LA-1996-1091
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1997-09-05 |
| Publisert: | LA-1996-01091 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kristiansand byrett nr: 95-01206 A - Agder lagmannsrett LA-1996-01091 A. Anke til Høyesterett avvist, HR-1998-00109 K. |
| Parter: | Ankende part: Anna og Peder Moi (Prosessfullmektig: Advokat Torgeir Helle). Ankemotpart: David Raugstad (Prosessfullmektig: Advokat K. Tengs-Pedersen). |
| Forfatter: | Lagdommer Asbjørn Nes Hansen, formann, Kst. lagdommer Jahn Mydland, Ekstraord. lagdommer Håkon Børresen med meddommere |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §149, §180, §54, Servituttlova (1968) §2 |
David Raugstad eier to av ialt ca 20 hyttetomter utskilt fra gnr. 66 bnr. 5 i Evje og Hornnes kommune, et gårdsbruk tilhørende Anna og Peder Moi. I skjøtet på den ene tomten - tomt nr. 6 - datert 5.7.1982 fra Peder Moi står bla. følgende:
"Kjøper skal ha rett til bilvei frem til tomten."
For hytteområdet var det i 1974 utarbeidet en disposisjonsplan for ialt 40 hyttetomter som bla. omfattet anlegg av kjørevei frem til en parkeringsplass som skulle etableres ved Fenmyr som ligger ca 300 m. fra Raugstads hyttetomt med adkomst langs en gangsti. Planen ble godkjent av bygningsrådet den 24.6.1975 og vei samt parkeringsplass ble bygget i 1992. Anlegget ble bekostet av Moi og kostet ca 300.000 kr
Etter dette nektet Moi å la Raugstad få bygge kjørevei videre fra Fenmyr og frem til tomten slik Raugstad mente å ha krav på etter bestemmelsen i skjøtet og da partene ikke lyktes i å finne noen løsning på konflikten reiste Raugstad sak mot ektefellene Moi for Kristiansand byrett med krav om fastsettelsesdom. Byretten avsa dom i saken den 22. mai 1996 med slik domsslutning:
1. "David Raugstad har veirett over gnr. 66, bnr. 5 i Evje og Hornes kommune frem til Raugstads tomt gnr. 66, bnr. 25 i h.h.t. bestemmelse fastsatt i skjøte av 05.07.82.
2. David Raugstad har, i forhold til Anna og Peder Moi som eiere av gnr. 66, bnr. 5 i Evje og Hornes kommune, rett til å foreta opparbeidelse av vei langs den tras som er omsøkt og godkjent av landbruksetaten i Evje og Hornes.
3. Anna og Peder Moi dømmes in solidum til å betale saksomkostninger til David Raugstad med kr 40860,- - førtitusenåttehundreogseksti - innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse."
Anna og Peder Moi har ved advokat Torgeir Helle rettidig påanket dommen til lagmannsretten. Prinsipalt har han påstått saken avvist, subsidiært at Anna og Peder Moi frifinnes. Raugstad har tatt til gjenmæle ved advokat K. Tengs-Pedersen og påstått byrettens dom stadfestet. Avvisningspåstanden ble under ankesakens forberedelse ikke tatt til følge og denne beslutning ble etter kjæremål stadfestet av Høyesteretts kjæremålsutvalg i kjennelse av 18. desember 1996.
Ankeforhandling ble holdt i rettslokalet på Evje i dagene 19 og 20 august 1997. Her møtte Anna Moi og David Raugstad sammen med sine prosessfullmektiger. Retten mottok forklaring av de møtende parter samt av ialt 6 vitner, hvorav 2 ved telefonavhør. Retten foretok også åstedsbefaring hvor foruten partene også ett av vitnene - Olav Olsen - deltok og foretok påvisninger der det var ønsket.
De nærmere enkeltheter i sakens forhistorie fremgår av byrettens dom som partene ikke har vesentlige innvendinger mot når det gjelder faktum. For lagmannsretten er saken noe forenklet idet det fra Mois side ikke er opprettholdt de innvendinger som var reist for byretten når det gjelder veirettsbestemmelsens avtalerettslige gyldighet mellom partene. Bebudet bevisførsel herom ble derfor frafalt for lagmannsretten.
De ankende parters anførsler kan i det vesentlige sammenfattes slik:
Den godkjente disposisjonsplanen for hytteområdet forutsetter at det ikke skal gå vei lenger inn i hytteområdet enn til parkeringsplassen ved Fenmyr. Vurderingen av hvordan veinettet i et område bør utformes er et politisk og reguleringsmessig spørsmål som hører under de folkevalgte organer og deres administrative apparat - ikke under domstolene. Motorferdsel i utmark er for øvrig i seg selv forbudt etter gjeldende lovgivning og domstolene kan ikke gi noen tillatelse i strid hermed. Dermed har Raugstad heller ikke rettslig interesse i å få avgjort av domstolene om han i forhold til Moi har noen rett til å bygge vei. Det er en rent teoretisk interesse han kan påberope seg. Hans søksmål må derfor avvises og denne påstand må lagmannsretten ta standpunkt til ubundet av det foreløpige standpunkt som ble inntatt under ankeforberedelsen.
Hvis søksmålet ikke blir avvist må Moi bli frifunnet fordi bestemmelsen om veirett i skjøtet må ansees oppfylt ved at han har bygget den eneste adkomst som er godkjent av de kompetente myndigheter, nemlig veien til Fenmyr med tilhørende parkeringsplass.
De henvendelser Raugstad har gjort til landbruks- og skogbruksetaten i kommunen om få bygge en traktorveg/enkel bilveg langs den trase han mener å ha krav på, og den godkjennelse han hevder å ha fått, må retten bare se bort fra. Det viser seg forøvrig at plan- og miljøkonsulenten i kommunen som har uttalt seg positivt om planen har befart en helt annen trase enn den omsøkte. Bygging av slike veianlegg forutsetter at de er ønsket av skogeieren, ikke en hytteeier. Moi vil ikke ha noen nytte av en slik vei i dette området. Heller ikke de andre hytteeiere i området har vist noen interesse for den.
De ankende parter har nedlagt slik påstand:
"Prinsipalt:
1. Ankemotpartens søksmål avvises.
Subsidiært:
2. Ankende part, Anna og Peder Moi, frifinnes for ankemotpartens, David Raugstads, veikrav.
I begge tilfeller:
3. Ankende part, Anna og Peder Moi, tilkjennes fulle sakskostnader for byrett og lagmannsrett hos ankemotparten, David Raugstad."
Ankemotpartens anførsler kan i det vesentlige sammenfattes slik:
Byretten har med rette kommet til at Raugstad har rettslig interesse i å få dom for sitt krav i forhold til Moi og at søksmålet derfor ikke kan avvises. En avgjørelse i forhold til Moi er en forutsetning for at han kan sette igang med bygging av den traktorveg/enkel bilveg som han har fått godkjent av de lokale myndigheter.
Det er videre riktig at retten må sondre mellom den privatrettslige og den offentligrettslige side av veispørsmålet, og i en sak mellom en hytteeier og en grunneier bare skal beskjeftige seg med den privatrettslige siden av saken.
Forholdet er at Raugstad - i motsetning til de øvrige hytteeiere i området - har betinget seg og fått med i skjøtet den siterte bestemmelse om bilvei frem til tomten. Gyldigheten av denne bestemmelse mellom partene er som nevnt ikke lenger bestridt. For å gjøre minst mulig inngrep i terrenget tar han sikte på en vei av meget enkel standard. At den ikke skal tjene skogbruket må da være uten betydning. Traseen følger gamle traktorspor og fremtrer som den eneste naturlige i terrenget. Enkelte mindre justeringer er gjort etter Anna Mois ønske og påvisning på stedet.
I motsetning til veien frem til Fenmyr får Moi ingen utgifter med bygging av den vei Raugstad vil bygge. Som Raugstad også anførte for byretten er det forutsetningen at han skal stå som eier av det tekniske veianlegget, mens Moi vil eie grunnen og ikke kan stenges ute fra bruk av veien. Slik anlegget er planlagt utført er det ikke lett å se at det kan være noen ulempe for Moi. De øvrige hytteeiere har heller ikke signalisert noen uvilje mot prosjektet, enkelte av dem vil tvertimot være interessert i å få adgang til å bruke veien.
Hvis det mot formodning skulle være behov for ytterligere godkjennelse av den planlagte veien - utover den som foreligger fra skogbruks- og landbruksetaten i kommunen - vil det være Raugstads risiko. En slik mulighet kan hverken begrunne avvisning eller frifinnelse i forhold til Moi. Avvisningsspørsmålet antas rettskraftig avgjort av Høyesteretts kjæremålsutvalg, men ifall lagmannsretten ikke skulle være enig heri kreves avvisningspåstanden ikke tatt til følge.
Ankemotparten har nedlagt slik påstand:
1. "Avvisningspåstanden tas ikke til følge.
2. Herredsrettens dom stadfestes.
3. David Raugstad tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten."
Lagmannsretten skal bemerke:
Det kan være noe tvilsomt hvorvidt Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse under ankeforberedelsen innebærer at lagmannsretten under ankeforhandlingen er avskåret fra å prøve avvisningsspørsmålet. Dette får imidlertid ingen betydning i foreliggende sak, i det lagmannsretten finner det klart at Raugstad har rettslig interesse i å få en avgjørelse i forhold til Moi. Spørsmålet om Moi kan motsette seg at Raugstad bygger vei etter den omsøkte trase er åpenbart av betydning for Raugstads rettsstilling og vilkåret etter tvistemålsloven §54 for å kreve fastsettelsesdom er da klarligvis til stede.
Lagmannsretten vil derfor - som byretten - behandle og treffe avgjørelse når det gjelder realiteten i saken. Lagmannsretten er også i dette spørsmål kommet til samme resultat som byretten og slutter seg til de avgjørelsesgrunner som fremgår av dommen, jfr. tvistemålsloven §149.
Når det gjelder ankegrunnene skal særskilt bemerkes:
Det kan ikke være noen tvil om at "bilvei frem til tomten" ikke er oppfylt ved en vei som slutter ca 300 m fra hyttetomten. I så fall hadde bestemmelsen vært helt unødvendig idet denne veien fremgår av disposisjonsplanen. Raugstad krevde bestemmelsen inntatt i skjøtet nettopp for å sikre seg vei helt frem til tomten.
Hvorvidt det hefter feil ved de lokale myndigheters behandling av Raugstads melding eller søknad om bygging av "traktorveg/enkel bilveg" eller om han eventuelt etter dagens regelverk og praksis trenger godkjenning også av andre myndigheter før han kan få igang med byggingen, er uten betydning for hans rettsstilling i forhold til Moi. Etter bevisførselen for lagmannsretten, herunder vitneforklaringer fra kommunale tjenestemenn, synes det imidlertid mest nærliggende å anta at tidligere gitt godkjennelse står ved lag.
Om det er slik at Moi ikke har noen nytte av veien er det på den annen side vanskelig å se at den på noen måte kan være til ulempe for dem, jfr. servituttloven §2.
Etter dette blir det lagmannsrettens resultat at byrettens dom stadfestes.
At avvisningspåstanden ikke tas til følge gir seg uttrykk ved at retten behandler og avgjør realiteten.
Anken har således vært forgjeves og de ankende parter bør etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd betale saksomkostninger til ankemotparten for lagmannsretten idet det ikke finnes grunnlag for å frita dem for erstatningsplikten. Advokat Tengs-Pedersen har gitt omkostningsoppgave hvoretter han krever dekket kr 37500,- herav kr 35.000 i salær. Motpartens prosessfullmektig som har fått gjenpart av oppgaven har ikke gjort innvendinger og retten finner at kravet, hensett til sakens omfang, må ansees å svare til utgiftene ved nødvendig ivaretakelse av ankemotpartens interesser i saken. Omkostningsansvaret fastsettes da i samsvar med oppgaven til kr 37500.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Byrettens dom stadfestes.
2. Innen to uker fra dommens forkynnelse betaler Anna og Peder Moi in solidum saksomkostninger for lagmannsretten til David Raugstad med kr 37.500 - trettisjutusenfemhundre -.