LA-1995-697
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1996-09-27 |
| Publisert: | LA-1995-00697 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Agder lagmannsrett la-1995-00696 A |
| Parter: | Ankende part: Hans Martin Haugen (Prosessfullmektig: Advokat Einar Nordby) Ankemotpart: Rikstrygdeverket (Prosessfullmektig: Advokatfullmektig Richard Saue) |
| Forfatter: | Lagdommer Erland Henrichsen Ekstraord. lagdommer Raamund Stuhaug Tilkalt dommer, justitiarius Tor Berge |
| Lovhenvisninger: | Folketrygdloven (1966) §6-4, §8-3, Tvistemålsloven (1915) §172, §11-5, §11-6, Folketrygdloven (1966), Trygderettsloven (1966) |
Saken gjelder prøving av en kjennelse truffet av Trygderettens ankeutvalg.
Hans Martin Haugen ble av fylkestrygdekontoret i Vestfold ved vedtak av 3. mars 1994 tilkjent uførepensjon etter en trafikkulykke. Vedtaket har slik ordlyd:
"Uførepensjonen etter en uføregrad på 40 % tilstås med virkning fra juni 1989, jf. §11-5.
Hele uførheten anses forårsaket av yrkesskaden.
Skadetidspunkt 26.5.88
Uføretidspunkt 1. juni 88
Anatt årlig arbeidsinntekt på skadetidspunktet settes til kr 140000,-, jf. §11-6."
Etter at vedtaket av trygede den 17. mars 1994 ble påanket til Trygderetten, fastholdt fylkestrygdekontoret sin avgjørelse og påsto i sin oversendelse av anken til Trygderetten sitt vedtak av 3. mars 1994 stadfestet.
Nærmere enkeltheter i saken og fylkestrygdekontorets vurdering fremgår av kontorets avgjørelse.
Anken til Trygdekontoret ble behandlet av Trygderettens ankeutvalg, jfr. lov om Trygderetten §14a, som i kjennelse av 23. mars 1995 traff vedtak om å nekte anken fremmet for Trygderetten. Nektelsen ble begrunnet med at anken etter utvalgets mening ikke kunne føre frem.
Hans Martin Haugen har ved stevning av 4. september 1995 til Agder lagmannsrett reist sak mot Rikstrygdeverket med påstand om opphevelse av ankeutvalgets vedtak. Rikstrygdeverket har tatt til motmæle.
Hovedforhandling er holdt i Tønsberg 10. september 1996. Saksøkeren sammen med sin prosessfullmektig, advokat Einar Nordby, var tilstede. For saksøkte møtte ingen formell partsrepresentant, men kontorsjef Harald Lid ved fylkestrygdekontoret i Vestfold var tilstede sammen med advokatfullmektig Richard Saue hos Regjeringsadvokaten. Det ble ikke avgitt forklaringer, men dokumentbevis ble påberopt uten at en finner grunn til å gå nærmere inn på dette.
Hans Martin Haugen, født xx.xx.1942, er bosatt i Sandefjord og har siden 1970 vært tilsatt i Sandefjord kommune, der han har utført forskjellig slags arbeid, etter ulykken for det meste av administrativ art. Han var 24. mai 1988 forsetepassasjer i en bil som ble påkjørt bakfra og ble ved sammenstøtet påført skader i rygg og nakke med påfølgende smerter og ubehag som har vedvart. Før ulykken hadde han bare sporadiske ryggplager.
Etter ulykken var Haugen sykmeldt. Han forsøkte seg etter en tid i arbeid, men ble på nytt sykmeldt. Etter en periode med delvis arbeid og delvis attføring gikk Haugen over til å arbeide i halv stilling. Han var på tidspunktet for fylkestrygdekontorets vedtak 3. mars 1994 tilsatt i halv stilling med halv lønn i Sandefjord kommune. Det kjennes ikke til planer om å endre halvdagstilsettingen.
Haugen har i adskillig utstrekning i de senere år ikke vært i stand til å arbeide i halv stilling, men har hatt betydelig sykefravær også fra denne stillingen med utbetaling av tilsvarende sykefraværsgodtgjøring.
Haugen har dessuten gjennom flere år drevet et mindre gårdsbruk. Hans gårdsdrift, blant annet med leie av jordbruksarealer, er trappet betydelig ned. Driftsformen har vært kornproduksjon. For 1994 ble han lignet for en næringsinntekt stor kr 10200,-.
Saksøkeren, Hans Martin Haugen, har i det vesentlige gjort gjeldende:
Fastsettelsen av uføreprosenten til 40, kan ikke være riktig. Siden Trygderettens ankeutvalg ikke har gitt noen begrunnelse for sitt vedtak, må en søke tilbake til fylkestrygdekontorets avgjørelse for å finne begrunnelse. Det er av fylkestrygdekontoret ikke tatt hensyn til at trygdede i praksis ikke er i stand til å arbeide i halv stilling. I flere år har han i så stor grad vært sykmeldt at arbeidsinnsatsen har svart til omtrent 50 % av halv stilling. Han må derfor regnes som omtrent 75 % arbeidsufør og må ha rett til uførepensjon svarende til dette. Folketrygdloven §8-3, fjerde ledd, anviser nettopp at det reelle forhold skal legges til grunn ved fastsettelse av uføregraden. At trygdede mottar sykepenger når han er sykmeldt fra sin halvdagsstilling, skal ikke tas hensyn til ved faststettelse av uføregraden.
Etter det anførte må ankeutvalgets kjennelse oppheves. Deretter må uføregraden fastsettes på nytt.
Saksøkeren har lagt ned slik påstand:
"Ankeutvalgets vedtak av 23. mars 95 i sak 0741/95 oppheves og saksøkeren tilkjennes saksomkostninger."
Saksøkte, Rikstrygdeverket, har i det vesentlige gjort gjeldende:
Fastsettelse av uføregrad beror på et skjønn. Retten kan ikke prøve annet enn lovmessigheten av vedtaket.
Det følger av avgjørelsen truffet av Trygderettens ankeutvalg at alle relevante forhold i saken er vurdert. Da det ikke hefter feil ved lovanvendelsen, må Rikstrygdeverket frifinnes. Etter det opplyste må fastsettelsen av uføregraden baseres på at trygdede er tilsatt i halv stilling. At han ikke makter å gjøre en innsats svarende til dette, kan ikke tillegges betydning så lenge han mottar lønn og sykepenger som ansatt i halv stilling. Utbetaling av sykepenger i stedet for lønn er i den forbindelse uten betydning. Det vises til folketrygdloven §8-3, fjerde ledd, i.f. Se også forskrift om fastsettelse og endring av uføregrad av 27. desember 1991, §1, jfr. §3. Dersom fastsettelse av uføregraden skulle baseres på at trygdede ikke er i stand til å fylle sin halvdagsstilling, ville trygdede oppnå en økonomisk kompensasjon utover det folketrygdloven forutsetter når det tas hensyn til utbetalingene i halvdagsstillingen. Inntektene av gårdsbruket forsterker dette forholdet.
Saksøkte har lagt ned slik påstand:
"1. Rikstrygdeverket frifinnes.
2. Rikstrygdeverket tilkjennes saksomkostninger."
Lagmannsretten bemerker:
Trygdede er i dag tilsatt i halv stilling og mottar lønn, eventuelt sykepenger, basert på dette. Tilsettingen i halv stilling har vart i flere år, og det er ikke gitt opplysninger som tyder på noen umiddelbar endring av dette. Selv om trygdede i praksis ikke er i stand til å fylle en halvdagsstilling, mottar han imidlertid lønn eller sykepenger svarende til halv stilling. En kan da ikke se at det hefter feil ved den lovanvendelsen uførevedtaket er basert på. Det vises forsåvidt til saksøktes anførsler gjengitt foran, og forskrift av 27. desember 91 "om fastsettelse og endring av uføregrad i forhold til pensjonsgivende inntekt", §1 jfr. §3, hvoretter sykepenger inngår i den mulige ervervsinntekt som den trygdesøkende forventes å kunne oppebære, jfr. folketrygdloven §6-4, definisjon av pensjonsgivende inntekt.
Rikstrygdeverket blir etter dette å frifinne.
Saksøkeren har tapt saken og skal etter hovedregelen i tvistemålsloven §172, første ledd, erstatte saksøkte saksomkostninger. Retten finner imidlertid at hver av partene bør bære egne omkostninger, jfr. unntaksregelen i §172, annet ledd. Fylkestrygdekontorets begrunnelse for vedtaket er snau. Trygdede hadde derfor etter rettens mening grunn til å være i tvil om vedtakets rettmessighet.
Til slutt nevner en at lagmannsrettens kompetanse ble vurdert under saksforberedelsen. Den forberedende dommer fant lagmannsretten kompetent til å behandle og avgjøre saken. Retten har ikke funnet grunnlag for noen annen vurdering.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Rikstrygdeverket frifinnes.
2. Hver av partene bærer sine omkostninger.