LA-1995-892
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1996-03-08 |
| Publisert: | LA-1995-00892 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Skien og Porsgrunn byrett Nr: 95-00448 - Agder lagmannsrett LA-1995-00892 A |
| Parter: | Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Liv Clemetsen). Ankemotpart: Skien kommune (Prosessfullmektig: Advokat Jon Evert Christensen). |
| Forfatter: | Førstelagmann Arne Christiansen, formann Lagdommer Erling Strand Ekstraord. lagdommer Bjørn A. Paulson med meddommere |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §482, Barnevernloven (1992) §4-12, §4-21, §7-1, §476, Barneloven (1981) §4-21, §4-14, §4-1, §4-4, Barnevernloven (1992) |
Saken gjelder overprøving av vedtak den 3/2 - 1995 av fylkesnemnda for sosiale saker i Telemark. Fylkesnemndas vedtak lyder:
1. Skien kommune overtar omsorgen for B, født xx.xx.84, i medhold av barneverntjenesteloven §14-12 (skal være §4-12).
2. B plasseres i institusjon eller forsterket fosterhjem, i medhold av barneverntjenesteloven §14-4 pkt. b) eller a) (skal være §4-14).
3. A gis rett til samvær med B 4 timer 2 ganger i måneden."
Vedtaket ble gjort mot en stemme. Mindretallet fant at det måtte være mulig å sette inn tiltak i hjemmet som kunne gi guttens mor, A, hjelp i omsorgen for gutten. Ut fra hensynet til guttens beste fant mindretallet at gutten ikke burde bli tatt ut av sitt vante miljø og nærkontakten med moren, og fremholdt at det alltid var en risiko forbundet med å flytte et barn ut av hjemmet og til et fremmed sted.
Saken var fremmet for fylkesnemnda av Skien kommune, barneverntjenesten, X distrikt.
Den 18/4 - 1995 ble B overført til - - - - heim hvor han fortsatt er.
A, med advokat Jan Erik Granmo som prosessfullmektig, brakte fylkesnemndas vedtak inn for Skien og Porsgrunn byrett til overprøvelse etter tvistemålsloven §476. Den 5/5 - 1995 overtok advokat Liv Clemetsen som prosessfullmektig for A.
Skien kommune, med advokat Jon Evert Christensen som prosessfullmektig, tok til motmæle.
Den 18/8 - 1995 avsa Skien og Porsgrunn byrett dom i saken med slik domsslutning:
"Skien kommune v/ordføreren frifinnes."
Den generelle bakgrunn i saken og partenes anførsler for byretten fremgår av dens dom.
A, med advokat Liv Clemetsen som prosessfullmektig, har anket dommen til Agder lagmannsrett.
Skien kommune, med advokat Jon Evert Christensen som prosessfullmektig, har imøtegått anken.
Ankeforhandling er holdt i Skien den 20. 21. og 22/2 - 1995. Lagmannsretten ble satt med fire meddommere, hvorav to sakkyndige.
A møtte sammen med sin prosessfullmektig og avga forklaring.
Sammen med kommunens prosessfullmektig møtte barnevernskonsulent Ragnfrid Hauen og barnevernsleder Magnar Bjorhusdal. Med partenes samtykke fikk de anledning til å følge forhandlingene i sin helhet.
Det ble avhørt 19 vitner. Tre av rettens medlemmer hadde samtale med B alene på dommerrommet.
A har anført at fylkesnemndas vedtak må oppheves, slik at hun får omsorgen for B tilbake. Hun bestrider at situasjonen var slik at det var grunnlag for å ta omsorgen for gutten med sikte på en langvarig plassering i - - - - heim. Hovedregelen i barnevernloven, jfr. §4-4, er at det skal settes inn hjelpetiltak i hjemmet. Det fremgår av §4-12 annet ledd at vedtak om å overta omsorgen ikke kan treffes når det kan skapes tilfredsstillende forhold for barnet i forbindelse med at det bor hjemme.
A kan gi B forsvarlig omsorg, men hun har behov for hjelpe- og støttetiltak fordi han er en gutt med problemer. Han er en del tilbakestående evnemessig.
Barneverntjenesten har på langt nær forsøkt å sette inn tiltak av den art som barnevernloven forutsetter for at et barn i hans situasjon kan bli boende i hjemmet. Det virket som barnevernstjenesten resignerte i så måte, og i stedet gjorde vedtak om omsorgsovertakelse med sikte på langsiktig institusjonsplassering av gutten. Det vises til at vitnet, psykolog Kjell Trygve Ahmer, uttalte at det ikke i tilstrekkelig grad ble forsøkt å etablere støttekontakt, og at mye taler for at omsorgsovertakelsen kunne vært avverget om man hadde gjort det. I januar 1994 fikk hun hjelp av en støttekontakt, men han sluttet allerede i februar samme år. Det var selvsagt alt for kort tid.
Fylkesvaraordfører Gunn Helge Helgesen, som sammen med andre har gått sammen om å bygge opp en støttegruppe for å hjelpe A med B, ga også i sin vitneforklaring uttrykk for at det i alt for liten grad har vært forsøkt med støttetiltak fra barneverntjenesten.
Det hender at B, særlig under stress, kan utagere med å si stygge ord, ofte sexfikserte tabuord, og han kan også forsøke å gni seg mot medelever eller foresatte. Psykolog Ahmer sa at B muligens burde undersøkes med henblikk på MBD eller Tourette. Dersom han kommer inn under disse diagnosene, vil det være mulig med medisinering som avverger slik oppførsel.
Skoleverket i Skien ble snart oppmerksom på Bs situasjon. I motsetning til barnevernstjenesten har skolene i Skien på en langt mer aktiv og adekvat måte fulgt opp B, blant annet med spesialundervisning. A har samarbeidet med skolen. Hun har vært nøye med å få B til å gjøre lekser, og hun har hjulpet ham med dem. Ut fra sine forutsetninger hadde han fremgang med skolearbeidet da han gikk på Y skole i Skien, og det virket som han likte seg der. Etter at han kom til Z skole i Æ synes det ikke lenger å være noen utvikling i positiv retning. Situasjonen har snarere forverret seg. Det er nærliggende at det skyldes vantrivsel og mistilpassing. Vitnet, rektor Erling Laland, har forklart at skolen der ikke har den spisskompetanse som trenges, og at lærerne står nokså maktesløse overfor gutten. Laland uttalte at gutten var klar i ønsket om å komme tilbake til moren, og at han ved flere anledninger hadde sagt "tror du jeg får lov å flytte hjem."
Av det som ble referert fra samtalen B hadde med medlemmer av retten, fremgikk det at han sa at han ville hjem igjen til Skien, at han ikke likte seg på miljøheimen eller på Z skole, og at han heller ville gå på Y skole. B er om få dager 12 år. Selv om han er evnemessig redusert, skal det legges stor vekt på hans ønsker. Det er sannsynlig at trivselen vil komme tilbake om han får flytte hjem til Skien, og at han da vil bli mer motivert for skolegang.
A er blitt kritisert for å bagatellisere Bs problemer, og det er vel noe i at hun tidligere gjorde det, men det var det også andre som gjorde. Det vises til fylkesnemndas vedtak hvor det fremgår at barnevernsnemnda i mai 1987 ikke fant at det var behov for spesielle tiltak.
Etterhvert som B vokste til så hun problemene klarere. Vitnene fra barnehagen, Ø skole og senere Y skole har forklart seg i den retning. De har også sagt at hun møtte på barnehagens og skolens samarbeidsmøter, og at B alltid var ren, velstelt og hadde med matpakke når han kom til barnehagen og skolen. I det daglige kom hun selv godt ut av det med ham, og han var stort sett lydig.
Situasjonen har nå forandret seg noe for A idet hun går på et kurs i regi av arbeidsmarkedsetaten med sikte på å komme i arbeid, muligens deltids. Hun holder også på å ta førerkort, og har bestått teoriprøven, men har noen kjøretimer igjen. Hun er i det hele blitt mer aktiv utad.
A er oppmerksom på at hun trenger mye hjelp med B og håper at barneverntjenesten kan hjelpe henne med støttetiltak om han kommer hjem. Hun er også innstilt på å få til samarbeide med barnevernstjenesten og håper at hun i et samarbeide kan få den nødvendige støtte i arbeidet med gutten. Den beste omsorgen vil gutten da klart ha hjemme hos henne, hvor han føler seg trygg. Når situasjonen er den at hun kan gi gutten forsvarlig omsorg, plikter barneverntjenesten å la ham komme tilbake til henne, jfr. barneloven §4-21 første ledd 1. punktum.
Subsidiært har A anført at den samværsretten fylkesnemnda fastsatte bør utvides vesentlig. Det er sannsynlig at hyppige og faste samvær med moren vil kunne demme noe opp for guttens vantrivsel i Æ. Det bør være en langsiktig samværsplan, med samvær hos moren i Skien hver eller annenhver helg. Siden oktober 1995 har det vært praktisert en ordning med økende samvær, slik at B enkelte helger og noen dager i julen har fått besøke moren. Det har gått fint, og det er tydelig at han har gledet seg over å komme hjem.
A har lagt ned slik påstand:
Prinsipalt: A skal ha den daglige omsorg for B født xx.xx.84.
Subsidiært: A skal ha samvær med B født xx.xx.84 fastsatt av retten.
Skien kommune har i hovedsak anført:
Fylkesnemndas vedtak og byrettens dom er riktig både i resultatet og begrunnelsen.
Barnevernstjenesten arbeider ut fra at det skal settes inn hjelp slik at barnet kan vokse opp i hjemmet. For B var det imidlertid så alvorlige mangler ved den omsorgen han fikk, og ved den trygghet han trengte i forhold til sin alder og utvikling, at det var nødvendig å overta omsorgen for ham, jfr. barnevernloven §4-12 bokstav a. Et særlig forhold var at moren ikke evnet og ville innse hans mangelfulle utvikling, og de problemene det medførte. Hun synes fremdeles ikke å ha særlig innsikt i hans problemer og behov. Det var - og er - overveiende sannsynlig at Bs utvikling ut fra hans forutsetninger kunne bli alvorlig skadet om A fortsatt skulle ha omsorgen for ham. Hun har vist seg å være ute av stand til å ta tilstrekkelig ansvar for ham, selv med støttetiltak fra barneverntjenesten. Det var derfor grunnlag for fylkesnemnda til å ta omsorgen for B etter §4-12 første ledd punktene a og d, jfr. annet ledd, jfr også §4-1 2. punktum.
Det er ikke riktig at A bare i liten grad har fått tilbud om hjelp med B fra barneverntjenesten. Allerede i mai 1984, kort tid etter gutten var født, ble det opprettet tilsyn i hjemmet med tilsynsfører inntil 10 timer i uken. Bakgrunnen var at barnevernsnemnda hadde fått melding fra sykehuset som var bekymret for moren og barnet. Tilsynet skulle vurderes på ny i oktober samme år, og ved den vurderingen fant man at behovet ikke lenger var til stede. I rapport fra barnevernet i mai 1987 heter det at man "står overfor en enslig mor som det synes svært vanskelig å nå med hjelpetiltak,- - ". Barnevernet sørget da for at A fikk tilbud for B ved helsestasjonen utover hva de vanlige rutinene tilsa, "og med rapport tilbake til Skien barnevernsnemnd." Hovedårsaken til at det ikke ble satt inn et mer kontinuerlig opplegg med støttekontakt og hjemmekonsulent var at moren vegret seg for å samarbeide om dette. Det vises i så måte til rapport av 29/11 - 1994 fra X distriktssosialkontor om at barneverntjenesten i desember 1993 vedtok å iverksette tiltak med hjemmekonsulent som i hovedsak skulle ha som oppgave å veilede moren som oppdrager. Videre ble det opprettet støttekontakt som skulle gi gutten nye opplevelser, korrigere adferd og være en positiv voksenmodell for ham. Støttekontakten sluttet snart fordi han syntes arbeidet var for vanskelig. Hjemmekonsulenten startet arbeidet i februar 1994, og forsøkte å komme til enighet med moren om problemer det skulle arbeides med. Morens holdning var imidlertid slik at det var meget vanskelig.
I februar 1994 fikk barneverntjenesten henvendelse fra PP-kontoret, som uttrykte stor bekymring for Bs sosiale utvikling. Det ble foreslått at moren og gutten skulle få et opphold på - - - - veien Barnesenter for å vurdere morens motivasjon og mulighet for å gjøre noe med guttens problemer. De flyttet inn på - - - - veien den 14/9 - 1994. Som det har fremgått av vitneforklaringen til psykolog Karen Mette Jensen Børhaug og hennes rapport av 22/11 - 94 til barneverntjenesten om oppholdet på - - - - veien barnesenter, hadde A i liten grad vilje og evne til å se og møte guttens spesielle behov, og hun kom ofte med bortforklaringer til senterets forslag. Konklusjonen ble at man fant det formålsløst med videre opphold der, og det ble avsluttet den 23/10 - 94.
Barneverntjenesten sendte deretter saken til fylkesnemnda for sosiale saker med anmodning om at det ble fattet vedtak om omsorgsovertakelse. Det ble blant annet pekt på at B kunne ha behov for langsiktig plassering i heldøgnsinstitusjon.
Vitnet, Bent Håkon Grestad, som er styrer ved - - - - heim, har forklart at B synes å finne seg mer og mer til rette ved miljøheimen. Han har en omsorgsgruppe på tre personer rundt seg som går på skift, slik at han har tilsyn døgnet rundt. De får han med på forskjellige aktiviteter, noe han liker. Grestad har beskrevet situasjonen riktig når han karakteriserte B som tilbakestående og umoden i forhold til jevnaldrende, og at han trenger faste rammer med orden i sin tilværelse, og med voksne som styrer ham. Denne beskrivelsen faller i hovedtrekk sammen med observasjoner andre har gjort, blant annet skolen og - - - - veien barnesenter.
Det er vanskelig å se at den omsorgen B får på - - - - heim på forsvarlig måte kan erstattes med tilbakeføring til hjemmet. Det er også viktig at det er kontinuitet i omsorgen, og urealistiske opplegg for ham må unngås. Moren kan ikke gi ham "forsvarlig omsorg" hjemme, selv med hjelpetiltak, og vilkåret for å oppheve vedtaket om omsorgsovertakelse etter §4-21 første ledd, som A har påberopt, er da ikke til stede. En totalvurdering nå munner ut i at morens mulighet for å ha omsorgen i det vesentlige er den samme som da fylkesnemnda traff sitt vedtak.
B er betegnet som moderat psykisk utviklingshemmet og tilbakestående. Hans uttalelse om at han vil bo hjemme kan etter forholdene ikke tillegges vekt av betydning.
Den samværsordningen som fremgår av fylkesnemndas vedtak bør ikke endres. Det er en minimumssamværsrett og barnevernet gir anledning til samvær i større omfang hvis det er forsvarlig. I dette tilfellet har B siden oktober 1995 hatt flere helgesamvær med moren. Det er imidlertid mye som tyder på at disse samværene ikke har vært heldige for ham, blant annet fordi moren har involvert ham i spørsmålet om å flytte hjem for godt. Det gjør ham urolig og kan være til hinder for at han får stabil tilknytning til - - - - heim og skolen på Z. Barneverntjenesten bør derfor ha anledning til å vurdere samværenes omfang til enhver tid.
Skien kommune har lagt ned slik påstand:
"Byrettens dom stadfestes."
Lagmannsretten skal bemerke:
Etter tvistemålsloven §482, jfr. barnevernloven §7-1 bokstav i) skal retten innenfor rammen av vedkommende lov prøve alle sider ved saken, også de skjønnsmessige. Prøvingen skal skje på grunnlag av situasjonen slik den er i dag. Det innebærer at As mulighet til å ha forsvarlig omsorg for B må vurderes ut fra forholdene slik de er nå. I denne sammenheng står det sentralt hvilke muligheter hun har til å møte de problemene hans manglende evnemessige utrustning og atferdsforstyrrelse medfører, og til å følge opp slik at han får den omsorg og hjelp han trenger både i og utenfor hjemmet.
En generell evnetest PP-rådgiver i Skien utførte av B i 1992 konkluderer med at han "skårer" i grenseområdet mellom generelle lærevansker og moderat psykisk utviklingshemming. Vitnet, Knut Halfdan Svendsen, som er psykolog tilknyttet - - - - heim, har forklart at B fungerer på 6 - 7 års stadiet. Han forklarte også at det hendte B brukte tabuord for å passivisere foresatte når det ble satt grenser for ham. Han er svært grenseprøvende, hvilket kan tyde på at det tidligere har vært mangler ved grensesettingen, og at de grensene som har vært satt ikke er blitt fulgt opp. Svendsen sa at B var blitt tryggere på miljøheimen der det var 15 fast ansatte, hvorav tre hadde spesielt ansvar for B, med døgnkontinuerlig tilsyn på skift. Han ga uttrykk for at B var svært krevende og at både miljøterapeutene og lærerne måtte arbeide mye for å mestre oppgavene som fulgte med ham.
I sin partsforklaring redegjorde A ganske greitt for sitt syn på omsorgsspørsmålet. Når hun ble stilt spørsmål som kom inn på sider der det kan reises tvil om hun har fylt omsorgsoppgaven, og som omhandlet de spesielle vansker det ville by på å gi B forsvarlig omsorg i hjemmet fremover, svarte hun imidlertid ofte unnvikende ved å vri svaret over på noe annet. Hun innrømmet at hun tidligere hadde undervurdert Bs problemer, men mente at hun nå forsto hans situasjon og det den krevde av omsorg. Omsorgen kunne han best få i hjemmet fordi B følte seg tryggest der. Han viste stor hengivenhet for henne, og det ville bety mye for hans omsorg å slippe å føle at han var revet bort fra henne. Hun var fullt innstilt på å ta imot hjelp i hjemmet fra barnevernstjenesten, og uttrykte det slik "jeg er innstilt på samarbeide, ikke på kamp."
Lagmannsretten sitter likevel igjen med inntrykk av at det er mye som mangler på at A forstår Bs situasjon og det som skal til for å gi ham forsvarlig omsorg. Inntrykket er at hun fremdeles ser urealistisk på hans problemer, og at hun ikke forstår at det er nødvendig å arbeide så meget med ham for å gi ham trygghet og stabilitet som man gjør ved - - - - heim.
Når det gjaldt samarbeide med barneverntjenesten uttalte vitnet, barnevernskonsulent Ragnfrid Hauen, at hun trodde det var et reelt ønske fra A, men at samarbeidet fra hennes side ville bli vanskeligere når det skulle praktiseres. Lagmannsretten anser det for sannsynlig at denne vurderingen er riktig, og at As samarbeidsvilje i vesentlig grad ligger på det verbale plan.
Det synes klart at A ikke har de spesielle forutsetninger som skal til for å gi forsvarlig omsorg til B med de vanskeligheter han har. Det kan ikke sees at det er uprøvde muligheter i hjemmet fra barneverntjenestens side som med noen grad av sannsynlighet vil være tilstrekkelige.
I samtale med tre av dommerne på dommerrommet sa B at han ville hjem til moren, og at han ikke likte seg i Æ. Det var imidlertid vanskelig å få til noen egentig samtale med ham. Når det ble forsøkt å snakke om dagligdagse ting, repeterte han stort sett i stedet ønsket om å komme hjem. Han ga klart inntrykk av å være utviklingshemmet, slik det er konkludert av fagpersonale som har undersøkt ham. Det er ikke grunn til å tvile på at han er glad i moren og savner henne, men på bakrunn av hans utvikling og situasjon ellers, finner ikke lagmannsretten å kunne tillegge hans uttalelse om at han vil hjem særlig vekt.
Det er anført fra As side at B bør undersøkes med henblikk på MBD og Tourette, og at han om undersøkelsene viser at han kommer inn under disse diagnosene, vil kunne medisineres slik at hans tidvis voldsomme utagering blir dempet. Uansett hvordan det måtte forholde seg med dette, kan det ikke ses å være avgjørende for det omsorgsspørsmålet lagmannsretten må ta stilling til.
Lagmannsretten er etter dette kommet til at vilkårene for overtakelsen av den daglige omsorgen for B er til stede både etter §4-12 bokstav a) og d). Ut fra Bs spesielle situasjon og behov var det alvorlige mangler ved den daglige omsorgen hjemme. Det er også alvorlig fare for at hans utvikling kan bli alvorlig skadd fordi moren er ute av stand til å ta tilstrekkelig ansvar for ham med de store problemene han har. B vil snart være i puberteten og dette stiller økede krav til omsorg for og tilsyn med ham.
Som det vil fremgå av det foregående er forholdene ikke slik at de gir grunnlag for å oppheve vedtaket om omsorgsovertakelse med grunnlag i §4-21 første ledd 1. setning, som er påberopt fra As side.
A har påstått at samværsretten blir utvidet etter retten skjønn. Som det fremgår av anførslene er den samværsretten som ble bestemt av fylkesnemnda en minimumssamværsrett. Siden oktober 1995 har det vært praktisert en langt videre samværsordning med flere helgesamvær i hjemmet. Representanter for barneverntjenesten har i retten uttalt at det også tas sikte på helgesamvær i mars, selv om det har vært visse uheldige sider ved samværene som særlig har gått på spørsmålet om B skal flytte hjem. Lagmannsretten ser det som positivt at barneverntjenesten har lagt opp til en mer omfattende samværsordning, men finner at det kan være behov for å ha mulighet til å innskrenke samværene dersom forholdene skulle gjøre det nødvendig. På denne bakgrunn finner lagmannsretten at det ikke er grunnlag for å gjøre endringer i vedtaket om samværsrett. Lagmannsretten vil gi uttrykk for at moren under samværene bør unngå spørsmålet om B skal flytte hjem.
Byrettens dom blir etter dette å stadfeste.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
Byrettens dom stadfestes.