LA-1996-1124
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1997-12-01 |
| Publisert: | LA-1996-01124 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Flekkefjord herredsrett Nr: 95-00163 - Agder lagmannsrett LA-1996-01124 A - Anke til Høyesterett nektet fremmet; HR-1998-00722K . |
| Parter: | Ankende part: MAN Projekt- und Verwaltungsgesellschaft (Prosessfullmektig: Advokat Trond Vernegg v/adv. Zandjani). Ankemotpart: Andersen Mekaniske Verksted AS (Prosessfullmektig: Advokat Torgils Skajaa). |
| Forfatter: | lagdommer Jahn Mydland, formann, kst. lagdommer Erik Holth, ekstraord. lagdommer Håkon Børresen |
| Lovhenvisninger: | Kjøpsloven (1988) §32, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, §53, Foreldelsesloven (1979) §2, §3, §20 |
Saken gjelder i hovedanken selgers krav om oppgjør i henhold til levering, mens kjøper i motanken krever dom for at selger skal betale merutgiftene kjøper er påført ved at det er foretatt dekningskjøp på grunn av selgers mangelfulle levering.
Den 15 februar 1988 rettet Hærens Forsyningskommando, senere kalt HFK, en forespørsel til blant andre Sullair AS om levering av 70 kompressorer med tilleggsutstyr, derunder borhammere.
Via oppkjøp og fusjoner med Ecoair Norge, Ecoair Kompressoren und Drucklufttecknik GmbH og MAN Projekt und Verwaltungsgesellschaft mbH, inngår nå Sullair AS i det sistnevnte selskap, heretter forkortet MAN. Endringene i selskapsforholdene har ingen betydning for avgjørelsen av tvistene.
MAN kontaktet Andersen Mekaniske Verksted AS, senere forkortet til AMV, i anledning HFKs henvendelse ettersom kompressorene skulle monteres i selvgående eller tauede vogner som AMV kunne bygge. MAN hadde sin kompetanse innen luftkompresjon. MAN og AMV ble enige om at sistnevnte skulle fremsette et tilbud overfor HFK og at MAN skulle være underleverandør dersom AMV fikk kontrakten.
Basert på HFKs spesifikasjoner bygget AMV 2 prototyper med kompressor og Montabert borhammere levert av MAN. Etter at hæren hadde testet utstyret, bestilte HFK ialt 22 kompressorer og 66 borhammere med opsjon på ytterligere 20 kompressorer og 60 borhammere. Kontrakten er undertegnet av HFK og AMV henholdsvis 28 juli og 23 august 1988.
Før levering fant sted, hadde MAN gjennom oppkjøpene/fusjonene selv fått borhammere av merket Flottman i sitt produktspekter. Selskapet ønsket derfor å levere disse hammerne istedet for de opprinnelige Montaberthammerne. HFK aksepterte skiftet etter å ha testet de nye borhammerne i Flekkefjord i mai 1989.
De første 22 kompressorene og 66 borhammere ble levert fra begynnelsen av 1989 til omkring årsskiftet 1989/90. HFK utløste senere opsjonen slik at ytterligere 20 kompressorer og 60 borhammere ble levert i tidsrommet 1990 til september 1992.
Etter at hæren hadde tatt utstyret i bruk, viste det seg at borhammerne ble ødelagt. HFK hevdet derfor at hammerne ikke oppfylte de spesifikasjoner som var stillet og at utstyret følgelig var mangelfullt. MAN forsøkte å utbedre skadene, men HFK mente fortsatt at leveransen ikke var i henhold til kontrakten med AMV. Hæren holdt derfor tilbake en beløp på ca en halv million kroner av den totale kontraktssummen overfor AMV som av samme årsak på sin side unnlot å betale i alt DM 146.610,- til MAN. Sistnevnte beløp er summen av 15 fakturaer med forfall fra mai 1992 til juni 1993. Det tyske selskapet aksepterte ikke at borhammerne ikke var kontraktsmessige og stevnet AMV for Flekkefjord herredsrett for å få dom for sitt tilgodehavende. AMV påstod seg frifunnet og krevet i motsøksmål at MAN skulle dømmes til å foreta utbedring alternativt omlevering av samtlige 126 leverte borhammere, eller erstatte AMV utgiftene selskapet ville bli påført ved at forsvaret måtte foreta dekningskjøp. MAN bestred ethvert ansvar i motsøksmålet.
Flekkefjord herredsrett avsa 26 juni 1996 dom med slik domsslutning:
"I hovedsøksmålet sak nr. 95-00193 A:
1. Andersen Mek. Verksted AS frifinnes.
2. MAN Project und Verwaltungsgesellschaft mbH tilpliktes innen 14 -fjorten- dager fra dommens forkynnelse å betale saksomkostninger til Andersen Mek. Verksted AS med kr 69293,60 -kronersekstinitusentohundreognittitre 60/100.
I motsøksmålet sak nr. 95-00213 A:
1. MAN Project und Verwaltungsgesellschaft mbH frifinnes.
2. Andersen Mek. Verksted AS tilpliktes innen 14 -fjorten- dager fra dommens forkynnelse å betale saksomkostninger MAN Project und Verwaltungsgesellschaft mbH med kr 34600,- -kronertrettifiretusensekshundre."
Tvistens nærmere bakgrunn, partenes anførsler for herredsretten og herredsrettens bemerkninger, fremgår av dommen.
MAN ved advokatfirma Vogt & CO ved advokat Trond Vernegg ved advokat Thomas A Zandjani har rettidig anket herredsrettens dom i hovedsøksmålet til Agder lagmannsrett og gjort gjeldende at det foreligger uriktig bevisbedømmelse og rettsanvendelse. AMV ved advokat Torgils Skajaa har tatt til motmæle og påstått avgjørelsen i hovedsøksmålet stadfestet. Samtidig er det motanket idet det hevdes å foreligge feil bevisbedømmelse ved avgjørelsen i motsøksmålet. AMV har således krevet at MAN dømmes til å erstatte AMV merutgiftene selskapet er pliktig til å betale i forbindelse med forsvarets dekningskjøp. MAN har bestridt ansvar i tilsvaret til motanken. Ankeforhandlingene fant sted i Kristiansand 11 til 14 november 1997. MAN var representert ved sin prosessfullmektig advokat Zandjani, mens Hartvig Reistad møtte for AMV. Prosessfullmektig for AMV var advokat Skajaa. Det ble avhørt 8 vitner samt foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.
MAN Projekt und Verwaltungsgesellschaft mbH har i hovedtrekk anført:
AMV og MAN har i motsetning til AMV og HFK ingen klar avtale. Det bestrides at MAN har de samme forpliktelsen overfor AMV som AMV har vis a vis HFK. Partenes rettigheter og plikter må derfor bestemmes blant annet ut fra den foreliggende korrespondanse og deres opptreden før og etter avtaleinngåelsen.
Selv om HFK har foretatt et samlet kjøp fra AMV, må avtalene mellom AMV og MAN holdes adskilt forsåvidt angår kompressorene og borhammerne. Oppdelingen er naturlig ut fra produktenes bruk og levetid. Det må videre legges til grunn at første og annen leveranse fra MAN bygger på selvstendige overenskomster. MAN har aldri akseptert AMVs vilkår, men hele tiden vist til egne leveringsbetingelser. AMV har på sin side heller ikke protesterte mot disse under forhandlingene mellom partene. Dette innebærer at AMV må anses for å ha godtatt MANs garanti på 4 måneder for borhammerne, og at det således ikke er avtalt en garantitid på 12 måneder slik AMV hevder.
Når det gjelder det leverte utstyret er det ikke omstridt at kompressorene presterer det lufttrykk HFK og dermed også AMV krevet, opptil 8 bar. Hva angår borhammerne oppfyller også de spesifikasjonene HFK har stilt. I tillegg har AMV/HFK som i denne sammenheng må identifiseres, fått all relevant informasjon om de tekniske forhold, også når det gjelder borhammerne. HFK foretok i tillegg tester forut for det første kjøpet, hvor hæren blant annet sammenlignet borhammere av merket Atlas Copco, Montabert og Flottman. Resultatet av disse ble at HFK anså seg best tjent med å anskaffe Flottman borhammere på grunn av dennes effektivitet.
Årsakene til de senere skadene på Flottmanhammerne er feilaktig bruk og ikke svakheter ved selve hammerne. Hæren konstaterte under sine tester at Flottmanhammeren var mer fysisk belastende å borre med sammenlignet med de øvrige typene. Så lenge Flottmanhammeren ble brukt samtidig med andre hammere, var imidlertid ikke påkjenningen for operatøren større enn HFK kunne akseptere. Først når kun en Flottmanhammer ble benyttet alene, oppstod problemer. Dette skyldtes at vedkommende som brukte hammeren ikke tilførte et tilstrekkelig stort mottrykk for å oppveie trykket hammeren ble drevet med av kompressoren. Boret ble derved stående å slå mot hammeren slik at spylerør brakk på grunn av svigningene i verktøyet og selve borhammeren ble slått i stykker av hammeren. Skadene kunne imidlertid enkelt vært unngått dersom hæren hadde justerte ned trykket på kompressoren. Hæren har benyttet faste innstillinger på 6,4 bar pålastningstrykk og 7,9 bar avlastningstrykk. Dette ble gjort til tross for at MAN hadde opplyst at Flottman borhammere fungerer optimalt ved 5 bars trykk og at den økte boreffekt som kunne oppnås ved 6 bars trykk bare delvis ville kunne utnyttes ved håndbetjening av borhammeren. Hæren skulle således ha innstilt kompressoren slik at den leverte et trykk på 6 bar som på grunn av trykkfall frem til hammeren ville gi et arbeidstrykk på denne på 5 bar.
I tillegg til uriktig bruk, har heller ikke hæren benyttet korrekt smøreolje på hammerne, hvilket også har bidratt til skadene på borhammerne.
Dersom det legges til grunn at Flottmanhammerne er beheftet med feil eller mangler, er både den relative og absolutte reklamasjonsfristen i kjøpsloven §32 henholdsvis nr 1 og 2 oversittet.
AMV fremsatte 14 april 1993 første gang krav overfor MAN med bakgrunn i at borhammerne ikke skulle være kontraktsmessige. Den påståtte mangel var imidlertid gjort kjent for AMV av HFK på et adskillig tidligere tidspunkt. Allerede i 1990 hadde forsvarets ansatte Kjell Thorvaldsen gitt uttrykk for problemene med borhammerne. Det seneste tidspunktet AMV må ha fått kunnskap om manglene er 7 desember 1992 da selskapet mottok brev fra HFK hvor blant annet skadene på borhammerne var omtalt. Ettersom det er tale om profesjonelle parter, kan ikke reklamasjonen anses fremsatt "innen rimelig tid", jfr kjøpsloven §32 nr 1. I og med det som nevnt senest ble reklamert første gang 14 april 1993, kan reklamasjonen under enhver omstendighet ikke gjøres gjeldende for borhammere levert før 14 april 1991, jfr kjøpsloven §32 nr 2.
Ytterligere er det vesentlige av kravet AMV i utgangspunktet måtte ha hatt, foreldet, jfr foreldelsesloven §3 nr 2, jfr §2. AMV tok ut søksmål mot MAN og avbrøt derved foreldelsesfristen 6 november 1995. Ettersom MAN hadde gitt 4 måneders garanti på borhammerne, kan krav knyttet til borhammere levert etter 6 juli 1992 ikke lenger gjøres gjeldende. Kun 18 borhammere er levert etter dette tidspunkt. Legges det til grunn at garantien er 12 måneder slik AMV hevder, vil det være 30 hammere som ikke er levert til slik tid at eventuelt krav er foreldet.
Den omstendighet at AMV har erkjent et større ansvar overfor HFK enn MAN måtte ha vis a vis AMV, har ingen betydning.
Forutsatt at AMV har reklamert i tide og at foreldelse ikke er inntrådt, er selskapets krav under enhver omstendighet for høyt beregnet. Før det første har AMV ennå ikke betalt noen erstatning til HFK. Det er følgelig ikke konstatert noe tap. Dernest er HFKs egne innkjøp av borhammere til erstatning for de MAN har levert, skjedd til en for høy pris. Videre har ikke HFK oppfylt sin plikt til å begrense tapet. Ytterligere hammere er ødelagt gjennom bruk etter at hæren konstaterte at de ble skadet når de ble benyttet. AMV har dessuten krevet dekket merverdiavgiften som er inkludert i prisen på hammerne selskapet har påtatt seg å erstatte. Dette kan det ikke være grunnlag for. I et eventuelt erstatningskrav må det endelig gjøres fradrag for den nytte forsvaret har hatt av Flottmanhammerne.
MAN har nedlagt slik påstand:
"I hovedanken:
1. Andersen Mek. Verksted AS tilpliktes å betale til MAN Projekt- und Verwaltungsgesellschaft mbH motverdien i NOK av DM 146.610, med tillegg av lovens morarenter fra de respektive fakturaers forfall til betaling skjer.
2. Andersen Mek. Verksted AS tilpliktes å erstatte MAN Projekt- und Verwaltungsgesellschaft mbH sakens omkostninger både for herredsretten og lagmannsretten.
I motanken:
1. Flekkefjord herredsretts dom i sak nr. 95-0213 A stadfestes.
2. Andersen Mek. Verksted AS tilpliktes å erstatte MAN Projekt- und Verwaltungsgesellschaft mbH sakens omkostninger for lagmannsretten."
Andersen Mekaniske Verksted AS har i hovedtrekk anført:
Avtalen mellom AMV og MAN er en såkalt "back to back" kontrakt, det vil si at de vilkår som var avtalt mellom HFK og AMV også gjaldt i forholdet mellom AMV og MAN.
Det var en klar forutsetning for AMVs kjøp av kompressorer og borhammere fra MAN at utstyret var tilpasset slik at det enkelt kunne benyttes. Spesifikasjonen fra HFK viste at kompressorene skulle levere fra 6 til 8 bars trykk. Det fulgte av dette at borhammerne måtte kunne benyttes opp til maksimaltrykket innen intervallet uten å bli skadet. Imidlertid viste det seg at borhammerne MAN leverte i praksis ikke lot seg bruke ved høyere arbeidstrykk enn 5 bar, hvilket betydde at kompressoren på grunn av trykkfallet på ca 1 bar fra kompressoren til borhammeren, ikke måtte levere mer enn ca 6 bars trykk.
Forsvarets øvrige utstyr som skulle drives av de leverte kompressorene, hadde et arbeidstrykk på 7 bar. Dette innebar at dersom Flottman borhammere skulle brukes, måtte trykket kompressoren leverte justeres ned. Ettersom det var forutsatt at kompressorene skulle være fast innstilt med 7,9 bar avlastningstrykk og 6,4 bar pålastningstrykk, og de leverte borhammere som nevnt måtte ha et innstilt trykk på kompressoren på ca 6 bar, har MAN levert borhammere som ikke er i samsvar med partenes avtale. Nedregulering fra de faste innstillingene av trykket kompressoren leverer under bruk har aldri vært aktuelt. Kompressoren er heller ikke bygget for slik justering. Ettersom MAN følgelig har levert borhammere som hæren ikke kan benytte etter sine forutsetninger hvilket MAN var eller måtte være kjent med, foreligger en mangel som gir AMV rett til å heve kjøpet forsåvidt angår borhammerne.
MANs mangelfulle opplysninger med hensyn til hvilket trykk Flottman borhammerne måtte tilføres, ledet til at borhammerne fikk et for høyt trykk under bruk. Dette medførte at en rekke spylerør i borhammerne brakk samt at slagene fra borrene skadet selve borhammeren. Det gjøres gjeldende at også de brukne spylerørene representerer en vesentlig mangel og derved en selvstendig hevningsgrunn.
AMV bestrider at det kan legges vekt på at selskapet aksepterte å kjøpe borhammerne etter at det var foretatte tester av utstyret i Flekkefjord i mai 1989. Testen den gang viste tilfredsstillende resultater med hensyn til Flottman borhammerne fordi representanter for MAN hadde redusert trykket på kompressoren til 6 bar uten å informere AMV om dette.
AMV avviser også at det er benyttet uriktig olje ved bruk av borhammerne og at dette kan være en årsak eller medvirkende årsak til skadene som har oppstått.
Allerede under testene av borhammerne forut for leveringene, ble det påtalt overfor MAN at spylerørene i borhammerne brakk. Frem til AMV på et adskillig senere tidspunkt forstod at årsaken til skaden var at borhammerne ble brukt med samme trykk som annet utstyr hæren benyttet, ble det reklamert ved en rekke anledninger. MAN på sin side har akseptert at reklamasjonene har vært berettiget. Dette skjedde senest under behandlingen av tvisten i Flekkefjord herredsrett.
Som følge av at de leverte borhammerne var mangelfulle, har AMV måttet akseptere at HFK har rett til å anskaffe andre borhammere til erstatning for de MAN har solgt. AMV har også godtatt de dekningskjøp forsvaret har foretatt. Meromkostninger HFK er pådratt i denne forbindelse må MAN i siste omgang være pliktig til å dekke.
AMV hadde ikke lidt noe tap og følgelig ikke adgang til å kreve erstatning så lenge MAN hadde anledning til å utbedre eller foreta omlevering av borhammerne. Dette medfører at foreldelsesfristen først begynte å løpe etter at leverandøren ikke lenger hadde en rett som nevnt. Fristen ble avbrutt ved AMVs stevning i motsøksmålet datert 6 november 1995 slik at foreldelse ikke er inntrådt. Den omstendighet at AMV ennå ikke har dekket HFKs fordring er ikke til hinder for at kravet pådømmes, jfr tvistemålsloven §53 nr 2.
Når det gjelder størrelsen av kravet i motsøksmålet, aksepterer AMV at borhammere av merket Montabert som HFK nå har anskaffet, er noe dyrere sammenlignet med Flottman borhammerne. For øvrig bestrides at kravet kan reduseres av andre årsaker.
AMV har nedlagt slik påstand:
"I ankesaken
1. Flekkefjord herredsretts dom stadfestes.
2. MAN Projekt under Verwaltungsgesellschaft m.b.H., dømmes til å betale sakens omkostninger for lagmannsretten til Andersen Mek. Verksted AS med forfall 14 dager fra dommens forkynnelse, med tillegg av 12 (tolv)% morarenter fra forfall til betaling skjer.
I motankesaken
3. MAN Projekt und Verwaltungsgesellschaft m.b.H. dømmes til, med forfall 14 dager etter dommens forkynnelse, å betale til Andersens Mek. Verksted AS kr 2.683.800,- (tomillionersekhundreogåttitretusenåttehundre) med tillegg av 23 (treogtyve)% merverdiavgift, med fratrekk av kroneekvivalenten til DM 146.610,78 (ethundreogførtisekstusensekshundreogti 78/100) med tillegg av 12 (tolv)% morarenter fra forfall til betaling skjer.
4. MAN Projekt und Verwaltungsgesellschaft m.b.H. dømmes til å betale sakens omkostninger for herreds- og lagmannsretten til Andersen Mek. Verksted AS med forfall 14 dager fra dommens forkynnelse, med tillegg av 12 (tolv)% morarenter fra forfall til betaling skjer."
Lagmannsretten skal bemerke:
Tvistens første hovedspørsmål er om MAN har levert borhammere som må anses mangelfulle slik at AMV kan heve kjøpet forsåvidt angår disse.
Det foreligger ingen skriftlig avtale mellom MAN og AMV, kun mellom AMV og HFK. Hvorvidt de to avtaleforholdene må anses sammenfallende, slik AMV har hevdet, finner lagmannsretten det ikke nødvendig å ta standpunkt til.
Når det gjelder leveransen til hæren, var MAN kjent med de tekniske spesifikasjonene HFK hadde oppstilt. Selskapet var således på det rene med at det norske forsvaret skulle ha kompressorer som leverte et trykk på mellom 6 og 8 bar og at borhammerne skulle drives at disse.
Partene er videre enige om at det ikke foreligger noen feil eller mangel ved kompressorene. Forsvaret og dermed AMV hevder imidlertid at borhammerne ikke oppfyller de krav HFK hadde stilt.
Kontrakten av 1988 mellom AMV og HFK opplyste at det skulle leveres "borhammere - 3 stk i mellomklassen". I en endringsavtale undertegnet av HFK og AMV henholdsvis 12 april og 30 mai 1989 er borutrustningen spesifisert til "Flottmann BK 14/2 AL (2,4 m/min)". Partene synes enige om at betegnelsen kun angir at borhammeren ville kreve 2,4 m3 luft ved 5 bars trykk.
Lagmannsretten legger til grunn at hæren rutinemessig innstilte kompressorene slik at de leverte et trykk mellom 6,4 bar og 7,9 bar, fordi dette ga den beste utnyttelsen av tilkoplet utstyr. Det kan ikke være tvil om at det var forsvarets forutsetning at de nyinnkjøpte borhammerne også skulle kunne brukes med trykk innen det nevnte intervallet, uten at dette kan sees å ha kommet direkte til uttrykk i noe skriftlig materiale forelagt lagmannsretten.
Flottmanborhammerne ble testet av forsvaret før de ble akseptert. Etter forsøk hvor tre ulike borhammere ble utprøvet, fant forsvaret at Flottmannborhammerne skulle anskaffes. Testen fant sted i regi av hæren slik at det må legges til grunn at kompressoren som drev borhammerne var innstilt i samsvar med forsvarets rutiner. Forsøkene viste at borhammeren MAN ønsket å levere var noe tyngre å bruke sammenlignet med alternativene, levert av henholdsvis Atlas Copco og Montabert. Når HFK likevel valgte å kjøpe borhammere av merket Flottman, hadde dette sammenheng med disse borenes effektivitet. Nevnte test fant sted ved at 3 borhammere ble utprøvet samtidig. Det ble ved dette tilfellet ikke gjort forsøk med drift av kun en Flottmanborhammer alene. Dersom slik test hadde blitt gjennomført, legger lagmannsretten til grunn at de vanskelighetene forsvaret senere opplevde ved bruk av hammeren vesentlig knyttet til sterk risting, ville ha blitt avdekket. Årsaken til at forholdet ikke ble klarlagt under forsøkene, skyldes at arbeidstrykket på hvert enkelt verktøy avtar når flere er i bruk samtidig. Lagmannsretten må bygge på at forsvaret som profesjonell bruker av anleggsutstyret, var klar over at det teknisk sett forholdt seg som nevnt. Til tross for at Flottmanborhammeren ble oppfattet som noe mer anstrengende å bruke sammenlignet med borhammere av andre typer, ble det ikke foretatt supplerende tester.
Slik lagmannsretten ser det hadde HFK en særlig oppfordring til å foreta nøyere undersøkelser av borhammerne. På et tidlig stadium i prosessen hadde forsvaret, ved Kjell Thorvaldsen som hadde lang erfaring innen anleggsvirksomhet, borhammere av merket Flottman til utprøving. Thorvaldsen ga etter gjennomføringen av sine tester uttrykk for betydelig skepsis til borhammeren, blant annet fordi den ristet klart mer enn andre typer under bruk. I tillegg til at hæren hadde registrert hvordan borhammeren fungerte både når den ble benyttet alene og samtidig med annet borutstyr, var HFK ved brev av 19 mai 1989 gjort kjent med at Flottman borhammere hadde sin optimale boreffekt ved 5 bars trykk. Det ble samtidig opplyst at den høyere effekt som kunne oppnås ved et trykk på 6 bar kun hadde teoretisk interesse når hammeren kun ble betjent manuelt. I brevet het det videre at
"For å oppnå en mulig økning i borehastighet på knapt 25% ved et trykk på 6 bar kreves det derimot et anleggstrykk på ca 100 kp - krefter som helst skapes maskinelt."
Etter lagmannsrettens oppfatning gjorde leverandøren med dette det ganske klart at dersom en Flottmanborhammer skulle benyttes alene, ville dette kreve et mottrykk på ca 100 kg, noe en operatør manuelt kun ville være istand til å tilføre i kort tid. Disse opplysningene ga følgelig HFK en klar oppfordring til å foreta grundigere tester av Flottmanborhammerne enn hva forsvaret gjennomførte før de besluttet å anskaffe hammerne. Etter lagmannsrettens syn har HFK således ikke oppfylt undersøkelsesplikten hæren hadde, jfr kjøpsloven §20 nr 2. Forsvarets forutsetning om at de leverte borhammerne skulle kunne brukes med utelukkende manuell betjening med trykk levert av kompressoren på mellom 6,4 og 7,9 bar kan derfor ikke tillegges vekt.
MAN kan på sin side ikke ses å ha unnlatt å gi opplysninger angående borhammeren egenskaper som selskapets ansatte forstod eller måtte forstå ville være av betydning for brukeren å få kjennskap til.
AMV har også gjort gjeldende som en selvstendig hevningsgrunn at spylerørene i adskillige bor brakk under bruk.
Lagmannsretten kan heller ikke se at denne anførsel kan føre frem. Det legges til grunn slik den rettsoppnevnte sakkyndige har opplyst, at bruddene i spylerørene skyldes at operatøren ikke har tilført tilstrekkelig stort mottrykk på borhammeren under bruk. Derved har borhammeren ristet slik at svigningene som har oppstått er blitt såvidt store at de nevnte skader har inntrådt. Bruddene skyldes således bruken av borhammerne og ikke svakheter i selve borhammeren eller boret.
Borhammerne av merket Flottman anses etter dette ikke å ha vært beheftet med feil eller mangler. AMV er derfor pliktig til å dekke MANs krav, mens MAN på sin side ikke har noen plikt til å betale erstatning til AMV. Når det gjelder kravet MAN har fremmet i hovdanken, bemerkes at det fra AMVs side ikke er reist innvendinger mot kravets totale størrelse eller at det består av i alt 15 delkrav.
MANs anke har ført fram, mens AMVs motanke har vært forgjeves. I medhold av tvistemålsloven §180 annet ledd, jfr §172 første ledd og tvistemålsloven §180 første ledd pålegges AMV å dekke MANs saksomkostninger knyttet til henholdsvis anken og motanken, idet det ikke finnes grunnlag for å gjøre unntak fra lovens hovedregel i noen av tilfellene. I ankesaken tilkjennes også omkostninger for behandlingen i heredsretten. Advokat Zandjani har inngitt omkostningsoppgave for behandlingen anken og motanken på til sammen kr 346.914,50 hvorav kr 200.000,- er salær. Det er opplyst at salæret og omkostningene fordeler seg på anken og motanken med like deler. I tillegg er det krevet dekning for rettsgebyrer og omkostningene til den sakkyndige. Gebyrene for herredsrett og lagmannsrett utgjør kr til sammen kr 15.345,-, mens den sakkyndige har krevet kr 38.985,- i godtgjørelse for utført arbeid og kr 10.831,- (kr 3.092,- + kr 7.739,-) til dekning av reise- og oppholdsutgifter. Samlet krever MAN således kr 238.618,75 i ankesaken og kr 173.457,25 i tilknytning til behandlingen av motanken. Hensett til omfanget og karakteren av de spørsmål tvisten har reist, finnes beløpene rimelige og legges til grunn.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
I hovedanken:
1. Andersen Mek Verksted AS tilpliktes å betale til MAN Projekt und Verwaltungsgesellschaft mbH motverdien i NOK av DM 146.610,- -etthundreogførtisekstusensekshundreogti- med tillegg av lovens morarenter fra de respektive fakturaers forfall til betaling skjer.
2. Andersen Mek Verksted AS tilpliktes å erstatte MAN Projekt und Verwaltungsgesellschaft mbH sakens omkostninger både for herredsretten og lagmannsretten med til sammen kr 238.618,75 -tohundreogtrettiåttetusensekshundreogatten 75/100-. 3 Oppfyllelsesfristen for punkt 1 og 2 er 2 -to- uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.
I motanken:
1. Flekkefjord herredsretts dom stadfestes.
2. Andersen Mek Verksted AS tilpliktes å erstatte MAN Projekt und Verwaltungsgesellschaft mbH sakens omkostninger for lagmannsretten med kr 173.457,25 -etthundreogsyttitretusenfirehundreogfemtisyv 25/100innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.