LA-1995-83

Instans:	Agder lagmannsrett - Dom
Dato:	1995-11-20
Publisert:	LA-1995-00083
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Skien og Porsgrunn byrett Nr: 94-01023 - Agder lagmannsrett LA-1995-00083. Anket til Høyesterett - Byrettens dom pkt 1 stadfestes i forhold til Pedagogisk-Psykologisk Distriktssenter for Vest-Telemark, Fyresdal kommune, Kviteseid kommune, Nissedal kommune, Seljord kommune, Tokke kommune og Vinje kommune, se HR-1997-00030 B.
Parter:	Ankende part: Eva Jorkjen m.fl (totalt 8 parter) (Prosessfullmektig: Advokat Jakob Wahl). Ankemotpart: Pedagogisk-Psykologisk Distriktssenter, Fyresdal kommune, Kviteseid kommune, Nissedal kommune, Seljord kommune, Tokke kommune, Vinje kommune (Prosessfullmektig: Advokat Thor Ørbeck-Nilsen) Ankemotpart: Telemark fylkeskommune (Prosessfullmektig: Fylkesadvokat Per Arne Rosendal).
Forfatter:	Lagdommer Erling Strand, formann. Lagdommer Tore-Jarl Christensen. Ekstraord. lagdommer Birger Lassen. 2 meddommere
Lovhenvisninger:	Kommunestyreloven (1954) §29, Arbeidsmiljøloven (1977) §60, §61, §67, Kommuneloven (1992) §27, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, §29, §56A, §62

Saken gjelder spørsmålet om gyldigheten av oppsigelse av åtte ansatte etter at skole- og boavdelingen ved Pedagogisk-Psykologisk Distriktssenter i Kviteseid, nedenfor benevnt PPD-senteret, ble lagt ned. De åtte ansatte - sju miljøterapeuter og en kokk - tok ut stevning ved Skien og Porsgrunn byrett som lokal arbeidsrett mot PPD-senteret, Telemark fylkeskommune og seks Vest-Telemark kommuner om oppsigelsene. De ansatte gjorde gjeldende at oppsigelsene var usaklige etter arbeidsmiljøloven §60 nr. 1, jfr. nr. 2, og måtte kjennes ugyldige etter §62 første ledd.

Den 15/12 - 1994 avsa Skien og Porsgrunn byrett dom i saken med slik domsslutning:

"1. Pedagogisk-Psykologisk Distriktssenter for VestTelemark, Fyresdal kommune, Kviteseid kommune, Nissedal kommune, Seljord kommune, Tokke kommune, Vinje kommune og Telemark fylkeskommune frifinnes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke."

Dommen ble avsagt med dissens forsåvidt gjaldt punkt 1, idet den ene av de to meddommerne kom til at oppsigelsene var usaklige og ugyldige. Mindretallet fant at de seks kommunene som samarbeidet om senteret måtte anses som arbeidsgivere for de oppsagte, men at fylkeskommunen måtte frifinnes fordi dens stilling til senteret var svakere.

Når det gjelder partenes anførsler for byretten, vises til dens dom.

De åtte ansatte som saken gjelder, Eva Jorkjen, Hilde Berntsen, John Rasmussen, Tore Krossli, Margit Bjåland, Nils Olav Botnen, Thor Juvet og Astrid Olimstad, med advokat Jakob Wahl som prosessfullmektig, har anket dommen til Agder lagmannsrett.

Pedagogisk - Psykologisk Distriktssenter og kommunene Fyresdal, Kviteseid, Nissedal, Seljord, Tokke og Vinje, med advokat Thor Ørbeck-Nilsen som prosessfullmektig, har imøtegått anken. Videre ble anken imøtegått av Telemark fylkeskommune v/fylkesordføreren, med fylkesadvokat Per Arne Rosendal som prosessfullmektig.

Ankeforhandling ble holdt i Skien den 26., 27. og 28/9 - 1995. De ankende parter møtte sammen med sin prosessfullmektig. To av dem, Nils Olav Botnen og John Rasmussen, avga forklaringer. Styreformann ved PPD-senteret, Tore Straume, møtte sammen med kommunenes og PPD-senteret s felles prosessfullmektig. Straume fremla fullmakter fra de seks saksøkte kommunene og avga partsforklaring. Fylkesadvokat Per Arne Rosendal møtte for fylkeskommunen.

Det ble avhørt syv vitner.

Under ankeforhandlingen den 28/9 - 1995 trakk de ankende parter anken mot fylkeskommunen, som aksepterte tilbaketrekningen uten å kreve saksomkostninger. Lagmannsretten avsa samme dag enstemmig kjennelse med slik slutning:

"Saken heves for Telemark fylkeskommunes vedkommende."

Kjennelsen i sin helhet er inntatt i rettsboken.

De ankende parter har i hovedsak anført:

Selv om PPD-senteret var delt inn i tre avdelinger, var det organisatorisk en enhet. Det bestrides ikke at det var grunnlag for å omorganisere ved senteret, slik at skole- og boavdelingen ble lagt ned. Det hadde for en stor del årsak i omlegging av skoletilbudet og barnevernstjenesten for den type elever som bodde ved senteret, slik at det mer ble tatt sikte på tiltak i tilknytning til hjemmemiljøet, blant annet med integrering av elevene i det ordinære skolesystemet. Det førte til at samarbeidskommunene fikk mindre bruk for skole- og boavdelingen ved PPD-senteret. Men dette innebar samtidig at det ble flere oppgaver i kommunene, også for miljøterapeuter, som de fleste av de oppsagte var ansatt som.

Byrettens flertall har tatt feil når det ikke har funnet at de seks kommunene var de ansattes reelle arbeidsgivere. PPD-senteret var et interkommunalt samarbeidsorgan som kommunene hadde opprettet for ivareta lovbestemte oppgaver. De seks kommunene valgte av praktiske grunner, og fordi det ble ansett for å være gunstig for de barna det gjaldt, å samarbeide om å gi visse tilbud ved å etablere PPD-senteret.

Hver kommune hadde sin representant i styret for senteret, fylkeskommunen hadde en og de ansatte to. I samarbeidsavtalen het det fra starten at "Kommunane og fylkeskommunen skal vedta budsjettet. Styret har fullmakt til å foreta mindre overføringar innan budsjettramma." Senere - med virkning fra 1/1 - 1989 - ble formuleringen om budsjettbehandling i samarbeidsavtalen mellom kommunene endret til: "Framlegg til driftsbudsjett vert å sende kommunane og fylkeskommunen i god tid før handsaming i styret." Det er ikke tvilsomt at kommunene i fellesskap fremdeles hadde styring med budsjettrammen for PPD-senteret. Senterets styre måtte nødvendigvis få visse fullmakter til å forestå driften innen rammen av budsjettet, men kommunenes budsjettstyring var overordnet, og viser at de var de reelle arbeidsgiverne. Som hovedregel skulle underskudd ett år søkes dekket inn på neste. Men det forekom at de seks kommunene måtte bevilge ekstra for å dekke underskudd på senterets årsregnskap. Det viser at kommunene sto bak som økonomisk ansvarlige. I tillegg hadde kommunene gjennom sine styrerepresentanter hånd om de store trekk i driften av senteret for øvrig.

Saken har store likhetstrekk med Arbeidsrettens dom inntatt i Dommer og kjennelser av Arbeidsretten, Rt-1980-79 flg., der de opprinnelige samarbeidende kommuner om et felles skolepsykologkontor, PP-tjeneste, ble ansett å være de oppsagtes reelle arbeidsgivere med selvstendig arbeidsgiveransvar, og at dette ansvaret ikke bortfalt ved omorganisering. Arbeidsretten fant at oppsigelsene av funksjonærene savnet saklig grunnlag etter arbeidsmiljøloven §60 nr. 2, og de ble kjent ugyldige.

Arbeidsmiljøloven kan mot usakelige oppsigelser inneholde også krav til forsvarlig saksbehandling fra arbeidsgiveren før det gås til oppsigelse. Det må kreves at arbeidsgiveren omhyggelig overveier om arbeidstakerne kan få andre passende stillinger i kommunene, jfr. Ot.prp.nr.41 (1975-76) side 18. Noen slik vurdering ble ikke gjort i dette tilfelle. Oppsigelsene kom umiddelbart etter møtet den 22/3 - 1994. På dette møtet var det en sentral forutsetning at ingen skulle sies opp før det var undersøkt om det var annet passende arbeid innen tilsvarende virksomhet - i noe vid forstand - i samarbeidskommunene. Virksomhetsbegrepet i §60 nr 2 og §67 har samme innhold, og det er en saksbehandlingsfeil at det ikke ble undersøkt om det var annet passende arbeid for de ansatte før man gikk til oppsigelse, og at slik undersøkelse ennå ikke er gjort. Det er derfor feil i referatet fra møtet når det der heter at "Fyrste steg no blir utsending av oppseiingar- - -". Flere av vitnene, blant annet undervisningsinspektør i Vinje, Harald Naper, som var medlem av arbeidsgruppa som styret oppnevnte med tanke på å unngå oppsigelser, og hovedtillitsvalgt Hans Jacob Noraberg fra Kommuneforbundet, har forklart at hovedtemaet på møtet den 22/3 - 1994 var at kommunene skulle gjøre forsøk på å skaffe nytt arbeid med grunnlag i arbeidsmiljøloven §60 nr. 2, og at oppsigelse tvert om skulle unngås. Representanten fra KS, Rune Olav Horstad, ga på møtet uttrykk for at alle kommunene var å anse som arbeidsgivere for de som hadde arbeidet ved boavdelingen, og at kommunene pliktet å tilby arbeid i samsvar med arbeidsmiljøloven §60 nr. 2. Det er overveiende sannsynlig at oppsigelsene hadde vært unngått dersom kommunene lojalt hadde fulgt opp dette.

I skriv av april 1994 - undertegnet av representanter for de seks kommunene og fire lærerne - heter det at:

"Desse lærarane er oppseieleg/fast tilsette i VestTelemark og har etter grunnskulelova paragr. 24 rett til overføring til kommunane (ein av dei)."

Selv om det er en særordning for lærerne, bestyrker dette at de seks kommunene er arbeidsgivere også for de andre ansatte ved senteret.

I brev av 12/4 - 1994 fra PPD-senteret til kommunene i VestTelemark heter det blant annet:

"PPD for Vest-Telemark er ein interkommunal driven institusjon, og med tilsvarande styrerepresentasjon, iflg. samarbeidsavtala for PPD, §1 er også Fylkeskommunen med i dette samarbeidet(vedlegg). Iflg. samarbeidsavtale for PPD, §5, har styret tilsetjingsrett.

Arbeidsmiljølova §67 omhandlar førerett til ny stilling, og denne retten må oppfattast til å gjelde alle kommunane som er med i samarbeidet, inkl. fylkeskommunen (iflg. juridisk konsulent Horstad i KS).Føreretten gjeld i eitt år, og inneber plikt for kommunane til å tilby tilsvarande arbeid når det er noko ledig."

Og videre nedenfor:

"Dersom det er innvendingar mot vår oppfatning av at føretrinnsretten tilnytt arbeid gjeld i alle kommunane i

Vest-Telemark og i fylkeskommunen, bed vi om at dette blir meldt frå om innan 20. april 94.

Dersom slike innvendingar ikkje kjem, oppfattar vi det som samtykke i PPD si vurdering."

Her fremgår det at alle kommunene, ut fra PPD ledelsens vurdering, anses å ha arbeidsgiveransvar etter arbeidsmiljøloven §67. Fordi arbeidsgiverbegrepet og virksomhetsbegrepet i §60 og §67 har samme innhold, skulle PPD-senteret etter §60 nr. 2 undersøkt om arbeidsgiveren (dvs.kommunene) hadde annet passende arbeid å tilby de som mistet arbeidet på senteret. Det er overveiende sannsynlig at det på fratredelsestidspunktet ville vist seg å være arbeide til dem alle innen samme eller liknende type virksomhet i kommunene om man hadde gått frem etter §60 nr. 2, og uten at kommunene nødvendigvis hadde måttet opprette nye stillinger. Det er likevel sannsynlig at nedleggelsen av skoleog boavdelingen ved senteret førte til behov for flere stillinger i kommunene.

Kommunene reagerte ulikt på brevet om fortrinnsrett etter §67. Noen kommuner benektet at de ansatte hadde noen form for fortrinnsrett, andre forholdt seg passive til spørsmålet. Kommunene har imidlertid ikke tatt initiativ for å skaffe stillinger, verken ut fra §60 nr. 2 - som de pliktet - eller ut fra §67.

Flere kommuner har kort tid etter oppsigelsene utlyst flere passende stillinger som var ledige, blant annet i barnehag er og skoler. De oppsagte er ikke gitt fortrinnsrett til slike stillinger.

Det er ikke riktig at styret den 9/2 - 1994 hadde gjort vedtak om å si opp de ansatte ved boavdelingen. Den arbeidsgruppen som ble satt ned fikk i punkt b som mandat å avklare situasjonen for personalet som "blir råka av nedlegginga (oppseiing,rettar i høve til nytt arbeid m.m.)." I stedet for å foreta ytterligere undersøkelser med sikte på å avklare situasjonen for de ansatte, ble likelydende oppsigelsesbrev sendt hver av dem den 24/3 - 1994 med fratredelsesdato 1/8 - 1994.

I prinsippet må hver av de oppsagte vurderes for seg, og avgjørelsen må tas etter en helhetsvurdering der hensynet til arbeidstakeren står sentralt, jfr. Arne Fanebust: Oppsigelse i arbeidsforhold, side 151-152, og Odd Friberg: Arbeidsmiljøloven med kommentarer, side 411-415. Det var også en feil at det ikke ble holdt individuelle forhandlinger med den enkelte før vedkommende ble sagt opp.

De åtte som ble sagt opp krevde forhandlinger etter arbeidsmiljøloven §61 nr. 2. Arbeidstakerne hevdet under henvisning til §60 nr. 1 og 2 at oppsigelsene var usaklige og ugyldige, og krevde at de ble trukket tilbake, idet det også ble pekt på at intensjonene i §56A ikke var fulgt opp. Kravet førte ikke frem.

På tidspunktet for oppsigelsen hadde de ankende parter følgende stillinger ved PPD-senteret, jfr. byrettens dom side 8:

- - Eva Jorkjen: Miljøterapeut i full stilling, ansatt 1/1 - 1989, opprinnelig i halv stilling.

- - Hilde Berntsen: Miljøterapeut i full stilling, ansatt 1/8 1993.

- - John Rasmussen: Kokk, ansatt i 88% stilling 15/8 - 1989, men fra 1/1 - 1994 i full stilling.

- - Tore Krossli: Vikariater som miljøterapeut fra juni 1990 og i fast hel stilling fra 1/8 - 1991.

- - Margit Bjåland: Miljøterapeut fra 1975 i 60% stilling frem til 1/8 - 1987 da hun fikk ytterligere 1/3 stilling.

- - Nils Olav Botnen:Miljøterapeut fra 1983, fra 1/8 - 1989 avdelingsleder i full stilling.

- - Thor Juvet: Miljøterapeut i full stilling fra 10/8 - 1992.

- - Astrid Olimstad: Miljøterapeut fra 1/8 - 1977 på deltid, fra 1980 i 60% stilling.

Ingen av de ansatte bortsett fra Botnen har fått fast arbeid. De andre er dels på trygd, dels på midlertidige jobber.

Det bestrides at det er grunnlag for å avvise saken for Margit Bjåland og Nils Olav Botnen, slik ankemotpartene hevder. Margit Bjåland har måttet gå over på forlenget AFP-pensjon, men hun har krav på å få prøvet gyldigheten av oppsigelsen. Nils Olav Botnen hadde permisjon da boavdelingen ble nedlagt, med midlertidig stilling i Tokke. Han har etterhvert fått fast stilling der, men har tilsammen 10 mil å kjøre til og fra arbeidet hver dag. Han hadde - og har - en klar interesse i å få arbeide nærmere hjemstedet, hvilket burde være mulig å skaffe ham dersom de kommunene som var hans arbeidsgivere behandler saken etter arbeidsmiljøloven §60 nr. 2.

Tre av de ansatte har hatt lønnstap som følge av oppsigelsen, og fremmer erstatningskrav i samsvar med det. Partene er enige om beløpenes størrelse, dersom lagmannsretten finner grunnlag for erstatning. Erstatningskravet er for Thor Juvet kr 101500.-, for John Rasmussen kr 55000,- og for Astrid Olimstad kr 10000,-.

De ankende parter har lagt ned slik påstand:

"1. Oppsigelsene av Eva Jorkjen, Hilde Berntsen, John Rasmussen, Tore Krossli, Margit Bjåland, Nils Olav Botnen, Thor Juvet og Astrid Olimstad er ugyldige.

2. Ankemotpartene dømmes en for alle og alle for en til å betale erstatning til Thor Juvet med kr 101000,-, til John Rasmussen med kr 55000,- og til Astrid Olimstad med kr 10000,-.

3. Ankemotpartene dømmes en for alle og alle for en til å betale saksomkostninger."

Ankemotpartene har i hovedsak anført:

For Nils Olav Botnen og Margit Bjåland påstås saken avvist fordi den ikke har rettslig interesse for dem. Nils Olav Botnen har fått annet passende arbeid i Tokke, som er en av de kommunene som de ankende parter hevder var deres arbeidsgiver. Botnen kan da ikke påberope seg lang arbeidsveg som grunnlag for saksanlegget. Margit Bjåland er nå pensjonist, og saken har for henne mer historisk enn rettslig interesse.

Det er ikke bestridt at det var nødvendig å legge ned skole- og boavdelingen ved PPD-senteret, slik forholdene hadde utviklet seg. Det var da ikke annet passende arbeide for de ansatte ved "virksomheten", som i den forbindelse var PPD-senteret, og ikke de seks kommunene som hadde deltatt i samarbeidet. Senteret hadde en selvstendig stilling i forhold til samarbeidskommunene, med egen ledelse og eget budsjett, som det fra 1989 ikke var nødvendig å forelegge kommunene å vedta. Kommunene skulle bare ha budsjettframlegget til orientering på forhånd. PPD-senteret hadde også rett til å foreta ansettelser og gå til oppsigelser. PPD-Senteret var en klart avgrenset organisasjon - et eget rettssubjekt - atskilt fra kommunene - og ble utad oppfattet som det. Etter kommuneloven §27 nr. 1 har to eller flere kommuner adgang til å opprette et eget styre til løsning av felles oppgaver. Det var det som skjedde i dette tilfelle. Styrerepresentantene fra den enkelte kommune møtte ikke med bundet mandat, og det gjorde heller ikke de tjenestemenn fra kommunene (f.eks.skolesjefene) som var til stede på styremøtene.

Kommunene hadde ikke instruksjonsmyndighet overfor styret.

De oppsagtes arbeidsgiver var således bare PPD-senteret, og "virksomheten" var også begrenset til det. Ved senteret var det ikke annet passende arbeide for de oppsagte etter at skole- og boavdelingen ble lagt ned. Det lå implisitt i styrets behandling av saken at de ansatte ved boavdelingen måtte sies opp, og det kan ikke være tvil om at oppsigelsene hadde grunnlag i styrevedtaket, selv om oppsigelsene ikke er formulert av styret. Styreformannen, vitnet Tore Straume, har forklart at situasjonen var slik at det ikke var tvil om at de ansatte ved boavdelingen måtte sies opp, og at det var klart under styremøtet den 9/2 - 1994.

Forhandlinger med representanter for de ansatte etter arbeidsmiljøloven §61 førte ikke frem.

I møte den 9/2 - 1994 vedtok styret - med forbehold om kommunenes godkjennelse - å legge ned skole- og boavdelingen. Det innebar at de ansatte der måtte sies opp. Det ble riktignok samtidig satt ned en arbeidsgruppe som fikk i mandat å utrede situasjonen for de ansatte med hensyn til oppsigelse, rett til nytt arbeid m.v., men utgangspunktet for det var at man ville forsøke å skaffe de oppsagte nytt arbeid, og i den forbindelse ble arbeidsmiljøloven §67 nevnt. Det er imidlertid på det rene at denne saken gjelder forholdet til §60 nr. 2, og ikke §67. Referatet fra møtet den 22/3 - 1994 om at det første steg måtte bli å gå til formell oppsigelse, er riktig.

Subsidiært anføres at det verken var ledige stillinger ved PPDsenteret eller i passende virksomhet i kommunene. Oppsigelsene kunne ikke vært avverget om kommunene hadde undersøkt etter passende jobber for de som ble ledige, og det er eventuelt ikke en saksbehandlingsfeil som har fått betydning at kommunene unnlot å undersøke i større grad enn de gjorde.

Det bestrides at Arbeidsrettens dom av 2/9 - 1980 er sammenliknbar med tvisten i denne saken. I den saken ble arbeidsoppgavene nokså direkte ført over til kommunene, hvilket langt fra i samme grad er tilfelle for PPD-senterets vedkommende. Boavdelingen, der de ankende parter arbeidet, ble lagt ned uten å bli etablert på ny i noen av de seks kommunene. Det må ikke bare tas ideelle, men også økonomiske hensyn på linje med de man må ta for andre kommunale oppgaver, når det skal vurderes om det kan opprettes nye stillinger i kommunene. Det ville lede til et urimelig resultat om kommunene skulle anses å falle inn under begrepet "virksomhet" i arbeidsmiljøloven §60 nr. 1 jfr. nr. 2 og §67. PPD-senteret var registrert som de oppsagtes arbeidsgiver.

Sakligheten og gyldigheten av oppsigelsene etter §60 nr. 2 må vurderes ut fra situasjonen på oppsigelsestidspunktene, uten at den senere utvikling trekkes inn. En avveining etter §60 nr. 2 2. punktum jfr. §62 første ledd 2. punktum, bør under enhver omstendighet føre til at arbeidsforholdene opphører. Oppsigelsene må anses saklig begrunnet i virksomhetens forhold etter §60 nr. 1, jfr. nr. 2, noe som må føre til at byrettens dom stadfestes.

Følgelig kan det heller ikke være grunnlag for noe erstatningskrav etter arbeidsmiljøloven §62.

Ankemotpartene har lagt ned slik påstand:

Prinsipalt.

Anken avvises for de ankende parter Margit Bjåland og Nils Olav Botnen

Subsidiært (for nr. 5 og 6/prinsipalt for de øvrige).

1. Skien og Porsgrunn byretts dom av 15. desember 1994 stadfestes.

2. Eva Jorkjen, Hilde Berntsen, John Rasmussen, Tore Krossli, Margit Bjåland, Nils Olav Botnen, Thor Juveth og Astrid Olimstad tilpliktes - in solidum - å erstatte ankemotpartene nr. 1 - 7 deres saksomkostninger for lagmannsretten.

Lagmannsretten har ved avgjørelsen delt seg i et flertall, lagdommerne Erling Strand og Tore-Jarl Christensen, ekstraordinær lagdommer Birger Lassen og meddommer Torild Vaksaker, og et mindretall, meddommer Atle Holmås.

Lagmannsrettens flertall skal bemerke:

De oppsagte arbeidstakerne har anført at oppsigelsene av dem er usaklige og ugyldige fordi de er i strid med arbeidsmiljøloven §60 nr. 2 som lyder:

"Skyldes oppsigelsen driftsinnskrenkning eller rasjonaliseringstiltak, er den ikke saklig begrunnet dersom arbeidsgiveren har et annet passende arbeid i virksomheten å tilby arbeidstakeren. Ved avgjørelse av om en oppsigelse har saklig grunn i driftsinnskrenkning eller rasjonaliseringstiltak, skal det foretas en avveining mellom virksomhetens behov og de ulemper oppsigelsen påfører den enkelte arbeidstaker."

Bestemmelsen må forstås slik at den foruten å forplikte arbeidsgiveren å tilby annet passende arbeid som nevnt, også pålegger ham plikt til omhyggelig å undersøke om arbeidstakeren kan få annet passende arbeid i virksomheten før vedkommende sies opp, jfr. Friberg: Arbeidsmiljøloven med kommentarer, (6.utg.) note 4 til §60 og de dommer som er referert der.

Ankemotparten har påstått avvisning for Margit Bjåland og Nils Olav Botnen. Flertallet ser det slik at begge har en personlig og økonomisk interesse i å få prøvet gyldigheten av oppsigelsene. For Botnen er den helt klar, jf det som er anført om dette. Men også Bjåland antas å ha en aktuell interesse i å få en rettslig avklaring av sitt ansettelsesforhold. En dom for ugyldighet vil kunne få betydning for hennes forhold til ankemotpartene, selv om virkningen eventuelt måtte bli liten. Saken vil derfor bli fremmet også for hennes vedkommende. Deres konkrete situasjon vil bli tatt med i den vurdering som må foretas når det skal avgjøres om oppsigelsene av dem skal kjennes ugyldige.

Et hovedtvistepunkt mellom partene er om de seks kommunene som samarbeider om PPD-senteret var reelle arbeidsgivere for de oppsagte, eller om arbeidsgiveren bare var selve PPD-senteret.

Flertallet anser PPD-senteret som et interkommunalt foretak til løsning av kommunale oppgaver, jfr. kommuneloven av 1954 §29 første ledd og kommuneloven av 1992 §27. Oppgavene var i stor grad pålagt kommunene ved særlov, f.eks skoleloven, men kommunene sto på mange måter fritt når det gjaldt å velge det organisatoriske opplegget, f.eks. om oppgavene skulle løses innen egen kommune eller i samarbeid med andre kommuner. Da PPD-senteret ble etablert i 1975 av kommunene Fyresdal, Kviteseid, Nissedal, Seljord, Tokke og Vinje, var kommunenes styring og kontroll over virksomheten slik at de etter flertallets oppfatning var de reelle arbeidsgiverne for de ansatte. Situasjonen kan ikke sees å ha endret seg i så måte etter at Telemark fylkeskommune fra 1/8 - 1977 ble med i samarbeidsavtalen, der det i punkt 10 heter :

"Pedagogisk psykologisk distriktssenter for Vest- Telemark er eit rådgjevings-, behandlings- og undervisningssenter som vert drive i samarbeid mellom: Telemark fylkeskommune og kommunane Fyresdal, Kviteseid, Nissedal, Seljord, Tokke og Vinje."

Kviteseid er vertskommune for senteret. I §5 første og annet ledd i samarbeidsavtalen av 1977 het det:

"Framlegg til driftsbudsjett vert å sende skulestyra og fylkesskulestyret til orientering i god tid før handsaming i styret. Når styret har vedteke budsjettet, vert det å leggje fram for kommunane til endeleg vedtak.

Vertskommunen påtek seg rekneskap og revisjon gjennom kommunekassererkontoret. Vertskommunen må forskottera drifta av distriktssenteret fullt ut."

I §11 heter det videre om budsjett og utgiftsfordeling:

"Kommunane og fylkeskommunen skal vedta budsjettet. Styret har fullmakt til å foreta mindre overføringar innan budsjettramma.

Fylket betalar 1/5 av driftsutgiftene for PP-tenesta, og resten av utgiftene vert delt mellom kommunane etter barnetalet i grunnskulen i budsjettåret, 1. til 9. klasse, eventuelt 10 klasse, etter at vertskommunen har dekt 20 % av kommunane sin part. Forlodsprosenten fell bort når det gjeld husleiga. Husleiga går ikkje inn i driftsbudsjettet.

Deltakarkommunane sin del av utgiftene vert oppgjorte etter at rekneskapen er avslutta for budsjettåret. Kvar kommune pliktar å betale sine utgifter a konto kvart halvår."

Det ble fastsatt at avtalen mellom kommunene og fylkeskommunen skulle være bindende for en tiårsperiode fra 1/8 - 1977. Avtalen ble endret med virkning fra 1/1 - 1989. Samarbeidsavtalen, slik den lød fra 1/1 - 1989, er i sin helhet tatt inn i byrettens dom side 3 - 6. I første ledd i punkt 2 i avtalen slås fast at formålsparagrafen i skoleloven gjelder for PPD, som for grunnskolen.

PPD-senteret besto av tre avdelinger, PP - tjeneste, skoleavdeling og boavdeling, men organisatorisk var virksomheten en enhet, slik den daglige leder, vitnet Vegard Omdal, har uttalt i sitt notat av november 1992, der det blant annet heter:

"PPD har frå starten vore organisert med dei tre avdelingane (PP-teneste, skule, buavdeling) som ein organisatorisk heilskap."

Flertallet er kommet til at kommunene var de reelle arbeidsgiverne for de ansatte, også fra 1/1 - 1989. Selv om kommunene av praktiske grunner hadde overlatt mer myndighet til styret, er helhetsinntrykket at de i fellesskap fremdeles hadde sterk overordnet styring med virksomheten, særlig den økonomiske siden av den. Flertallet finner således at senteret i de store trekk opererte under ganske sterk ledelse av de kommunene det var samarbeidsorgan for. Det synes også å ha vært en utbredt oppfatning at kommunene var de egentlige arbeidsgivere, jfr. det som er sitert under de ankende parters anførsler fra brevet av 12/4 - 1994 til kommunene i Vest-Telemark fra lederen og sekretæren ved senteret, hvor det fremgår at det er deres oppfatning at fortrinnsretten til nytt arbeid gjelder i alle kommunene. Det var en oppfatning som hadde god forankring i den organisatoriske og styringsmessige realiteten senteret var basert på. Etter flertallets syn var situasjonen langt på veg lik den som er omhandlet i Arbeidsrettens avgjørelse av 1980, og som er vist til av de ankende parter.

Oppsigelsene kan derfor ikke anses å ha vært saklig begrunnet etter arbeidsmiljøloven §60 nr. 2.

Etter det mandat arbeidsutvalget fikk, og som det ble forhandlet om på møtet den 22/3 - 1994, finner flertallet at det var en saksbehandlingsfeil at man ikke undersøkte etter annet passende arbeid i kommunene før oppsigelsene ble gitt. Flere av vitnene har forklart at det var den fremgangsmåten det var enighet om, og at man regnet med at det ikke ville budt på problemer å skaffe nytt arbeid før nedleggelsen, dersom dette opplegget hadde blitt fulgt. Det skyldes etter flertallets oppfatning en misforståelse at oppsigelsene gikk ut like etter møtet den 22/3 - 1994. Det førte trolig til at situasjonen låste seg. Hadde PPD-senteret og kommunene gjort en felles innsats for å tilby passende arbeid i tilsvarende virksomhet, er det overveiende sannsynlig at oppsigelsene hadde vært unngått. Driftsomleggingen hadde ikke som siktemål å gi elevene som hadde vært på senteret dårligere tilbud, men å gi det i andre former i hjemkommunene. Dette vil kreve behov for arbeidskraft, som de oppsagte ville kunne dekke. Dertil kommer muligheten for at de kunne tilbys annet passende arbeid i kommunene, en mulighet som ikke ble undersøkt.

Lagmannsrettens flertall er derfor kommet til at oppsigelsene er usaklige og må kjennes ugyldige etter arbeidsmiljøloven §60 nr. 2, jfr. §62, for alle de oppsagte. Det kan ikke sees å være åpenbart urimelig at arbeidsforholdet fortsetter, slik ankemotpartene subsidiært har anført, jfr. §62 første ledd 2. punktum.

Som det fremgår av anførslene har tre av de oppsagte, Thor Juvet, John Rasmussen og Astrid Olimstad krevet erstatning med henholdsvis kr 101000,-, kr 55000, og kr 10000,-. Flertallet anser de økonomiske tapene legitimert, og finner det etter omstendighetene rimelig at erstatningene fastsettes til de nevnte beløp, jfr arbeidsmiljøloven §62 annet ledd. Dersom vilkårene for erstatning finnes å være til stede, er for øvrig partene ikke uenige om selve erstatningsbeløpene.

Lagmannsrettens mindretall - meddommer Atle Holmås - har kommet til samme resultat som byrettens flertall, og ut fra samme begrunnelse.

Anken har etter dette ført frem og saksomkostningsspørsmålet blir å avgjøre etter tvistemålsloven §180 annet ledd, jfr. §172. Lagmannsrettens flertall finner at saken har budt på slik tvil at hver av partene bør bære sine saksomkostninger for begge retter.

Domen er avsagt med den dissens som fremgår ovenfor.

Domsslutning:

1. Oppsigelsene av Eva Jorkjen, Hilde Berntsen, John Rasmussen, Tore Krossli, Margit Bjåland, Nils Olav Botnen, Thor Juvet og Astrid Olimstad, kjennes ugyldige.

2. Pedagogisk-Psykologisk Distriktssenter for Vest-Telemark, Fyresdal kommune, Kviteseid kommune, Nissedal kommune, Seljord kommune, Tokke kommune og Vinje kommune dømmes en for alle og alle for en til å betale erstatning til Thor Juvet med 101.000 - etthundreogentusen - kroner, til John Rasmussen med 55.000 - femtifemtusen - kroner og Astrid Olimstad med 10.000 - titusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.

3. Saksomkostninger for byrett og lagmannsrett idømmes ikke.