LA-1996-1197
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1997-03-03 |
| Publisert: | LA-1996-01197 |
| Stikkord: | Midlertidig ansettelse |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kristiansand byrett Nr. 95-00701 - Agder lagmannsrett LA-1996-01197. Anke nektet fremmet for Høyesterett, se HR-1997-00348K . |
| Parter: | Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Arne Martin Jakobsen). Ankemotpart: Farsund kommune (Prosessfullmektig: Advokat Jan Morten Olsen). |
| Forfatter: | Lagdommer Nils Simonsen, formann. Kst. lagdommer Jahn Mydland. Ekstraord. lagdommer John Årseth. Med meddommere |
| Lovhenvisninger: | Arbeidsmiljøloven (1977) §58, Tvistemålsloven (1915) §180, Forvaltningsloven (1967) §2, §60, §62, §67, Kommuneloven (1992) §23 |
Saken gjelder gyldighet av oppsigelse i arbeidsforhold. Hovedspørsmålet er om oppsigelsen av en prosjektleder/avdelingsingeniør skal vurderes på grunnlag av bestemmelsene om midlertidig ansettelsesforhold i arbeidsmiljøloven (aml.) §58 nr. 7, slik bestemmelsen lød før lovendringen i 1995, eller fast ansettelsesforhold, jfr.. arbeidsmiljøloven §60.
Den 4. april 1989 vedtok formannskapet i Farsund kommune et kloakkavløpssaneringsprosjekt innen Farsund byområde, fordelt på en rekke delprosjekter, (heretter kalt kloakksaneringsprosjektet). Kostnadsrammen lå i størrelsesorden kr 47 mill. Saken var forberedt av en prosjektgruppe der ordfører, rådmann, kommuneingeniøren og teknisk sjef var med. Et av spørsmålene gruppen vurderte var ansettelse av prosjektleder. Av gruppens anbefaling til formannskapet fremgår:
"Ansettelse av prosjektleder
Prosjektgruppa anbefaler at det straks ansettes en avd.ing. II ved teknisk etat med arbeidsområde planlegging og utbygging av avløpsanlegget for Farsund byområde.
Det bør derfor av økonomiske hensyn (jf. det vi har anført ovenfor om styring og kontroll) tilsettes en ingeniør med som "øremerkes" for nyanlegget.
For å få en ingeniør med tilstrekkelige kvalifikasjoner, bør stillingen ikke plasseres lavere enn stillingskode 6604 -avd. ing. II. Stillingen kan være midlertidig for plan- og utbyggingsperioden, men når en tar hensyn til at etatens nåværende bemanning i de nærmeste år vil bli betydelig redusert ved naturlig avgang, synes midlertidig stilling å ha lite for seg."
Kommunen utlyste stillingen med søknadsfrist 26. mai 1989. I utlysningen fremgår bl.a.
"Det skal tilsettes avd.ing. II som prosjektleder for planlegging og utbygging av avløpsanlegg med renseanlegg. Anlegget er foreløpig kalkulert til 47 mill. kroner og arbeidet vil vare fra sommeren 1989 til 31.12.94.
Stillingen er midlertidig med varighet til 31.12.94.
Mulighet for fast ansettelse.
Stillingen er tillagt teknisk sektor og teknisk sjef kan også tildele ingeniøren andre arbeidsoppgaver innen etaten om forholdene tilsier det."
A ble ansatt og tiltrådte stillingen den 2. oktober 1989.
Av hans ansettelseskontrakt, datert 12. juni 1989 fremgår:
"Tidsbegrenset ansettelsesbrev.
Ved vedtak i Administrasjonsutvalget 07.06.89 -sak 81- (er) De ansatt i Farsund kommune i stilling som avdelingsingeniør II f.t. ved teknisk etat. St.kode 6604. Utd.kode 509.
Stillingen er midlertidig fram til 31.12.94. Det er mulighet for senere fast ansettelse."
Primo desember 1994 mottok A brev fra kommunen med bl.a. følgende innhold:
"Stilling som avd.ing./prosjektleder
Det vises til tidsbegrenset ansettelsesbrev av 12. juni 1989.
Det fremgår av ansettelsesbrevet at ansettelsesforholdet er midlertidig frem til 31.12.94.
Dine oppgaver som prosjektleder i Farsund kommune anses i denne omgang som sluttført.
Dette medfører at ditt ansettelsesforhold som avd.ing/prosjektleder i Farsund kommune opphører fra 31.12.94."
A, som siden våren 1994 hadde vært i kontakt med sin interesseorganisasjon NITO vedrørende ulike sider ved arbeidsforholdet i kommunen, ønsket ikke å fratre i h.h.t brevet av 8. desember.
Den 20. desember 1994 ble det holdt et møte der A samt representanter fra NITO og Farsund kommuen deltok. Av protokollen fra møtet fremgår:
"Bakgrunnen for møtet var melding fra Farsund kommune til A om at hans ansettelsesforhold som avd.ing/prosjektleder opphører født xx.xx.94 som anført i ansettelsesbrevet.
NITO ba om et møte med kommunen.
Kommunens tilbud:
As ansettelseforhold i Farsund kommune forlenges til 01.04.95.
Arbeidsoppgaver etter teknisk sjefs nærmere bestemmelse.
Det tas forbehold om admin.utvalgets godkjenning.
NITO aksepterte kommunens tilbud."
Samme dag ble det utarbeidet ny ansettelsesavtale for A, hvorav fremgår:
"Tidsbegrenset ansettelsesbrev.
Det vises til brev av 8.12.94.
Ved vedtak i forhandlingsutvalget/administrasjonsutvalget den 20.12.94 forlenges ditt vikariat som avdelingsingeniør ved teknisk etat fram til 01.04.95. St.kode 6604. Utd.kode 509.
Ansettelsesforholdet opphører uten forutgående oppsigelse fra noen av partene den 01.04.95."
Etter å ha vært i kontakt med NITO ved advokat Anne Aanensen, aksepterte A avtalen den 3.januar 1996.
I januar 1995 utlyste kommunen en ledig stilling som avdelingsingeniør. A søkte og gjorde gjeldende fortrinnsrett i h.h.t arbeidsmiljøloven §67. Han ble ikke innstilt, og tok derfor ny kontakt med NITO. I brev til A datert 6. juni 1995 meddelte kommunen at "ansettelse i denne stilling er stilt i bero inntil videre".
Ved stevning datert 16. mai 1995 til Kristiansand byrett reiste A ved prosessfullmektig advokat Dag Kemp søksmål mot Farsund kommune, med påstand om at A er tilsatt i Farsund kommune som avdelingsingeniør II med oppsigelsesvern etter arbeidsmiljøloven §60. Samtidig ble det fremmet krav om at A skulle gjeninntre i stillingen og at det ikke ble gitt adgang for kommunen til å ansette andre enn ham i den utlyste stillingen som avdelingsingeniør II. Kravet om gjeninntredelse ble ikke tatt til følge, ref. kjennelse av 25. september 1995. Etter kjæremål ble kjennelsen stadfestet av Agder lagmannsrett, ref. lagmannsrettens kjennelse av 1.november 1995.
Den 31. juli 1996 avsa Kristiansand byrett dom med slik slutning:
"1 Farsund kommune frifinnes.
2. Innen 2 uker betaler A saksomkostninger til Farsund kommune med kr 59271."
A ved daværende prosessfullmektig advokat Anne Aanensen har anket dommen til Agder lagmannsrett. Anken gjelder byrettens bevisbedømmelse og lovanvendelse. Senere har advokat Arne Martin Solberg Jacobsen overtatt som prosessfullmektig for A.
Farsund kommune, ved prosessfullmektig advokat Jan Morten Olsen har tatt til motmæle.
Sakens bakgrunn fremgår av byrettens dom og lagmannsrettens fremstilling ovenfor. Partenes anførsler for byretten og dommens premisser fremgår av byrettsdommen.
A, ved prosessfullmektig advokat Jacobsens anførsler for lagmannsretten er i det alt vesentlige de samme som for byretten. Dog gjøres ikke lenger gjeldende at det, på grunnlag av uttalelser og innstillinger i kommunale organer forut for tilsettingen om at prosjektleder stillingen burde være fast, ikke var adgang for administrasjonsutvalget til å inngå avtale med A om tidsbegrenset ansettelse.
As anførsler for lagmannsretten kan da sammenfattes slik:
A fikk i realiteten aldri den stillingen han formelt var ansatt i, nemlig som leder for kloakksaneringsprosjektet. I et hvert fall må det legges til grunn at han etterhvert og i stadig økende grad ble satt til andre oppgaver. En prosjektleder forutsettes å ha et overordnet ansvar, og skal fungere som bindeledd mellom byggherre og prosjekteringskonsulent og/eller utførende entreprenør. Av organisasjonskartet for kloakksaneringsprosjektet inntatt i formannsskapets vedtak av 29. august 1989 fremgår at prosjektlederen var tenkt plassert direkte under formannskapet/ kommunestyret. I realiteten ble A satt til byggeledelse i noen delprosjekter og til prosjektering av et delprosjekt, hele tiden underordnet teknisk sjef og kommuneingeniøren. Prosjektlederfunksjonen ble ivaretatt dels av teknisk sjef og kommuneingeniør i fellesskap, dels satt bort til frittstående konsulenter. A ble i tillegg satt til ordinært ingeniørarbeid innenfor teknisk etats fagområde. I flg. egne opptegnelser brukte han bare halvparten av sin tid på oppgaver i tilknytning til kloakksaneringsprosjektet. Resten gikk med til ordinære kommunale ingeniøroppgaver. Arbeidsoppgavene A i realiteten ble satt til var av slik art at de ikke fyllte vilkårene for midlertidig ansettelse i arbeidsmiljøloven §58 nr.7, annet ledd. Ved vurderingen av om en stilling lovlig kan besettes midlertidig må stillingens reelle innhold, ikke dens formelle betegnelse, være avgjørende. Konsekvensen må bli at A har stillingsvern etter arbeidsmiljøloven §60.
Kommunen kan ikke høres med at protokollen av 20. desember 1994 og/eller ansettelsesbrevet av 22. desember 1994 kan utlegges som ubetinget aksept fra As side om å fratre stillingen 1. april 1995. Fra NITOs side var siktemålet med møtet å få aksept for at A var fast ansatt, med oppsigelsesvern etter arbeidsmiljøloven §60. NITO gjorde det klart at det ville bli tatt ut stevning umiddelbart dersom man ikke fikk gjennomslag for dette. Grunnen til at man aksepterte en midlertidig forlengelse til 1.april 1995 var at det, som følge av "naturlig avgang" i perioden ville bli ledige ingeniørstillinger. Dette var stillinger A, i medhold av arbeidsmiljøloven §67 hadde fortrinnsrett til. Dette ble også understreket av kommunen og Kommunenes sentralforbund. A har aldri aksepert at stillingen var midlertidig, og/eller fraskrevet seg adgangen til å reise søksmål med grunnlag i arbeidsmiljøloven §60 flg.
Farsund kommune kan heller ikke høres med at det var saklig grunnlag for å si opp A. Saklighetsvurderingen må skje ut i fra stillingen A i realiteten virket i, d.v.s som ordinær avdelingsingeniør i teknisk etat, ikke som prosjektleder. Oppsigelse på grunn av arbeidstakers forhold forutsetter grundig saksbehandling og oppfyllelse av strenge formkrav. I kommunal sektor er oppsigelser enkeltvedtak, ref. forvaltningsloven (fvl.) §2, hvilket øker kravene til forsvarlig saksbehandling og begrunnelse. Kommunen har aldri, før i tilsvaret for byretten, informert A om forhold vedrørende hans måte å utføre arbeidet på som er så graverende at det kan gi grunnlag for oppsigelse. Kommunens påstand om at As arbeid ikke har vært tilfredsstillende er udokumentert, og bestrides.
Dersom oppsigelsen kjennes usaklig, krever A å bli gjeninnsatt i stillingen, jfr. arbeidsmiljøloven §62, første ledd., 1.pkt. Kommuen kan ikke høres med at kravet er "åpenbart urimelig", ref. bemmelsens 2.pkt. I den grad As ansettelsesforhold i kommunen overhodet har vært konfliktfylt, har det vært på grunn av relasjoner til tidligere teknisk sjef Skumsvoll og kommuneingeniør Ersdal. Dette vil ikke lenger skape problemer. Skumsvoll er fråtrått for lengst. Ersdal vil i løpet av svært kort tid gå i pensjon. Vitneforklaringer for lagmannsretten viser at A hadde et godt forhold til øvrige kolleger, publikum og til de entreprenører og konsulenter han hadde å gjøre med. Ingen ting tilsier at A ikke bør få gjeninntre i stillingen. For det tilfellet A ikke får gjeninntre i stillingen kreves erstatning for tap i fremtidig erverv med kr 220000. I et hvert tilfelle kreves erstatning for tapt arbeidsvederlag og for tprt og svie, begrenset oppad til kr 232844. Ved vurderingen av erstratningen for ikke økonomisk skade må vektlegges at oppsigelsessaken ble slått opp i lokalpressen, hvilket medførte betydelig belastning for A. Han har ikke hatt ordinære arbeidsinntekter etter fratredelsen.
A har lagt ned slik påstand:
"Prinsipalt: 1. A er tilsatt i Farsund kommune og har oppsigelsevern etter arbeidsmiljøloven §60.
Subsidiært: 1. For det tilfellet av at A ikke får gjeninntre i stillingen kreves erstatning for tap i fremtidig erverv med kr 220000.
I begge tilfelle: 1. A tilkjennes erstatning for tapt arbeidsvederlag og erstatning for tort og svie oppad begrenset etter rettens skjønn til kr 232844. 2. A tilkjennes saksomkostninger både for Kristiansand byrett og Agder lagmannsrett."
Farsund kommune gjør gjeldende at byrettens dom er riktig både hva bevisbedømmelse og rettsanvendelse angår.
Kommunen bestrider at A fra begynnelsen av, eller etter hvert, fikk andre arbeidsoppgaver enn hva som naturlig lå under stillingen som prosjektleder. Med unntak av at han helt i oppstartingsfasen ble satt til å prosjektere en parkeringsplass, var alt arbeid A utførte for kommunen relatert til kloakksaneringsprosjektet. Det må hensyntas at prosjektet etterhvert ble utvidet, bla. ved at Vestbygda og Vansekloakken ble trukket inn. Dette er delprosjekter fylkesmannen har satt tidsfrister for. I den anledning måtte man også prosjektere og utarbeide anbudsgrunnlag vedrørende tilknytning for Norhassel. A kan derfor ikke høres med at hans arbeide med disse delprosjektene lå utenfor kloakksaneringsprosjektet.
Kommunen bestrider ikke at enkelte oppgaver i tilknytning til kloakksaneringsprosjektet etterhvert ble satt bort til andre, herunder til frittstående konsulenter. Grunnen var i hovedsak manglende oppfølging fra As side.
Kommunen bestrider ikke at A deltok på teknisk etats morgenmøter og at han også unntaksvis assisterte i forbindelse med ordinære ingeniøroppgaver innen etaten. Omfanget gikk ikke ut over hva som måtte anses nødvendig for å bringe A inn i det "sosiale fellesskapet" innen etaten. Forøvrig vises til at tidligere teknisk sjef i kommunen, Skumsvoll, i sin vitneforklaring opplyste at A ved en anledning henvendte seg til ham med ønske om å bli overført til ordinært ingeniørarbeid, en forespørsel Skumsvoll avslo.
A ble satt til ordinære oppgaver innen teknisk etat fra 31. desember 1994, men da i h.h.t. den enighet som ble oppnådd på møtet 20. desember 1994.
Subsidiært anføres at ansettelsesforholdet under enhver omstendighet opphørte pr. 1. april 1995, med basis i avtalen man kom frem til på møtet 20. desember 1994. Ordlyden i protokollen fra møtet og ansettelsesbrevet av 22. desember 1994 er klar. De kan ikke forstås på annen måte enn at A aksepterte å fratre 1. april 1995. Hensikten med møtet 20. desember 1994 var å komme frem til enighet om avvikling av As ansettelsesforhold i kommunen, og det oppnådde man.
For det tilfellet lagmannsretten kommer til at A hadde ansettelsesvern etter arbeidsmiljøloven §60 gjøres gjeldende at kommunen hadde saklig grunn til å si ham opp. Oppsigelsessaken har ikke vært forberedt på et slikt grunnlag. Det må likevel anses godtgjort at As arbeidsprestasjoner ikke holdt mål, hverken kvalitativt eller kvantitativt. Han fikk advarsler for ikke å ha fulgt opp retningslinjer og ordre fra overordnede og han hadde et tildels konfliktfylt forhold til entreprenører og andre av kommunens samarbeidspartnere.
I et hvert fall vil det være åpenbart urimelig om A får gjeninntre i stillingen . Dersom lagmannsretten kommer til at oppsigelsen var ugyldig, bør det bare utmåles erstatning. En eventuell erstatning bør ikke overstige det kommunen i sin tid tilbød, nemlig kr 100000. Etter fratreden i april 1995 har A dels oppebåret attføringsstønad, dels vært sykemeldt. Hans økonomiske tap har derfor vært lite.
Farsund kommune har lagt ned slik påstand:
"Prinsipalt:
1. Kristiansand byretts dom stadfestes.
2. Farsund kommune v/ordføreren tilkjennes saksomkostninger for lagmannsrett.
Subsidiært:
1. As arbeidsforhold i Farsund kommune opphørte 1.4.1995.
2. Pkt. 2 i byrettens dom stadfestes.
3. Farsund kommune tilkjennes saksomkostninger for lagmannsrett."
Lagmannsretten ser saken slik:
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten. Hva begrunnelsen angår har lagmannsretten delt seg i et flertall, bestående av lagdommer Simonsen, konstituert lagdommer Mydland, ekstraordinær lagdommer Årseth samt meddommerne Hauge og Opsal og et mindretall bestående av meddommerne Tverstøl og Haraldsen.
Flertallet er kommet til at A var lovlig ansatt i tidsbegrenset stilling i kommunen og at ansettelsesforholdet således, i medhold av arbeidsmiljøloven §58 nr. 7 opphørte ved utløp av det avtalte tidsrom den. 31. desember 1994. Flertallet finner innledningsvis grunn til å presisere at A ikke gjør gjeldende at stillingen som prosjektleder for kloakksaneringsprosjektet var av slik art at den ikke lovlig kunne besettes midlertidig. As hovedanførsel er at han i realiteten aldri ble tilsatt i prosjektlederstillingen, men fikk mer underordnede oppgaver av samme art som naturlig hører under stilling som avdelingsingeniør. Alternativt gjør han gjeldende at hans reelle stilling og arbeidsoppgaver i kommunen etterhvert gled over til å bli som avdelingsingeniør. Flertallet kan, på grunnlag av bevisførslen for lagmannsretten, ikke se at A kan gis medhold på dette punkt. Etter flertallets oppfatning vil vurderingen av hvilke oppgaver som i de enkelte tilfelle naturlig hører under stillingsbetegnelsen "prosjektleder" avhenge en rekke faktorer, herunder prosjektets art, størrelse, varighet, kompleksitet, omfang og hvilken fase i prosjektet det er tale om. Slik flertallet ser det kom A inn i prosjektet på et såvidt tidlig tidspunkt at han måtte være forberedt på betydelige endringer også m.h.t. prosjektets omfang. Selv om kloakksaneringsprosjektet var det største man noen gang hadde satt i gang i Farsund kommune hva økonomisk- og tidsramme angår, var det slik flertallet ser det ikke tale om noe prosjekt av betydelig kompleksitet, kostnadsramme eller omfang. Alt tyder på at man baserte seg på kjent teknologi, prosedyrer og fremgangsmåter. Flertallet kan derfor vanskelig se at praktiske oppgaver i forbindelse med prosjektering og byggeledelse ikke er naturlige oppgaver for en prosjektleder i et prosjekt som dette. Etter flertallets syn er det tale om et prosjekt der de oppgaver A selv mener tillegger en prosjektleder, nemlig som "mellommann" mellom byggherre, prosjekteringskonsulenter og utførende entreprenører, neppe vil fylle en normal arbeidsdag. Flertallet kan ut i fra bevisførslen i saken heller ikke se at A, i sin funksjon som prosjektleder, var underordnet teknisk sjef og kommuneingeniør i en slik grad at det kan få betydning for vurderingen av ansettelsesforholdet. Selv om det var tilsatt egen prosjektleder hørte kloakksaneringsprosjektet faglig sett naturlig inn under teknisk etats ansvarsområde, hvilket også fremgikk av hans ansettelsesavtale. Riktig nok foreligger det i saken et organisasjonskart der prosjektlederen er tegnet inn rett under formanskapet. Organisasjonskartet fremstår som del av et forslag fremmet i et formannskapsmøte 5. september 1989, som et alternativ til et forslag fremmet av rådmannen. Imidlertid fremstår det som uklart om det alternative forslag ble vedtatt av kommunestyret. Med den plasseringen prosjektlederen er tiltenkt, direkte underordnet formanskapet, er forslaget i strid med kommuneloven §23. Uansett ble forslaget aldri fulgt opp i praksis, og som det vil fremgå heller ikke hensyntatt i As ansettelsesavtale. A ble først på et senere tidspunkt, og etter at han hadde tiltrått stillingen kjent med at det overhodet forelå en organisasjonsplan som skissert i forslaget. Flertallet legger derfor til grunn at alle involverte, herunder kommunestyret og styringsgruppen, var innforstått med at teknisk sjef hadde det overordnede ansvaret for kloakksaneringsprosjektet. Flertallet bemerker også at det i utlysningen av stillingen fremgår at det er tale om en stilling tillagt "teknisk sektor". Det samme fremgår av As ansettelsesbrevet av 12. juni 1989. Slik flertallet ser det er det heller ikke unaturlig at en prosjektleder for et prosjekt av den type det her er tale om organisatorisk er underlagt teknisk sjef.
Flertallet kan heller ikke se at A ble satt til oppgaver som ikke hadde tilknytning til kloakksaneringsprosjektet i en slik omfang at at det kan få betydning for vurderingen av ansettelsesforholdet. Med unntak av et oppdrag umiddelbart etter tiltredelsen, vedrørende prosjektering av en parkeringsplass, legger flertallet etter bevisførslen til grunn at oppdragene A ble tildelt inntil årsskiftet 1994/95 i det at vesentlig hadde tilknytning til kloakksanseringsprosjektet og lå innenfor hans ansvarsområde som prosjektleder for dette. Hva prosjekteringen av parkeringsplassen angår antar flertallet at dette var en passende "begynneroppgave" for at A skulle kunne gjøre seg kjent med de rutiner og prosedyrer som gjaldt innen teknisk etat. I h.h.t. ansettelsesbrevet av 12. juni 1989 skulle As ansettelsesforhold vare i fire og et halvt år. Hans arbeidsplass var i teknisk etat. Under disse omstendigheter kan flertallet ikke se at det kan få betydning for vurderingen av As ansettelsesforhold at han bl.a. av sosiale grunner fikk delta i etatens morgenmøter og diverse kurs og seminarer i etatens regi. Kloakksaneringsprosjektet var delt i en rekke uavhengige delprosjekter, slik at det i perioder var mindre behov for arbeidskraft i prosjektet, herunder fra prosjektlederens side. At man, for å få utnyttet As arbeidskraft også i slike perioder, unntaksvis satte ham til andre oppgaver kan etter flertallets oppfatning ikke ha betydning for vurderingen av ansettelsesforholdet. Av oppgaver som ikke hørte under kloakksaneringsprosjektet har A særlig trukket frem prosjektet "Norhassel - Voan", som gjaldt kloakkutbygging for 12 nye boliger samt kloakksanering for eksisterende bebyggelse. Flertallet finner at A ikke kan høres med dette. Slik flertallet ser det må dette prosjektet anses som et naturlig delprosjekt under kloakksaneringsprosjektet. Flertallet viser til merknadene ovenfor om at A kom inn på et såvidt tidlig stadium at han måtte regne med at det ville bli endringer bl.a. m.h.t. prosjektets omfang.
Flertallet er etter dette kommet til at As faktiske arbeidsoppgaver for kommunen var av slik art at vilkårene i arbeidsmiljøloven §58 nr. 7, annet ledd for tidsbegrenset ansettelse er oppfylt. De øvrige spørsmål som er reist i saken er det da ikke nødvendig å komme inn på.
Mindretallet er kommet til samme resultat som flertallet, men på et annet grunnlag. Mindretallet finner at protokollen fra møtet 20. desember 1994 kombinert med ansettelsesbrevet av 22. desember 1994 bare kan utlegges slik at A, med bindende virkning, forpliktet seg til å fratre stillingen pr. 1. april 1995. Protokollen og ansettelsesbrevets ordlyd gir etter mindretallets syn klar støtte for en slik fortolkning. Mindretallet viser videre til at hensikten med møtet 20. desember 1994 fra kommunens synspunkt i hovedsak var å enes om vilkårene for en avslutning av As ansettelsesforhold i kommunen. Det finnes intet i protokollen fra møtet 20. desember 1994 eller i ansettelsesbrevet av 22. desember 1994 som indikerer at A, uavhengig av løsningen man kom frem til, ville opprettholde kravet om at han var fast ansatt. Dersom A, uavhengig av forlengelsen kommunen gikk med på til 1. april 1995, ønsket å opprettholde kravet om fast ansettelse, burde han sørget for at dette ble tatt inn i protokollen og/eller at ansettelsesbrevet av 22. desember 1995 fikk en annen utforming. Mindretallet bemerker i den anledning at A hadde juridisk bistand under og etter møtet 20. desember 1994, og at han kontaktet sine rådgivere i NITO før han aksepterte ansettelsesbrevet av 22. desember 1994. Hverken protokollen etter møtet 20. desember 1994 eller ansettelsesbrevet av 22. desember 1994 inneholder noe forbehold om ansettelsevern etter arbeidsmiljøloven §60 og/eller fortrinnsrett til ansettelse i stillinger som måtte bli ledige i kommunen. At A, i kraft fortrinnsretten etter arbeidsmiljøloven §67, regnet med fortsatt ansettelse, kan etter mindretallets oppfatning da ikke tillegges vekt.
Flertallet bemerker for ordens skyld at det kan slutte seg til mindretallets synspunkter, men finner for sin del å legge avgjørende vekt på de avgjørelsesgrunner det er redegjort for under flertallets merknader ovenfor.
Byrettens dom, domsslutningens pkt. 1 blir etter dette å stadfeste.
Saksomkostninger: Anken har vært forgjeves. Lagmannsretten finner at A, i medhold av hovedreglen i tvistemålsloven §180, første ledd bør dekke kommunens saksomkostninger for lagmannsretten. Advokat Jan Morten Olsen har lagt frem omkostningsoppgave hvoretter han krever saksomkostninger med kr 32549. Herav utgjør kr 32.000 salær og resten reiseomkostninger. Oppgaven legges til grunn. Byrettens omkostningsavgjørelse stadfestes. Dommen er avsagt med den dissens det er redegjort for i dommen.
Domsslutning:
1. Byrettens dom stadfestes.
2. A dømmes til innen to -2- uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom å betale saksomkostninger til Farsund kommune med kr 32.549 -kronertrettitotusenfemhundredeogførtini-.