LA-1995-907
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1996-06-21 |
| Publisert: | LA-1995-00907 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kristiansand skifterett Nr. 94-01271 Agder lagmannsrett LA-1995-00907 A. Påkjært til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålet forkastet, se HR-1996-00561K . |
| Parter: | Ankende part: Zanda A/S (Prosessfullmektig: Advokat Hans-Jørgen Arvesen) Ankemotpart: Leif Hubert, hans dødsbo (Prosessfullmektig: Advokat Gudmund Knudsen) |
| Forfatter: | Førstelagmann Arne Christiansen lagdommer Reidun Wallevik Tilkalt byrettsdommer Jan Mydland |
| Lovhenvisninger: | Aksjeloven (1976) §15-1, Tvistemålsloven (1915) §172, §174, §180, Konkursloven (1984) §60 |
Saken gjelder krav på erstatning mot styreformannen i et aksjeselskap, jfr. aksjeloven §15-1. Kravet er reist av en av selskapets kreditorer som ikke fikk dekning da selskapet gikk konkurs. Kravet er begrunnet med at styreformannen lot selskapet kontrahere med kreditoren til tross for at han burde forstå at selskapet ville være ute av stand til å dekke kravet.
A/S Leif Hübert Bygg ble stiftet i 1989. Gjeldsforhandling ble åpnet i selskapet den 7. oktober 1991 og selskapet ble slått konkurs den 15. s.m. etter at selskapets bankforbindelse, Den norske Bank, stanset kassakreditten den 1. s.m. Styreformann i selskapet var Leif Hübert. Han døde 11. april 1993. Han var også styreformann i en rekke andre selskaper innen Leif Hübertgruppen, og Leif Hübert og hans famile var eiere av aksjene i selskapene. Aksjonærer i A/S Leif Hübert Bygg var A/S Leif Hübert og A/S Leif Hübert Stål. Ved konkursen ble det ingen dekning for de uprioriterte kreditorer. Blant disse var Hafrsfjord Industri A/S, som hadde et krav på 353097,40 kroner (eksklusiv merverdiavgift). Kravet gjaldt ubetalte fakturaer fra august og september 1991. Hafrsfjord Industrier gikk senere konkurs, og boets aktiva, herunder utestående fordringer, ble ved kontrakt 10. april 1992 overtatt av Zanda A/S.
Under behandlingen av Leif Hüberts dødsbo ved Kristiansand skifterett har Zanda A/S krevet erstatning for det udekkede krav mot A/S Leif Hübert Bygg. Kravet ble bestridt, og tvisten ble overført til søksmåls former. Skifteretten avsa dom i saken 31. juli 1995 med slik domsslutning:
"1. Saksøkte frifinnes.
2. Innen 2 uker betaler Zanda A/S v.styreformann sakskostnader til Leif Hüberts dødsbo med kr 73300,- syttitretusentrehundre."
Nærmere om sakens faktiske bakgrunn, partenes anførsler for skifteretten og skifterettens begrunnelse for resultatet fremgår av dommen.
Zanda A/S har påanket skifterettens dom til Agder lagmannsrett. Anken gjelder både rettanvendelsen og bevisbedømmelsen. Ankeforhandling ble holdt i Kristiansand 12. og 13. juni 1996. Fra den ankende parts side møtte Morten Skilbred med fullmakt sammen med den ankende parts prosessfullmektig og forklarte seg. For dødsboet møtte Leif Hübert jr. sammen med boets prosessfullmektig. Også han avga forklaring. Det ble avhørt 6 vitner, hvorav 3 var nye for lagmannsretten. Saken står i det vesentlige i samme stilling for lagmannsretten som for skifteretten.
Anførslene fra Zanda A/S kan sammenfattes slik:
Selskapet drev hele tiden med store underskudd som gjorde det nødvendig med tilførsel gjennom aksjonærselskapene av betydelige beløp i form av ny aksjekapital og ansvarlig lånekapital ved siden av at det ble stillet selvskyldnerkausjon for kassakreditt fra aksjonærselskapene. Selskapet ble hele tiden drevet med urealistiske budsjetter. Egenkapitalen gikk tapt ganske snart. Også etter at det ble tilført ny aksjekapital med 2 millioner kroner så sent som mai 1991 var selskapet insuffisient, og etter den tid ble selskapet drevet på kreditorenes regning. Det forelå intet som kunne gi håp om en økonomisk bedring. Selskapets fortsatte drift var helt avhengig av at det kunne trekkes på kassakreditten i Den norske Bank, og grunnen til at kassakreditten ble stanset var at Leif Hübert ikke etterkom de krav med hensyn til ny kapital og selvskyldnerkausjon som banken stilte for fortsatt kreditt. Han var den sentrale person som hadde det avgjørende ord ved disposisjoner som gjaldt alle Hübertselskapene. Han måtte lenge før konkursen ha forstått at selskapet ikke kunne drives videre og at leverandørene ikke kunne dekkes. På dette punkt gjelder det en streng aktsomhetsplikt, og bevisbyrden om uaktsomhet påhviler selskapet dersom det påvises at selskapet var insolvent.
I realiteten var selskapet insolvent antagelig så tidlig som mai 1991. Etter at skifterettens avsa sin dom er det brakt på det rene at det ved konkursåpningen forelå udekkede og forfalte leverandørfakturaer for betydelige beløp, som langt ville overstige limit for kassakreditten. Det foreligger videre rentefakturaer, som viser at leverandørgjeld var misligholdt i tiden før konkursen.
Av styremøteprotokoll fra 18. september 1991 fremgår at Leif Hübert hadde bestemt seg for at selskapet ikke skulle tilføres flere midler, slik det ble krevet av Den norske Bank som en betingelse for fortsatt kassakreditt. Uten en slik tilførsel, som bare Hübert kunne beslutte, hadde selskapet ingen muligheter til å fortsette sin virksomhet. Han måtte i lengre tid ha vært klar over at selskapets økonomiske stilling utviklet seg dithen at konkurs var uungåelig. Han måtte innse eller burde ha innsett at selskapet i hvert fall de siste måneder ble drevet på kreditorenes regning.
Den ankende part har nedlagt slik påstand:
"1. Leif Hübert, hans dødsbo dømmes til å betale til Zanda A/S kr 355097,40 + 18 % rente fra 31. oktober 91 og 15 % rente fra 1. januar 94 inntil betaling skjer.
2. Leif Hübert, hans dødsbo dømmes til å betale Zanda A/S sakens kostnader for såvel skifterett som for lagmannsrett."
Dødboet har i det vesentlige anført følgende:
Det må legges til grunn en relativt lemplig aktsomhetsnorm, jfr. Rt-1991-119, særlig 127 med henvisning til Bernhard Gomard. Den ankende part har bevisbyrden både for at det er utvist uaktsomhet og for at insolvens forelå. Det kan i forhold til den enkelte leverandør ikke stilles de samme krav til en styreformann som til dem som står for den daglige ledelse av selskapet. På den annen side må det være opp til leverandørene å holde seg underrettet om kjøperens solvens, og det påhviler disse en risiko for kjøperens betalingsdyktighet.
Da kassakreditten ble stanset hadde Hübert ennå ikke tatt noe definitivt standpunkt til om de øvrige selskaper fortsatt skulle bidra til å opprettholde driften. Det pågikk fremdeles forhandlinger med banken om frister og om hvilken form for sikkerhet eller kapitalførsel som kunne godtas. Dette viser at både han og banken fremdeles så det slik at selskapet hadde en fremtid.
Også innenfor selskapet var det satt igang tiltak med sikte på å rette på forholdene, således ved nedbemanning, frivillig nedsettelse av lønn til de ansatt, omorganisering og sondering med sikte på samarbeid med andre selskaper.
Hvorvidt og eventuelt når selskapet var insolvent er ikke av avgjørende betydning for saken. Det er imidlertid forsvarlig å legge til grunn at det forelå solvens inntil kassakreditten ble stanset. Det gjensto over to millioner på kassakreditten før limit var nådd. Ubetalte og forfalte krav oversteg i noen grad det ledig beløp på kassakreditten, men på den annen side må det tas hensyn til at det også ble innbetalt betydlige beløp på kontoen. At det inntrådte en forbigående betalingsforsinkelse for en forholdsvis beskjeden andel av en stor kravsmasse, medførte ikke insolvens.
Subsidiært gjøres gjeldende at et erstatningskrav bare kan omfatte den negative kontraktinteresse, hvilket medfører at det skal gjøres fradrag for den del av fakturabeløpene som gjelder fortjeneste. Det anføres videre at morarente bare kan regnes fra stevningen.
Boet har nedlagt slik påstand:
"Kristiansand skifteretts dom av 31. juli 1995 stadfestes.
Zanda A/S v/styrets formann dømmes til å betale saksomkostninger for lagmannsretten til Leif Hübert, hans dødsbo."
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som skifteretten og kan i stor utstrekning tiltre skifterettens begrunnelse.
Utgangspunktet for den uaktsomhetsbedømmelse som skal foretas, fremgår av Høyesteretts dom inntatt i Rt-1991-119, særlig 127 hvor det vises til Berhard Gomard, Aktieselskaber og Anpartsselskaber 321 der Gomard uttaler at ledelsen må være berettiget til å kjempe for selskapets eksistens så lenge det er en rimelig sjanse for redning, også i de tilfelle hvor håpet må betegnes som spinkelt men dog ikke helt urealistisk. Lagmannsretten oppfatter det slik at Høyesterett slutter seg til dette syn.
I det foreliggende tilfelle er det tale om et selskap som helt fra stiftelsen av gikk med betydelige underskudd mens det var budsjettert med overskudd. Underskuddene i 1989 og 1990 var på henholdsvis 3960000 og 5409000 kroner, mens omsetningen for disse år var 46212000 og 113240000 kroner. I 1991 var omsetningen lavere enn i 1990. Aksjonærselskapene måtte skyte inn tilsammen 5,5 millioner kroner i ansvarlig lånekapital og 2 millioner kroner i ny aksjekapital for å tilfredsstille de krav til egenkapital som ble satt fra selskapets bankforbindelse, Den norske Bank. De måtte dessuten avgi selvskyldnerkausjon for 4 millioner kroner overfor banken. Det kan nok reises spørsmål om det var forsvarlig å fortsette driften av selskapet helt frem til høsten 1991 og om ikke Hübert burde ha stanset virksomheten på et tidligere tidspunkt. Ved sin vurdering har lagmannsretten tatt hensyn til at det dreiet seg om et selskap i en større gruppe av selskaper, og at gruppen som helhet hadde økonomisk ryggerad til å bære underskudd i en oppstartingsfase. Det var da også kapitaltilførsler og garantier fra andre selskaper i gruppen som holdt virksomheten oppe. A/S Leif Hübert Bygg gikk inn i gruppen som et ledd i en kjede som dekket et geografisk område fra Vestfold til Rogaland og utfylte kjedens plass innen byggevarebransjen i Stavangerområdet. Med sikte på å bevare kjeden intakt må det anses som forretningsmessig forsvarlig at det i det lengste ble forsøkt å holde driften av A/S Leif Hübert Bygg gående. Det må videre tas hensyn til at byggebransjen i de år selskapet besto, var rammet av en krise. I innberetningen fra bostyret er det opplyst at omsetningen av byggevarer hadde sunket med 65 % i Stavangerområdet i løpet av 1990 og 1991. Også håpet om en bedring av markedet, som før eller senere måtte komme, tilsa at virksomheten så vidt mulig burde fortsette.
Den umiddelbare årsak til at selskapets virksomhet opphørte var at Den norske Bank sperret kassakreditten den 1. oktober 1991 idet de vilkår banken hadde satt ikke var blitt oppfylt innen den frist som var gitt. Banken hadde i brev 24. september 1991, under henvisning til konferanse dagen før, krevet innbetalt ytterligere egenkapital med 7470000 eller 5120000 kroner innen visse frister. Etter møte i banken 25. september skrev banken samme dag til selskapet og bekreftet at en del av innbetalingen midlertidig og i påvente av utfallet av ytterligere forhandlinger kunne utstå mot at det ble stillet garanti for beløpet. Lagmannsretten kan, ut fra den aktsomhetsnorm som det må bygges på, ikke finne grunnlag for å konstatere at Leif Hübert i forhold til leverandørene har opptrådt på erstatningsmessig uforsvarlig måte ved ikke på et tidligere tidspunkt å ha innstilt virksomheten eller varslet leverandørene om situasjonen.
I et styrereferat fra 18. september 1991 er inntatt bl.a. følgende:
"Styret er urolig for utviklingen av selskapet. Styret er også innforstått med at selskapet ikke har tilstrekkelig egenkapital. Styret må derfor i denne situasjon henvende seg til eierne om å styrke egenkapitalen. Eierne, representert ved Leif Hübert, mener imidlertid at de ikke kan gå inn med mer egenkapital basert på de resultater som er oppnådd og de prognoser som er lagt fram. Styret må derfor se på alternative løsninger. Styret ber også administrasjonen om å gjennomgå anslag/prognoser på ny."
Den ankende part mener at det som her er protokollert viser at Leif Hübert hadde bestemt seg for å ikke skyte inn ytterligere midler i selskapet, at selskapet da ikke hadde noen mulighet for å overleve og at Hübert i lengre tid hadde hatt denne oppfatning eller burde ha skjønt at selskapet var fortapt.
Av det materiale som foreligger må lagmannsretten legge til grunn at selskapets ledelse, herunder Leif Hübert, helt frem til sperringen av kassakreditten var innstilt på å forsøke å videreføre driften. Det pågikk helt frem til 1. oktober 1991 drøftelser mellom banken og selskapet, som vitner fra begge sider oppfattet som reelle. Så sent som 26. september 1991 ble det sagt opp 11 ansatte slik at antall stillinger kom ned i 27. Tidligere på året var det blitt oppsagt 9 ansatte. Byggevaremarkedet i Stavanger var blitt nedlagt, og da virksomheten opphørte, pågikk sonderinger om samarbeid med andre firmaer. Det som er referert fra styreprotokollen fra 18. september 1991 forstår lagmannsretten slik at Hübert ikke ønsket å foreta ytterligere innskudd i virksomheten uten at det også ble foretatt endringer i driften med sikte på å bedre lønnsomheten.
Det var først ved de egenkapitalinnbetalinger som ble krevet ved bankens brev 24. september 1991 at selskapets fortsatte eksistens for alvor måtte anses å være i fare. Frem til denne tid kan det ikke sies at driften innebar en uforsvarlig spekulasjon på leverandørenes bekostning. Også etter brevet av 24. september 1991 måtte selskapets ledelse innrømmes en viss områdingstid, og tidsforløpet frem til 1. oktober, da driften opphørte, kan i denne sammenheng ikke anses som uforsvarlig langt.
For lagmannsretten har det fra den ankende parts side vært et sentralt poeng å påvise at A/S Leif Hübert Bygg ikke var solvent frem til 30. september 1991, slik skifteretten har lagt til grunn. For det spørsmål saken gjelder er det i og for seg ikke avgjørende om selskapet var solvent i forhold til konkursloven §60 flg. Hvorvidt selskapet har tilgang til likvider er imidlertid et moment av betydning når det skal vurderes om det var forsvarlig med fortsatt drift. Den bevilgede kassakreditt var på 14 millioner kroner. Det ble operert med tre underkonti for selskapets tre avdelinger og en såkalt konsernkonto for selskapet under ett. I boinnberetningen er det opplyst at det var trukket 13,6 millioner kroner på kassakreditten da kreditten ble sperret. Under ankeforhandlingen ble det brakt på det rene at dette beløpet gjaldt kontoen for en av avdelingene og at kontiene for de to andre avdelinger viste en positiv balanse. Totalt sett var det trukket 11775000 kroner på kreditten etter konsernkontoen. Ubetalte og forfalte fakturaer oversteg riktignok det ledige beløp på konsernkontoen med noen hundre tusen kroner, men dette er et relativt beskjedent beløp hensett til at det hver måned i gjennomsnitt ble betalt ut henimot 10 millioner kroner. Det må også ses hen til at det skjedde innbetalinger på kontoen. Det er opplyst at saldo på kassakreditten pr. 8. oktober var 9595000 kroner. For juli, august september 1991 var den gjennomsnittlige utnyttelse av kassakreditten henholdsvis 95,5, 94,3 og 92,7 prosent. Sett i sammenheng med de øvrige forhold i saken synes ikke stillingen med hensyn til kassakreditten så faretruende at det var grunn til å overveie å innstille virksomheten for ikke å utsette leverandørene for en urimelig risiko.
Saken har frembudt tvil, og av denne grunn bør hver av partene bære sine saksomkostninger for skifteretten, jfr. tvistemålsloven §172 annet ledd. Endringen av skifterettens saksomkostningsavgjørelse innebærer at saksomkostningene for lagmannsretten skal treffes etter tvistemålsloven §180 annet ledd jfr. §174, jfr. Rt-1992-1671. Hovedregelen etter §174 første ledd går ut på at hver av partene bærer sine omkostninger. Lagmannsretten er imidlertid kommet til at Zanda A/S bør erstatte motpartens saksomkostninger for lagmannsretten etter §174 annet ledd. Anken har ført frem bare forsåvidt gjelder saksomkostningsavgjørelsen og bare delvis, forsåvidt som Zanda A/S ikke har fått seg tilkjent saksomkostninger for skifteretten slik Zandas påstand går ut på. Ankemotpartens prosessfullmektig har fremlagt omkostningsoppgave som viser 81800 kroner, hvorav 79400 kroner gjelder salær til prosessfullmektig. Oppgaven legges til grunn for omkostningsavgjørelsen.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Skifterettens dom - domsslutningens pkt. 1 - stadfestes.
2. Erstatning for saksomkostninger for skifteretten idømmes ikke.
3. Zanda A/S dømmes til innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom å betale 81800 - åttientusenåttehundre - kroner til Leif Hüberts dødsbo som erstatning for saksomkostninger.