LA-1996-1234

Instans:	Agder lagmannsrett - Dom
Dato:	1997-04-01
Publisert:	LA-1996-01234
Stikkord:	Arbeidsforhold
Sammendrag:
Saksgang:	Kristiansand byrett Nr. 95-00879 - Agder lagmannsrett LA-1996-01234.
Parter:	Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Jens Freuchen). Ankemotpart: Valhalla Verksted A/S (Prosessfullmektig: Advokat Nils Astrup).
Forfatter:	Lagdommer Per Holtar Evensen, formann. Ekstraord. lagdommer Tor Berge. Sorenskriver Harald Jølle. Med meddommere
Lovhenvisninger:	Arbeidsmiljøloven (1977) §60, §62, Tvistemålsloven (1915) §172, §174, §180, Aksjeloven (1976) §8-14, §8-7, §57, §61, §64

Saken gjelder spørsmålet om gyldigheten av en oppsigelse i arbeidsforhold.

I forbindelse med HVPU-reformen ble Valhalla Verksted gjort om fra kommunal behandlingsinstitusjon til kommunal etat og senere til et aksjeselskap. Ifølge vedtektene for Valhalla Verksted A/S §3 er selskapets formål å skaffe varig sysselsetting for særlig utsatte grupper yrkeshemmede ved å fremstille varer og tjenester for det ordinære marked. Selskapets styre er ifølge vedtektenes §6 sammensatt på følgende måte: Fire medlemmer velges av generalforsamlingen (kommunestyret), ett medlem velges av arbeidslederne ved bedriften, ett medlem velges av de yrkeshemmede arbeidstagerne ved bedriften og ett medlem velges av rådet for funksjonshemmede i Kristiansand.

Den ankende part, A, hadde fra tiltredelsestidspunktet 15. august 1981 og frem til 31. desember 1990 vært ansatt som verkstedsjef på Valhalla Verksted. I forbindelse med omgjøringen ble A tilsatt som daglig leder i aksjeselskapet med virkning fra 1. januar 1991.

I styremøte den 23. mars 1995 vedtar styret å gå til oppsigelse av daglig leder A. Oppsigelsen skjer med følgende begrunnelse:

"Han er uskikket til sitt arbeide som følge av faglig inkompetanse og mangel på samarbeidsevne."

Den 29. mars 1995 utferdiger styreformann Per Olav Kvitli (heretter kalt Kvitli) et oppsigelsesbrev til A med fratreden ved oppsigelsestidens utløp 30. juni 1995. A krever i brev av 4. april 1995 til Valhalla Verksted A/S forhandlinger etter arbeidsmiljøloven §61 og påberoper seg rett til å stå i stillingen til saken er rettskraftig avgjort.

Ved stevning til Kristiansand byrett den 30. juni 1995 har A stevnet Valhalla Verksted A/S v/styrets formann med påstand om at oppsigelsen er ugyldig, og krever også skjønnsmessig fastsatt erstatning for ikkeøkonomisk skade maksimert til kr 75000,-. Valhalla Verksted A/S legger i sitt tilsvar ned prinsipalt påstand om at Valhalla Verksted A/S v/styrets formann frifinnes, subsidiært at As arbeidsforhold i selskapet opphører.

Den 25. juli 1995 begjærer Valhalla Verksted A/S at A fratrer sin stilling som daglig leder under sakens gang. Ved prosesskrift av 28. august 1995 nedlegger A påstand om at begjæringen om fratreden forkastes.

Spørsmålet om fratreden behandles av Kristiansand byrett som 27. september 1995 avsier kjennelse med slik slutning:

"1. A fratrer stillingen som daglig leder ved Valhalla Verksted A/S under sakens gang.

Fristen for fratredelse settes til 13. oktober 1996.

2. Saksomkostningsavgjørelsen utstår til den dom eller kjennelse som avslutter saken."

Kjennelsen ble påkjært til Agder lagmannsrett som den 13. november 1995 avsa kjennelse med slik slutning:

"1. Kristiansand byretts kjennelse av 27. september 1995 stadfestes, dog slik at fristen for fratredelse settes til 17. november 1995.

2. Saksomkostningsspørsmålet utstår til den dom eller kjennelse som avslutter saken."

Kristiansand byrett - dommerfullmektig Morten Plesner Smørdal med to arbeidslivskyndige meddommere - avsa den 7. august 1996 enstemmig dom i tvisten med slik domsslutning:

"1. Valhalla Verksted A/S v/styrets formann frifinnes

2. A pålegges å betale Valhalla Verksted A/S saksomkostninger med kr 86258,- - åttisekstusentohundreogfemtiåtte - innen 2 - to - uker fra forkynnelse av dommen."

De nærmere omstendigheter i saken, partenes anførsler og fullstendige påstander for byretten, samt dens vurdering av de faktiske og rettslige forhold, fremgår av domspremissene.

A v/advokat Jens Freuchen som prosessfullmektig, har 6. september 1996 anket dommen til Agder lagmannsrett. Det er gjort gjeldende at byretten har tatt feil både ved rettsanvendelsen, jf arbeidsmiljøloven §60 nr 1, og bevisbedømmelsen. I anken er kravet om gjeninntredelse ikke opprettholdt.

Valhalla Verksted A/S v/advokat Nils Astrup har ved anketilsvar av 30. september 1996 imøtegått anken.

Ankeforhandling ble holdt i Kristiansand 4., 5. og 6. februar 1997. Den ankende part møtte sammen med sin prosessfullmektig og forklarte seg. Sammen med ankemotpartens prosessfullmektig møtte styrets formann Kvitli, og forklarte seg. Det ble avhørt 14 vitner, herav to nye for lagmannsretten, samt foretatt slik dokumentasjon som går frem av rettsboken.

Bortsett fra at spørsmålet om gjeninntreden i stillingen er frafalt, og at det er lagt frem noe mer skriftlig bevismateriale samt ført to nye vitner for lagmannsretten, står saken for denne rett i alt vesentlig i samme stilling som for byretten.

Den ankende parts anførsler kan sammenfattes slik:

Det gjøres gjeldende at byretten har tatt feil både ved rettsanvendelsen, jf arbeidsmiljøloven §60 nr 1, og bevisbedømmelsen. Det pekes på at byrettens dom så og si på alle punkter av betydning for saken er svært lite konkret. Det er således ikke konkretisert hvilke instrukser A ikke har fulgt opp.

Det pekes på at byretten uriktig har lagt til grunn at A har uttalt seg nedsettende om styret. Heller ikke på dette punkt er byretten konkret, slik at det ikke er mulig å vite hvilke uttalelser det dreier seg om. Det samme gjelder byrettens påpeking av at A ikke har etterfulgt "enkelte av de pålegg som styret har gitt", jf dommen side 11 fjerde avsnitt. Når det gjelder forhold til arbeidslederne, er det heller ikke mulig å vite hvilke konkrete episoder det siktes til, særlig gjelder dette punktet vedrørende "trakassering" av arbeidsledere (dommen side 11 siste avsnitt).

Det gjøres gjeldende at byretten altfor ensidig har lagt til grunn arbeidsgiverens anførsler i saken. Således er det eksempelvis ikke en gang nevnt i dommen at arbeidsledernes negative brev av 11.05.1995, ble satt opp på advokat Astrups kontor lenge etter at oppsigelsen fant sted. Byretten har heller ikke gått nærmere inn på det spesielle formål selskapet skulle fremme, nemlig å skape varig sysselsetting med habiliterende effekt for utsatte grupper av yrkeshemmede.

Når det gjelder spørsmål om faglig inkompetanse, er det vist til As utdanning og erfaring. Spesielt er det vist til at A ble brukt som sakkyndig av andre. For øvrig pekes det på at A var 50 % syk.

Når det gjelder kritikk av A for å ha inngått en stor kontrakt med Samsalg A/S om levering av 3000 stk. hjørneskap våren 1993 uten at styret eller styreformannen ble orientert om de forpliktelser som Valhalla Verksted A/S påtok seg i denne forbindelse, tas det avstand fra kritikken. Kontrakten ble gjennomført på en vellykket måte og til stor tilfredshet overfor Samsalg A/S. Under enhver omstendighet hevdes det at man kan ikke bruke eventuell kritikk for et forhold helt tilbake til 1993 i forbindelse med oppsigelse i mars 1995.

Det fremheves også at etter at det kom instruks om at alle store avtaler skulle forelegges styret, har A fulgt dette pålegg. Det understrekes i den forbindelse at det for øvrig er det eneste klare pålegg som A har mottatt. Det fremheves også at avtalen med Samsalg A/S var meget viktig for Valhalla Verksted A/S. Det var et meget godt samarbeide mellom A på den ene side og ledelsen innen Samsalg A/S på den annen side. Det viste seg at når styreformann Kvitli skulle overta forhandlingene og få til en avtale med Valhalla Verksted A/S, klarte ikke han det. Likevel opplever man at tidligere formann Edmund Svanes og styremedlem Sagafoss legger skylden på A for at det ikke ble noen ny avtale.

Den ankende part tar også avstand fra styreformann Kvitlis påstand om at A ikke har fulgt opp budsjettarbeidet slik som styret har gitt pålegg om. Det pekes i denne forbindelse på at selskapets dataanlegg ikke maktet å gjennomføre det arbeidet slik som var ønsket. Dessuten var i den aktuelle perioden A dels 100 %, dels 66 % og senere 50 % sykmeldt.

Når det gjelder samarbeidsproblematikken, hevdes det at dette er tatt svært alvorlig av A som i samråd med bedriftshelsetjenesten avholdt flere møter for å få løst problemene. Det understrekes at A aldri fikk vite konkret hva samarbeidsproblemene besto i. Det er spesielt vist til dr. Bredesens vitneprov under ankeforhandlingen. Han uttalte at A ønsket å ordne opp og ønsket råd og veiledning. Det hevdes således at A har tatt samarbeidsproblemene meget alvorlig. Det er i den forbindelse også vist til at dr. Bredesen var overrasket over oppsigelsen. Det er spesielt vist til at etter at man hadde hatt møte i arbeidsmiljøutvalget i bedriften den 7. juli 1994, senere møte med alle arbeidslederne samt nytt møte i arbeidsmiljøutvalget den 10.01.1995, kom det frem at man hadde ønske om at daglig leder måtte delta mer aktivt ute i bedriften og ha større kontakt med de ansatte. Dette ville A etterkomme, og han tilbød personalsamtale med hver enkelt arbeidsleder. Slik samtale var det imidlertid kun to av arbeidslederne som ønsket. I disse samtalene fikk A høre at det ikke var ønskelig at han skulle være ute i bedriften med mindre det var spesielle forhold som tilsa det. Etter at disse møtene var holdt, var det As oppfatning at eventuelle samarbeidsproblemer med arbeidslederne var løst. De forslag som ble fremmet hadde hatt en positiv virkning på miljøet i bedriften, og ledelsen - herunder A - hørte senere ikke mer om samarbeidsproblemer.

Når det gjelder samarbeidsproblemer i forhold til styret og styrets medlemmer, er det As oppfatning at disse problemene ikke var spesielt store. Han er fagmann innen gestaltterapi og måtte som daglig leder forholde seg til et politisk innsatt styre uten særlig faglig kompetanse. Det er på denne bakgrunn man må se det følelsesladede vitneprov fra tidligere styreformann Svanes. Han følte seg ikke faglig kompetent. Svanes er spesielt ute på "tynn is" vedrørende Arbeidsdirektoratets retningslinjer for slike selskaper. Her er man ved kjernen, idet man må spørre hvor grunnleggende skal man ta retningslinjene. Det er spesielt vist til uttalelser fra vitnet Geir Håberg fra Arbeidsmarkedsetaten. Det er understreket at vitnet Svanes var uenig i de synspunkter Håberg har gjort gjeldende, spesielt vedrørende yrkesvalghemmede. Det konstateres at vitnet Håberg har rett og at det således er ulikt syn på hvordan driften skal være i forhold til retningslinjene som har skapt visse samarbeidsproblemer.

For øvrig er det i denne forbindelse også vist til aksjeloven §8-14 annet ledd hvor det slås fast at man ikke kan etterkomme beslutniger som strider mot selskapets vedtekter. Det understrekes også at de problemene som oppstod, ikke var større enn at A løpende tilpasset seg styrets ønsker og behov om rapportering, budsjettering etc. Det bestrides således at det forelå store samarbeidsproblemer mellom A og styret eller enkelte av styremedlemmene. Under enhver omstendighet skyldtes eventuelle problemer ikke forhold på As side.

Også påstand om samarbeidsproblemer i forhold til de ytkesvalghemmede avvises. A har som del i den terapeutiske behandling av de yrkesvalghemmede valgt å lære disse hvordan det fungerer på en arbeidsplass. Han avviser også påstanden om at han ikke aktivt hadde deltatt i det sosiale miljø ved bedriften.

Det benektes at A har mottatt noen advarsel. Det nærmeste man kan komme i så henseende er punkt 4 i protokollen for styremøtet 23. februar 1995, hvor det sies: "Det er kommet klager til styret over den måte daglig leder behandler en del av de ansatte. Styret presiserer at daglig leder må medvirke til at samarbeisforholdene på bedriften bedres. Styret forutsetter en klar uttalelse fra daglig leder om at han vil ta dette alvorlig".

A ser dette som et pålegg til seg, men ikke som noen advarsel. Det vises for øvrig til at han kom med en uttalelse, men den strykes av Kvitli. For øvrig vises det til dr. Bredesens vitneprov, og det understrekes at A har tatt pålegget alvorlig. Under enhver omstendighet er minstekrav til advarsel ikke oppfylt. Når det gjelder jussen, slås det fast at det i denne sak ikke foreligger tilstrekkelig saklig grunn for oppsigelse av A i henhold til arbeidsmiljøloven §60 nr 1, jf §57 nr 1. I saklighetskriteriet ligger det også et krav til skikkelig saksbehandling. Oppsigelsen er her ikke foretatt i samsvar med lovens bestemmelser, idet denne ikke er drøftet med arbeidstageren på forhånd. Det er vist til Friberg 380 som uttaler at det her skal foretas en streng tolkning. Det er fremholdt at arbeidsgiveren har bevisbyrden, og det er vist til Fanebust 312 i siste utgave. Videre er det fremholdt at arbeidsgiveren også har bevisbyrden ved samarbeidsvansker. Når det gjelder advarsel, er det vist til Fanebust (annen utgave) 241 - 248. Det er også vist til Gjone og Aasgaard 256 samt rettspraksis: RG-1994-1121, særlig 1130.

Når det gjelder nødvendigheten av å drøfte oppsigelsen på forhånd, er det også vist til overenskomst av 01.05.1994 mellom LO og NHO §17. Videre er det vist til Hovedavtalens §10, 2. I denne forbindelse er det også understreket at forhandlingene etter oppsigelsen viste at man kunne kommunisere. Det er pekt på at det ble fremmet forslag fra partene om at A burde gis en annen stilling.

Det er også pekt på at det å ha forsømt en forhåndsdrøfting av en oppsigelse er særlig alvorlig når den oppsagte er sykmeldt, jf det vern som arbeidsmiljøloven gir under sykdom i §64 nr 2.

Når det gjelder erstatningen, er det understreket at denne er satt til et lavmål. As lønn var kr 237000,-. Han har i 14 måneder mottatt ca kr 4000,- mindre pr måned. Dvs ca kr 70000,-. Det resterende beløp er oppreisning samt fremtidig inntektstap.

Den ankende part har nedlagt slik påstand:

"1. Oppsigelsen av A er ugyldig.

2. Valhalla Verksted A/S betaler A erstatning fastsatt etter rettens skjønn oppad begrenset til kr 120000,-.

3. Valhalla Verksted A/S betaler sakens omkostninger for byrett og lagmannsrett."

Ankemotpartens anførsler kan sammenfattes slik:

Kristiansand byretts dom av 07.08.1996 er korrekt såvel i resultat som begrunnelse, og ankemotparten vil fullt ut henholde seg til dommen og påstå denne stadfestet. Ankemotparten synes ikke det er korrekt når den ankende part hevder at byrettsdommen er svært lite konkret, og at byretten ensidig har lagt til grunn arbeidsgivers anførsler i saken. Det er pekt på at det ble foretatt avhør av den ankende part, av flere styremedlemmer og flere arbeidsledere samt representanter for arbeidsmarkedsetaten, og det fremgår klart at det er disse forklaringer som byrettsdommen bygges på.

Det er også nevnt at den samme domstol med en annen dommer, og etter å ha hørt mange av de samme vitner, avsa kjennelse for fratreden av A etter muntlige forhandlinger.

Når det anføres at det ikke fremgår hvilke instrukser som A ikke har fulgt, fremgår dette tydelig fra tre styremedlemmer som har forklart seg, og retten har lagt dette til grunn for sin dom.

Når det gjelder provokasjonen omkring faglig inkompetanse, er problemet med dette at det i en viss grad går over i spørsmålet om evne til å samarbeide. Ankemotparten mener at A er faglig inkompetent i den forstand at han mangler en del av de egenskaper en daglig leder av en bedrift av denne størrelsesorden må ha. Dessuten mangler A evnen til å omgås de yrkesvalghemmede, noe som etter styrets mening er meget viktig i en bedrift av denne typen. For konkret å nevne Samsalgsavtalen, som det også var fokusert mye på i byretten, er denne mer et eksempel på at A hadde vanskelig for å ta signaler fra styret og rette seg etter disse, enn som et uttrykk for faglig inkompetanse.

Det er understreket at oppsigelsen av A er saklig begrunnet, jf arbeidsmiljøloven §60 nr 1. A har manglende evne til å samarbeide med andre. Han kan ikke samarbeide med arbeidslederne i bedriften eller med styret, og han har et anstrengt forhold til de yrkeshemmede.

Det er særlig As manglende evne til å samarbeide som er grunnlag for oppsigelsen. Når det gjelder hans samarbeidsproblemer med styret, anføres at han overser styrets instrukser til tross for at han som daglig leder i bedriften er pålagt å følge disse. Denne manglende oppfølging fra As side har medført at forholdet mellom ham og styrets medlemmer, særlig styrets formann, har vært svært anstrengt. Tidligere styreformann Edmund Svanes, som ble valgt inn i styret i 1991, fikk svært store problemer med å forholde seg til daglig leder og valgte derfor å slutte som styreformann etter en periode. Også nåværende styreformann, Kvitli, har hatt store problemer med å forholde seg til A.

Også forholdet til de ansatte arbeidslederne er meget anspent. En av arbeidslederne valgte å slutte i sitt arbeid, og begrunnelsen som ble gitt var det særdeles vanskelige og motsetningsfylte forholdet til A. Også de øvrige arbeidsledere har hatt tildels store konflikter med daglig leder.

A har også vist manglende vilje - eller evne - til å forholde seg til de yrkeshemmede på en fornuftig måte. Han har vært lite ute i bedriften og kan ikke sies å være involvert i den daglige virksomheten slik den foregår blant de yrkeshemmede. Når A er i kontakt med de yrkeshemmede, er dette stort sett for å gi formaninger, reprimander eller påpeke ting som er galt. De fleste er litt redde for A.

Det fremheves at As arbeidsmetode er overdrevet formalistisk og preget av klart manglende forståelse for hvordan en bedrift av denne type bør ledes.

A kan heller ikke sies å ha den nødvendige forretningsmessige innsikt som kreves. Han har på vegne av bedriften inngått enkelte avtaler som inneholder betingelser som vil kunne være helt ødeleggende for en bedrift som Valhalla Verksted A/S. Det vises til avtalen som ble inngått med Samsalg A/S. A har også problemer med å sette opp korrekte budsjetter for bedriften og er også uvillig til å motta bistand i denne forbindelse.

Når det gjelder fremgangsmåten og saksbehandlingen frem mot oppsigelsen av A i styremøte den 23. mars 1995, anføres det at denne var forsvarlig. Det var et samlet styre som sto bak vedtaket, og saken var drøftet styremedlemmene imellom, dog ikke formelt i styremøter. Saken var også belyst gjennom samtaler med flere av arbeidslederne og styret, dog ikke formelt. Det må derfor sies at det var en gjennomtenkt og grundig vurdert sak som var oppe til behandling den 23. mars 1995.

A har også gjennom samtale med styreformannen fått en rekke antydninger om at hans arbeidsmetoder ikke var tilfredsstillende. Advarslene ble ikke gitt skriftlig, men det er åpenbart at A forstod at dette var ment som advarsler, og at det ville være oppsigelsesgrunn hvis A ikke endret seg. Valhalla Verksted A/S kan derfor ikke se at oppsigelsesbeslutningen var overilt eller uoverveiet eller at prosessen frem til beslutningen er beheftet med saksbehandlingsfeil som kan ha virket inn på resultatet.

Det understrekes at A kom i opposisjon - først til de enkelte styremedlemmer - senere til hele styret. Da Kvitli begynte i styret i 1991 når kommunen overtok, ble styret kritisert for ikke å engasjere seg nok. Når styret senere engasjerte seg, ble også dette kritisert av A. Som eksempel fremheves det diskusjoner om anskaffelse av et par maskiner hvor styret ønsket en inntjeningsplan.

Det fremheves at som styreformann ønsket Kvitli å tilstrebe samarbeide. Kvitli mener også at han en gang i styremøte 31.05.1994 skal ha sagt at konsekvensen for A kan bli oppsigelse dersom ikke en ny profil blir etablert. Det hevdes at driftslederne Janz, Håland og Sivertsen beklaget seg over A pr telefon til Kvitli i den første tiden han var styreformann. Kvitli sa da på sin side at oppsigelse var en helt uaktuell løsning.

Når det gjaldt forholdene omkring den strategiske plan, var det en generell misnøye som gjorde seg gjeldende; klagene ble ikke konkretisert.

Det er pekt på at i desember 1994 - etter at den strategiske planen var vedtatt - ble A pålagt å legge frem en handlingsplan. Dokumentasjonen (jf utdrag side 69, jf side 83) viser at A ikke tok med det som ble vedtatt.

Når det gjaldt budsjettkontrollen, så var man i styret enige om å engasjere en konsulent. Men Kvitli mener at A oppfattet dette mer som innblanding enn som hjelp.

Når det gjaldt avtaleproblemet med Samsalg A/S, var det Kvitlis skyld at det ikke tidsnok kom frem en ny avtale. Men dette skapte ikke problemer da det var en klausul i den gamle avtalen om at den skulle løpe videre hvis intet ble gjort. Det understrekes at planlegging er viktig, men det var det ikke for Samsalg A/S og A. Som eksempel ble det fra Kvitli nevnt salg av skap til kr 185,- hvor selvkost minst utgjorde kr 230,-. Ordren ble derfor kansellert.

Når det gjelder forholdet til statlig tilskudd og dette at produksjon ikke er viktig, understrekes det at tilskuddene siden 1993 har vært uendret. Det slås fast at attføring er viktig, men man må ikke glemme økonomien i det.

Det ble påtalt overfor A at han ikke var ute og skaffet nye kunder, men holdt seg til Samsalg A/S.

Et nytt regnskapsopplegg var ønskelig på grunn av manglende oversikt. Man ville vite hvor man tjente penger og hvor man ikke tjente penger. Men i forhold til aksjeloven var regnskapet godt nok. Det økonomiske resultat var elendig i forhold til andre sammenlignbare bedrifter. Det viste i 1993 ca 0, i 1994 minus 50.000 og i 1995 + 400.000.

Når det gjelder selve styrets aktivitet i forbindelse med oppsigelsen, var konflikten med A årsaken til at man ikke fant å kunne vente ytterligere. Det første man foretok seg var å kontakte eierne ved rådmann og ordfører. Dernest hadde man kontakt med advokat og fikk råd om å vente litt og forsøke å fatte noen styrevedtak som var enda klarere. Advokaten spurte også om det var sendt ut noen advarsler.

I forbindelse med vedtaket den 23.03 ble det også tilbudt forlik i den forstand at A kunne si opp selv, men det ble ikke godtatt. Styreformannen var klar over at A var 50 % sykmeldt og holdt igjen av den grunn, idet han så en oppsigelse som en personlig tragedie, men måtte på den annen side ta hensyn til 40-50 andre.

Etter at avtalen med Samsalg A/S ble inngått, har ikke A forbrutt seg mot styrets vedtak. Kvitli var kjent med Hovedavtalen, men han vurderte det slik at daglig leder har en litt annen rolle enn en vanlig ansatt.

Det er understreket at A har hatt vanskelig for å akseptere at styret er overordnet. Styret kan faktisk detaljstyre administrerende direktør. I den forbindelse er det vist til aksjeloven §8-7 (juridisk utdrag side 2 og side 3).

Det er vist til dom i Frostating lagmannsrett av 13. juli 1985. Videre er det vist til Eidsivating lagmannsretts kjennelse av 22. mars 1982 hvor det fremgår at arbeidstagerens ledende stilling er et moment som må tillegges betydelig vekt når retten skal vurdere om bestemmelsene i arbeidsmiljøloven §61 nr 4 skal komme til anvendelse. Videre er det vist til Agder lagmannsretts avgjørelse av 20. juli 1993.

Hovedregelen ved konflikt er at det er daglig leder som må gå og ikke styret.

Det hevdes at det er gitt muntlig advarsel i tillegg til skriftlig. Videre hevdes det at arbeidsmiljøloven bestemmelser må tolkes i lys av forarbeidene. Forhandlingsdrøftelsene i ettertid viste også at saken var låst og at drøftelse i forkant ikke ville gjort saken bedre.

Under henvisning til foranstående legger ankemotparten ned slik påstand:

"Byrettens dom stadfestes og Valhalla Verksted A/S tilkjennes saksomkostninger."

Lagmannsretten skal bemerke:

Etter bestemmelsen i arbeidsmiljøloven §60 nr 1 kreves en saklig grunn for at oppsigelse kan skje. Også en daglig leder har oppsigelsesvern, selv om arbeidsgiveren i slike tilfeller må antas å stå noe friere enn ellers. Hvis det foreligger en usaklig oppsigelse, kan arbeidstageren kreve erstatning, jf arbeidsmiljøloven §62 annet ledd.

I nærværende sak er det ingen uenighet om at arbeidsforholdet er opphørt. Tvisten gjelder kun spørsmålet om erstatning og oppreisning. Selv om den ankende part har nedlagt påstand om at oppsigelsen av A er ugyldig, innebærer det ikke at arbeidsforholdet skal ansees opprettholdt med de rettigheter dette medfører for A. Det ble avklart under ankeforhandlingen at det kun er spørsmål om å kreve erstatning i samsvar med påstandens punkt 2.

Retten skal således her avgjøre hvorvidt det i denne sak foreligger tilstrekkelig saklig grunn for oppsigelse av A i henhold til arbeidsmiljøloven §60 nr 1. Det er på det rene at i saklighetskriteriet ligger det også et krav til skikkelig saksbehandling. I henhold til arbeidsmiljøloven §57 nr 1 annet ledd skal arbeidsgiver før oppsigelse besluttes drøfte spørsmålet med arbeidstager og arbeidstagers tillitsvalgte, hvis dette er praktisk mulig og arbeidstageren ønsker dette. Det er enighet mellom partene om at oppsigelsen av A ikke har skjedd i samsvar med denne bestemmelse, og at det for så vidt foreligger en saksbehandlingsfeil. Det er derimot uenighet om hvilken virkning denne feil skal ha for vurderingen, og spesielt om feilen skal få innvirkning på saklighetsvurderingen etter arbeidsmiljøloven §60 nr 1.

Bestemmelsen i §57 nr 1 ble tilføyet ved endringslov av 6. januar 1995. Det fremgår av Ot.prp.nr.50 (1993-1994) s. 236 at uttrykket "så langt det er praktisk mulig" må tolkes strengt. Det fremgår at begrensningen først og fremst tar sikte på situasjoner der arbeidstageren ikke medvirker til drøfting. Unnlatelse av drøfting når det er praktisk mulig vil være et moment i vurderingen av om det foreligger en saklig oppsigelse. Retten legger således til grunn at saksbehandlingen frem mot oppsigelse må trekkes inn i vurderingen når man skal avgjøre hvorvidt det foreligger en saklig grunn til oppsigelse i henhold til arbeidsmiljøloven §60 nr 1. Også Friberg understreker i sin kommentarutgave 381 at uttrykket "så langt det er praktisk mulig" skal tolkes strengt og at unnlatelse av drøfting når det er praktisk mulig, kan være et moment ved vurderingen av om det foreligger saklig oppsigelse.

At partene i arbeidslivet også finner at det er svært viktig å drøfte en eventuell oppsigelse på forhånd, fremgår av overenskomst av 01.05.1994 mellom LO og NHO §17. Det samme er slått fast i Hovedavtalens §10 punkt 2. Retten mener at ankemotparten ikke kan høres med det argument at det etterfølgende møte som ble holdt viste at man ikke kom frem til noe annet resultat. Retten vil i den forbindelse peke på at A får en helt annen posisjon når en oppsigelse drøftes på forhånd. Muligheten for eventuelle alternative løsninger vil da være vesentlig større. Retten mener også at det å ha forsømt en forhåndsdrøfting av en oppsigelse er særlig alvorlig når den oppsagte er sykmeldt. Retten vil i den forbindelse vise til det vern som arbeidsmiljøloven generelt sett gir under sykdom i henhold til §64 nr 2. Rettens konklusjon på dette punkt er at den forsømmelse som her foreligger, må tillegges vesentlig vekt ved saklighetsvurderingen, men feilen kan neppe tillegges så sterk vekt at dette forhold alene gjør oppsigelsen usaklig og dermed ugyldig.

Retten vil deretter vurdere om A ble gitt en advarsel på forhånd, og i motsatt fall hvilken virkning dette skal få.

Når det gjelder spørsmål om form og innhold til en advarsel, viser retten til Fanebust 3. utgave 258. Her fremgår at en advarsel helst bør gis i skriftlig form. Selv om formen ikke er avgjørende, må det stilles visse krav til innholdet av en advarsel. Et minstekrav må være at det går frem av advarselen at arbeidstager vil bli sagt opp eller gitt avskjed dersom forholdene ikke bedrer seg. Også når det gjelder spørsmålet om advarsel, har partene diametralt motsatte synspunkter. Ankende part benekter å ha mottatt noen advarsel, mens ankemotparten hevder at det er gitt både muntlig og skriftlig. Det er rettens oppfatning at bevisbyrden for at det her er gitt både muntlig og/eller skriftlig advarsel, ligger hos arbeidsgiveren.

Retten kan for sin del ikke se at det her er ført tilstrekkelig bevis for at det er gitt en advarsel med slik form og innhold og til slik tid at den kan tillegges vekt. Retten er enig med ankende part i at det nærmeste man kan komme i så henseende, er punkt 4 i protokollen fra styremøtet 23. februar 1995 hvor det fremkommer at det er kommet klager til styret over den måte daglig leder behandler en del av de ansatte. Styret presiserer at daglig leder må medvirke til at samarbeidsforholdene i bedriften bedres, og styret forutsetter en klar uttalelse fra daglig leder om at han vil ta dette alvorlig. Dette er fra As side oppfattet som et pålegg og ikke som noen advarsel.

Retten viser også til punkt 5 i samme styremøte hvor det heter:

"Daglig leder må lojalt følge opp styrets vedtak - uansett hvilken personlig oppfatning han må ha av saken, hvorvidt den sak som er behandlet i styret må behandles i andre organer f.eks. arbeidsmiljøutvalg e.l. må avklares under styrebehandlingen".

A følger opp pålegget fra styret ved blant annet skriv av 1. mars 1995 til bedriftshelsetjenesten v/bedriftslege Kjetil Bredesen som har møtt som vitne.

Det fremgikk av dr. Bredesens vitneprov at han ble involvert i og orientert om samarbeidsproblemer ved Valhalla Verksted straks etter at han tiltrådte 01.08.1994. Han var leder av bedriftshelsetjenesten til 30.07.1995. Han fikk forespørsel fra A, og de ble enige om å innkalle arbeidslederne. Vitnet Bredesen har understreket at A tok problemene alvorlig, og han ønsket å komme til bunns i disse. Alle arbeidslederne ble tatt inn en og en, deretter var det et møte 16.11.1994. Det ble satt opp ni punkter, hvorav to punkter som vedrørte daglig leder og kontakt med styret ikke ble tatt opp i møtet med ledelsen den 06.12.1994 - et møte som også A deltok i. Ledelsen ble bedt om å tenke igjennom blant annet arbeidsledernes oppgaver for å nå de mål bedriften hadde satt seg. Dr. Bredesen hørte ikke noe mer før han fikk referat fra arbeidsutvalgsmøtet 29. mars. Legen oppfattet problemene som ferdige og løst, og han var overrasket da han fikk beskjed om oppsigelsen av daglig leder. Legen hadde ikke ventet en slik utvikling.

Retten kan ikke se at kravet til advarsel her er oppfylt. Også en daglig leder må ha krav på at en advarsel blir synliggjort i klar tekst eller på annen måte, slik at det ikke er tvilsomt om det foreligger en advarsel. For øvrig viser dr. Bredesens uttalelse at A har vist positiv vilje og fulgt opp styrets pålegg, slik at dr. Bredesen antok at problemene var løst. Under enhver omstendighet er det også her klart at bevisbyrden for at det er gitt tilstrekkelig advarsel, påhviler arbeidsgiveren.

Rettens konklusjon er at den feil som bedriften har begått ved ikke å gi en klar advarsel, må tillegges vesentlig vekt ved vurderingen av om oppsigelsen kan sies å være saklig.

Retten vil deretter gå over til å vurdere det materielle oppsigelsesgrunnlag, slik dette fremtrer i den skriftlige begrunnelsen for oppsigelsen og i det som ellers er fremkommet under ankeforhandlingen. Retten vil vurdere om det forelå "faglig inkompetanse og mangel på samarbeidsevne" under ett, da det fra ankemotpartens side er hevdet at disse forhold henger nær sammen med hovedvekt på samarbeidsproblematikken.

Retten har merket seg at A er utdannet maskinist, og i hans attest er fremhevet meget bra lederegenskaper. Videre har A tatt utdanning som vernepleier. Han har god attest fra sitt arbeide på Nærlandheimen hvor han arbeidet i avdeling for sterkt psykisk utviklingshemmede menn. I attesten uttales det at hans samarbeide med medarbeidere så vel som overordnede var godt og at han var flink til å aktivisere klientene. Han er også utdannet i gestaltorientert tilnærming til organisasjonsutvikling og ledelse (3 kurstrinn).

A hadde vært daglig leder av Valhalla Verksted i ni år da han i forbindelse med HVPU-reformen ble tilbudt samme stilling ved omdanningen til et kommunalt aksjeselskap, Valhalla Verksted A/S. Retten legger til grunn at man i forbindelse med dette tilbud fra Kristiansand kommunes side har vurdert om A hadde nødvendig kompetanse for fortsette som daglig leder. Videre går retten ut fra at man også i denne forbindelse vurderte om A hadde de lederegenskaper som var nødvendig for å kunne drive Valhalla Verksted videre som et heleiet kommunalt aksjeselskap. Retten finner således å kunne legge til grunn at på dette tidspunkt - ved årsskiftet 1990-91 - har Valhalla Verksted A/S fått en daglig leder, som har både den nødvendige kompetanse og de samarbeidsevner som skal til for å lede Valhalla Verksted A/S på en måte som Kristiansand kommune så seg tjent med.

Før retten går nærmere inn på om A i tiden frem til mars -95 er blitt uskikket til sitt arbeide p.g.a. inkompetanse og mangel på samarbeidsevne, er det grunn til å merke seg at instruksen - datert 16.02.1993 - går ut på at daglig leder skal "lede virksomheten i.h.t. bedriftens vedtekter og arbeidsmarkedsmyndighetenes mål og retningslinjer for virksomheten. Tilrettelegge arbeidsforholdene slik at det er mulig å nå den målsetting for driften som styret har trukket opp".

Videre går det blant annet frem av pkt. 4 at

"Daglig leder fungerer som styrets sekretær og forbereder alle styremøter og generalforsamlinger, samt gjennom periodiske rapporter holder styret orientert om utviklingen i bedriften. De økonomiske resultater med likviditetsoversikt skal forelegges styret annen hver måned."

Når det gjelder formålet med virksomheten, er det fastlagt i regler for arbeidsmarkedstiltak datert mars 1994, gitt av Arbeidsdirektoratet.

Retten har merket seg at Valhalla Verksted A/S skal ha til "formål å skape varige arbeidsplasser tilpasset de yrkeshemmede som ikke uten videre kan nyttiggjøre seg andre tilbud. Grunnlaget for sysselsettingen skal baseres på fremstilling av varer og tjenester for det ordinære marked."

Selskapet skal følge de mål og retningslinjer som arbeidsmarkedsmyndighetene utarbeider for bedriften som sysselsettingstiltak. Det er videre grunn til å merke at selskapet skal ha et attføringsutvalg som skal gi råd til bedriftens ledelse i spørsmål vedrørende de yrkeshemmedes arbeidssituasjon i bedriftene. Utvalget skal behandle alle saker om inntak, oppfølging og avslutning av yrkeshemmede arbeidstakeres arbeidsforhold. Utvalget oppnevnes av bedriftens styre og skal bestå av daglig leder eller stedfortreder som fungerer som utvalgets sekretær, representant for A-etaten, representant for arbeidslederne samt sosialsekretær/personalsekretær for de bedrifter som har dette. Det er også grunn til å merke at den statlige driftsstøtte nyttes til dekning av faste utgifter mens bedriftens salgsinntekter skal dekke utgifter til materialforbruk. Eventuelt overskudd skal forbli i bedriften og nyttes til forhold som kan bedre arbeidssituasjonen for de yrkeshemmede, f.eks. bonusfond og vanlig velferd.

Siden de direkte involverte parter har så motstridende oppfatninger av både inkompetanse - og samarbeidsspørsmålet, vil retten i særlig grad bygge på vitner som står utenfor konflikten.

Det fremgikk av dr. Bredesens vitneprov at han ble involvert i og orientert om samarbeidsproblemer ved Valhalla Verksted straks etter at han tiltrådte 01.08.1994. Han var leder av bedriftshelsetjenesten til 30.07.1995. Han fikk forespørsel fra A, og de ble enige om å innkalle arbeidslederne. Vitnet Bredesen har understreket at A tok problemene alvorlig, og han ønsket å komme til bunns i disse. Alle arbeidslederne ble tatt inn en og en, deretter var det et møte 16.11.1994. Det ble satt opp ni punkter, hvorav to punkter som vedrørte daglig leder og kontakt med styret, ikke ble tatt opp i møtet med ledelsen den 06.12.1994 - et møte som også A deltok i. Ledelsen ble bedt om å tenke igjennom blant annet arbeidsledernes oppgaver for å nå de mål bedriften hadde satt seg. Dr. Bredesen hørte ikke noe mer før han fikk referat i møtet i attføringsutvalget 29. mars. Legen oppfattet problemene som ferdige og løst, og han var overrasket da han fikk beskjed om oppsigelsen av daglig leder. Legen hadde ikke ventet en slik utvikling.

Retten vil også vise til vitnet John Midtbø, som er daglig leder for en tilsvarende virksomhet, Kronå Verksted A/S, i Haugesund. Ved dette verksted er det ansatt ca 100, og vitnet selv har vært ansatt som daglig leder fra 01.10.1987. Han har kjent A fra tidlig på åttitallet og har i et overbevisende vitneprov gjort rede for det faglige utbytte han har hatt av ham rent konsultativt. Han fortalte at A ikke bare har en faglig tyngde, men han har også opplevd ham som meget samarbeidsvillig, og det har aldri knirket i samarbeidet. Han karakteriserte A som en meget ryddig, meget korrekt og pliktoppfyllende person. I relasjon til retningslinjene gitt av A-etaten var A jordnær, men ikke unødvendig formalistisk - dog var han klar over konsekvensene av ikke å følge disse, da vil man kunne miste tilskudd fra staten. Vitnet kjente godt til retningslinjene da han hadde vært i styret for arbeidsmarkedstiltakenes landsforening - en forening for de vernede bedrifter - og vitnet var også formann der i flere år.

På spørsmål om daglig leder bør møte i allmannamøter - noe A er kritisert for ikke å ha gjort, svarte vitnet at det avhenger av formålet med møtet. Selv ville vitnet foretrekke å holde en lav profil og la andre møte.

Et annet vitne retten vil tillegge særlig vekt er førstekonsulent ved arbeidsrådgivningskontoret i Vest-Agder, Geir Aaberg. Han var medlem av attføringsutvalget ved Valhalla Verksted A/S som representant for arbeidsmarkedsetaten. Han begynte i attføringsutvalget i 1993 og satt frem til juni 1996. Det var 6 møter pr. år, og møtene varte ca 2-3 timer pr. gang. Vitnet forklarer at det var A som leder og sekretær som forberedte sakene. Alt fungerte greit og det hendte aldri at vitnet reagerte på noe i protokollen. Vitnet oppdaget aldri at det var noen dreining i innholdet. A møtte alltid forberedt, han visste hva han ville men han var ikke dominerende på noen negativ måte.

Vitnet var også til stede på et styremøte. Han oppfattet dette som noe konfliktfyllt, spørsmålet gjaldt hva tilskuddet fra statens side kunne brukes til. Styret mente tilskuddet også kunne brukes til sosiale formål. Vitnet avklarte saken med Arbeidsdirektoratet, og A fikk rett i sin oppfatning. Vitnet bekreftet også at hvis man drev i strid med retningslinjene, kunne man stoppe tilskuddet til bedriften. Vitnet ble overrasket når han så at styret betraktet statens regelverk som en hemsko og plassert på den negative side i strategiplanen.

Vitnet reagerte også på oppsigelsen. Den vakte en del undring og vitnet var spesielt overrasket over at styret uten videre kunne si opp en mann som bare gjorde jobben sin. Den samme undring og overraskelse gjorde seg gjeldende hos distriktsarbeidssjef Signe Ann Jørgensen, som møtte som observatør i styret og hos fylkesarbeidssjef Tolstad. Vitnet fikk inntrykk av at Jørgensen var en målløs tilskuer når oppsigelsen skjedde.

Videre vil retten vise til vitnet Wenche Olsen som var styreformann i Valhalla Verksted A/S i ett år fra mai 1991 til mai 1992. Kvitli var sammen med henne i styret i denne perioden som styremedlem og nestleder. Vitnet understreket at hovedformålet med selskapet var å skape meningsfylte arbeidsplasser, hovedpoenget var ikke å tjene penger. Hun forklarte at A la frem sakene fint og greit. Han var veldig pliktoppfyllende, kjente alle regler og lover og hadde en klar filosofi for bedriften. Hun hadde tillit til A og den var gjensidig til beste for bedriften. Vitnet understreket imidlertid at A også kunne være sta, men ved å lytte til ham gikk det bra når han skjønte at han ikke kunne få gjennom alt han kom med. Vitnet kjente ikke til at det var saker i hennes tid hvor det var grunn til kritikk mot A. A stod også for protokollen, og det var ikke noe problem i tilknytning til det. Vitnet Wenche Olsen uttalte også at Kvitli fungerte greit i styret og hun reagerte ikke på hans opptreden. Hun kjente imidlertid Kvitli fra mangeårig politisk arbeide. Hun hadde samarbeidet med ham i forskjellige relasjoner i tilsammen 8 år. Kvitli hadde en stil i det politiske system som gikk på en konfrontasjonslinje i relasjon til forvaltningen.

Et annet vesentlig vitne er kontorleder i Valhalla Verksted A/S Kirsten von Kirchbach. Hun begynte i verkstedet i 1983 med forefallende kontorarbeid, men ble kontorleder fra etableringen av verkstedet som et A/S fra 1991. Hun er direkte underlagt daglig leder og produksjonsleder.

Vitnet forklarte at det var prima å arbeide for A. Han satte seg inn i alt, men det hendte man var uenig. Selv om det kunne være noe "sutring" iblant - dog ikke noe konkret - oppfattet vitnet samarbeidet med arbeidslederne godt. Vitnet hadde imidlertid en underliggende følelse av at arbeidslederne ville holde seg inne med Kvitli.

Vitnet mente at med alle de oppgaver som kom fra styret, ble det stilt umenneskelige krav til A som en sykemeldt person. Hun mente at A åpenbart bare var et kvart menneske i sin sykdomsperiode. Vitnet mente også at As forhold til de yrkeshemmede var bra. Ingen var redd for A.

Etter at Kvitli har overtatt som leder av selskapet er stilen lagt om. Før var det mer omsorg, nå er det i langt større grad lagt vekt på inntjening, produksjon og salg.

En sentral person for vurdering av påstanden om inkompetanse og manglende samarbeidsevne hos A er pensjonist, tidligere produksjonsleder ved Valhalla Verksted A/S, vitnet Gunnar Pedersen. Han er utdannet møbelsnekker og var sjef for et snekkerverksted i 19 år med ca 50 ansatte. Han begynte i Valhalla Verksted i 1986 som arbeidsterapeut og ble produksjonsleder ved omorganisering av selskapet i 1991. Alle arbeidslederne var faglig direkte underlagt produksjonslederen. Vitnet uttalte at arbeidsdelingen med A fungerte meget bra. A satte samarbeid og det å følge regelene høyt. Problemet lå i forhold til styret fordi styret ikke var villig til å følge retningslinjene og reglene for Valhalla Verksted A/S. A kjørte "straight" men det falt ikke i god jord hos styret som ikke tok hensyn til regelverket, og da må det bli en konfrontasjon.

Vitnet forklarte at Kvitli styrte på en "utrolig" måte, han hadde ikke tillit til daglig leder, og det første Kvitli gjorde var å "skyte på" A som ikke engang skulle få lov å ta med en protokolltilførsel. Vitnet har ikke opplevd at A ikke har innrettet seg etter styrets vedtak. Også vitnet følte at han ikke greide samarbeidet med Kvitli og måtte slutte etter 3 måneder. Da ble han sykemeldt. Vitnet skjønte at det aldri ville gå. Kvitli begynte å gi ordrer rett til formennene, noe produksjonslederen opplevde på et møte hvor alle var tilstede og oppdraget gikk ut på lakkering. Vitnet mente også at den oppbakking Kvitli har fått fra arbeidsledernes side ikke er reell og viste til at en av arbeidslederne - Kvernli - hadde sagt at hvis han ikke skrev under, ville han bli presset ut. Også Thomas Nørstebø sa han hadde skrevet under, men at han ikke visste hva han hadde skrevet under på.

Også vitnet Vidar Myrvold, daglig leder i SIVI Agenturer A/S, tidligere også daglig leder i SAMSALG A/S, har understreket det meget gode samarbeide han har hatt med A, som han også mente var en god forhandler på selskapets vegne. Ordren på de 3.000 skap var spesiell og den ville aldri blitt plassert i Valhalla Verksted A/S hvis man ikke hadde kunnet stole på bedriften. Vitnet har også understreket at ved en eventuell forsinkelse av leveransen ville det økonomiske ansvar slik som fremgår av brev fra SIVI Agenturer A/S av 9. juni 1993 ikke blitt gjort gjeldende.

Vitnet Myrvold hadde ikke tillit til Kvitli. Et mønster i samarbeidet med ham var at Kvitli kunne sitte i et møte og si en ting og etterpå gjøre noe helt annet. Vitnet viser til tvisten om mønsterbeskyttelse av produktene og forlengelse av samarbeidsavtalen.

Arbeidsleder ved Valhalla Verksted, vitnet Kjell Syvertsen, som har vært ansatt fra 1986, var vararepresentant og senere medlem i styret. Han uttalte at A hadde betegnet styret som en gjeng "idioter" og sa også at de var dumme. Men vitnet erfarte at folkene i styret var brukelige. Vitnet uttalte at As kontakt med de ansatte var veldig dårlig, men selv har ikke vitnet hatt noen konflikt med A. Vitnet bekreftet også at han har sagt at han ikke har noe å bebreide A for.

Når det gjelder tillitsmannsutvalgets brev av 06.01.1994 om den såkalte budsjetthåndbok for Valhalla Verksted A/S, hvor styret kritiseres for å sette budsjettet ut i livet uten at tillitsmannsutvalget er informert på forhånd, sier vitnet at han følte seg presset av produksjonsleder Pedersen og A til å skrive under.

Vitnet, arbeidsleder fra 1987 ved Valhalla Verksted A/S, Knut Kvevik, mente det kom lite ut av det møtet A hadde med arbeidslederne. Han synes A gikk unødig hardt frem overfor de yrkeshemmede og nevnte et eksempel hvor en yrkeshemmet hadde glemt brillene. Vedkommende ble fjernet med makt av A og nektet å møte før vedkommende hadde med seg briller.

Vitnet sier han ventet 2 dager med å skrive under henstillingen om å fjerne A. Dette gjorde han p.g.a. sakens alvorlighet, men nekter for å være presset til skrive under.

Vitnet, Edmund Svanes, undervisningsinspektør, tidligere styreleder i Valhalla Verksted A/S og p.t. styremedlem, ble vinteren oppringt fra varaordføreren i Kristiansand og bedt om å gå inn som styremedlem. Samtidig stod Kr. Folkeparti på tur til å ha styreledervervet, hvilket han under tvil tok på seg. Han var i begynnelsen positiv til A men registrerte fort at styremøtene ikke var som vanlig, idet det stadig var krangel fra As side visa-vis Kvitli og Hansen. De to sistnevnte ble baktalt av A på tomannshånd. Vitnet var stadig opptatt av at man skulle bruke mer til velferd men fikk ikke gjennomslag for dette. Vitnet påtalte også at innkjøp av en pakkemaskin til 200000,- var dårlig investering når den ikke ble beskjeftiget mer. Vitnet registrerte også at A høsten 1993 var negativ til et hefte om etikk. Det utspant seg også spesielle problemer i forhold til lønn som A var sterkt opptatt av, både på vegne av de ansatte og seg selv. Ifølge tillitsvalgt Håland hadde A forespeilet arbeidslederne høy lønnsstigning. Vitnet pekte også på at de psykisk utviklingshemmede hadde problemer med å få fri når det gjaldt opplæring. Vitnet viste også til at arbeidsleder Håland hadde uttalt at A refererte fra styremøter forhold som var konfidensielle, idet bare referatene skulle gjengis. Vitnet kan ikke konkretisere hva som ble sagt, og han hadde ikke tatt opp dette forholdet med daglig leder.

Vitnet trakk seg fra styreledervervet våren 1994, men fortsatte etter anmodning som styremedlem. Kvitli overtok, og samtidig kom Svein Sagafoss inn som nytt styremedlem. Det varte ikke lenge før det ble krangel mellom A og Sagafoss, en krangel som gikk begge veier. Vitnet mente Kvitli hadde gjort en kjempefin jobb fra første dag han kom inn i Valhalla Verksted A/S, men han kunne også være vanskelig hvis tingene gikk galt eller ble gjort på en uheldig måte. Vitnet så det som en ulykke om A skulle fortsette som daglig leder. Når det gjaldt henvendelsen til advokat Tofte om oppsigelsen, snakket ikke vitnet direkte med advokaten, det gjorde Kvitli.

Vitnet, styremedlem Svein Jarl Sagafoss, kom inn i styret i april 1994 med erfaring som bedriftsleder både fra Norge og utlandet. Vitnet beskriver det første styremøtet som ikke epokegjørende, men de senere styremøter karakteriserer han som uvanlige ved at den daglige leder så og si rutinemessig avga protest. På grunnlag av klare signaler om at statens tilskudd måtte forventes å bli mindre, mente vitnet det var nødvendig å se på budsjettgrunnlaget. Dette ble fra As side oppfattet som om man derved ville gå fra bedriftens mål. Det budsjett som var fremlagt var ikke slik styret ønsket. Styret gjentok hva man hadde bedt om og lignende ting hendte også i andre saker, f.eks. ble det bedt om en vurdering av hva slags arbeidsstyrke bedriften bør ha når det gjelder arbeidsledere. Man ba om en behovsanalyse i 1994, men vitnet husker ikke nærmere når, bare at det hadde sammenheng med budsjettforslag, eventuelt tilskudd i 1995.

Vitnet Sagafoss peker også på at A behersket regelverket og brukte det bokstavelig og noe firkantet i håndhevelsen, men uten å kunne konkretisere eksempler på dette. I tiden hvor A var 50% permittert ble vitnet anmodet om å gå inn i bedriften med 50%. Han fikk da innsyn i forholdene og merket at arbeidslederne var så frustrerte at de knapt kunne ytre seg. Samtlige arbeidsledere klaget etter hvert. Vitnet har også personlig erfaring med at A ikke alltid er i godlynne og hadde opplevd et tilfelle hvor han hadde overhørt et slikt utbrudd overfor andre, men vitnet kjente ikke til bakgrunnen for utbruddet. Episoden fant sted etter at A var oppsagt.

Vitnet mener at det som skjedde med forslag og motforslag i forbindelse med en ny avtale med SAMSALG A/S var så "betent" at As "liv hang i en tynn tråd".

Vitnet Sagafoss uttalte uten forbehold at styret ikke hadde tillit til A og vesentlig for oppsigelsen var at det ikke var mulig å samarbeide med ham. Vitnet var imidlertid ikke oppmerksom på arbeidsmiljøloven nye formulering og erkjenner at det burde vært tatt en slik kontakt med daglig leder som loven sier før oppsigelsen ble vedtatt. Vitnet avsluttet med å understreke at miljøet på bedriften nå er bedre enn noensinne og at alle arbeidsledere er tilfredse.

Vitnet, Marit Undheim, konsulent på Fylkesarbeidskontoret i Vest-Agder, og arbeider spesielt for yrkeshemmede, tidligere ansatt i Valhalla Verksted A/S fra september 1982 til 1989 som avdelingsleder og stedfortreder for A, ble kontaktet av den daværende styreleder Svanes som var fortvilet over forholdene etter å ha vært der en tid. Svanes sa at alle som ikke var enig med A ikke hadde forstått noe. Det samme erfarte vitnet også i forhold til myndighetene. Vitnet understreket at A var opptatt av å få dyktige styremedlemmer, men tonen og gjennomføringen av styremøtene kan ikke sammenlignes med andre styremøter. Vitnet har vært med i 5-6 bedrifter som varareprensentant. Vitnet mente at årsaken til de lange styremøtene - opptil 3 - 4 timer - var at A ville få det som han ville. A var etter vitnets oppfatning altfor opptatt av retningslinjer og regler. Han brukte særlig mye tid på sammensetningen av styret. Vitnet mente at A også tolket regelverket vedrørende reisekostnader for de yrkeshemmede for snevert, men erkjente at det var A som i den konkrete sak fikk medhold av arbeidsmyndighetene.

Når det gjaldt spørsmålet om nødvendigheten av oppsigelse, uttalte vitnet Undheim at arbeidsmarkedsmyndighetene mente det ikke burde skjedd oppsigelse men en omplassering.

Etter den bevisførsel som er foretatt og med spesiell vekt på de vitner som ikke direkte har vært involvert i konflikten, finner ikke retten at det er ført bevis for at A var inkompetent. Retten er enig med ankemotparten i at A burde ha orientert styret om den store ordre på 3.000 skap i 1993 og spesielt om konsekvenser dersom avtalen ble misligholdt. Men dette forhold kan ikke brukes som oppsigelsesgrunn knapt 2 år senere - i allfall ikke med noe vekt av betydning. Retten vil i den forbindelse også vise til at det i styremøtet 20.01.1994 ble vedtatt retningslinjer for informasjon til styret og nye avtaler og at større avtaler må forhandles av styrets forhandlingsutvalg. Retten legger etter bevisførselen til grunn at disse retningslinjer i det vesentlige er overholdt senere.

Retten finner heller ikke å kunne legge noen særlig vekt på det forhold at styret ikke fikk et omarbeidet budsjettforslag så tidlig som ønsket for 1995. Det manglet i den forbindelse ikke på vilje, men evne både fysisk og kapasitetsmessig. Den datamaskin selskapet disponerte var ikke egnet for å produsere den nødvendige bredde på arkene. For øvrig var også A syk med 50%, og styret kunne ikke forvente det samme som fra en 100% frisk daglig leder.

Retten kan heller ikke ut fra bevisførselen legge til grunn mangel på samarbeidsevne i forhold til de ansatte og yrkeshemmede. Retten viser her først og fremst til vitnet, lege Kjetil Bredesen og arbeidsutvalgets referat fra møtet 29.03.1995. Av 10 funksjonærer var det 2 som ønsket og gjennomførte samtaler med daglig leder. Ut fra disse samtalene var det ikke noe ønske om daglig leders nærværelse i produksjonssammenhengen - utover det naturlige forefallende. Referatet vedrørende sak 4/2.95: "Samarbeidsforhold mellom ledelse og noen av arbeidslederne" avsluttes slik: "Arbeidsmiljøutvalget anser overnevnte forhold som ferdigbehandlet og avsluttet."

Retten vil spesielt vise til at dette møtet holdes samme dag som oppsigelsesbrevet sendes fra styrets formann. Bemerkelsesverdig var det også at kun 2 av funksjonærene ønsket samtale med daglig leder. På denne bakgrunn er det særlig oppsiktsvekkende at 8 arbeidsledere skriver under brev av 11.05.1995 til styret hvor det bes innstendig om at oppsigelsen av A blir opprettholdt.

Rettens inntrykk er at styret i svært liten grad har tatt hensyn til og verdsatt alle de forhold som i løpet av relativt kort tid ble avklart og som A stod bak gjennomføringen av. Retten viser i denne forbindelse til Strategiplan for 1994 - 98 som ble vedtatt igangsatt og fulgt opp gjennom 3 arbeidsgrupper og vedtatt av styret 30.11.1994.

Videre viser retten til bedriftshelsetjenesten på bedriften, hvor A følger opp med orientering til arbeidsmiljøutvalget den 07.07.1994 og også med brev til tillitsmannsutvalget.

Retten viser også til det betydelige arbeidet som A utførte i forbindelse med forholdet til SAMSALG A/S. Så sent som den 23. februar i 1995 gis administrasjonen i oppdrag å forhandle frem en avtale. Etter tidligere vedtak var det styrets forhandlingsutvalg som skulle stå for slike forhandlinger.

Videre vil retten også bl.a. peke på den ros kommunerevisjonen gir administrasjonen for grundig rapportering. Det forslag styret selv har kommet med, mener kommunerevisjonen er for omfattende i forhold til selskapets størrelse.

Disse eksemplene viser at A positivt og aktivt fulgte opp prioriterte arbeidsoppgaver i selskapet. På den annen side synes det helt klart at det etter hvert har "skåret seg" fullstendig i forholdet daglig leder og styret - i alle fall slik Kvitli og øvrige styremedlemmer ser det. For retten virker det som disse samarbeidsproblemer i særlig grad er personavhengig og først og fremst har gjort seg gjeldende med Kvitli som styreformann. Retten vil i den forbindelse vise til at den første styreleder, Wenche Olsen, ikke opplevde samarbeidsproblemer med A. Retten ser det også slik at en del av de problemer styreleder Svanes opplevde, skyldtes at han overtok ledervervet uten noen spesielle faglige forutsetninger for å lede en slik bedrift. Kvitli derimot er en faglig sterk person, men samtidig er det rettens inntrykk at han vil drive bedriften etter mer forretningsmessige prinsipper enn A mener instruksen for daglig leder og A-etatens retningslinjer for bedriften hjemler.

Når det som her ikke bare var faglig uenighet om retningslinjene for denne spesielle bedrift, men man på den ene side også hadde en daglig leder som er blitt karakterisert som sta, og samtidig en styreleder som var kjent for en stil fra det politiske system som gikk på konfrontasjonslinje i forhold til forvaltningen, har retten ikke vanskelig for å forstå at det kunne oppstå kollisjoner og problemer som på sikt måtte virke hemmende for virksomheten. Men retten mener bestemt at disse problemer ikke var av en slik dimensjon og heller ikke hadde slike umiddelbare økonomiske konsekvenser at man kunne unngå å gi A den behandling han som daglig leder er sikret etter arbeidsmiljøloven. Spesielt er det kritikkverdig at styret ved styrets formann ikke sørget for at man valgte en slik fremgangsmåte som en konsultert advokat hadde gitt råd om. Det er videre kritikkverdig at styret ikke har tatt hensyn til at A i den aktuelle tidsperiode var sykemeldt.

Retten er etter en samlet vurdering av alle de forhold som er tatt opp og belyst, ikke i tvil om at det her foreligger en usaklig og dermed ugyldig oppsigelse av A. Spesielt legger retten vekt på at arbeidsmiljøloven bestemmelser ikke er fulgt, samt at klar advarsel ikke på forhånd er meddelt, men retten mener det heller ikke foreligger tilstrekkelig bevis for styrets begrunnelse angående inkompetanse og manglende samarbeidsevne.

Rettens medlemmer er enig i denne konklusjon, men meddommer, daglig leder Lillian Råd Herlofsen, vil imidlertid understreke nødvendigheten av at det består tillit mellom styret og daglig leder. Slik forholdene etterhvert utviklet seg mellom styret og daglig leder måtte det på sikt gå ut over bedriften og alle ansatte. I en slik situasjon er det den daglige leder og ikke styret som må vike plass. Når meddommer Herlofsen likevel er enig i domsresultatet er det fordi styret har begått saksbehandlingsfeil og ikke gitt A den behandling han hadde krav på etter arbeidsmiljøloven og rettspraksis.

Angående erstatning - oppreisning.

A har lagt ned påstand om erstatning fastsatt etter rettens skjønn oppad begrenset til kr 120000,-. Ankemotparten har for sin del hevdet at det ikke er grunnlag for å gi erstatning i nærværende sak.

Hjemmelen for erstatning er arbeidsmiljøloven §62. Her er det fastsatt at erstatningen fastsettes til det beløp som retten under hensyn til det økonomiske tap, arbeidsgiverens og arbeidstakerens forhold og omstendighetene forøvrig finner rimelig. Retten er således ikke bundet til det økonomiske tap slik som ved skadeserstatning. Også ikkeøkonomiske forhold skal tas i betraktning. Derfor er erstatning kalt billighetserstatning, jr. Friberg 437/438.

Det er enighet om at As lønn var kr 237.000 pr. år. I 14 måneder har han mottatt ca kr 4500,- mindre pr. måned, dette utgjør kr 63000,-. Det resterende beløp, kr 57000,-, er krevet som oppreisning samt til dekning av fremtidig inntektstap.

Den usaklige og ugyldige oppsigelse har etter rettens oppfatning vært en betydelig belastning på A. Det er også klart at når oppsigelsen er kjent ugyldig, vil erstatningen omfatte krav for lønn som om han ikke var fratrådt, men med eventuell justering for annen inntekt i fraværstiden. Slik inntekt har ikke A hatt. Det er også usikkert om han får arbeide igjen. A selv ser mørkt på utsiktene utfra den alder han nå er kommet opp i og ut fra det markedet kan tilby. Under enhver omstendighet mener retten at et erstatningskrav her begrenset til kr 120000,- totalt sett er meget rimelig. Retten finner at det passende bør gis kr 40000,- i oppreisning, og det resterende beløp er da dekning for det faktiske tap A har hatt i fjorten måneder og for en del av det tap han vil ha i tiden fremover.

Saksomkostninger

As anke har ført fram, og Valhalla Verksted A/S har tapt saken fullstendig for lagmannsretten. I medhold av tvistemålsloven §180 annet ledd, jfr. §172 første ledd må Valhalla Verksted AS da pålegges å erstatte A hans saksomkostninger for lagmannsretten, idet betingelsene for å bringe tvistemålsloven §172 annet ledd til anvendelse ikke finnes å være til stede.

As omkostninger for lagmannsretten er av prosessfullmektigen oppgitt til ialt kr 96993,-. Advokatens salærkrav er kr 87000,-, mens utgifter til ankeutdrag er oppgitt til kr 3000,- og reiseutgifter for vitner til kr 6993,-. Salærkravet kan synes noe høyt, men da As prosessfullmektig var ny for lagmannsretten og det forberedende arbeid utvilsomt har vært tidkrevende, samtidig som ankemotpartens prosessfullmektig ikke har gjort innsigelser mot omkostningsoppgaven, legges denne til grunn. Valhalla Verksted A/S pålegges således å betale det samlede beløp kr 96993,- til A.

Som det fremgår foran, tapte A saken fullstendig for byretten, og han ble der pålagt å erstatte Valhalla Verksted AS dets omkostninger med ialt kr 86258,-. Etter det resultat lagmannsretten er kommet til i matriell henseende, finnes imidlertid Valhalla Verksted AS også å måtte pålegges å erstatte A noen del av hans omkostninger for byretten, omkostninger som beløp seg til ialt kr 106265,-. Herav var kr 73000,- advokatsalær i forbindelse med hovedsaken, kr 5389,- reise- og oppholdsutgifter for advokaten, kr 3276,- utgifter til utdrag m.v. og kr 6150,- utgifter til vitner. Endelig var kr 18000,- advokatsalær i forbindelse med begjæring om fratredelseskjennelse og kjæremål over samme. Innsigelser mot omkostningsoppgaven vites ikke å være gjort.

En del av de omkostninger som A hadde for byretten, må henføres til behandlingen av krav som han ikke har opprettholdt for lagmannsretten. Kravene gikk på rett til gjeninntreden i stilling og en erstatning stor inntil kr 1200000,- for det tilfelle at kravet om gjeninntreden ikke førte fram. Dertil kommer at Valhalla Verksted A/S fikk medhold av byretten i at A måtte fratre sin stilling under hovedsakens behandling, samt at As kjæremål over byrettens kjennelse for så vidt ikke førte fram. Både byretten og lagmannsretten bestemte at spørsmålet om omkostninger ved denne del av saken skulle utsettes til avgjørelse i hovedsaken.

Hensett til det resultat lagmannsretten for øvrig er kommet til, finner den at Valhalla Verksted A/S i medhold av tvistemålsloven §180 annet ledd, jfr. §174 annet ledd bør pålegges å erstatte A kr 60000,- av de omkostninger han hadde for byretten. Det er da lagt til grunn at hver av partene bør dekke sine egne omkostninger ved behandlingen av fratredelseskjennelsen, og det er videre sett hen til at spørsmålet om oppsigelsens gyldighet var det vesentlige og mest tid- og arbeidskrevende under byrettens behandling av hovedsaken.

Dommen er enstemmig.

Det bemerkes at domskonferanse ble holdt umiddelbart etter ankeforhandlingens avslutning og at domsresultatet da ble fastlagt. Når dommen først avsies nå, skyldes det dels at dommerne har vært opptatt med andre oppgaver og dels at enkelte har avviklet ferie.

Domsslutning:

1. Oppsigelsen av A er ugyldig.

2. Valhalla Verksted A/S betaler til A kr 120.000,- - kroneretthundreogtjuetusen - som erstatning.

3. Valhalla Verksted A/S betaler til A kr 156.993,- - kroneretthundreogfemtisekstusennihundreognittitre - til dekning av saksomkostninger for byretten og lagmannsretten.

4. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.