LA-1995-9
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1995-01-26 |
| Publisert: | LA-1995-00009 |
| Stikkord: | Strafferett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Agder lagmannsrett LA-1995-00009. |
| Parter: | Den offentlige påtalemyndighet (Aktor: Statsadvokat Kjetil Omholt) mot A (Forsvarer: Advokat Søren Ø. Hellenes). |
| Forfatter: | 1. Lagdommer Trude Sæbø, formann. 2. Lagdommer Jan Villum 3. Eks.ord. lagdommer Martin Beer |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §229, §232, §233, §56, §62, Straffeprosessloven (1981) §437 |
Statsadvokatene i Vestfold og Telemark har den 3. januar 1995 satt A under tiltale ved Agder lagmannsrett til fellelse etter:
I. Straffeloven §233 første ledd for å ha forvoldt en annens død, ved at han onsdag 20. juli 94 ca kl. 1155 på bopel i - - -veien i X, stakk B med en brødkniv i magen/brystet, slik at B fikk en stikklesjon inn i hjertet og døde etter kort tid.
II. Straffeloven §229, 1. straffalternativ, jf. §232 for ved kniv å ha skadet en annen på legeme eller helbred, ved at han til tid og på sted som nevnt i post I, stakk/kuttet C i venstre underarm med en brødkniv, slik at C fikk et 7 cm langt kutt som måtte syes.
Straffeloven §62 første ledd kommer til anvendelse."
A er født xx.xx.66 i X. Hans bopel er - - -veien, X, for tiden i varetekt. Han er uten arbeid, ugift og uten forsørgelsesbyrde. Han har gått 6 år på skole i Libanon, og har gjennomgått sveisekurs i Norge.
Han er ikke tidligere straffet.
Han har ikke erkjent seg skyldig etter tiltalen.
Lagretten er forelagt et spørsmålskrift med to hovedspørsmål, som svarer til tiltalen. Lagretten har svart ja på det første spørsmålet, og nei på det andre.
Retten legger lagrettens kjennelse til grunn for dommen. Tiltalte blir etter dette å dømme for en forbrytelse mot straffeloven §233 første ledd. Han frifinnes for en forbrytelse mot straffeloven §229 1. straffalternativ, jfr. §232.
Tiltalte er palestiner fra Libanon og kom til Norge i desember 1989. Han har fått oppholdstillatelse på humanitært grunnlag i Norge, og flyttet i februar 1991 inn i - - -veien i X. Han har gått på skole i to år for å lære norsk og har gjennomført et sveisekurs på 6 måneder. Hans norskkunnskaper er forholdsvis begrenset, noe som kan skyldes at hans skolegang i Libanon ble forstyrret av krigen der slik at han har hatt dårlige teoretiske kunnskaper å bygge på.
I desember 1993 til januar/februar 1994 hadde tiltalte et kortvarig forhold til Ds, søster til B. Ved en anledning tok tiltalte ett eller muligens to-tre bilder av D i halvnaken tilstand. Etter at det ble slutt mellom dem ville D ha bildene tilbake, eller i hvert fall få tiltalte til å ødelegge dem. Tiltalte har forklart at han har ødelagt bildene.
I juli 1994 var D og hennes nye samboer, C, på besøk hos B, som bodde i X. Onsdag 20. juli var de tre på - - - kjøpesenter i X, og de skal ha begynt å snakke om tiltalte og de bildene D ville ha tilbake. De kjørte opp dit tiltalte bodde, og slapp en håndskrevet lapp med et sjikanerende innhold inn gjennom et åpent stuevindu. Lappen ble ikke funnet av tiltalte. Så dro de tilbake til - - - og drakk kaffe. C tok to telefoner til tiltalte fra bilen, og var nokså sjikanerende i sine uttalelser. Han fortalte ikke tiltalte hvem som ringte. Mens de var på - - - ble B og C enige om at de skulle dra opp til tiltalte for å få tilbake bildene av D. De banket på døren til tiltaltes leilighet, og han åpnet. Tiltalte hadde aldri sett C før, og kjente først ikke igjen B, som han hadde vært sammen med noen få ganger. Men da B tok av solbrillene, så han at det var Ds bror. De spurte etter bildene. Han ville gå for å hente bilder, og ville lukke døren etter seg, men C satte foten i døråpningen, og han og B gikk inn i leiligheten. Tiltalte fant frem mange bilder, men C og B fant ikke det eller de bildene de var ute etter. På et tidspunkt truet de med å ødelegge alle bildene hans hvis de ikke fikk det de ville ha, men det ble det ikke noe av. C truet med at dersom ikke tiltalte ga dem de bildene de ønsket, skulle det komme en motorsykkelgjeng og sørge for at de fikk det de ville ha. Etter hvert fant de et negativ som viste D i halvnaken tilstand, men tiltalte bedyret at det fremkalte bildet hadde han ødelagt fordi D hadde bedt om dette. Det er sannsynligvis gjort, ettersom noe fremkalt bilde ikke er funnet i leiligheten. Til slutt gikk B og C inn på tiltaltes soverom for selv å lete etter bildet. Tiltalte ville gå ut av soverommet, men C holdt ham tilbake. Tiltalte har forklart at han flere ganger ble dyttet hit og dit av C, og at C ved en anledning la armen over nakken hans for å å holde ham fast, men han greide å rive seg løs. C har benektet dette, og retten finner det noe uklart hva som fakstisk skjedde. Sannsynligvis ble tiltalte dyttet en del, men noen alvorlig voldsutøvelse var det ikke tale om. Retten legger til grunn at tiltalte likevel ble redd. Objektivt sett var det kanskje ikke så stor grunn til dette, selv om særlig C utvilsomt opptrådte ubehagelig og til dels noe truende. Tiltaltes redsel må sannsynligvis forklares ut fra hans oppvekst i et krigsherjet Libanon med mye vold, og hvor han også selv til dels deltok i kamphandlinger på palestinernes side. Den sjikane C var kommet med i telefonsamtalene på forhånd hadde et visst rasistisk tilsnitt, og retten kan heller ikke se bort fra at tiltalte som innvandrer følte seg utrygg og redd overfor de to nordmennene. Det endte med at tiltalte tok en brødkniv som lå på kjøkkenbenken for å skremme og få de to til å gå, eller selv komme seg ut. Nøyaktig hva som videre skjedde finner retten det vanskelig å si noe sikkert om. Det endte imdlertid med at B ble stukket i brystet. Stikket gikk inn i overgangen mellom buken og brystet, og stikkvinkelen gikk 45 grader oppover og noe mot Bs venstre side, slik at kniven, etter å ha gått gjennom bruskdelen av venstre 9. ribben, gikk inn i hjerteposen, høyre hjertekammer og høyre forkammer. Stikket var ca 17 cm. dypt. Retten legger til grunn at tiltalte må ha brukt en del kraft da han stakk. B døde kort tid etter.
Ved straffutmålingen legges i skjerpende retning vekt på at det av allmennpreventive grunner er viktig å reagere strengt mot en så alvorlig voldsforbrytelse som det her er tale om. Når det gjelder drap, må nødvendigvis de allmennpreventive hensyn ha stor vekt.
I formildende retning legges vekt på at C og B opptrådte ubehagelig, provoserende og til dels noe truende. Det er likevel klart at tiltaltes reaksjoner og handling da han drepte B ikke står i noe som helst rimelig forhold til det han var utsatt for. Som nevnt ligger forklaringen antagelig i hvert fall delvis i tiltaltes bakgrunn i et krigsherjet land, og dette tillegges en viss vekt i formildende retning.
Forvareren har anført at retten i medhold av straffeloven §56 nr 1 bokstav b bør gå under minstestraffen for drap, idet det foreligger berettiget harme, eventuelt tvang eller overhengende fare. Retten finner at tiltaltes handling er for alvorlig i forhold til den provokasjon han var utsatt for til at det kan være tale om å gå under minstestraffen.
Retten finner etter dette at straffen passende bør settes til fengsel i 6 år. Til fradrag kommer 191 dager for utholdt varetektsfengsel.
Saksomkostninger er ikke påstått og blir ikke idømt, jfr. straffeprosessloven §437 siste ledd.
Dommen er enstemmig.
Slutning:
1. A, født 1966, dømmes for forbrytelse mot straffeloven §233 første ledd til en straff av fengsel i 6 seks år. I straffen fragår 191 - etthundreognittien - dager for utholdt varetektsfengsel.
2. A frifinnes for en forbrytelse mot straffeloven §229 1. straffalternativ jfr. §232.