LA-1995-999

Instans:	Agder lagmannsrett - Kjennelse
Dato:	1996-08-05
Publisert:	LA-1995-00999
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Aust-Agder jordskifterett Nr. 93-00014 Agder lagmannsrett la-1995-00999 A
Parter:	Ankende part: Jakob Dikkanen Terje T. Vestergård Andreas Risbruna Lars Liene Tore Gunnar Grøsle Oddvar Bjørkås (Prosessfullmektig: Advokat Lars Ths. Rodvelt) Ankemotpart: Terje G. Kjær Synnøve Skiftenes Flak Lilly Berglund Repstad (Prosessfullmektig: H.r.advokat Helge Tofte) Ankemotpart: Arne Westermoen Håkon Berulfsen
Forfatter:	Lagdommer Steinar Thomassen Ekstraord. lagdommer Haakon Askildsen Ekstraord. lagdommer Birger Lassen
Lovhenvisninger:	Jordskifteloven (1882) §6, Domstolloven (1915) §108, Tvistemålsloven (1915) §150, §180, Jordskifteloven (1979) §62

Synnøve Skiftenes Flak og Terje G. Kjær begjærte den 10. august 1993 jordskifte på Skiftenes vestre, gnr. 144 i Grimstad. Det var ønsket en avklaring av uttrykket "Fellesskapet", som er brukt i en utskiftningsprotokoll fra 1865, opphevelse av gjerdefordeling fra samme år, samt avløsning av eventuelle bruksretter. Øvrige parter var elleve grunneiere under gårdsnr. 114, samt Fylkesmannen i Aust-Agder.

Under saksforberedelsen for Aust-Agder jordskifterett ble det avdekket at partene var uenige om hvem som eide grunnen innenfor skiftefeltet, enten skogeierne som eneeiere eller om grunnen lå i sameie mellom oppsitterne i et visst delingsforhold. I innkallelsen til hovedforhandlingen i jordsskifteretten gjorde jordskifteretten oppmerksom på at man i første omgang skulle ta stilling til om grunnen lå i fellesskap eller om skogeierne var eneeiere.

Under hovedforhandlingen avsa jordskifteretten kjennelse med slik slutning:

"Denne hovedforhandling omfatter spørsmålet om eiendomsretten til grunnen for diverse eiendommer på Vestre Skiftenes ligger i fellesskap eller eneeie."

Aust Agder jordskifterett - jordskiftedommer Olav D.Nygård med domsmenn - avsa den 11. august 1995 dom med slik domsslutning:

"1. Grunnen i utmarka under Vestre Skiftenes, gnr. 144 og Grøsle, gnr. 118 bnr. 2 og 3 ligger ikke i sameie mellom brukene.

2. Jacob Dikkanen, Terje T.Vestergård, Oddvar Bjørkås, Lars J. Liene, Andreas Risbruna og Tore Gunnar Grøsle betaler - en for alle - alle for en - kr 55775,- til Synnøve Skiftenes Flak og Terje G. Kjær innen 14 - fjorten - dager fra forkynningsdatoen.

3. I medhold av jordskifteloven §62 settes denne dom til påanke straks."

Sakens faktiske bakgrunn, partenes anførsler og påstander for jordskifteretten og jordskifterettens vurdering av de faktiske og rettslige spørsmål saken reiser, fremgår av jordskifterettens dom, som lagmannsretten viser til.

Advokat Lars Th. Rodvelt har den 19. oktober 1995 anket til Agder lagmannsrett på vegne av Jacob Dikkanen (gnr.144/14), Terje T. Vestergård (gnr.144/16 og 28), Andreas Risbruna (gnr.144/17), Lars Liene (gnr.144/21), Tore Gunnar Grøsle (gnr.144/31) og Oddvar Bjørkås (gnr 144/35). Anken gjelder saksbehandlingen, lovanvendelsen og bevisbedømmelsen.

H.r.advokat Helge Tofte har den 1. november 1995 inngitt tilsvar på vegne av Terje G. Kjær og Synnøve Skiftenes Flak. I anketilsvaret er Arne Vestermoen, Tore Torgrimsen, Håkon Berulfsen, Birgit Berulfsen, Lilli Berglund Repstad og Fylkesmannen i Aust-Agder oppgitt som ankemotparter uten prosessfullmektig.

Ankeforhandling ble holdt i Arendal 2., 3. og 4. juli 1996. De ankende parter Jacob Dikkanen, Terje T. Vestergård, Lars Liene og Oddvar Bjørkås møtte sammnen med sin prosessfullmektig advokat Lars Rodvelt. Ankemotpartene Terje G. Kjær, Synnøve Skiftenes Flak v/ektemannen Torbjørn Flak, og Lilli Berglung Repstad møtte med h.r.advokat Helge Tofte som prosessfullmektig. Av ankemotparter ellers møtte Håkon Berulfsen og Arne Westermoen. Samtlige parter avga partsforklaring og det ble avhørt ett vitne. Partene dokumenterte en rekke skriftlige bevis, og det ble fremlagt juridisk utdrag hvori er inntatt den juridiske litteratur og den rettspraksis partene har vist til som støtte for sine anførsler.

De ankende parter har prinsipalt påstått jordskifterettens dom opphevet og saken hjemsendt til jordskifteretten til ny behandling med ny rettssammensetning. Lagmannsretten tar først ved kjennelse stilling til dette spørsmål. Det utformes felles slutning for kjennelse og dom.

Advokat Rodvelt har sammenfatningsvis anført: De ankende parter bygger sin påstand om opphevelse og hjemsendelse på to selvstendige grunnlag.

For det første anføres at jordskiftedommer Nygård var inhabil, idet han som skogeier (med eiendommer i Froland) er styremedlem i Nidarå Tømmersalgslag samtidig som ankemotpartene Terje G. Kjær og Torbjørn Flak er eller har vært styremedlemmer i Landvik Skogeigarlag. De har alle tre møtt samtidig i representantskapet for Nidarå Tømmersalgslag. Dette er et forhold som etter de ankende parters mening svekker tilliten til jordskiftedommer Nygårds uhildethet, jfr. domstolloven §108. Hadde jordskiftedommeren gjort partene kjent med disse spørsmål under hovedforhandlingen, ville de ankende parter ha begjært at jordskiftedommeren måtte vike sete.

For det andre anføres at det er en saksbehandlingsfeil som må lede til opphevelse at jordskifteretten har delt forhandlingene og pådømmelsen. Jordskiftesaken er fremmet som en rettsutgreiing med eventuell etterfølgende avløsning av bruksrettigheter. Det er i saken reist ett hovedkrav og to subsidiære anførsler. Når jordskifteretten har delt pådømmelsen av hovedkravet, er dette i strid med tvistemålsloven §150 første ledd, 2. punktum. Pådømmelsen av samme krav kan bare deles når motparten har godkjent en del av kravet, hvilket det ikke er tale om i nærværende sak.

H.r advokat Tofte har anført: At jordskiftedommer Nygård har vært til stede ved de forskjellige møter hvor også de ankende parter har vært til stede, gjør ham ikke inhabil. Det forhold at han selv er skogeier, kan heller ikke tillegges noen betydning. Han er skogeier i en helt annen kommune, Froland, og det kan umulig hevdes at han skulle ha noen personlig interesse i utfallet av jordskiftet i Vestre Skiftenes.

Det er heller ingen saksbehandlingsfeil at jordskifteretten har delt forhandlingene. Det foreligger til avgjørelse en tvist om eiendomsretten til grunnen og en rekke tvister knyttet til bruksretter innen skifteområdet. Det er da tale om flere krav reist i samme sak. Det følger av tvistemålsloven §150 første ledd 1. punktum at saken kan deles, slik at det først tas stilling til kravet om eiendomsrett. Denne avgjørelse kan ikke gjøres til gjenstand for anke eller kjæremål. Forøvrig bemerkes at de ankende parter allerede i innkallelsen til hovedforhandlingen for jordskifteretten, datert 23. mars 1995, ble gjort oppmerksom på at jordskifteretten så det naturlig først å få avklart om eiendomsretten til grunnen ligger i fellesskap eller eneeie, og at dette ville bli eneste tema for hovedforhandlingen 20. juni 1995. Likevel ventet advokat Rodvelt helt til hovedforhandlingen med å fremkomme med innsigelser mot delingen.

H.r.advokat Tofte har nedlagt påstand om at kravet om opphevelse av jordskifterettens hovedforhandling ikke tas til følge.

Lagmannsretten finner ikke å kunne ta til følge kravet om opphevelse av jordskifterettens dom med hovedforhandling, og hjemvisning til ny behandling.

Lagmannsretten kan ikke se at jordskiftedommer Nygård var inhabil. At han selv er skogeier i en annen kommune, kan åpenbart ikke gjøre ham inhabil. At han som skogeier har møtt i representantskapet for Nidarå Tømmersalgslag, kan heller ikke få denne betydning. Det er ikke anført at han har noen personlig interesse i sakens utfall, men lagmannsretten nevner likevel at det ikke er noe grunnlag for slike antagelser. Lagmannsretten kan således ikke se at det foreligger noe forhold som kan svekke tilliten til jordskiftedommerens uhildethet, og at han derfor i henhold til domstolloven §108 skulle være avskåret fra å dømme i saken.

Heller ikke på det andre grunnlag kan saksbehandlingsanken føre frem. Det var reist flere krav i jordskiftesaken, ikke bare krav om eiendomsrett til grunnen, men flere øvrige krav knyttet til bruksretter - beite, jakt, fiske etc. Jordskifteretten har derfor i medhold av tvistemålsloven §150 første ledd, 1.punktum hatt anledning til å dele behandlingen og å pådømme særskilt kravet om eiendomsrett til grunnen. Jordskifterettens beslutning kan ikke angripes ved kjæremål eller anke, jfr. tvistemålsloven §150 tredje ledd.

Når det ellers gjelder sakens realitet, har advokat Rodvelt på vegne av de ankende parter sammenfatningsvis anført: Det er rimelig å ta som utgangspunkt at opprinnelig, på 1600/1700- tallet, lå hele området uskiftet, hvor beite var det helt vesentlige. Senere ble skogen av større verdi, og ble delt mellom brukene. Etter 1856 var fremdeles alle bruksretter uskiftet, mens skogen var delt. Det er da naturlig å slutte at eiendomsretten til grunnen ble liggende i fellesskap. Det har vært helt vanlig at eiendomsretten til grunnen følger den hovedbeføyelse som forblir uskiftet, eventuelt utskiftes sist. Det vanlige mønster er at når skogen utskiftes først, blir grunneiendomsretten liggende igjen i det fellesskap som følger den annen hovedbeføyelse, nemlig beiteretten, jfr. Falkanger: Tingsrett side 48. I nærværende sak er det enighet om at beiteretten ligger i fellesskap, og den naturlige konsekvens blir da at også grunneiendomsretten tilhører fellesskapet.

Det viktigste dokument i saken er utskiftningsforretningen fra 1865. Det er dog eldre dokumenter som det er naturlig å ta utgangspunkt i. Det er ikke riktig, slik jordskifteretten har lagt til grunn, at utskiftningsforretningene i 1816 og 1817 også omhandler deling av grunneiendomrett. Disse dokumenter viser stort sett kun til disposisjoner over selve "trævexten".

Ved utskiftningen i 1826 ble det foretatt et teigbytte. Utskiftningsprotokollen benevner oppsitterne som "lodhavere" i "fælledsskabet", og det "fælledsskab" som utskiftes gjelder "Ager og Eng samt Skov og Udmark". Det kan ikke på grunnlag av denne utskiftning utledes noe om eiendomsretten til grunnen. Meget taler for at denne utskiftning ble holdt kun for å unngå straffeskatt etter utskiftningsloven av 17. august 1821 §6.

Ved utskiftninger i 1846 skjedde intet annet enn at skogstykker ble delt, og i 1848 ble delt skogstykker og jordstykker. Ingen av disse utskiftninger omfattet grunneiendomsretten.

Utskiftningsforretningen fra 1865 er det viktigste dokument i saken. Etter de ankende parters oppfatning ble det heller ikke i denne utskiftning truffet noen avgjørelse om eiendomsretten til grunnen. Utskiftningen gjaldt "fælleskabet og teigblandingen", og det var kun innmarka som ble utskiftet. Utskiftning av utmarka ble frafalt "for Bekostningens skyld". Av utskiftningsprotokollen fremgår at de enkelte "lodeiere" skulle ha erstatning for tapt beite, hvis noen av de medlemmer av fellesskapet som eide "trævexten" dyrket opp grunnen. Det fremgår likeledes at hvis noen dyrket opp grunnen, skulle de andre "medinteressenter" ha lignende rett. Det kan derfor ikke av dette utledes at skogeierne (eierne av "trævexten") også skulle være eiere av selve skoggrunnen. Retten til erstatning for tapt beitegrunn er senere ikke endret, hvilket betyr at hvert enkelt medlem av fellesskapet fremdeles har rett til sin forholdsmessige del av inntekten ved salg av tomter eller andre beføyelser over den felles grunn.

Det er intet ved den senere faktiske bruk av de omtvistede områder som utpeker skogeierne som grunneiere. Slik faktisk bruk vil ofte være fortolkningsmomenter ved vurderingen, jfr. således særlig "Uppstaddommen", Rt-1975-112 flg. Det kan i nærværende sak ikke vises til noen bruksmåter eller rettslige disposisjoner som utpeker skogeierne som grunneiere. Det er etter bevisførselen på det rene at jakten er drevet i fellesskap. Om beiteretten er det stort sett enighet mellom partene, denne har blitt utøvet i fellesskap og ligger fremdeles i fellesskap. Om det kan vises til at det fra tid til annen er solgt grus i området, kan ikke det uten videre lede til at selgeren er grunneier. At skogeierne har mottatt erstatning ved ekspropriasjonssskjønn (Rore vannverk) i 1971 og ved kraftledninsgskjønn i 1987, kan heller ikke tillegges betydning. Disse avståelser har kun betydning for den som driver skogen, ikke for beiteberettigede eller andre bruksberettigede.

De ankende parter har nedlagt slik påstand:

"Prinsipalt:

Aust-Agder jordskifteretts dom av 11. august 1995 i sak 14/1993 oppheves med hovedforhandling. Saken hjemsemdes til ny behandling i Aust-Agder jordskifterett med ny rettssammensetning.

Subsidiært:

Grunnen i utmarka under Vestre Skiftenes ligger i sameie mellom brukene.

I begge tilfeller:

Ankende parter tilkjennes saksomkostninger for jordskifterett og lagmannsrett."

H.r.advokat Tofte har på vegne av ankemotpartene i det vesentlige anført: Under jordskiftet ble partene enige om at en del av skiftefeltet er unntatt, nemlig Lensmannsneset, Karlshalsodden og Holdalsheia på gnr. 118/2 og 3, Grøsle, og advokat Rodvelt nedla også påstand i samsvar med dette.

Allerede av protokoll for utskiftningen i 1816 kan man trekke konklusjoner om eiendomsretten til grunnen. Det er bare den som er grunneier som kan kreve utskiftning. Det som er skiftet er stykker av "udmark med skov". Dette kan ikke forstås anderledes enn at man delte den eiendom man eide - med påstående skog.

I 1826 ble utskiftet "fælledsskab av Ager og Eng" samt "Skov og Udmark". For en av oppsitterne, Ellef Thorsen Grøsli, er det nevnt at hans eiendom for det meste var skog og utmark, at den således er adskilt fra de øvrige eiere i Vestre Skiftenes, og at det ikke er noe fellesskap hverken ved beite eller "paa nogen Anden måde". Dette viser at skog og utmark var unntatt fra fellesskapet, at fellesskapet kun omfattet bruksretter. I samme retning trekker formuleringen i utskiftningsprotokollen under pkt.B: "Een liden Deel af den til Gaarden Hørende Skov befantes at være i fuldkommen Fælledsskab". Med andre ord, resten av gårdens skog har ikke ligget i fellesskap. Også Kjeøen må ha ligget i fellesskap inntil 1826, men ble da "behørlig udskiftet af fælledsskabet i Forhold til enhver af de Lodhavendes Skyld og Brug."

Beiteretten ble i 1826 ansett å være felles, men ikke uten begrensninger. I utgangspunktet skulle det beites i egen skog. Bare når det var nødvendig kunne det beites på annen manns grunn. I utskiftningsprotokollen er dette beskrevet slik: "Enhver av de Lodhavende forbeholdt sig Ret til at benytte sin egen Skov til Græsgang for sine egne Kreaturer, dog at de til sine Tider naar Nødvendigheden saadant utkræver ogsaa kan afbenytte Fæegangen fælleds". Det er videre nevnt at det på gården ikke skulle være "noget som helst Slags Fælledsskab der Hensiktsmæssig kunde udføres".

Det alt vesentlige av "fellesskapet" var utskiftet før utskiftningsforretningen i 1865. I 1865 ble det resterende av fellesskapet, samt teigblandingen, begjært utskiftet. Utskiftningen i 1865 er således en videreføring av 1826-utskiftningen. I 1865 ble all innmark utskiftet. Når det gjelder utmarken, ble utskiftningen frafalt "alene for Bekostningens skyld", - antagelig for å unngå gjerdeplikten. Det ble deretter inngått en overenskomst om beitet, hvor hver oppsitters antall "kreature" ble begrenset til hva han kunne vinterfø på egen gård.

Om utmarken heter det ellers i denne overenskomsten: "vil nogen af Eierne selv opdyrke Jordstykker sammesteds, nemlig hvor han selv eier Trævexten, skal sådan dyrking ikke være ham forment, imod at alle de andre Medinteressenter have lignende Ret og forresten på Vilkaar at hvis Udskiftning af Beitemarkes engang bliver forlangt og fremmet, skal der af det Opdyrkede gives Vederlag til Fælledsskabet i henseende til den deraf tapte Beite". Her beskrives en helt typisk grunneierfunksjon, nemlig rett til oppdyrking av jorden. I den grad slik oppdyrking reduserer beite, skal de beiteberettigede ha vederlag. Av dette kan det utvilsomt sluttes at det er skogeierne som er grunneiere.

Rett til jordtak er beskrevet i skylddelingsforretningen. Hver "Lodeier" kunne ta jord i utmarken til eget fornødent bruk, - "hvor han eier Trævæxten". I den ene oppsitters (Ole Andersens) skogsmark lå et gammelt leirtak som loddeierne fremdeles skulle har rett til å benytte seg av, men slik at at Ole Andersen skulle ha rett til å selge leire til fremmede "om han saa finder for godt". Hadde grunnen ligget i fellesskap, ville denne formulering ha vært helt unødvendig. Også her beskrives derfor en klar grunneierrett for skogeieren.

Etter 1865 kan det vises til en rekke disposisjoner som tilsier at skogeieren også er grunneier, herunder salg av tomter og parseller. Det er fremlagt dokumenter som viser salg og fradeling av tomt til sag i 1877, av en parsell i 1899 og salg av et skogstykke i 1902. Hadde det vært slik at grunnen lå i fellesskap, måtte dette ha kommet til uttrykk i dokumentene. Noe fellesskap er overhode ikke nevnt.

Også fra den aller seneste tid kan det vises til disposisjoner som utelukker et slikt fellesskap, eller sameie til grunnen, som de ankende parter hevder foreligger:

I 1960 utvidet Aust-Agder Kraftverk ledningsgaten over flere av eiendommen på Vestre Skiftenes, og inngikk avtale med grunneierne om engangserstatning. Det er kun eierne av skogen som er part i disse avtaler, og som har fått utbetalt erstatning. Noe "fellesskap" er overhode ikke trukket inn.

Det samme gjelder ekspropriasjonserstatninger i anledning Rore Vannverks klausuleringsinngrep på endel eiendommer på Skiftenes i 1971. Den enkelte registerte grunneier har fått erstatning, noe "fellesskap" er heller ikke her trukket inn.

Det har forekommet salg av grus fra eiendommer på Skiftenes, bl.a. salg til Vegvesenet. Det har aldri vært hevdet at inntektene ved salget skulle deles på et fellesskap av grunneiere.

Også i de senere år er det fradelt tomter på Vestre Skiftenes, og det er utskilt festetomter. Heller ikke i disse sammenhenger har noe "fellesskap" meldt sin interesse.

Elgjakten på Vestre Skiftenes er delt etter areal. Hadde det vært et fellesskap, ville det selvsagt blitt delt etter skyld.

Ankemotpartene har nedlagt slik påstand:

"1. Krav om opphevelse av hovedforhandling tas ikke til følge.

2. Jordskifterettens avgjørelse stadfestes.

3. Ankemotparten tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten."

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som jordskifteretten, og kan i det alt vesentlige tiltre jordskifterettens begrunnelse: Det er ikke usannsynlig at hele skiftefeltet engang har ligget i fellesskap. Lagmannsretten er dog enig med jordskifteretten i at det allerede på grunnlag av utskiftningen i 1816 kan trekkes konklusjoner med hensyn til eiendomsretten. Utskiftningsforretningen i 1816 var foranlediget av at Stener Christensen solgte "jord og skov" til Ellef Thorsen Grøsle. Av protokollen fremgår at "den forsamlede rett" etter partenes anvisninger foretok "befaring og grandskning saavel al jord af ager og eng, skov og udmark som tilhører Stener Christensens fulde brug og eiendom i gaarden Westre Skiftenes". Dernest nevnes fire parseller av "utmark med skov" med grensebeskrivelse. I tillegg til disse parseller omfattet eiendomssalget "andel i Kie Øen" (dvs.Kjeøya). Utskiftningen kan neppe forstås på annen måte enn at Stener Christensen som grunneier solgte fire parseller av sin egen eiendom og en andel i Kjeøya. Dette kan tyde på at Kjeøya har ligget i et slags fellesskap.

Lagmannsretten forstår utskiftningen i 1826 slik at det ble lagt til grunn at Grøsleeiendommen allerede på grunnlag av 1816-utskiftningen var helt "adskildt" fra de øvrige eiendommer i

"Gaarden vestre Skiftenes". Unntatt var kun en liten del av skogen (jfr.protokollens punkt B) og dessuten "Kjeøen" (punkt C), som ble angitt å være i "fullkommen fælledsskab". For den lille skogsparsellens vedkommende besto fellesskapet kun mellom to grunneiere, benevnt Osmund Arnesen og Engel Olsen, som nå delte denne skogsteigen i to like andeler. Lagmannsretten finner det ikke tvilsomt at det her ble delt grunneiendom, og lagmannsretten er enig med jordskifteretten i at det på grunnlag av protokollens punkt B må kunne trekkes den slutning at bortsett fra den nevnte lille del av skogen, er resten av skogen ikke i fullkommen fellesskap.

Lagmannsretten er enig med jordskifteretten i at det før utskiftningen i 1865 ser ut til at kun beite samt enkelte særlige rettigheter, som rett til sag/kvern og leirtak, var felles i Vestre Skiftenes, slik som også hevdet av ankemotpartene. Utskiftningen i 1865 tar opp to forhold, teigblandingen i innmarken og fellesskapet i utmarken, hvor beiteretten er den viktigste del av fellesskapet. Beiteretten ble imidlertid løst ved "overenskomst" under jordskiftet. Bestemmelsen om vederlag for tapt beite, kan etter lagmannsrettens oppfatning ikke forstås på annen måte enn at eiendomsretten til skoggrunnen allerede var løst, og at denne lå til skogeierne. Det er forutsatt at eieren av "Trævæxsten" kan dyrke opp jorden. Noen tilsvarende rett for den som har rett til beite, ga ikke 1865-utskiftningen. For øvrig kan lagmannsretten tiltre hva jordskifteretten har uttalt om forståelsen av 1865-utskiftningen.

Spørsmålet om eiendomsretten til skoggrunnen skal avgjøres etter en totalvurdering, hvor også de foreliggende opplysninger om bruksmåter og rettslige disposisjoner må få betydelig vekt, jfr. prinsippet i "Uppstad"-dommen, Rt-1975-112 flg. Det har hatt betydning for lagmannsrettens resultat at det ikke er fremlagt noe dokument som viser at "fellesskapet" noen gang har opptrådt sammen. Heller ikke har de beiteberettigede tidligere noen gang hevdet å ha eierrettigheter i de deler av Vestre Skiftenes hvor andre har eiet skogen. Det har videre hatt betydning for lagmannsrettens resultat at skogeierne i flere sammenhenger har opptrådt som grunneiere og har blitt oppfattet og behandlet som grunneiere. Det var slik både ved Aust-Agder Kraftverks avtaler med grunneiere i 1960 og ved ekspropriasjonsskjønnet i 1971. Her var det kun skogeierne som ble trukket inn som parter, og det ble aldri hevdet at noe "fellesskap" hadde rett til å være med å dele erstatningsbeløpene. Ved de salg av grus som har funnet sted, og ved de tomtesalg og tomtefesteavtaler som er inngått, har det alltid vært skogeieren alene som har mottatt vederlaget. Heller ikke i slike sammenhenger har noe "fellesskap" meldt seg.

De ankende parters synes ganske nylig å ha fått oppfatningen av å være grunneiere. Jakob Dikkanen kom til Skiftenes i 1979. Han undersøkte da intet om grunneiendomsforholdet i utmarken, men regnet med at han hadde jaktrett. Han har også drevet småviltjakt uavhengig av eiendomsgrenser. Spørsmålet om eiendomrett ble først tatt opp da det i 1990 oppsto uenighet i forbindelse med opprettelsen av et fiskelag. Det ble da innhentet en uttalelse fra Anders Skrove, som tidligere hadde vært ansatt ved jordskifterettens kontor. Dikkanens nåværende oppfatning av å være grunneier, bygger kun på Arne Skroves notat av 23. desember 1990.

Også Oddvar Bjørkås bygger sin oppfatning av eiendomsretten til grunnen på Skroves notat. Bjørkås har imidlertid selv bygget hytte på sitt skogareal uten å forelegge dette for "fellesskapet".

Terje T. Vestergård har for lagmannsretten forklart at han alltid har ment at jakt, fiske og beite lå i fellesskap. Hvem som var grunneier hadde han imidlertid ingen mening om før han i 1983 fikk se protokollen fra 1865. Før den tid ble aldri dette spørsmål diskutert. Han har selv aldri protestert når noen fradelte tomter. Hans søster har engang selv fradelt en tomt og selv beholdt kjøpesummen.

Lars Liene hadde heller ikke hørt om fellesskapet før i 1990. Han har selv ikke hatt beite i fellesskapet, men mener at dette ligger i fellesskap. Lienes mor har tidligere solgt grus til Vegvesenet. Hun beholdt selv pengene, uten at det var tale om å dele med noe fellesskap. Tiltross for hvordan Liene nå forstår utskiftningsprotokollen fra 1865, ville han selv fremdeles kunne selge grus og selv beholde pengene.

Ingen av de ankemotparter som møtte for lagmannsretten har før i 1990 hørt noen hevde at det skulle være noe fellesseie i grunnen. Terje Grøsle Kjær har selv solgt tomter. Da saken sto for jordskifteretten, frafalt for øvrig de ankende parter sin påstand om å ha eierrettigheter i hans eiendom. Ingen av de møtende ankemotparter har heller hørt om - eller sett - utskiftningsprotokollen fra 1865 før det oppsto tvist om fisket i

Vestre Skiftenes. De har alltid ment å være grunneiere også i sin del av utmarken, og har også innrettet seg etter det.

Lagmannsretten kan ikke se at det heller gjennom partsforklaringene er fremkommet noen holdepunkter for den konklusjon at grunneiendomretten ligger i fellesskap. Det er for lagmannsretten ført ett vitne, Erling Stølen, som er svigerfar til den ankende part Jakob Dikkanen, og således hans rettsforgjenger til Stølen, gnr. 114 bnr. 14. Vitnet har drevet jakt utover grensene for Stølen. Han har imidlertid ikke kunne svare på hvem som er grunneier, og har selv aldri tidligere hørt om protokollen fra 1865.

Anken har etter dette ikke ført frem.

Saksomkostningsspørsmålet avgjøres i henhold til tvistemålsloven §180 første ledd. De ankende parter bør derfor erstatte ankemotpartene deres saksomkostninger for lagmannsretten, idet det ikke foreligger noen særlige omstendigheter som kan frita for erstatningsplikten.

H.r.advokat Helge Tofte har innsendt omkostningsoppgave med kr 66082,- hvorav kr 62000,- er advokatsalær og det øvrige utgifter til hotell og reise. De ankende parters prosessfullmektig har ikke hatt innvendinger mot omkostningsoppgaven, som legges til grunn for omkostningsavgjørelsen.

Det gjøres ingen endring i jordskifterettens omkostningsavgjørelse.

Såvel kjennelse som dom er enstemmig.

Slutning:

1. Kravet om opphevelse og jordskifterettens hovedforhandling med dom, og hjemsendelse til ny behandling i jordskifteretten med ny rettssammensetning, tas ikke til følge.

2. Aust-Agder jordskifteretts dom av 11.august 1995, domsslutningens poster 1 og 2, stadfestes.

3. Innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom betaler Jakob Dikkanen, Terje T.Vestergård, Andreas Risbruna, Lars Liene, Tore Gunnar Grøsle og Oddvar Bjørkås, - en for alle og alle for en - til ankemotpartene v/h.r.advokat Helge Tofte - kr 65082,- sekstifemtusenogåttito kroner 00/100.