LA-1995-899
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1996-01-17 |
| Publisert: | LA-1995-00899 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Holmestrand - Agder lagmannsrett LA-1995-00899 M |
| Parter: | Den offentlige påtalemyndighet mot A (Aktor: Politiadjutant Marlen K. Sletten Forsvarer: Advokat Truls Dramer). |
| Forfatter: | 1. Lagdommer Åse Berg 2. Eksord.lagdommer Bjørn A. Paulson med meddommere |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §239, Veitrafikkloven (1965) §3, §62, §31, Straffeprosessloven (1981) §437 |
Statsadvokatene i Vestfold og Telemark har 17. oktober 1995 satt A under tiltale ved Agder lagmannsrett for overtredelse av
"I.
Straffeloven §239, 1. straffalternativ, for ved bruk av motorvogn ved uaktsomhet å ha forvoldt en annens død.
Grunnlag:
Fredag 21. januar 1994 ca kl. 16.05 på E-18 nord for den nordlige avkjørselen til Holmestrand, førte han Toyota personbil med kjenntegn - - - - - - - i retning sydover. Han var uoppmerksom under kjøringen og kom over i motgående kjørefelt og kolliderte med møtende Ford Escort personbil med kjenntegn ...... som ble ført av B og med C og D som passasjerer, med den følge at D fikk store skader i brystet og døde.
II.
Vegtrafikkloven §31 første ledd, jfr. §3, hvoretter enhver skal ferdes hensynsfullt og være aktpågivende og varsom så det ikke kan oppstå fare eller voldes skade og slik at annen trafikk ikke unødig blir hindret eller forstyrret.
Grunnlag:
Til tid og på sted som nevnt under post I, førte han den der nevnte personbil som der nærmere beskrevet, med den følge at D som var passasjer i møtende personbil ...... ble påført store skader i brystet og døde."
I tiltalebeslutningen heter det videre:
"Straffeloven §62 første ledd får anvendelse."
A ble ved Holmestrand herredsretts dom av 30. juni 1995 domfelt for ovennevnte forhold. Ved Høyesteretts kjæremålsutvalgs beslutning av 21. september 1995 fikk han samtykke til fornyet behandling ved lagmannsrett. Nærmere om saksforholdet fremgår av herredsrettens dom.
Tiltalte er født xx.xx.1968 og har fast bopel i Larvik. For tiden oppholder han seg i Alta der han går på lærerhøyskolen. Han er ugift og har ingen forsørgelsesbyrde. Han har ingen inntekt eller formue, men lever på studielån. Han er tidligere ikke straffet eller bøtlagt.
Tiltalte har nektet seg skyldig etter tiltalen.
Lagmannsretten behandlet saken 15. og 16. januar 1996 i Tønsberg. Tiltalte møtte og avga forklaring. Det ble avhørt 7 vitner. Avdelingsingeniør Stein Erichsrud ved Biltilsynet i Tønsberg ble oppnevnt som sakkyndig og avga forklaring. Etter at bevisførselen var avsluttet, var partene og retten enig om at saken var så godt opplyst gjennom forklaringer, skisser, kart og videoopptak, at åstedsbefaring var unødvendig.
Lagmannsretten er enstemmig kommet til at tiltalte bør dømmes etter tiltalen og kan i alt vesentlig tiltre herredsrettens begrunnelse. Lagmannsretten ser imidlertid helt bort fra at stein eller isklumper i vegbanen har forårsaket noe rykk i tiltaltes bil slik at tiltalte mistet kontroll over bilen med den følge at han kom over i motgående kjørefelt. Hvis noe slikt hadde skjedd, antar retten at han ville ha nevnt dette da han få dager etter ulykken ble avhørt av politiet, hvilket det legges til grunn at han ikke gjorde. Tvertimot fremholdt han at han ikke hadde noen forklaring på hvorfor ulykken hadde skjedd. Dessuten vises til at vitnet Else Kjennerud, som hadde tatt seg av tiltalte like etter ulykken og spurt om hva som hadde skjedd, hadde oppfattet tiltalte slik at han hadde vært noe uoppmerksom og trett. Selv om hun nå to år etter ulykken ikke nøyktig kunne huske hvordan ordene var falt, var hun ikke i tvil om at det var dette han oppga som grunn, og at han overhodet ikke hadde nevnt noe om et angivelig rykk i bilen. Videre nevnes at tiltalte ikke hadde lagt merke til noe fremmedlegeme i vegbanen da han kom kjørende. Det antas at han ville ha gjort det dersom det hadde vært tale om stein eller isklumper som kunne ha vært til fare for trafikken, idet sikten var god. Heller ikke ble det funnet noe av interesse da politiet foretok nærmere undersøkelser av åstedet.
Videre legger lagmannsretten til grunn at punkteringen på tiltaltes bil, skjedde som følge av kollisjonen, slik den sakkyndige har konkludert. Dersom punkteringen hadde skjedd forut for ulykken, ville dette for det første ha medført at bilen ville ha trukket mot høyre, og for det andre ville man da ha kunnet registrere merker på felgen, hvilket ikke var tilfellet. Punkteringen kan derfor ikke forklare at tiltalte mistet kontrollen over bilen.
Den vegstrekningen det her er tale om, er forholdsvis sterkt ulykkesbelastet, og ifølge den sakkyndige kreves det en "aktiv kjøring" på denne strekningen på grunn av terrengforholdene. Spesielt vises til den bratte fjellskråningen på den ene siden og autovernet og jernbanelinjen på den andre, og med smale "vegskuldre" på begge sider. Dette gjør at de som kjører her, må være ekstra aktpågivende og oppmerksomme. Dette måtte tiltalte være innforstått med, idet han hadde kjørt strekningen mange ganger og var således godt kjent på stedet.
Lagmannsretten finner - i likhet med herredsretten - at tiltalte må bebreides for ikke i tiltrekkelig grad å ha hatt sin oppmerksomhet rettet mot vegen og den øvrige trafikk, slik at han kom over i motgående kjørefelt og kolliderte med møtende bil. Hva hans uoppmerksomhet skyldes, vites ikke, men det er det heller ikke nødvendig for lagmannsretten å ta stilling til. Videre finner retten at når en bilfører er så uoppmerksom at det medfører at han kjører helt over i motgående kjørefelt som i dette tilfellet, vil det være påregnelig at det skjer en frontkollisjon med dødsulykke som følge. Hendelsesforløpet hadde således ikke en så ekstraordinær karakter at ikke uaktsomheten må sies å omfatte også dødsfølgen. Forholdet rammes derfor av straffeloven §239.
Under henvisning til det som er nevnt ovenfor, legges til grunn at tiltalte også har overtrådt vegtrafikkloven §3.
Ved straffutmålingen må det legges til grunn at ulykken ikke skyldes en hensynsløs eller uforsvarlig kjøring, men en kortvarig uoppmerksomhet. Ulykken har vært en hard belastning for alle involverte, også den tiltalte. Ekstra belastende for ham har det vært at etterforskningen tok så lang tid. Tiltale i saken ble ikke tatt ut før det var gått 13 måneder. Det er nå to år siden det straffbare forhold fant sted, uten at tiltalte for noen del kan lastes for tidsforløpet. Lagmannsretten finner at straffen passende kan settes til fengsel i 45 dager. Ved straffutmålingen er straffeloven §62 første ledd brakt til anvendelse. Lagmannsretten har vurdert en noe høyere straff, men finner hensett til at det er gått to år siden det straffbare forholdet fant sted, at det ikke er grunn til å idømme strengere straff enn det påtalemyndigheten har nedlagt påstand om. På den annen side finner lagmannsretten ikke at det er er grunnlag for betinget fengsel i dette tilfellet.
Saksomkostninger er ikke påstått og idømmes ikke, jfr. straffeprosessloven §437 tredje ledd.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
A, født xx.xx.1968, dømmes for overtredelser av straffeloven §239 1. straffalternativ og vegtrafikkloven §31 første ledd, jfr. §3, alt sammenholdt med straffeloven §62 første ledd, til en straff av fengsel i 45 - førtifem - dager.