LA-1995-820
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1996-03-26 |
| Publisert: | LA-1995-00820 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kristiansand byrett Nr: 94-01684 - Agder lagmannsrett LA-1995-00820 A |
| Parter: | Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Jørgen Bugge). Ankemotpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Øyvind Aas). |
| Forfatter: | Lagdommer John Årseth Lagdommer Asbjørn Nes Hansen Ekstraord. lagdommer Haakon Askildsen |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §174, §180 |
A og B var samboere i ca 13 år frem til mars 1993. De økonomiske spørsmålene som oppløsningen av samboerforholdet medførte ble regulert i en avtale mellom dem datert 19. mars 1993. Ifølge avtalen skulle innbo og løsøre deles i minnelighet. Det kom til tvist mellom partene om oppgjøret og ved stevning 11. november 1994 til Kristiansand byrett reiste A sak mot sin tidligere samboer. I stevningen ble nedlagt påstand om at den inngåtte avtalen av 19. mars 1993 er ugyldig, subsidiært at B tilpliktes å betale saksøkeren en erstatning stor kr 72780,-. Under hovedforhandlingen for byretten ble nedlagt en endret påstand om at avtalen av 19. mars 1993 er gyldig, men at saksøkeren tilkjennes et beløp begrenset oppad til kr 72780,- etter rettens skjønn, som kompensasjon for saksøktes ikke-oppfyllelse av avtalen. Subsidiært ble saksøkte påstått tilpliktet å betale saksøkeren erstatning stor kr 72780,-. Kravene ble bestridt av saksøkte.
Kristiansand byrett avsa 19. mai 1995 dom i tvisten med slik domsslutning:
1. B dømmes til innen 2 -to- uker fra dommens forkynnelse å betale til A kr 10000,- -kronertitusen- og frifinnes forøvrig.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke."
Byretten fant at det ikke forelå grunnlag for saksøkerens prinsipale krav om en tillempning av den omhandlede avtalen. Når det gjaldt saksøkerens subsidiære erstatningskrav, fant byretten at saksøkte som følge av manglende oppfyllelse av avtalens pkt. 4 sett i sammenheng med pkt. 3, måtte erstatte saksøkeren et beløp som skjønnsmessig ble satt til kr 10000,-.
De nærmere omstendighetene i saken, partenes anførsler og fullstendige påstander for byretten, samt dens vurdering av de faktiske og rettslige forholdene, fremgår av byrettens domspremisser.
A med advokat Jørgen Bugge som prosessfullmektig har anket dommen til Agder lagmannsrett. Anken er oppgitt å gjelde byrettens vurdering av det subsidiære spørsmålet, herunder vurderingen av de enkelte erstatningspostene. B med advokat Øyvind Aas som prosessfullmektig har imøtegått anken og har erklært aksessorisk motanke i forhold til det idømte beløpet på kr 10000,-.
Ankeforhandling ble holdt i Kristiansand 12. og 13. mars 1996. Partene møtte, sammen med sine prosessfullmektiger, og forklarte seg. Det ble avhørt 3 vitner som alle var nye for lagmannsretten. En del skriftlig bevismateriale ble dokumentert og det er vist til dette nedenfor i den utstrekning det har hatt betydning for resultatet.
Saken står for lagmannsretten i en noe annen stilling enn for byretten, idet enkelte poster under erstatningskravet er endret under ankeforhandlingen, mens andre er bortfalt. Dermed er også påstanden i erstatningskravet endret, jfr. nedenfor.
A v/prosessfullmektigen har i det vesentlige gjort gjeldende:
Når det gjelder barnebidraget på kr 11880,-, har byretten i sin vurdering korrekt lagt til grunn at A ikke må tåle noen endring av avtalens pkt. 4, men det er ikke grunnlag for nedkorting av beløpet, slik byretten har gjort. Motpartens påstand om å ha betalt husleie for 3 måneder for å bo i ... 20 bestrides. A har ikke mottatt noen slik leie. Påstanden om betaling er uansett ikke dokumentert eller sannsynliggjort. Det er heller ikke grunnlag for motpartens subsidiære påstand om at A skal ha godtatt å betale barnebidrag i omhandlede periode, jfr. skriv 31. juli 1995 fra Fylkestrygdekontoret i Hordaland hvorav fremgår at han ikke har godtatt å betale bidrag før fra 1. september 1993 (feilskrevet 1. oktober 1993).
Betalt husleie fra leieboeren på kr 5000,- er urettmessig beholdt av B. Det er uomstridt at A tilkommer beløpet. Han har imidlertid ikke mottatt pengene. Motparten har ikke ført noe bevis for overføring til ham.
Når det gjelder fordelingen av løsøret, godtar A - av hensyn til fellesbarnet - en skjevdeling, men ikke i slik grad som faktisk skjedd. Ved sin uanmeldte flytting/selvtekt tok motparten med seg det alt vesentlige, slik at A står nærmest ribbet for innbo. Byrettens bevisvurdering bestrides. Det vises til fremlagt oversikt over borttatte gjenstander og til fremlagt oversikt fra A over det han krever tilbakelevert. Et forsiktig prisanslag på dette utgjør et samlet beløp på kr 20000,-.
Videre kreves erstatning for borttatte smykker med tilsammen kr 20000,-. Motparten har til dette gitt motstridende forklaringer, jfr. hennes daværende prosessfullmektigs skriv 5. oktober 1993 og hennes anførsel for byretten (dommen side 9), mens hun for lagmannsretten har erkjent at han hadde et smykke. Hennes uriktige forklaring står ikke til troende.
Endelig kreves erstatning for telefonutgifter - samtaleavgiftene - med kr 2000,-.
Tidligere krav om erstatning for strøm med kr 4000,- samt for et påstått bortkommet beløp på kr 1900,-, er begge frafalt under ankeforhandlingen. Samlet erstatningskrav utgjør etter dette kr 58880,-.
Det er nedlagt slik påstand:
"I hovedanken:
B tilpliktes å betale A erstatning begrenset oppad til kr 58880,-.
I motanken:
Byrettens dom, domsslutningens punkt 1, stadfestes.
I begge ankene:
B ilegges sakens omkostninger for byretten og lagmannsretten."
B v/prosessfullmektigen har i hovedsak anført:
Byretten har foretatt en riktig bevisbedømmelse og rettsanvendelse når det gjelder erstatningspunktene løsøre, smykker, husleie og telefonutgifter.
Når det gjelder barnebidraget, hevdes i hovedanken at byrettens nedkorting til kr 10000,- etter forholdene er uttrykk for en riktig vurdering.
I motanken gjøres imidlertid prinsipalt gjeldende at B betalte husleie til A med kr 2000,- pr. mnd. i 3 måneder, fra medio mars til 20. juni 1993, da hun flyttet. Månedsleien ble betalt direkte til A i slutten av hver måned. Hans bidrag for samme tidsrom er dermed kompensert. Subsidiært hevdes at han var klar over at hun søkte overgangsstønad og at bidragsfastsettelse ble foretatt i den sammenhengen, og at han stilltiende godtok fastsettelsen.
Den innbetalte husleien på kr 5000,- erkjennes mottatt fra leieboeren, men ble lagt i As postmappe i huset. B bestrider bestemt at hun har tatt beløpet og hevder at det må pålegges motparten en streng bevisbyrde for ikke å ha fått beløpet, fordi hun ellers blir stemplet som tyv.
Når det gjelder fordelingen av løsøret, vises til fremlagte oversikter over det B tok med da hun flyttet og hva som sto igjen i boligen, og som bekrefter at hans påstand om å stå igjen nærmest ribbet ikke er riktig. På bakgrunn av hans erkjennelse av at han godtar en skjevdeling, er det i hvert fall intet uforholdsmessig ved delingen.
Med hensyn til de påståtte smykkene - to gullringer og to gullsmykker -, gjøres gjeldende at hun ikke kjenner noe til de omhandlede ringene. Hun fikk av ham i sin tid et anheng til et smykke. Når hennes tidligere prosessfullmektig i skriv 5. oktober 1993 har nevnt noe mer, må dette skyldes en misforståelse. Kravet omhandler under enhver omstendighet ikke denne gaven. De smykkene kravet gjelder, kjenner hun ikke noe til og benekter derfor også bestemt at hun har tatt dem. Her foreligger ingen andre bevis enn As forklaring. A har bevisbyrden for erstatningskravet, d.v.s. for de omhandlede smykkenes eksistens, at de er tatt av henne, og deres verdi. Når det gjelder verdien, husker han ikke engang hva de kostet ved anskaffelsen. Påstanden om at de i sin tid var verdsatt av en gullsmed er ikke dokumentert og er intet å bygge på. Det må i et slikt tilfelle hvor det påstås å være begått et tyveri kreves mer enn vanlig sannsynlighetsbevis.
Når det gjelder telefonutgiftene, hevdes at disse skulle dekkes av A, på grunn av de spesielle forholdene i saken, og i henhold til avtalens punkt 3. Under enhver omstendighet skal B ikke belastes for samtaleavgifter før samlivsbruddet.
Det er nedlagt slik påstand:
"I hovedanken:
Byrettens dom, domsslutningens punkt 1, stadfestes.
I motanken:
B frifinnes.
I begge ankene:
B, eventuelt det offentlige, tilkjennes saksomkostninger for byretten og lagmannsretten."
Lagmannsretten skal bemerke:
Ankesaken gjelder det omhandlede erstatningsspørsmålet og herunder de enkelte postene som partene har argumentert for i sine anførsler, jfr. foran. Sakens faktiske bakgrunn er tilstrekkelig redegjort for i byrettens dom, og hvor den omhandlede avtalen av 19. mars 1993 er referert.
Ifølge avtalens punkt 3 skulle B bo vederlagsfritt i tidligere fellesbolig frem til 1. september 1993, og i samme periode skulle A ikke betale bidrag til fellesbarnet, jfr. avtalens punkt 4. Partene er enige om at disse punktene skulle kompensere hverandre. Som følge av at B søkte overgangsstønad, ble imidlertid A pålagt å betale barnebidrag fra mars 1993. B hevder at dette er kompensert ved at hun har betalt husleie til A frem til hun flyttet 20. juni 1993. A bestrider at slik betaling har funnet sted, og påstand står mot påstand. Noen bevisføring utover dette har ikke funnet sted og lagmannsretten finner ikke å kunne legge til grunn som tilstrekkelig sannsynliggjort at det er foretatt slik husleiebetaling som påstått. Lagmannsretten finner heller ikke at det er grunnlag for Bs subsidiære anførsel om at A har godtatt bidragsfastsettelsen, uten noen form for kompensasjon. B må etter dette anses ansvarlig for manglende oppfyllelse av de omhandlede avtalepunktene, ved at A er blitt pålagt å betale bidrag med kr 11880,- for tiden frem til 1. september 1993. Lagmannsretten er imidlertid enig med byretten i at A etter det opplyste må bære en del av ansvaret for at B ikke fikk utnyttet sin vederlagsfrie borett i hele den avtale perioden, og at erstatningen til A under dette punktet derfor skjønnsmessig bør fastsettes til kr 10000,-. Verken hovedanken eller motanken på dette punktet fører således frem.
Når det gjelder den innbetalte husleien fra leieboeren, kr 5000,-, har B erkjent å ha mottatt beløpet. Hun har således hatt beløpet i hende, men hevder at hun har lagt pengene i As postmappe i leiligheten. Han bestrider å ha mottatt beløpet. Noen ytterligere bevisføring om dette har ikke skjedd. Lagmannsretten finner ikke å kunne legge til grunn som tilstrekkelig sannsynliggjort at A, etter Bs mottakelse av betalingen, er kommet i besittelse av beløpet. Hun må da erstatte ham nevnte beløp.
Når det gjelder telefonutgiftene, er erstatningskravet nå begrenset til å gjelde samtaleavgiftene. Etter avtalens punkt 3 skulle A bekoste alene alle utgifter ved boligen i det omhandlede tidsrommet. Lagmannsretten finner at en naturlig forståelse av nevnte punkt tilsier at samtaleavgiftene for tidsrommet mars - juni 1993 bør dekkes av B. I henhold til fremlagte fakturaer utgjør dette kr 1360,-, som er betalt av A, og som han da tilkjennes erstatning for.
Etter avtalen skulle partenes innbo og løsøre deles i minnelighet, jfr. avtalens punkt 7. Noen slik deling kom ikke i stand. Da B flyttet fra boligen i juni 1993, tok hun imidlertid med seg det meste av innboet. Dette bekreftes av de fremlagte oppstillingene over hva som ble tatt med og hva som sto igjen. A har under ankeforhandlingen godtatt en skjevdeling, av hensyn til fellesbarnet, men hevder at det likevel er blitt uforholdsmessig lite igjen til ham. Lagmannsretten finner at B - selv om hun følte at hun var i en vanskelig situasjon - urettmessig har tatt seg til rette da hun flyttet, og har dermed vanskeliggjort bevisføringen, både med hensyn til innboets omfang, fordeling og verdi. Med henvisning til de forannevnte oppstillingene og til opplysningene under ankeforhandlingene forøvrig, herunder As godtakelse av en skjevdeling, finner lagmannsretten at ved den fordelingen av innboet som rent faktisk har skjedd, har A uforholdsmessig lite igjen av innboet. Han har fremlagt en oppstilling, med verdiansettelse, over det han mener han har krav på å få tilbakeført til seg. Da kravet om tilbakeføring er avvist av B, har A krevet erstatning med kr 20000,-. Med henvisning til det som er nevnt ovenfor finner lagmannsretten at A må gis en viss erstatning, jfr. nedenfor.
Når det gjelder de omstridte smykkene, har lagmannsretten vært i en viss tvil. B har forut for og under saksgangen ikke vært helt presis og konsekvent i sine forklaringer om dette. Forøvrig er saken på dette punktet, som på flere av de andre punktene, preget av mangel på avgjørende bevis. Lagmannsretten finner at det ikke er ført tilstrekkelig bevis for at B eventuelt skal ha tatt med seg de påståtte smykkene, og påstanden om erstatning for disse fører derfor ikke frem.
Lagmannsretten finner etter at A bør gis en samlet erstatning som skjønnsmessig fastsettes og avrundes til kr 30000,-, inkludert de nevnte kr 10000,- som han ble tilkjent av byretten.
Saksomkostninger.
Hovedanken har delvis ført frem for enkelte erstatningsposter og ikke ført frem for andre. I samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §174 første ledd, jfr. §180 annet ledd, bør partene bære hver sine saksomkostninger, idet det ikke er grunnlag for å anvende unntaksregelen i §174 annet ledd.
Motanken har ikke ført frem. I samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd skulle da den ankende part erstatte motpartens nødvendige omkostninger. Motpartens omkostningsoppgave under motanken er på kr 6850,-, hvorav kr 5000,- er prosessfullmektigens salær, mens resten er utlegg til utdrag ( kr 1000,-) og reiseutlegg. Lagmannsretten finner imidlertid at motanken etter omstendighetene ikke kan antas å ha påført motparten nevneverdige ekstra utgifter. Saksomkostninger tilkjennes derfor ikke.
Byrettens saksomkostningsavgjørelse stadfestes.
Av praktiske grunner utformes en felles domsslutning for anke og motanke.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning :
1. B dømmes til innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom å betale erstatning til A med kr 30000,- -kronertrettitusen-.
2. Partene dekker hver sine saksomkostninger for byretten og lagmannsretten.