LA-1995-745
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1996-03-15 |
| Publisert: | LA-1995-00745 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Lyngdal herredsrett Nr: 95-00111 - Agder lagmannsrett LA-1995-00745 M |
| Parter: | Ankende part: A Ankemotpart: Påtalemyndigheten (Aktor: Statsadvokat Kjell Boye Forsvarer: Advokat Antoni Abrahamsen) |
| Forfatter: | Lagdommer Per Holtar Evensen Ekstraord. lagdommer Birger Lassen Sorenskriver Dag Carlstedt med meddommere |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §239, Veitrafikkloven (1965) §31, §3, Veitrafikkloven (1965), §62, Straffeprosessloven (1981) §321, §325 |
Statsadvokatene i Agder har 19. juni 1995 satt A, født xx.xx.1971, under tiltale ved Lyngdal herredsrett for overtredelse av
"I. Straffeloven §239, 1. straffalternativ for ved uaktsomhet å ha forvoldt en annens død.
Grunnlaget er følgende forhold:
Natt til søndag 13. november 1994 ca kl. 02.10 i Kirkegaten i Farsund, holdt han som fører av en personbil med reg.nr. - - - - - - en uforsvarlig høy hastighet og var ikke tilstrekkelig aktpågivende og varsom, slik at han umiddelbart nedenfor gangfeltet ved Café Cox ikke så fotgjenger B som ble påkjørt. B ble påført så store skader at han avgikk ved døden den 19. november 1994.
II. Vegtrafikkloven §31 første ledd, jfr. §3 som bestemmer at enhver skal ferdes hensynsfullt og være aktpågivende og varsom så det ikke voldes skade eller oppstår fare, og slik at annen trafikk ikke unødig blir hindret eller forstyrret.
Grunnlaget er følgende forhold:
Til tid og på sted som nevnt under pkt. I, forholdt han seg som der nærmere beskrevet, slik at det oppsto fare og fotgjenger B ble påkjørt."
I tiltalebeslutningen var det anført at straffeloven §62 første ledd får anvendelse.
Ved Lyngdal herredsretts dom av 30. august 1995 ble A kjent skyldig etter begge tiltalepunkter og idømt 8 måneder fengsel. Han ble også pålagt å betale saksomkostninger med kr 2500,-.
Nærmere om sakens bakgrunn og herredsrettens begrunnelse fremgår av dommen.
A har 7. september 1995 påanket herredsrettens dom til Agder lagmannsrett. Anken gjelder bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet, subsidiært saksbehandlingen/lovanvendelsen under samme, og atter subsidiært straffutmålingen.
Ved lagmannsrettens beslutning av 27. september 1995 er anken henvist til ankeforhandling i medhold av straffeprosessloven §325 og §321 annet ledd 1. punktum.
Ankeforhandling ble holdt i Kristiansand i dagene 12.-15. mars 1996. A var til stede og avga forklaring. Han erklærte seg ikke straffskyldig. Det ble avhørt 20 vitner, herav 8 nye for lagmannsretten. To av disse vitner var teknisk sakkyndige, og det ene av disse igjen var til stede under det alt vesentlige av forhandlingene. Sivilingeniør Per Georg Karlsen ble oppnevnt som sakkyndig, var til stede under forhandlingene og avga forklaring i tilknytning til sin skriftlige erklæring som ble dokumentert. For øvrig skjedde dokumentasjon slik rettsboken viser. Lagmannsretten foretok åstedsbefaring på og ved åstedet i Farsund. Herunder deltok tiltalte og hans forsvarer, aktor, den oppnevnte sakkyndige og et av de sakkyndige vitner.
A har erklært anke fordi han mener at herredsretten har vurdert bevisene feil når den kom til at han holdt en uforsvarlig høy hastighet i ulykkesøyeblikket. Selv mener han farten var forsvarlig ut fra foreliggende trafikkforhold. Han gjør gjeldende at forulykkede må ha kommet plutselig ut i kjørebanen slik at han ikke hadde mulighet til å unngå påkjørselen. Herredsretten har misforstått opplysningen gitt av det sakkyndige vitnet, amanuensis Aakre, og uriktig lagt til grunn at hastigheten i ulykkesøyeblikket var minimum 55 km/t.
A har videre anført at herredsretten har latt det stå åpent hvorvidt forulykkede var i ferd med å krysse gaten eller om han gikk nedover Kirkegaten så langt ut i kjørebanen som 2,5 meter. Retten burde i tillegg ha vurdert muligheten for at forulykkede kom løpende/fallende ut i kjørebanen, slik at A ikke hadde hatt mulighet for å unngå påkjørselen selv om han hadde holdt en hastighet som av retten ansås forsvarlig. Det er i denne forbindelse vist til promilleprøve tatt av forulykkede og til vitneprov om at han sjanglet. Det er et åpent spørsmål hvorfor og hvordan forulykkede kom seg ut til det sted der han sannsynligvis ble påkjørt. Herredsretten har spekulert i faktum når den fant det sannsynlig at A var opptatt av trafikk fra høyre og at dette, sammen med lysforholdene på stedet, gjorde at han ikke ble oppmerksom på forulykkede forut for påkjørselen. Det er ikke bevismessig dekning for herredsrettens slutning om at forulykkede måtte ha vært i kjørebanen og derfor burde vært oppdaget av A.
Ved vurderingen av aktsomhetsnormen har retten med urette lagt til grunn hvorledes trafikken generelt er på ulykkesstedet. Det er det aktuelle trafikkbilde på ulykkestidspunktet som må legges til grunn.
Herredsrettens domspremisser er mangelfulle, bl.a. ved at de ikke angir forulykkedes plassering i kjørebanen i ulykkesøyeblikket.
Endelig har A anført at straffutmålingen under enhver omstendighet er for streng.
A er født xx.xx.1971, bor X, er gift og forsørger hustru og to mindreårige barn. Han er utdannet kokk, men arbeider i full stilling som produksjonsleder ved Agnefest Seafood der han tjener kr 90,- pr. time. Noen formue har han ikke. A er tidligere domfelt 5 ganger, senest ved Lyngdal forhørsretts dom av 20. juli 1994. Tre av dommene gjelder overtredelse av bestemmelser i vegtrafikkloven, to av dem ved siden av andre lovovertredelser. Han er dessuten botlagt 3 ganger for overtredelser av bestemmelser i vegtrafikkloven.
Etter bevisføringen legger lagmannsretten følgende faktiske forhold til grunn for dommen:
Om kvelden den 12. november 1994 lånte A sine foreldres personbil, en Ford Scorpio 1986-modell med reg. nr. - - - - - - registrert for 5 personer. Med 4 venner som passasjerer kjørte han fra X til Farsund der de alle tok inn på restaurant "Torvstuene".
A og hans venner forlot "Torvstuene" ved 0200-tiden natt til søndag 13. november 1994. De tok plass i bilen for å kjøre hjem. En sjette person ble med i bilen. A som kjørte, var edru. Han hadde en mannlig venn i passasjersetet foran. I baksetet satt tre menn, og mannen lengst til høyre hadde en pike på fanget.
Fra parkeringsstedet kjørte A de 20-30 m fram mot Kirkegaten og tok til venstre inne i denne. Han fortsatte kjøringen østover i Kirkegaten som hadde et relativt sterkt fall i hans kjøreretning. Fram mot ulykkesstedet og forbi dette er den toveiskjørte Kirkegaten vel 8 m bred med fortau på begge sider. På den vesentligste del av strekningen er det bebyggelse.
Etter ca 45 meters kjøring i Kirkegaten kom A fram til den kryssende Storgaten. Han kjørte rett gjennom det firearmede kryss her og fortsatte nedover i Kirkegaten som her har et fall på 6 grader i kjøreretningen. Han passerte da over to fotgjengerfelt, et i vestkant og et i østkant av Storgaten. Denne var i begge retninger toveiskjørt, dog således at trafikken som måtte komme inn fra A s venstre side begrenset seg til rute- og drosjebiler, samt eventuelle utrykningskjøretøy. På alle hjørner i krysset Kirkegaten/Storgaten er det bebyggelse. Café Cox ligger på det sydøstre hjørnet. Gatebelysningen på stedet begrenset seg til en lampe som hang midt over krysset. Denne var intakt på ulykkestidspunktet, mens neste lampe, hengende over krysset Kirkegaten/Theis Lundegaardsgate, ca 50 m lenger nede i Kirkegaten og godt nedenfor der påkjørselen må ha funnet sted, var defekt og uten lys.
Et eller annet sted nedenfor Storgaten støtte As bil og forulykkede sammen. Ved sammenstøtet ble glasset i bilens høyre blinklys og frontlys knust, mens dens høyre forskjerm og panseret på høyre side ble noe bulket. Dens frontrute sprakk nederst til høyre. Knust glass fra lyktene ble av politiet funnet på ulike steder, fra 2,75 m nedenfor Kirkegatens østre gangfelt til krysset Kirkegaten/Theis Lundegaardsgate ca 35 m lenger nede i Kirkegaten. I sistnevnte kryss fikk A stanset bilen før han straks etter rygget noe oppover igjen.
Da politiet kom til stede lå forulykkede med hodet noe inne på fortauet på Kirkegatens sydside og med bena pekende på skrått oppover og ut mot eller i gata, dette i en avstand av 24 m fra østre gangfelt i Storgaten. B var da i live, men sterkt skadet. Etter å ha vært innom lokalt sykehus, ble han etter noen timer bragt til Ullevåll sykehus der han døde 19. november 1994 som følge av de skader han var påført ved sammenstøtet med As bil.
Så langt er det ingen dissens mellom partene. De springende punkter i saken er hvilken fart A holdt under kjøringen fram mot kollisjonsstedet, hvor dette var og forulykkedes bevegelser forut for sammenstøtet. Her har retten funnet å måtte legge følgende til grunn som bevist ut over enhver rimelig tvil:
Det legges for det første til grunn at A, slik han selv har forklart, overhodet ikke så forulykkede før denne og bilen støtte sammen. Han har videre forklart at han da straks tro inn bremsen. De bremsespor som bilen dermed avsatte, gikk parallelt med søndre fortauskant i Kirkegaten, med høyre hjulpar i en avstand av ca 2,5 m fra denne, viser at A ikke gjorde noen unnamanøver. Forulykkede må således ha befunnet seg like langt fra fortauskanten da han støtte sammen med bilen.
De avsatte bremsespor som ikke var like tydelige i hele sin lengde, ble målt til 24,4 m etter venstre framhjul og 18,5 m etter høyre framhjul. Bremsespor ble på det nærmeste funnet i avstand av 16,25 m fra nedkant av østre fotgjengerfelt over Kirkegaten. Dette viser, når hensyn tas til reaksjonstid og hastighet at påkjørselen fant sted noen meter nærmere fotgjengerfeltet, og ved å se hen til hvor biter av knust glass ble funnet, har lagmannsretten funnet å måtte legge til grunn at påkjørselen skjedde svært få meter nedenfor dette.
Det er uklart for retten hvorledes forulykkedes bevegelser var i sekundene før sammenstøtet, idet vitneprovene for så vidt er svært sprikende. Uansett hvordan dette måtte ha vært, måtte han imidlertid være synlig for A, og det på rimelig god avstand. På fortauskanten utenfor Café Cox, like i nærheten av det sted et par vitner mente at forulykkede befant seg meget kort tid før sammenstøtet, sto det riktignok et parkeringsskilt med påmontert søppelkasse, samt et reklameskilt. Det has imidlertid ingen holdepunkter for å anta at forulykkede i noen tid kunne være skjult bak dette for så å løpe eller falle ut i Kirkegaten til en avstand av 2,5 m fra fortauskanten. Hadde så skjedd, samtidig som A hadde utvist aktsomhet og holdt en forsvarlig fart, ville det vært grunn til å vente at han i hvert fall hadde rukket å foreta en unnastyring, noe han ikke gjorde.
Basert på foran nevnte bremsespor og retardasjonsprøver har Biltilsynet anslått farten på As bil ved sammenstøtet til minst 60 km/t. Amanuensis Arvid Aakre har kommet til at farten var minst 50 km/t, mens den oppnevnte sakkyndige, siv.ing. Per G. Karlsen, på grunnlag av de i saken foreliggende opplysninger om bremselengde, retardasjonsmålinger og bilens dekkutrustning og bremsetype (ABS) har konkludert med at farten må ha vært et sted mellom 64 og 72 km/t før oppbremsing, kanskje 66-74 km/t før sammenstøtet. De forskjellige fartsanslag synes å skyldes at de tre, alle sakkyndige, har lagt inn i sine beregninger ulike sikkerhetsmarginer.
Det foreligger vitneprov om at A holdt en etter forholdene høy hastighet. Således har bl.a. to av passasjerene i bilen forklart at de under kjøringen ned mot Storgaten reagerte på at farten var høy og tenkte at A ikke ville klare å stanse for eventuell trafikk fra høyre.
Når de sakkyndiges beregninger sammenholdes med de nevnte vitneprov, finner lagmannsretten det hevet over enhver tvil at A, da sammenstøtet fant sted, holdt en hastighet på minst 55 km/t, noe også herredsreten la til grunn. Bilens hastighet ved innkjøring mot Storgaten må antas å ha vært noe, men ikke mye lavere.
De aktuelle gater ligger midt i Farsund sentrum og er normalt sterkt beferdet, også nattestid ved stenging av restauranter m.v. Trafikken på ulykkestidspunktet var imidlertid ikke stor, men etter det som er fremkommet under bevisførselen må lagmannsretten legge til grunn at Café Cox var åpen, at det befant seg en del ungdommer såvel utenfor kafeen som annetsteds på fortauene under As kjøring fram mot ulykkesstedet. Under disse omstendigheter hadde A som var godt kjent med de stedlige forhold, all mulig oppfordring til å kjøre hensynsfullt og aktsomt, herunder å ha all sin oppmerksomhet rettet mot kjøringen og holde en forsvarlig hastighet.
Allerede den fart A holdt frem mot kollisjonsstedet viser at han forsømte de her nevnte plikter, og det forhold at han ikke observerte forulykkede før sammenstøtet, innebar etter lagmannsrettens vurdering at han utviste relativt grov uaktsomhet. Det skal i denne forbindelse bemerkes at det ikke foreligger holdepunkter for å anta at den høye hastighet eller manglende observasjon av forulykkede kunne skyldes noe annet enn As egen manglende omtanke eller aktpågivenhet, eksempelvis forstyrrelser i eller utenfor bilen.
Slik lagmannsretten vurderer bevisene, foreligger det klar årsakssammenheng mellom As uaktsomhet og forulykkedes død som følge av sammenstøtet. Ved å holde en lavere og forsvarlig hastighet, samtidig som han utviste den aktsomhet som de stedlige forhold tilsier, burde A ha kunnet avverge sammenstøtet, ved oppbremsing eller unnamanøver, og det selv om forholdet skulle være det at forulykkede beveget seg raskt ut i gaten. Det vises for så vidt til det som tidligere er sagt om at forulykkede måtte være synlig for A på rimelig avstand.
Lagmannsretten finner det heller ikke tvilsomt at As uaktsomhet omfattet dødsfølgen. Det finnes her nok å vise til den hastighet han holdt og til det trafikkbildet som foran er beskrevet.
A blir etter dette å domfelle for overtredelse av straffeloven §239 1. straffalternativ.
Vegtrafikkloven §31 første ledd, jfr. §3 kan anvendes i konkurrens med straffeloven §239, og etter den bevisbedømmelse lagmannsretten foran har gjort, blir han å domfelle også etter denne bestemmelse.
Når det gjelder straffutmålingen, har lagmannsretten funnet at straffen passende kan settes til fengsel i 6 måneder, hvilket er i samsvar med påtalemyndighetens påstand for herredsretten. I straffskjerpende retning er det da lagt vekt på at As uaktsomhet må bedømmes som relativt grov, samt på at han tidligere er både dømt og bøtlagt for relativt alvorlige overtredelser av bestemmelser i vegtrafikkloven. Det siste tilsier at individualpreventive hensyn krever en følbar reaksjon. Også alempreventive hensyn gjør det nødvendig å reagere strengt.
I formildende retning har retten lagt noen vekt på at A som sørkoreansk hittebarn og senere barnehjemsbarn ble adoptert av norske foreldre ved 6 års alder, også at hans opplevelser i de første barneår og hans utseende har gjort at han har hatt vanskeligheter under oppveksten her, og på at ulykken synes å ha gått sterkt inn på ham og således vært en lærepenge. Noe hensyn er også tatt til at han såvidt mulig bør gis sjanse til å beholde den faste stilling han nå har klart å skaffe seg, dette ikke minst av hensyn til sin unge hustru og deres to mindreårige barn.
Etter dette gjøres den endring i herredsrettens dom at straffen settes til fengsel i 6 måneder.
Straffeloven §62 første ledd er iakttatt.
Lagmannsretten finner ikke grunn til å endre herredsrettens omkostningsavgjørelse. Derimot finner den at A ikke bør pålegges å dekke omkostninger for lagmannsretten, idet hans anke har resultert i nedsatt straff.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
I Lyngdal herredsretts dom av 30. august 1995 gjøres den endring at straffen settes til fengsel i 6 - seks - måneder.