LA-1995-712
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1996-11-27 |
| Publisert: | LA-1995-00712 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Tønsberg byrett Nr. 94-01139 Agder lagmannsrett la-1995-00712 |
| Parter: | Ankende part: A (Prosessfullmektig: Ankemotpart: Vestfold fylkeskommune (Prosessfullmektig: Advokat Arne Lie) |
| Forfatter: | Lagdommer Per Holtar Evensen, formann Ekstraord. lagdommer John Årseth Ekstraord. lagdommer Birger Lassen |
| Lovhenvisninger: | Psykisk helsevernloven (1961) §3, §5, Psykisk helsevernloven (1961), Tvistemålsloven (1915) §180, §1, §2, §4, Forvaltningsloven (1967) §41 |
A ble 9. oktober 1991 begjært tvangsinnlagt ved psykiatrisk avdeling K ved Vestfold sentralsykehus etter lov om psykisk helsevern §3, annet ledd. Formelt vedtak om innleggelsen ble truffet neste dag, 10. oktober. Til grunn for innleggelsen lå en legeerklæring fra vakthavende lege ved kirurgisk avdeling ved sykehuset, samt tutorerklæring som var undertegnet av en politibetjent ved Tønsberg politikammer, med angivelse av at begjæringen var utstedt på vegne av en navngitt politifullmektig ved politikammeret.
Innleggelsen ble av A påklaget til Kontrollkommisjonen som 11. oktober 1991 forkastet klagen. A ble 14. oktober overført fra observasjonsvilkår (§3) til innleggelse uten samtykke etter nevnte lov §5, første ledd. Han ble funnet å være alvorlig sinnslidende, samtidig som to av de tre sidevilkårene i loven §5 fantes å være til stede, nemlig at innleggelse var nødvendig for b) å hindre at utsikt til helbredelse eller vesentlig bedring skulle forspilles, og for c) å hindre at han var til vesentlig fare for seg selv eller andre.
Den nevnte tutorerklæringen var imidlertid ikke formelt gyldig, og til erstatning fremkom en ny tutorerklæring fra kommunelegen i Nøtterøy datert 15. oktober 1991.
Vedtaket om innleggelse etter §5 ble av A påklaget til Kontrollkommisjonen som 18. oktober 1991 fant ikke å ta klagen til følge. Det var dissens i kommisjonen i spørsmålet om hvorvidt forannevnte sidevilkår b) var til stede. For øvrig var vedtaket enstemmig.
Det ble 14. oktober truffet vedtak om tvangsmedisinering av A. Dette vedtaket påklaget han til fylkeslegen i Vestfold som 17. oktober 1991 ga klageren medhold. Sentralsykehuset fattet deretter 18. oktober nytt vedtak om tvangsmedisinering. Også dette vedtaket ble påklaget av A, men klagen ble av fylkeslegen 22. oktober 1991 ikke tatt til følge. På grunnlag av nevnte vedtak fikk A i tiden 29. oktober - 23. desember 1991 4 injeksjoner av blandingen Trilafon og Akineton. Han var dagpasient ved sykehuset i tiden 3. januar - 13. januar 1992 og ble utskrevet sistnevnte dato og henvist til poliklinisk behandling.
Ved stevning 20. september 1995 reiste A sak ved Tønsberg byrett mot Vestfold fylkeskommune med påstand om at saksøkte er erstatningsansvarlig for den tvangsinnleggelsen, tilbakeholdelsen og tvangsmedisineringen av saksøkeren som er nevnt ovenfor. Fylkeskommunen påsto seg frifunnet. Under saksforberedelsen for byretten ble det avklart at søksmålet var et rent erstatningssøksmål. Byretten avsa dom i tvisten 19. juni 1995 med slik domsslutning:
"1. Vestfold fylkeskommune frifinnes.
2. I saksomkostninger betaler A til Vestfold fylkeskommune kr 28000,- -kronertjueåttetusen- innen 2 -to- uker fra dommens forkynnelse."
De nærmere omstendighetene i saken, partenes anførsler og fullstendige påstander for byretten, samt rettens vurdering av de faktiske og rettslige forholdene, fremgår av dommen som lagmannsretten viser til.
A har anket dommen til Agder lagmannsrett. Anken er angitt å gjelde byrettens bevisbedømmelse og rettsanvendelse. Vestfold fylkeskommune med advokat Arne Lie som prosessfullmektig har imøtegått anken.
Ankeforhandling ble holdt i Tønsberg 14. og 15. november 1996. Den ankende part møtte, uten prosessfullmektig, og forklarte seg. For fylkeskommunen møtte konstituert sykehusdirektør Per Skretting, med fullmakt, sammen med prosessfullmektigen. Det ble avhørt 10 vitner, hvorav 5 var nye for lagmannsretten.
Saken står for lagmannsretten i alt vesentlig i samme stilling, såvel faktisk som rettslig, som for byretten. Partenes anførsler er også i hovedtrekkene de samme for begge rettene og det vises for så vidt til gjengivelsen i byrettens dom.
Den ankende parts anførsler kan sammenfattes slik:
Byretten har bedømt bevisene feil når den har kommet til at vilkårene for tvanginnleggelse og tvangsmedisinering var til stede. Det forelå ikke noe grunnlag for tvangsinnleggelsen og den var således uberettiget. Det ble ved sykehuset gjort grunnleggende feil når det ved innleggelsen ble lagt til grunn en begjæring fra politiet om tvangsinnleggelse. Tutorerklæringen var ikke avgitt av rett myndighet, idet det er på det rene at polititjenestemannen som undertegnet tutorerklæringen ikke hadde fullmakt fra sine overordnede, som senere har bekreftet at det var uriktig av politiet å begjære den ankende part tvangsinnlagt, jfr. politiets skriv 15. oktober 1991. Videre vises til at den personlige legeundersøkelsen som er en forutsetning for slik innleggelse, ikke ble foretatt. Lege Terese Halvorsens erklæring, som ble lagt til grunn ved innleggelsen, var ikke basert på førstehånds kjennskap til A. Hun foretok ikke noen personlig undersøkelse av ham, slik erklæringen gir uttrykk for, dette til tross for at slik undersøkelse er en forutsetning for avgivelse av slik erklæring, jfr. forskrifter om psykisk helsevern uten den sykes samtykke, fastsatt ved kgl.res. 22. desember 1978, med endringer senest 14. november 1988, §4 - §2. Det forelå således mangelfullt faglig grunnlag for erklæringen, og den standarderklæringen som ble benyttet, inneholder ikke opplysninger som tilfredsstiller lov og forskrifter.
Sidevilkårene etter lov om psykisk helsevern §5 var heller ikke til stede, idet den ankende part ikke representerte noen fare, verken for seg selv eller andre. Utsikten til bedring var heller ikke til stede, idet det i ettertid viste seg og er erkjent at medisineringen ikke hadde noen virkning, bortsett fra den generelle nedsløvingen av ham. Tvangsmedisineringen var således også uberettiget.
Som følge av at den ankende part på uriktig grunnlag ble tvangsinnlagt, tilbakeholdt og tvangsmedisinert, ble han påført store mentale påkjenninger og en helseknekk som gjør at han nå ser det som sin fremste oppgave å bekjempe bruk av psykofarmaka, og spesielt bruk av medisinene trilafon etc., som han mener virker som kjemisk lobotomering og med forflatning, tiltaksløshet og passifisering som følge. Den ankende part hevder at han for øvrig har hatt alle de bivirkningene av de antipsykotiske midlene som han ble tvangsmedisinert med og som er nevnt under vedkommende legemiddel i Felleskatalogen over farmasøytiske spesialpreparater. Skadevirkningene ble registrert hos ham best i det første 3/4 året etter medisineringen, og har senere rettet seg på grunn av den ankende parts gjenoppbyggelse av grunnkondisjonen ved fysisk trening og annen aktivitet.
Den ankende part har kompetanse som lektor, med biologi som hovedfag. Han hadde tanke på å fortsette sine studier, men ble avbrutt i dette ved de nevnte tvangsmidlene, og har måttet innse at hans derav manglende arbeidsevne har ført til at han fra oktober 1991 har måttet gå over på uføretrygd, og er innstilt på å fortsette med det.
Det er nedlagt slik påstand:
"1. Vestfold fylkeskommune v/fylkesordføreren dømmes til å betale erstatning til A begrenset oppad til kr 50000,-.
2. Vestfold fylkeskommune dømmes til å betale saksomkostninger til det offentlige for byrettssaken og til A for lagmannsrettssaken."
Ankemotparten har i hovedsak anført:
Saken er en ren erstatningssak. Forutsetninger for kravet er da at det foreligger et erstatningsgrunnlag, i form av en påført skade, og et økonomisk tap som følge av slik skade. Ingen av disse vilkårene foreligger. Vedtakene om tvangsinnleggelse og tvangsbehandling av den ankende part var både korrekte, faglig velfunderte og innenfor de rammene som loven setter.
Den ankende part oppholdt seg 9. oktober 1991 på kirurgisk avdeling ved sentralsykehuset, hvor hans far var innlagt for prostata canser og var døende. Den ankende part opptrådte truende både overfor personalet ved avdelingen og overfor sine nærmeste og hindret personalet i å behandle hans døende far. Til tross for gjentatte henstillinger nektet han å fjerne seg, slik at vakthavende lege, Terese Halvorsen, fant det nødvendig å rådføre seg med psykiatrisk avdeling, som hadde kjennskap til ham fra før. På denne bakgrunn og etter å ha observert den ankende parts oppførsel på kirurgisk avdeling og gjort seg opp et personlig inntrykk av ham, utstedte nevnte lege den erklæringen som lå til grunn for innleggelse i psykiatrisk avdeling etter §3 i lov om psykisk helsevern, jfr. erklæringen av 9. oktober 1991.
Tutorerklæringen av samme dato ble ikke underskrevet av kompetent person, men ble rettet opp ved ny erklæring fra kommunelegen 15. oktober, d.v.s. så raskt som mulig etter at sykehuset ble kjent med den manglende kompetansen. Hvis sykehuset allerede ved innleggelsen hadde vært klar over mangelen, ville det ha vært uproblematisk straks å få ny tutorerklæring, slik det ble gjort 15. oktober, jfr. ovenfor. Under enhver omstendighet har mangelen ved den opprinnelige erklæringen ikke hatt noen betydning for innleggelsesvedtaket, jfr. forvaltningsloven §41. Ved Kontrollkomisjonens klagebehandling 18. oktober forelå riktig tutorerklæring.
Når det gjelder tvangsmedisineringen, ble denne grundig begrunnet i sykehusets vedtak 18. oktober, og i fylkeslegens notat av 22. oktober 1991 i forbindelse med klagebehandlingen. Dette gjelder både den faglige vurderingen av medisineringen og hensikten med den. Det ble ved avgjørelsen lagt vekt på at behandlingen med stor sannsynlighet kunne føre til en vesentlig bedring av den ankende parts sykdom, jfr. fylkeslegens skriv 22. oktober 1991, og det var en anerkjent og relevant behandlingsform som ble benyttet. Det hefter således ingen feil ved vedtaket om tvangsmedisinering.
Subsidiært hevdes at fylkeskommunen ikke er rett saksøkt i forhold til fylkeslegens overprøving av vedtaket om tvangsmedisinering.
Det er ikke påvist noen skade hos den ankende part som følge av innleggelsen og medisineringen, jfr. vitneforklaringene fra de legene som hadde ham til behandling og som delvis også har hatt kontakt med ham i ettertid.
Den ankende part mottok sosialstønad fra 1986 til oktober 1991 og har uttalt at han trivdes med det. Han ble oppfordret til å søke uførepensjon og har hatt det fra oktober 1991. Det er uklart hvilket økonomisk tap han påberoper seg å ha hatt, men under enhver omstendighet har han ikke forsøkt å påvise noe slikt tap.
Det er nedlagt slik påstand:
"1. Tønsberg byretts dom stadfestes.
2. A dømmes til å betale sakens omkostninger for lagmannsretten."
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten og kan i det vesentlige også tiltre dens begrunnelse. Partene har for lagmannsretten vært enige om at byretten i sin dom har gitt en riktig beskrivelse av sakens faktiske bakgrunn, og lagmannsretten legger det samme faktiske forholdet til grunn.
Lagmannsretten finner i likhet med byretten at den ankende parts psykiske situasjon 9. oktober 1991 var slik at den ga grunnlag for tvil om hvor vidt det forelå en psykotisk sinnslidelse, og at det var grunnlag for innleggelse i psykiatrisk avdeling til observasjon i medhold av lov om psykisk helsevern §3. Det vises for så vidt til fremlagt kopi av hans sykehusjournal 9. oktober 1991 og til innkomstnotat fra psykiatrisk avdeling. De opplysningene som der er gitt, supplert med vitneforklaringer fra leger og sykepleiere som hadde befatning med innleggelsen, etterlater ingen tvil hos lagmannsretten om at innleggelsen fremsto son nødvendig og at den var faglig vel begrunnet.
Til grunn for innleggelsen lå legeerklæring 9. oktober 1991 fra lege Terese Halvorsen, som var vakthavende lege ved kirurgisk avdeling, hvor den ankende parts far var innlagt for langt fremskreden prostata canser og var døende, og hvor også den ankende part i den anledningen oppholdt seg. Nevnte lege har som vitne forklart at hun hadde observert den ankende parts høyst besynderlige og til dels truende oppførsel ved avdelingen, både i forhold til personalet og til hans nærmeste, slik dette for øvrig er beskrevet i hans journal av 9. og 10. oktober 1991. Han ble flere ganger forgjeves tilsnakket av lege og bedt om å fjerne seg fra avdelingen, både på grunn av den frykt han skapte og fordi han hindret personalet i å gi hans døende far adekvat smertebehandling. Hans oppførsel var så spesiell og krevende at hun fant det nødvendig å kontakte psykiatrisk avdeling, som hadde kjennskap til ham fra tidligere, med spørsmål om hjelp. - Han hadde tidligere fått diagnosen schizotyp og narcisistisk personlighetsforstyrrelse, jfr. hans sykehusjournal av 15. oktober 1987 (forvernssamtale), 23. november 1987 og 17. januar 1991. - Psykiatrisk avdeling antok at den eneste hjelp var å få den ankende part innlagt etter lov om psykisk helsevern §3. På grunnlag av de nevnte observasjonene, det rådet som ble gitt av psykiatrisk avdeling, samt det personlige inntrykket hun som lege gjorde seg av den ankende part, men uten noen direkte personlig samtale med ham, utstedte lege Terese Halvorsen den omhandlede erklæringen 9. oktober 1991.
Lagmannsretten er av den bestemte oppfatningen at den nevnte erklæringens faglige vurdering under de rådende omstendighetene var fullt tilstrekkelig og forsvarlig. Formålet med kravet om en personlig undersøkelse i forbindelse med innleggelse uten den sykes samtykke er å få grunnlag for vurdering av om vedkommende trenger psykisk helsevern, jfr. loven §3 og forskrifter om psykisk helsevern uten den sykes samtykke §1 - 1, nr. 1. I dette tilfellet var behovet for psykisk helsevern åpenbart til stede, uten at det ble ansett nødvendig med en spesiell personlig samtale. Riktigheten av dette bekreftes av vedtak 10. oktober 1991, av lege Harald Pettersen ved psykiatrisk avdeling, om iverksettelse av innleggelse etter §3, hvor det er opplyst at den ankende part etter innkomsten i nevnte avdeling ble undersøkt av lege og at undersøkelsen bekreftet at grunnvilkårene for innleggelse etter §3 var til stede. Nevnte lege har som vitne opplyst at nødvendigheten for innleggelse etter §3 var ganske åpenbar.
På bakgrunn av de opplysningene som fremgår av den ankende parts journal, samt av de supplerende opplysningene som fremkom under bevisføringen for lagmannsretten, må det antas at en personlig samtale med den ankende part i den aktuelle situasjonen snarere ville ha bekreftet enn avkreftet lege Terese Halvorsens vurdering av behovet for innleggelse. Etter lagmannsrettens oppfatning kan en manglende personlig samtale med den ankende part under de da foreliggende omstendighetene ikke vurderes som en feil ved innleggelsesprosedyren, og under enhver omstendighet har feilen ikke hatt noen virkning for avgjørelsen, og har derfor vært uten betydning.
Når det gjelder den omhandlede tutorerklæringen ved innleggelsen, er det på det rene at den ikke ble avgitt av rett myndighet, jfr. skriv 15. oktober 1991 fra Tønsberg politikammer. Det er noe uklart om rette vedkommende ved sykehuset ble klar over dette før mottakelsen av nevnte skriv, men slik situasjonen var, må det anses som utvilsomt at det i tilfelle ville ha vært uproblematisk for psykiatrisk avdeling umiddelbart å få ny formelt riktig tutorerklæring ved innleggelsen. Under enhver omstendighet ble forholdet rettet opp så raskt som det etter omstendighetene var mulig, nemlig ved en ny tutorerklæring 15. oktober fra helsesjefen/kommunelegen i Nøtterøy kommune. Denne erklæringen forelå ved Kontrollkommisjonens klagebehandling 18. oktober, og det ble ikke iverksatt noen behandling av den ankende part med grunnlag i den formelt uriktige tutorerklæringen. Den feilen som den uriktige tutorerklæringen representerte, hadde ingen avgjørende betydning for innleggelsen og kan derfor ikke tillegges noen virkning, jfr. forvaltningsloven §41.
Når det gjelder vedtaket 14. oktober om overføring av den ankende part fra observasjonsvilkår etter lov om psykisk helsevern §3 til vanlig innleggelse uten samtykke etter loven §5, vises til overlege Harald Pettersens begrunnelse i vedtaket, samt til Kontrollkommisjonens begrunnelse for vedtaket 18. oktober 1991 om ikke å ta klagen til følge. Som nevnt foran, var det dissens i Kontrollkommisjonen i spørsmålet om hvorvidt ett av de sidevilkårene (sidevilkår b)) som sykehuset viste til, jfr. loven §5, var til stede, men for øvrig var kommisjonens vedtak enstemmig.
Lagmannsretten kan ikke se at det hefter noen erstatningsbetingende feil ved den faglige vurderingen eller ved behandlingsprosedyren for overføringsvedtaket. Det samme gjelder vedtaket 18. oktober om tvangsbehandling av den ankende part med legemidler. Det vises til den utførlige og solide begrunnelsen som ble gitt både for overlege Pettersens nevnte vedtak og for fylkeslegens vedtak 22. oktober 1991 om ikke å ta den ankende parts klage til følge.
Lagmannsretten kan heller ikke se at det foreligger noen erstatningsbetingende feil ved selve medisineringen. Etter det opplyste ble det valgt en anerkjent og relevant behandlingsform som det var rimelig medisinsk grunn til å tro ville hjelpe. I likhet med byretten legger lagmannsretten til grunn at sykehuset bygget på en forsvarlig faglig vurdering av behandlingsutsiktene.
Det er ikke ført noe bevis for den ankende parts påstand om at han er blitt påført erstatningsbetingende ettervirkninger av innleggelsen eller tvangsmedisineringen. Hans sykehusjournal gir ingen opplysninger om observasjon av slike virkninger og det foreligger heller ingen annen dokumentasjon for den ankende parts påstånd. De legene ved sykehuset som hadde befatning med forholdet og som er ført som vitner for lagmannsretten, har opplyst at de heller ikke i ettertid har observert noen relevant ettervirkning hos den ankende part. Han har imidlertid angitt at han selv opplever det slik at han hadde en rekke ubehagelige ettervirkninger. Hvorvidt dette kan forklares ved den omstendighet at det etter det opplyste kan være vanskelig i et tilfelle som det foreliggende å skille mellom sykdomstegn og bivirkninger, sammenholdt med det faktum at han såvel før som etter omhandlede innleggelse har vært under legebehandling, jfr. hans fremlagte journal, behøver lagmannsretten ikke å ta standpunkt til.
Det foreligger således ikke noe grunnlag for erstatningskravet. Det tilføyes for øvrig at det heller ikke er dokumentert noe økonomisk tap som følge av den påståtte skaden.
Byrettens dom blir etter dette å stadfeste, idet lagmannsretten også tiltrer byrettens saksomkostningsavgjørelse.
Anken har vært forgjeves og lagmannsretten finner at den ankende part bør erstatte motpartens saksomkostninger for lagmannsretten, i samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd. Det er ikke grunnlag for å anvende unntaksregelen i bestemmelsen. Ankemotpartens prosessfullmektig har fremlagt omkostningsoppgave på kr 26000,-. Av dette er prosessfullmektigens salærkrav kr 21000,- og resten utgifter til utarbeidelse av ankeutdrag. Den ankende part er gjort kjent med oppgaven og har ikke gitt noen bemerkninger til den. Lagmannsretten legger oppgaven til grunn.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning :
1. Byrettens dom stadfestes.
2. A dømmes til innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom å betale til Vestfold fylkeskommune kr 26000,- -kronertjuesekstusen- som erstatning for saksomkostninger for lagmannsretten.