LA-1996-1252

Instans:	Agder lagmannsrett - Kjennelse
Dato:	1997-08-29
Publisert:	LA-1996-01252
Stikkord:	Strafferett
Sammendrag:
Saksgang:	Kristiansand byrett - Agder lagmannsrett LA-1996-01252 M
Parter:	Ankende part: A (Forsvarer: Advokat Christian Wiig). Ankemotpart: Den offentlige påtalemyndighet (Aktor: Statsadvokat Kjell Boye). Ankede part: Den offentlige påtalemyndighet. Ankemotpart: A.
Forfatter:	Lagdommer Per Holtar Evensen, kst. lagdommer Jahn Mydland, byrettsjustitiarius Dag Carlstedt, med meddommere
Lovhenvisninger:	Straffeloven (1902) §233, §39, §56, §145, §257, Straffeprosessloven (1981) §344

Statsadvokatene i Agder har 23. februar 1996 satt A, født xx.xx.1958, under tiltale ved Kristiansand byrett for overtredelse av

"Straffeloven §233 første ledd for å ha forvoldt en annens død.

Grunnlag:

Fredag 25. august 1995 i tidsrommet ca kl. 13.45 - 14.15 i ...veien 9 i X, slo han B flere ganger i ansiktet og på kroppen, samt strammet/knyttet et nylontau rundt halsen hennes. B døde av kvelning."

I tiltalebeslutningen var anført:

"Det vil bli nedlagt påstand om bemyndigelse til å anvende sikringsmidler i medhold av straffeloven §39 nr. 1 a - f for et tidsrom av inntil 5 - fem - år.

Tiltalebeslutningen er tatt ut etter ordre fra riksadvokaten."

Kristiansand byrett avsa den 17. september 1996 dom med slik domsslutning:

1. "A, fnr. - - - - 58, dømmes for: 1 overtredelse av straffeloven §233 første ledd.

Det straffbare forhold fant sted 25.08.1995.

Straffen fastsettes til fengsel i 9 - ni - år.

Det gjørs fradrag i straffen med 392 - trehundreognittito - dager for utholdt varetekt frem til og med idag.

2. Sikring idømmes ikke.

3. A dømmes til å betale oppreisning til C med kr 150000,- - etthundreog- femtitusenkroner - som forfaller til betaling 14 - fjorten - dager etter at dommen er forkynt."

A har 23. september 1996 påanket byrettens dom til Agder lagmannsrett. Hans anke gjaldt straffutmålingen.

Etter ordre fra riksadvokaten har statsadvokatene i Agder påanket byrettens dom til lagmannsretten for så vidt gjaldt byrettens avgjørelse av sikringsspørsmålet.

Lagmannsretten har 10. oktober 1996 henvist begge anker til ankeforhandling.

Ankeforhandling er holdt i Tinghuset i Kristiansand 25. - 28. august 1997. A møtte sammen med sin nye forsvarer, advokat Christian Wiig, og avga forklaring. Som aktor møtte statsadvokat Kjell Boye. Som sakkyndige oppnevnt av retten møtte avd.overlege Olaf Bakke, lege Tor Gamman og førsteamanuensis Hans Jacob Stang, sistnevnte med noe utvidet mandat i forhold til det han hadde hatt ved sakens behandling i byretten. Gamman var til stede under hele ankeforhandlingen, mens Bakke og Stang var til stede under deler av samme, dette i forståelse mellom aktor, forsvarer og retten. Alle de sakkyndige avga forklaring i tilknytning til tidligere avgitte skriftlige erklæringer. Det ble avhørt ialt 17 vitner, hvorav 2 pr. telefon. Dokumentasjon skjedde slik rettsboken viser.

A er født i 1958, har bostedsadresse ...vei, Y, er skilt og forsørgelsespliktig overfor fire barn. A har gjennomgått 9-årig grunnskole og har gått ett år på maskinistaspirantskole, det siste uten å avlegge noen eksamen. Etter å ha hatt skiftende arbeid gjennom en del år, arbeid som dels tok slutt etter konkurs og innskrenkninger hos arbeidsgiverne. Fra 1986 til 1995 har A vært ansatt i et firma som har drevet vedlikeholdsarbeid på oljeinstallasjoner i Nordsjøen. Han har arbeidet med maling og sandblåsing, og etter å ha gjennomført diverse kurs og å ha skaffet seg forskjellige sertifikater, har han vært arbeidsleder/bas. I perioder hjemme fra Nordsjøen har A hatt arbeid på land, bl.a. som drosje- og lastebilsjåfør. A har oppgitt sin bruttoinntekt i 1994 til ca kr 400000,-. Noen formue har han ikke.

A er ikke tidligere straffedømt. I 1977 fikk han påtaleunnlatelse for forsøk på overtredelse av straffeloven §257, mens han i 1994 ble ilagt en bot stor kr 3000,- for overtredelse av straffeloven §145 litra a nr. 1.

A har vært holdt i varetekt siden 25. august 1995, men gikk over på foregrepet soning med virkning fra og med 3. oktober 1996. Varetektsfradraget utgjør således 407 dager.

A domfelles for overtredelse av straffeloven §233 første ledd ved å ha forholdt seg som beskrevet i tiltalebeslutningen. Når det gjelder selve hendelsesforløpet, legger lagmannsretten i likhet med byretten følgende til grunn:

Torsdag den 24. august 1995 var A på Bs bopel. I en krypkjeller under hennes leilighet koblet han da et biapparat på Bs telefonlinje, noe som gjorde det mulig for ham å avlytte samtaler på denne.

Noe utpå dagen den 25. august 1995 vendte A tilbake til Bs bopel. Her løftet han først av biapparatet i krypkjelleren, og han fikk da overhøre en samtale mellom B og en bekjent av henne, D. Under denne ga sistnevnte bl.a. uttrykk for at B ikke behøvde å la A få se det barn de to hadde sammen, sønnen E, som den gang var ca 11 mnd. Dette ble begrunnet med at A ikke hadde påtatt seg farskapet til barnet.

Etter å ha overhørt nevnte samtale, gikk A til inngangsdøren til Bs leilighet som lå i 4. etasje i en 5 - etasjes boligblokk. B kom da i vinduet og ga uttrykk for at hun ikke ville slippe ham inn. A var så ute på bakken og hentet en stein. Med denne slo han ut glasset i ytterdøra, hvoretter han stakk handa inn og vred om nøkkelen på innsiden. Han kom derved inn i et mindre vindfang. Fra dette førte en ny låst dør inn til leilighetens gang. Døra hadde en stor glassrute som A sparket ut og tok seg inn igjennom. Herunder ble han påført store kuttskader, bl.a. ble flere sener kuttet av ved hans ene ankel, og han fikk betydelige blødninger.

Innenfor sistnevnte dør, i leilighetens gang, påtraff A B som sto utenfor døra til det soverom der E nå lå. Ifølge A tildelte han her B ett slag i ansiktet. På grunnlag av den rettsmedisinske erklæring som er fremlagt, må det imidlertid legges til grunn at han slo henne flere ganger både mot hodet og kroppen, dette før han sluttelig fant et tynt tau, maken til det som var nyttet til barnesikring på et framskap i stua, som han surret to ganger rundt B hals og strammet til med en kjerringknute. Det sist nevnte medførte ifølge obduksjonsrapporten at B døde av kvelning. Da hun ble funnet av sin far som kom til leiligheten hennes ved 17-tiden, var hun allerede død. Hun lå da på ryggen med hodet inn mot nevnte framskap en del meter innenfor der hun første gang ble slått.

Etter at det nevnte hadde skjedd, forlot A leiligheten med E på armen og kjørte til legevakten i X. Her ble han tatt hånd om før han ble sendt til Vest-Agder sentralsykehus med ambulanse, dette for å få behandling for kuttskadene i benet. E ble fra legevakta sendt hjem til en slektning av A i drosje. Da A senere på kvelden ble pågrepet av politiet på sentralsykehuset, nektet han å tro at B var drept.

Det ligger i Kristiansand byretts avgjørelse av skyldspørsmålet som ikke er påanket, at A, da han forholdt seg som foran beskrevet, ikke var bevisstløs i rettspsykiatrisk og strafferettslig forstand, og at han handlet forsettlig. Det er på det rene at A på gjerningstiden var edru.

På bakgrunn av de inngitte anker tilligger det lagmannsretten å ta stilling til hvilken straff A skal idømmes og å avgjøre hvorvidt han skal idømmes sikring eller ikke. Lagmannsretten skal for så vidt bemerke:

A har vært undergitt judisiell observasjon av 3 sakkyndige. Etter å ha vært oppnevnt av Kristiansand byrett og å ha utført sitt arbeid, avga først lege Olaf Bakke og lege Tor Gamman, begge spesialister i psykiatri, rettspsykiatrisk erklæring 26. november 1995. De konkluderte da med at A ikke hadde vært sinnsyk hverken på gjerningstiden eller under observasjonen, at han ikke var bevisstløs på tiden for de påklagede handlinger, at han da heller ikke led av forbigående sterk nedsettelse av bevisstheten, og at A led av mangelfullt utviklede og varig svekkede sjelsevner.

Til nevnte erklæring bemerket den rettsmedisinske kommisjon 20. desember 1995 at den ikke så bort fra at A kunne ha hatt forbigående sterk nedsatt bevissthet i gjerningsøyeblikket, dette på grunn av sterk emosjonell opphisselse.

Den 5. desember 1995 innga Bakke og Gamman en tilleggserklæring der de redegjorde for diverse supplerende undersøkelser som hadde vært gjennomført og var hensyntatt ved utformingen av deres opprinnelige erklæring, men som ikke var nevnt i denne.

Tilleggserklæringen foranlediget ingen merknad for den rettsmedisinske kommisjons side.

Under henvisning til at Bakke og Gamman i sin erklæring hadde uttalt at de ikke kunne utelukke at A på gjerningstidspunktet hadde forbigående sterkt nedsatt bevissthet, imøtekom Kristiansand byrett As forsvarers begjæring om oppnevnelse av nok en sakkyndig til å vurdere og uttale seg om As bevissthetstilstand og graden av en eventuell bevissthetsforstyrrelse på tiden for de påklagede handlinger. Førsteamanuensis dr.med. Hans Jakob Stang, også denne spesialist i psykiatri, ble oppnevnt og avga erklæring 26. februar 1996. Han konkluderte da med at A på gjerningstiden hadde vært i en tilstand av forbigående sterk nedsettelse av bevisstheten.

Under hovedforhandlingen for byretten fastholdt de 3 sakkyndige foran nevnte konklusjoner, dog således at Bakke og Gamman, på grunnlag av As egen forklaring og annen bevisførsel for byretten, ikke fant å kunne opprettholde sin konklusjon om at A led også av varig svekkede sjelsevner, en konklusjon som var trukket på grunnlag av hva de tidligere hadde lagt til grunn når det gjaldt As forhold til alkohol.

De samme sakkyndige har alle vært oppnevnt også for lagmannsretten; Hans Jakob Stang nå med utvidet mandat til å foreta en judisiell observasjon. Han har avgitt sin skriftlige erklæring 10. februar 1997.

De sakkyndige har vært til stede under ankeforhandlingen og avgitt forklaring i tilknytning til sine skriftlige erklæringer. Herunder har de alle konkludert med at A er en person med mangelfullt utviklede sjelsevner, mens det er uenighet om hvorvidt A på tiden for de påklagede handlinger led under en forbigående sterk nedsettelse av bevisstheten. Stang har konkludert med at dette var tilfellet og skyldtes sterk affekt, en tilstand som sannsynligvis besto fra det øyeblikk A forserte den indre døra, og i alle fall fra det tidspunkt han slo til B. Bakke og Gamman har på sin side konkludert med at en forbigående sterk nedsettelse av bevisstheten ikke forelå, men har i sine premisser uttalt at dette ikke sikkert kan utelukkes dersom "tiden for de påklagede handlinger" begrenses til de kritiske sekunder eller minutter som hengikk fra As møte med B i gangen og slag mot henne der til han bar sønnen ut av leiligheten. De har uttalt at A i dette tidsrom ganske visst hadde betydelig nedsatt bevissthet som følge av sterk affekt/sterkt raseri, men at det ikke foreligger tilstrekkelig sikre holdepunkter for i en rettspsykiatrisk erklæring å konkludere med forbigående sterk nedsettelse av bevisstheten.

Aktor har i sin prosedyre gitt uttrykk for at det må legges til grunn at A på gjerningstiden led av forbigående sterk nedsettelse av bevisstheten, og da tvil også i denne sammenheng skal komme tiltalte til gode, har lagmannsretten med utgangspunkt i de sakkyndiges erklæringer kommet til samme resultat. A har helt fra først av fastholdt sin forklaring om at han intet husker av hendelsesforløpet i tiden fra han tildelte B ett slag og til han sto utenfor leiligheten med E på armen. Denne forklaring er ikke nødvendigvis riktig, men mye kan tilsi at han faktisk ikke har noe erindringsbilde fra dette tidsrom, dette som følge av meget sterk affekt. A hadde på gjerningstiden vært sykemeldt noen tid, han var svært deprimert og psykisk langt nede, samtidig som han ga uttrykk for selvmordstanker. Sent på kvelden den 24. august ble han av sin venninne og sin datter tatt med til legevakta, og på formiddagen drapsdagen var han hos psykolog. Begge steder fantes han å være behandlingstrengende uten at innleggelse i psykiatrisk sykehus fantes nødvendig. Hans tilstand må ihvertfall et stykke på vei sees i sammenheng med bruddet med B. De to som tidligere hadde vært samboere, bestemte seg, etter at A hadde fått en ny venninne, for igjen å flytte sammen. A gikk igang med oppussing av leiligheten der de skulle bo sammen med E og As tenåringsdatter F. Da dette arbeidet var godt igang, knyttet B kontakt med en annen mann, og 2 - 3 dager før drapsdagen fikk A beskjed om at det ikke lenger var aktuelt for B å flytte sammen med ham. I den helsemessige situasjon A den gang var, må dette antas å ha gjort ham både skuffet og sint, og da han oppsøkte B bopel drapsdagen, angivelig for å se E en siste gang før han tok sitt eget liv, og der først fikk høre at han ikke skulle få møte E mer, og deretter fikk beskjed om at han ikke fikk slippe inn, må dette antas å ha bragt ham i sterk affekt. At dette var tilfellet, sannsynliggjøres i særlig grad av det at han ikke synes å ha enset det faktum at han under knusing av glasset i entredøra og forsering gjennom denne ble påført en skade som nødvendigvis måtte medføre store blødninger og svært betydelige smerter. For A med hans karakteregenskaper kan affekten meget vel ha blitt så sterk at den medførte forbigående bevissthetsnedsettelse som nevnt i straffeloven §56 nr. 1 litra b.

Når det dernest gjelder de sakkyndiges sammenfallende konklusjoner om at han lider av mangelfullt utviklede sjelsevner, har A gjennom sin forsvarer tilkjennegitt at han ikke bestrider riktigheten av disse.

De sakkyndiges konklusjoner om mangelfullt utviklede sjelsevner er trukket på grunnlag av anerkjente psykologiske tester og kliniske undersøkelser. Testene har vist at A ligger høyt på skalaen som kalles psykopatiske avvik og på skalaen som kalles sosial hypomani. Også på den såkalte løgnskalaen har han et økt vekttall. Psykologen som har gjennomført testene, har konkludert med at resultatene av disse indikerer karakterpatologi, dvs. avvik eller personlighetsforstyrrelse. De sakkyndige har sett hen til at A vokste opp under belastende psykososiale forhold med noe trusler, vold og omsorgssvikt. As selvfølelse og selvbilde, samt sosiale funksjoner er funnet å ha vært dårlig. Hans adferd var risikopreget, og det forekom ihvertfall ved en anledning en noe dramatisk konfrontasjon mellom A og hans far der en kniv var inne i bildet. As første 10 år i arbeidslivet var preget av ustabilitet, mens hans de siste 10 år har fungert godt og oppnådd lederoppgaver. Ifølge de sakkyndige har A i sine seksuelle forhold utvist noe hensynsløshet og også gått til lovovertredelser i form av avlytting hos tidligere ektefelle ved et par anledninger og nå sist hos B. Mens A i bl.a. arbeidsmessig sammenheng har virket rolig, høflig og grei, har han i provoserende situasjoner overfor nærstående vist voldelige tendenser. Etter eget sigende som de sakkyndige har lagt vekt på, oppfører A seg angivelig "kaldt", samtidig som følelsene er meget sterke inne i ham.

De faktiske forhold som er hensyntatt av de sakkyndige og det bilde de på dette grunnlag har tegnet av A, samsvarer godt med det som anses godtgjort under ankeforhandldingen og det inntrykk lagmannsretten herunder har fått av A. Da As adferd og psykologiske indre funksjon i barneårene av de sakkyndige klart menes å falle inn under begrepet mangelfullt utviklede sjelsevner, legger lagmannsretten derfor til grunn at han han har en slik lidelse.

Både det forhold at A på tiden for de straffbare handlinger led av forbigående sterk nedsettelse av bevisstheten som ikke skyldtes selvforskyldt rus, og det forhold at han er en person med mangelfullt utviklede sjelsevner kan etter straffeloven §39 gi grunnlag for dom på sikring. Slik dom er imidlertid også betinget av at det på grunnlag av avvikene som her nevnt er fare for at A på ny vil begå en eller flere straffbare handlinger. Etter rettspraksis må det legges til grunn at gjentagelsesfaren må være av kvalifisert art og at den eller de nye straffbare forhold som kan fryktes er av noe alvorligere karakter.

De sakkyndige har av forsvareren vært bedt om å uttale seg om gjentagelsesfaren for As vedkommende. Bakke og Gamman har gitt uttrykk for at denne gjentagelsesfare er klart større enn for folk flest, mens Stang er forstått dithen at han i hvert fall mener at gjentagelsesfaren for As vedkommende ikke er særlig stor.

Ved den nærmere vurdering av gjentagelsesfaren har lagmannsretten delt seg i et flertall og et mindretall.

Flertallet, bestående av de tre fagdommerne og medommerne Andreassen og Larsen, har kommet til at gjentagelsesfaren ikke er av slik kvalifisert art at den kan begrunne dom på sikring. Det er ved denne vurdering sett hen til at A som nå er 39 år, ikke tidligere er straffedømt, og til at de episoder som er påpekt for å underbygge at han tidligere har reagert med aggresjon og vold, dels er dårlig belyst og dels har vært resultat av sterk provokasjon. Det siste må i hvert fall sies å ha vært tilfelle ved den anledning han skal ha rettet en kniv mot sin far, men ikke brukt den. Dette skjedde etter det opplyste enten ved en anledning da A, etter hjemkomst fra kveldsarbeid, smørte seg en brødskive på kjøkkenbenken og da av sin far ble nektet å spise disse fordi det da ikke var tid for noe måltid. Av faren ble brødskivene med leverpostei i stedet klint ned i gulvet. Episoden med kniven kan også referere seg til en anledning da As sterkt berusede far med haglegevær i hånd truet med å drepe hele familien. For øvrig er det fra As side erkjent at han ved en anledning slo til en fetter av seg etter at denne overfor andre hadde røpet at A drev med avlytting av sin ektefelle. Det at A under en ferietur til Tyrkia slo igjen en balkongdør slik at glasset i denne knustes, kan vanskelig underbygge påstand om fare for gjentagelse av straffbare handlinger. Flertallet har også sett hen til at den alvorlige forbrytelsen som A nå domfelles for, ble begått i en spesiell livssituasjon der flere kvinner og sterke følelser var involvert, en situasjon som A selvforskyldt var kommet opp i, men som når det først hadde skjedd, var vanskelig. Endelig har flertallet antatt at den fare for gjentagelse som ellers måtte foreligge, vil være redusert etter at A som intelligensmessig fungerer godt, har sonet en lengre fengselsstraff og herunder har fått og forhåpentligvis vil få hjelp til å bearbeide sine psykiske plager.

Lagmannsrettens mindretall, meddommerne Verdal og Rennestraum, har på sin side funnet at gjentagelsesfaren er av slik kvalifisert art at dette vilkår for avsigelse av sikringsdom er oppfylt. De har også kommet til at dette bør gjøres. Mindretallet har vurdert de samme momenter som flertallet, men funnet å måtte trekke en annen slutning av dette.

Under dissens som foran nevnte blir påtalemyndighetens anke over byrettens avgjørelse av sikringsspørsmålet å forkaste.

Den samlede lagmannsrett har dernest kommet til at også As anke over straffutmålingen må forkastes, og den skal for så vidt bemerke:

Den drapshandling A dømmes for er funnet å være begått under forbigående sterkt nedsatt bevissthet som ikke var en følge av selvforskyldt rus. Etter straffeloven §56 nr. 1 b foreligger det da mulighet for å fastsette en straff lavere enn minimumsstraffen på 6 år. Dette finnes det imidlertid ikke grunnlag for å gjøre her, dertil er As forbrytelse objektivt sett altfor alvorlig og straffverdig, en forbrytelse som ikke minst ut fra almenpreventive hensyn krever en meget sterk reaksjon. Ut fra de hensyn som ligger bak nevnte lovbud og ut fra det som følger av rettspraksis, må derimot den sterke nedsettelse av As bevissthet på gjerningstiden anses som en formildende omstendighet, noe som gjøres i det følgende.

Den grufulle måte drapet ble begått på, mot en forsvarsløs og vettskremt kvinne, og over noen tid, er av lagmannsretten ansett som klart skjerpende omstendigheter, dette til tross for den før nevnte bevissthetsnedsettelse som forelå i hvert fall under deler av hendelssforløpet. Som gjort av byretten er det i skjerpende retning også i noen grad funnet riktig å se hen til As forutgående opptreden overfor B, en opptreden som var både kontrollerende og dominerende, og som i hvert fall ved en anledning innebar voldsutøvelse. Disse forhold ga godt grunnlag for den frykt B måtte føle da A ankom hennes bopel drapsdagen. Noe uttrykk for anger eller beklagelse har det vært vanskelig å spore hos A.

Etter en samlet vurdering av det foran nevnte har lagmannsretten funnet at den av byretten fastsatte straff på 9 års fengsel er passende og ikke under noen omstendighet står i misforhold til As straffbare handling, jfr. straffeprosessloven §344. As anke over straffutmålingen blir derfor å forkaste.

Saksomkostninger er ikke påstått og idømmes ikke.

Når bortses fra dissensen for så vidt gjelder behandlingen av spørsmålet om sikring, er kjennelsen enstemmig.

Slutning:

As anke over straffutmålingen og den offentlige påtalemyndighets anke over avgjørelsen av spørsmålet om sikring i Kristiansand byretts dom av 17. september 1996 forkastes.

Ved straffens fullbyrdelse fragår 407 - firehundreogsju - dager for utholdt varetekt.