LA-1995-802

Instans:	Agder lagmannsrett - Dom
Dato:	1996-03-08
Publisert:	LA-1995-00802
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Holt herredsrett Nr: 95-00047 A - Agder lagmannsrett LA-1995-00802 A
Parter:	Ankende part: A og B (Prosessfullmektig: Advokat Wenche Høie). Ankemotpart: Tvedestrand kommune (Prosessfullmektig: Advokat Per Aasen).
Forfatter:	Lagdommer Steinar Thomassen, formann Ekstraord. lagdommer Bjørn A. Paulson Byrettsdommer Halvor Sigurdsen med meddommere
Lovhenvisninger:	Barnevernloven (1992) §4-12, §4-14, §4-24, §4-4, §6-3, Tvistemålsloven (1915) §153, §4-1, §4-6

Fylkesnemnda for sosiale saker i Agder fattet den 2. desember 1994 slikt vedtak:

1. Barnevernstjenesten i Tvedestrand overtar omsorgen for C, født xx.xx.1979, jfr. lov om barneverntjenester §4-12 bokstav d.

2. C plasseres i institusjon, jfr. lov om barneverntjenester §4-14 bokstav b.

3. Besøksordningen mellom C og A og B fastsettes slik:

Samvær i hjemmet med overnatting hver 3. helg fra fredag ettermiddag til søndag ettermiddag samt samvær to ettermiddager i måneden. I tillegg to ukers feriesamvær om sommeren og en uke til jul og påske.

Ved stevning til Holt herredsrett datert 31. januar 1995 reiste A og B sak mot Tvedestrand kommune v/ordføreren med påstand om at fylkesnemndas vedtak måtte oppheves og at samværsordningen måtte utvides til å gjelde helgesamvær hver helg, fem ukers feriesamvær om sommeren og hver påskeferie, hver juleferie og hver vinterferie.

Holt herredsrett avsa den 7.juli 1995 dom med slik domsslutning:

"1. Fylkesnenmnda for sosiale saker i Agders vedtak av 02. desember 94 i sak 94-00119, pkt. 1-2, stadfestes.

2. Besøksordningen mellom C og hans foreldre fastsettes slik :

- hjemmebesøk annehver helg og 1 dag i uken,

- 2 ukers feriebesøk om sommeren og 1 uke til jul og påske.

Når det gjelder saksforholdet, partenes anførsler og påstander for herredsretten og herredsrettens vurdering av de faktiske og rettslige spørsmål saken reiser, vises til herredsrettens domsgrunner.

A og B v/advokat Wenche Høie, har den 15. september 1995 påanket dommen til Agder lagmannsrett. Anken ble inngitt etter ankefristens utløp, men ved Holt herredsretts kjennelse av 5. oktober 1995 er det gitt oppreisning for fristforsømmelsen.

Advokat Per Aasen har den 27. september 1995 inngitt tilsvar på vegne av Tvedestrand kommune v/ordføreren, og påstått herredsrettens dom stadfestet.

Ankeforhandling ble holdt i X den 1. og 2. februar 1996. De ankende parter møtte sammnen med sin prosessfullmektig og A avga partsforklaring. Lagmannsretten, som var satt med fire meddommere, mottok ellers forklaring av syv vitner, og det ble dokumentert flere skriftlige bevis som vil bli nevnt i det følgende i den utstrekning de har hatt betydning for lagmannsrettens avgjørelse.

Partene har vært enige om at når det gjelder sakens faktiske bakgrunn, kan lagmannsretten legge til grunn den fremstilling som er gitt i herredsrettens dom på side 2 til og med første avsnitt på side 4. Det er kun en endring, nemlig at den kontakt som ble etablert mellom C og psykolog Elsa Almås nå er opphørt. Når det således gjelder sakens faktiske bakgrunn finner lagmannsretten det tilstrekkelig - men unntak av visse presiseringer - å vise til herredsrettens dom.

De ankende parter har sammenfatningsvis gjort gjeldende:

C ble 1. april 1994 plassert i - - - - Ungdomsinstitusjon i X som frivillig innleggelse i medhold av lov om barneverntjenester §4-4. Den 8. september 1994 skrev han seg ut, og foreldrene fant å måtte be barneverntjenesten om bistand, fordi de ikke maktet å ta imot C og å ta omsorgen for ham. Med hjemmel i lov om barneverntjenester §4-6 ble det derfor fattet midlertidig vedtak om at barneverntjenesten i Tvedestrand skulle overta omsorgen for C, med virkning fra og med 8. september 1994, og saken ble deretter forelagt fylkesnemnda med forslag om omsorgsovertagelse.

Fylkesnemndas avgjørelse er truffet etter lovens §4-12 første ledd bokstav d). Det anføres at dette er feil hjemmel. Bestemmelsen forutsetter at foreldrene er ute av stand til å ta tilstrekkelig ansvar for barnet, og at det av denne grunn er overveiende sannsynlig at barnets helse eller utvikling kan bli alvorlig skadd. At C ikke kan bo hjemme, er ikke det samme som at foreldrene ikke kan ta ansvar for ham. Det vil de kunne gjøre selv om han er plassert i institusjon.

Lov om barneverntjenester §4-12 første ledd bokstav d) gjelder fortrinnsvis små barn som vil ta skade ved at foreldrene ikke er i stand til å ta ansvar. Dette er ikke tilfelle i nærværende sak, som dreier seg om en gutt på 17 år som er syk og derfor har behov for særlig omsorg. Barnevernmyndighetene har gått direkte på lovens §4-12 første ledd bokstav d) uten å vurdere om det finnes andre alternative tiltak. Vedtak etter §4-12 første ledd kan bare treffes dersom dette er nødvendig, og det ikke finnes andre tiltak etter §4-4 som kan skape tilfredsstillende forhold for barnet. Slike alternativer er ikke vurdert.

Riktig hjemmel for plassering i institusjon vil kunne være §4-24, som kan anvendes uten at foreldrene fratas omsorgen. Foreldrene er innstilt på å gi C all mulig hjelp og støtte. Han trenger imidlertid psykiatrisk behandling, ikke et opplegg som det han tilbys i - - - - veien. C vantrives og det skjer stort sett ingen adekvat behandling. Psykiatrisk ekspertise må inn på en helt annen måte enn hittil. En slik behandling bør partene kunne samarbeide om uten at det er nødvendig med omsorgsovertagelse. Det er svært uheldig for C at foreldrene helt er skjøvet ut i forhold til omsorgen for ham. Til støtte for denne anførsel vises særlig til den nå fremlagte uttalelse fra psykolog Aud Lindevåg ved Statens Senter for Barne- og Ungdomspsykiatri, datert 20. januar 1994, og psykolog Elsa Almås' vurdering i den fremlagte skriftlige redegjørelse datert 21. februar 1995.

Når det gjelder samværordningen, bør foreldrene ha samvær hver weekend, ikke bare annen hver slik som nå. Også ellers bør samværet utvides.

De ankende parter har nedlagt slik påstand:

"Prinsipalt:

Fylkesnemnda i Agders vedtak 2. desember 1994, sak 9400119, oppheves.

Subsidiært:

Det skal være samvær mellom C og foreldrene hver helg, 5 uker hver sommer, hver jul, hver påske, hver vinterferie og en dag pr. uke."

Tvedestrand kommune har v/advokat Per Aasen sammenfatningsvis anført:

Herredsrettens dom er riktig og må stadfestes. Hverken barnevernsmyndighetene, fylkesnemnda eller herredsretten har vært i tvil om at barnevernstjenesten må ha omsorgen for C. Til advokat Høies anførsel om at §4-24 ville være riktig hjemmel, bemerkes at denne bestemmelsen gjelder en helt annen situasjon enn i nærværende sak. Lov om barneverntjenester §4-24 er bare anvendelig når det dreier seg om barn med alvorlige adferdsvansker. Dette er det ikke tale om i vår sak, her er det spørsmål om foreldrenes omsorgsevne.

Hjelpeapparatet ble tidlig koblet inn for å avlaste foreldrene. Fra 1991 og inntil fylkesnamnda traff sitt vedtak i desember 1994, tok barneverntjenesten initiativet til en rekke tiltak:

- tre avlastnings/besøkshjem,

- støttekontakter,

- avlastning i hjemmet ved husmorvikar,

- søknad til og innleggelse ved - - - - ungdomsinstitusjon etter lov om barneverntjenester §4-4,

- midlertidig omsorgsovertagelse etter lovens §4-6.

I tillegg medvirket barneverntjenesten til:

- etablering av kontakt med Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk (BUP) i X,

- søknad til og innleggelse ved Sykehusveien 2,

- søknad til og innleggelse ved Statens senter for barne- og ungdomspsykiatri.

Bortsett fra oppholdet ved Statens Senter for Barne- og Ungdomspsykiatri (SSBU) har Cs mor, slik det også fremgår av fylkesnemndas premisser, vært misfornøyd med det meste. Hun har systematisk funnet feil ved alle hjelpetiltak som er blitt satt iverk. På grunn av konflikt med familien trakk BUP seg fra videre kontakt med C. Under Cs opphold i - - - - veien har det vist seg umulig å samarbeide konstruktivt med foreldrene. Mor har villet blande seg opp i det meste, og har selv villet legge premissene for behandlingen.

Når barneverntjenesten fant å måtte overta omsorgen for C, var dette fordi forelderene selv gjorde det klart at de ikke maktet å ha ham hjemme. C hadde da flere ganger rømt hjem til foreldrene fra - - - - Ungdomsinstitusjon, og foreldrene ba om hjelp. At foreldrene ikke kan klare omsorgen, viser også det faktum at moren så sent som i brev av 26. september 1995 ba om at C ikke måtte komme hjem på besøk inntil videre, og at det i såfall måtte være med noen av personalet ved institusjonen.

Når det gjelder sakens rettslige side anføres som nevnt at lovens §4-24 ikke er anvendelig. Det må konstateres at foreldrene er ute av stand til å ta tilstrekkelig ansvar for C og at vilkårene for omsorgsovertagelse etter lovens §4-12 første ledd bokstav d) også ellers er til stede. Hvis foreldrene skulle bli tilbakeført omsorgen, ville dette åpenbart føre til at C ble tatt ut av - - - - veien. Man ville da stå helt uten alternative behandlingstilbud. At dette med overveiende sannsynlighet ville være til skade for Cs helse eller utvikling, kan ikke være tvilsomt.

De ankende parter har, i alle fall tidligere, hevdet at det ville være tilstrekkelig med tiltak etter lovens §4-4. Til dette anføres at tiltak etter §4-4 forutsetter samtykke fra barnet, idet C etter §6-3 vil ha partsrettigheter. Å satse på denne mulighet ville være altfor risikabelt. Bestemmelsen må anses helt uanvendelig i det nærværende tilfelle.

Når det gjelder besøksordningen, er det ikke grunnlag for å gjøre noen endring.

Ankemotparten har nedlagt slik påstand:

"Holt herredsretts dom av 7. juli 1995 stadfestes."

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som herredsretten, og kan i det alt vesentlige tiltre herredsrettens begrunnelse.

Utgangspunktet for rettens avgjørelse vil være hva som er til barnets beste, jfr. lov om barneverntjenester §4-1. Ved vurderingen av tiltak etter loven vil det ofte være slik at barnets behov er motstridende i forhold til foreldrenes behov. Særlig vil dette gjelde hvor det treffes tiltak i kombinasjon med omsorgsovertagelse. Under enhver omstendighet skal det legges avgjørende vekt på hensynet til barnet, slik at foreldrenes må avfinne seg med at deres behov vil være underordnet barnets.

Foreldrene har tidligere erkjent at de ikke er i stand til å ha C hjemme. Lagmannsretten må etter bevisførselen legge til grunn at dette fremdeles er situasjonen, og at C derfor fortsatt har behov for institusjonsplassering. Etter de foreliggende spesialisterklæringer må det legges til grunn at C fremdeles vil ha behov for et langvaring behandlingstilbud, og at dette bare kan tilbys ham i regi av det offentlige.

Foreldrene er enige i at de ikke alene kan gi C den hjelp han trenger. De synes imidlertid å være uenige i det behandlingsopplegg som er laget for C ved - - - - veien, som særlig mor stiller seg svært kritisk til. Det må etter bevisførselen legges til grunn at det fremdeles er store samarbeidsproblemer mellom foreldrene og behandlingsapparatet, og lagmannsretten finner det ikke tvilsomt at det er dette som er årsaken til at foreldrene også motsetter seg omsorgsovertagelsen. Det står imidlertid fast at C har behov for behandling i institusjon.

Selv om det må legges til grunn at C har behov for institusjonsbehandling, blir spørsmålet om dette kan skje uten omsorgsovertagelse. Foreldrene har anført at det uten omsorgsovertagelse må kunne settes inn hjelpetiltak etter lovens §4-4, eller at C plasseres i institusjon etter reglene i §4-24. Lagmannsretten bemerker til dette at tiltak etter §4-4 vil kreve samtykke fra C selv, jfr. §6-3. C har uttalt at han vantrives på - - - - veien, og det er neppe trolig at han ville samtykke til fortsatt opphold der. For tiden finnes intet alternativ til det behandlingsopplegg som han tilbys, og som etter det opplyste er laget for å tilfredsstille hans spesielle behov.

Når det gjelder spørsmålet om anvendelse av lovens §4-24, er det et vilkår at barnet har vist alvorlige adferdsvansker ved alvorlig eller gjentatt kriminalitet, ved vedvarende rusmiddelmisbruk - eller på annen måte. Det måtte eventuelt være kriteriet adferdsproblemer "på annen måte" som kunne tenkes anvendt i nærværende tilfelle. Lagmannsretten kan ikke se at Cs tilfelle går inn under denne bestemmelse. I forarbeidene til loven fremgår at man foruten kriminalitet og rusmiddelmisbruk har tenkt på "annen utpreget normløs adferd". Det er som eksempel vist til at kriteriet vil omfatte prostituerte og de såkalte gatebarn. Adferdsproblemer av samfunnsmessig mindre synlig art vil falle utenfor og ikke gi grunnlag for å ta i bruk tiltak etter §4-24.

Lagmannsretten må etter dette, som herredsretten, legger til grunn at C har behov for langvarig institusjonsbehandling, og at det behandlingsopplegg han åpenbart har behov for ikke kan fungere uten omsorgsovertagelse. Det legges således til grunn at foreldrene er ut av stand til å ta tilstrekkelig ansvar for C, og at det er overveiende sannsynlig at hans helse eller utvikling vil bli alvorlig skadet om han ikke gis en behandling som bare kan skje ved at barneverntjenesten overtar omsorgen. Vilkårene for omsorgsovertagelse etter lovens §4-12 første ledd bokstav d) finnes å være til stede.

Lagmannsretten er likevel enig i at det under den videre behandling av C må være en viktig målsetting å opprettholde et samarbeide med foreldrene. Lagmannsretten finner det tilstrekkelig å vise til hva herredsretten har uttalt om dette. Det bemerkes at det under forhandlingene for lagmannsretten er opplyst at BUP påny vil bli involvert, hvilket antas delvis å tilfredsstille foreldrenes ønske om at også det psykiatriske hjelpeapparat bringes inn i behandlingen av C.

Lagmannsretten finner ikke grunnlag for å gjøre noen endring i den besøksordning som har vært praktisert i henhold til herredsrettens dom. Å utvide denne ordning slik de ankende parter har nedlagt påstand om, vil være i strid med det behandlingsopplegg som nå følges, og lagmannsretten finner at dette foreløpig ikke er tilrådelig.

Anken har etter dette ikke ført frem, og herredsrettens dom blir å stadfeste.

Dommen er enstemmig.

Det bemerkes at domsavsigelsen er blitt noe forsinket, hvilket skyldes at dommen ar avsagt ved sirkulasjon i henhold til tvistemålsloven §153. Domskonferanse ble imidlertid avholdt umiddelbart etter ankeforhandlingens avslutning den 2. februar 1996 og domsutkast ble sendt ut den 14. februar 1996.

Domsslutning:

Herredsrettens dom stadfestes.