere angitte avgjørelser påkjæres til lagmannsretten. I alle andre tilfeller er rettsmiddelet anke til jordskifteoverretten. Det er i prinsippet ikke avgjørende at en avgjørelse blir gitt feil form. Virkningen skal være den samme som om riktig form var benyttet, jfr. Austenå og Øvstedal: Jordskifteloven, side 104.
Jordskifteretten har ved vurderingen av om jordskiftekravet skal fremmes prejudisielt avgjort at rekvirentens eiendom ikke lenger har noen andel i beitet i vedkommende beiteområde, og med henvisning til dette har jordskifteretten avsagt kjennelse om avvisning av kravet om bruksordning. Jordskifteretten har i kjennelsen angitt at etter som saken avvises "på ikke materielt grunnlag", kan kjennelsen påkjæres til lagmannsretten.
Etter jordskifteloven §61 annet ledd, bokstav a), er kjæremål til lagmannsretten riktig rettsmiddel mot avgjørelser i spørsmål om avvisning av andre enn "materielle grunnar". Jordskifteloven har ingen regel om hvilken form retten skal benytte når krav om jordskifte blir nektet fremmet - jfr. dog jordskifteloven §97 jfr. tvistemålsloven §137 annet ledd -i motsetning til utskiftningsloven fra 1882 som i §18 hadde en uttrykkelig regel om dette. Denne regelen ble fortolket slik at kjennelse skulle benyttes dersom avgjørelsen bygget på at rettslige -formelle - spørsmål var til hinder for jordskifte, mens "formelig skjønn" skulle benyttes når det derimot var tale om skjønnsmessige - materielle - spørsmål som hindring for jordskiftet, jfr. Austenå og Øvstedal l.c. side 89 hvor det henvises til Gausland: Utskiftningsloven av 1882 116-117, og med konklusjon om at praksis fremdeles bygger på den lære Gauland har hevdet. Jfr. også Austenå og Øvstedal l.c.side 90 hvor det uttales at formen kjennelse bør benyttes når krav om jordskifte blir avvist.
Materielle grunner i jordskifteloven forstand må antas å være skjønnsmessige spørsmål av betydning for om jordskiftet skal fremmes eller ikke, så som spørsmål om jordskiftet er hensiktsmessig og gjennomførlig, om det er tjenlig eller forbundet med overveiende ulemper, o.l., jfr. jordskifteloven §1 og §3, i motsetning til formelle og/eller rettslige betingelser for å kunne kreve jordskifte jfr. bl.a. lovens §5. En slik forståelse av begrepet materielle spørsmål ble lagt til grunn i den tidligere utskiftningsloven av 1882, jfr. Gausland l.c. side 116-117, hvor f.eks. spørsmål om det foreligger sameie i grunn er betegnet som et rettslig - formelt - spørsmål. Det foreligger ikke noe grunnlag for å anta at tidligere eller någjeldende jordskiftelov bygger på en annen forståelse av begrepet.
Austeneå og Øvstedal, l.c. side 229, hevder at en avgjørelse om at rekvirenten ikke er eier eller medeier i den grunnen saken gjelder, er avvisning på materielt grunnlag, og at en slik avgjørelse ikke kan påkjæres til lagmannsretten, men at riktig rettsmiddel i et slikt tilfelle er anke til jordskifteoverretten. Som støtte for dette synet er det henvist til en kjennelse fra Frostating lagmannsrett. Denne kjennelsen ble avsagt i en sak hvor jordskifteretten hadde avvist jordskiftekravet etter å ha funnet godtgjort at rekvirenten ikke hadde noen eiendomsrett til den aktuelle eiendommen. Med henvisning til dette konstaterte lagmannsretten at det var tale om en avvisning av materielle grunner og at rettmidlet da er anke til jordskifteoverretten.
Frostating lagmannsrett har imidlertid i nevnte sak ikke nærmere drøftet hva som ligger i begrepet materielle grunner i jordskifteloven forstand, og kjennelsen gir derfor liten veiledning for avgjørelsen i foreliggende sak. Hvis et spørsmål om jordskifterekvirenten er eier eller medeier i den aktuelle eiendommen anses som et materielt - og ikke et rettslig - spørsmål i jordskifteloven forstand, ville det innebære at spørsmålet med endelig virkning ville bli avgjort av en ikkejuridisk instans. Avgjørelser av jordskiftoverretten kan nemlig ankes til lagmannsretten bare på grunn av feil ved rettsanvendelsen eller ved saksbehandlingen. Etter lagmannsrettens oppfatning vil anke til jordskifteretten i et slikt tilfelle derfor stemme dårlig med det rettslige systemet i jordskifteloven, hvor det er et prinsipp at avgjørelser av rettslige spørsmål i forbindelse med et jordskifte skal kunne bringes inn for lagmannsretten, mens de øvrige mer skjønnsmessige spørsmålene avgjøres av jordskifteinstansene. Det påpekes i denne forbindelse at lagmannsretten og ikke jordskifteoverretten ville ha vært den riktige rettsmiddelinstans dersom tvisten om Kvåleeiendommens andel i beite hadde vært avgjort ved dom etter jordskifteloven §17. Det vises også til Ot.prp.nr.38 (199091) side 25-26, hvor det uttales at rettsmidlet mot "avgjerder om fremming eller avvisning av rettslege grunnar, bør vere kjæremål og ikkje anke".
Lagmannsretten finner etter dette at jordskifteretten har avvist jordskiftekravet på ikke-materielt grunnlag i nevnte forstand, og at riktig rettsmiddel da er kjæremål til lagmannsretten.
Når det gjelder realiteten i saken, skal lagmannsretten bemerke:
Som nevnt i jordskifterettens kjennelse er den rettskraftige bakgrunnen for eierforholdene på Skorve å finne i den jordskiftesaken som ble krevd i 1924 og avsluttet i 1932, og som henviser til voldgiftsdom av 15. oktober 1832, tinglyst 4. mars 1834, men som egentlig var et forlik - dengang benevnt som "Commissionsforliig" - inngått mellom eierne av de berørte eiendommene, jfr. fremlagt utskrift av forliket side 5.
Utskiftningen som ble krevet i 1924 gjaldt opprinnelig bare et beite på Skorve som gnr. 70 og gnr. 67 hadde i fellesskap. På grunn av innviklede eiendomsforhold ble imidlertid utskiftningsfeltet utvidet, jfr. rettsboken side 1 og 4. Utskiftningsretten uttalte følgende om eiendomsretten i teigene, jfr. rettsboken side 49:
"Retten derefter bestemte at for de strekningers vedkommende hvor raadigheten til skog og beite er tillagt forskjellige bruk, blir skogeieren aa anse som eiendomsberettiget, beitet anses som bruksrettighet." I kjennelsen av 29. juni 1995 har jordskifteretten med henvisning til dette sitatet trukket "som entydig konklusjon, at hvor skog intet finnes, er beiteeieren grunneier", jfr. kjennelsen side 10.
Utskiftningsretten ga i nevnte sitat uttrykk for hvordan rettighetsforholdene er hvor rådigheten til skog og beite ble tillagt forskjellige bruk. Retten ga derimot ikke generelt uttrykk for hvordan eiendomsretten er i teiger hvor det ikke er skog. Utskiftningsretten uttalte imidlertid følgende, jfr. rettsboken side 11:
"Under nærværende forretnings første session har Olav Raadstoga fastholdts sin rekvisisjon om deling av beitet på Nord-Skorve, som han eier sammen med Olav Framgaarden.
Johanne Kvaale er forresten ogsaa eier i dette beite, men ved den gamle voldgiftsdom av 1832 er det bestemt at Kvaale ikke skal ha rett til aa bruke beitet, som helt skal brukes av de to førstnevnte eiere mot fastsatt aarlig avgift til Kvaale av 2 kroner. Johanne Kvaale har nu fremsatt forlangende om at den gamle ordning annuleres og at hun faar sin andel i beitet til egen raadighet."
Johanne Kvaale - Olav Linds forgjenger på eiendommen - ble således ansett å være eier i beitet, men hadde ikke selv rett til å bruke det. Hun hadde derimot rett til vederlag for de to andre eiernes bruk. Det førstnevnte sitatet gir således etter lagmannsrettens oppfatning neppe grunnlag for slik konklusjon om eiendomsretten som jordskifteretten har trukket i kjennelsen av 29. juni 1995, jfr. foran.
I
"Commissionsforliiket" fra 1832 er om "Fæbetet paa Skorve" uttalt, jfr. fremlagt utskrift side 7:
"Det bemærkes at Gaarden Qvaales Eier har ikke Ret til at bruge dette Fæbete; men skal derimod have aarlig Afgift deraf . . . ".
Det er denne bestemmelsen det henvises til i foranstående sitat fra rettsboken fra 1924-32 side 11.
Utskiftningsretten fant i 1932 ikke å kunne ta kravet om deling av beitet på Skorve til følge, men uttalte følgende, jfr. rettsboken side 11:
"Derimot finner man at vedkommende parter vil være fullt betrygget i sin bruk ved at retten foretar en ordning av beiteforholdet i henhold til utskiftningsloven kap. 13.
Man bestemte derfor at saadan ordning blir aa foreta. Med hensyn til Johanne Kvaales forlangende da kan man heller ikke ta dette helt tilfølge. Den gamle ordning maa respekteres. At Kvaale som den største eier i beitet er blitt helt utelukket fra bruken ser unektelig noe rart ut, men Kvaale maa dengang ha opnaat fordele paa annen maate.
Hvori disse har bestaatt kan man ikke nu vite, men der maa ha lagt noe til grunn for at Kvaale er blitt utelukket og retten har oppfattet utelukkelsen som gjeldende for all tid,- med andre ord Kvaale er helt frakjent sin del i beitet. Vistnokk er der bestemt en aarlig pengeavgift, men denne er saa latterlig liten at den ikke kan være ment som ekvivalent for den fulle beitepart. Beløpet er ikke større enn at om det betales eller helt bortfaller, gjør hverken fra eller til for Kvaale."
Utskiftningsretten fraskilte så fra Nord-Skorvebeitet et mindre område som tidligere i lang tid hadde ligget ubrukt, og tilla dette området til gården Kvåles beitemark. Utskiftningsretten fant samtidig at den årsavgiften som Kvåle hadde hatt for Skorve ville kapitalisert ikke utgjøre større sum enn at den måtte sies å være rimelig vederlag for den tilkjente beitestrekningen. Årsavgiften ble derfor opphevet, jfr. rettsboken side 12. Lagmannsretten oppfatter dette slik at bortfallet av den tidligere fastsatte årsavgiften var vederlag for det nye tilkjente beiteområdet, og at det ikke medførte noen endring av eiendomsretten til beiteområdet på Skorve.
Uansett hvordan det forholder seg med eiendomsretten til det omhandlede beiteområdet, er lagmannsretten enig med jordskifteretten i at rekvirentens - Olav Linds - eiendom på grunnlag av "Commissionsforliiget" ikke har noen bruksrett til det beiteområdet på Skorve som det nå kreves ny ordning for. Dette er ikke resultatet av en tidligere utskiftning eller jordskifte, men av det nevnte forliket av 1832. Hans eiendom var derfor heller ikke omfattet av den bruksordningen som utskiftningsretten fastsatte for området, jfr. rettsboken side 49-50. Lagmannsretten er etter dette også enig med jordskifteretten i han ikke har noen rett til å kreve en annen bruksordning for dette beiteområdet, jfr. jordskifteloven §4.
Lagmannsretten kan, når særlige grunner taler for det, beslutte å holde muntlig forhandling om et kjæremål, jfr. tvistemålslovens §403 tredje ledd. Lagmannsretten finner at det ikke er grunnlag for slik forhandling i dette tilfellet.
Jordskifterettens avvisningskjennelse blir etter dette å stadfeste. Det foreligger ikke noe omkostningskrav fra kjæremotpartenes side å ta stilling til.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning :
Jordskifterettens kjennelse stadfestes.