LA-1996-1309

Instans:	Agder lagmannsrett - Dom
Dato:	1997-08-21
Publisert:	LA-1996-01309
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Aust-Agder jordskifterett Nr: 92-32 - Agder lagmannsrett LA-1996-01309 A. Anke nektet fremmet for Høyesterett, se HR-1998-00038K .
Parter:	Ankende part: Georg Bjørndal (Prosessfullmektig: Advokat Torgeir Helle). Ankemotpart: Gunnar Abusdals bo, Lina Hansen (Prosessfullmektig: Advokat Helge Wigemyr).
Forfatter:	Lagdommer Inge Hobæk, formann. Kst. lagdommer Tormod Rafgård. Ekstraord. lagdommer Håkon Børresen
Lovhenvisninger:	Laksefiske- og innlandsfiskeloven (1964), Jordskifteloven (1979) §2, Lakse- og innlandsfiskloven (1992), Tvistemålsloven (1915) §101, §172, §180, §433, §76

Saken gjelder fiskerettigheter i elvestrekninger i Otra og Dåselva i Evje og Hornnes kommune.

Aust-Agder jordskifterett avsa 03.06.96 dom med slik domsslutning:

1. "Fisket på gnr. 7 er eit fellesfiske der følgjande eigedomar har andel: gnr. 7 bnr. 1, gnr. 7 bnr. 6 og gnr. 7 bnr. 14.

2. Dei ulike bruka sine andelar i fisket er: gnr. 7 bnr. 1 har 43.9%, gnr. 7 bnr. 6 har 50% og gnr. 7 bnr. 14 har 6.1%."

Omkostningene ble fordelt forholdsmessig etter prinsippet i jordskifteloven §76 første ledd.

Georg Bjørndal (i det følgende omtalt som Bjørndal), 4670 Hornnes (gnr. 7, bnr. 1) har ved advokat Torgeir Helle påanket dommen til Agder lagmannsrett. Det er anført at jordskifterettens dom er basert på feil bevisbedømmelse og lovanvendelse.

Ankemotpartene; Gunnar Abusdals bo ved Torgeir Abusdal (her omtalt som T. Abusdal), 1322 Høvik og Lina Hansen (her omtalt som L. Hansen), 4670 Hornnes har ved advokat Helge Wigemyr tatt til motmæle med påstand om at jordskifterettens dom stadfestes.

Saksforholdet og partenes anførsler for jordskifteretten samt jordskifterettens begrunnelse fremgår av dennes domsgrunner.

Ankeforhandling ble holdt i Evje 10. og 11. juni 1997. Under ankeforhandlingene møtte Bjørndal med advokat Torgeir Helle. T. Abusdal og Anne Mari Hansen (med fullmakt fra L. Hansen) møtte med advokat Helge Wigemyr.

Det ble foretatt befaring og slik dokumentasjon som rettsboken viser. Under befaringen ble partsforklaring opptatt av L. Hansen som bodde på stedet og som pga. alder ikke kunne møte i rettslokalet.

Det kom frem under forhandlingene at Gunnar Abusdals bo var gjort opp. T. Abusdal trådte inn som ankemotpart i saken etter tvistemålsloven §101, jfr. §433. Den ankende part hadde ingen bemerkninger til dette.

Gården Jortveit, gnr. 7, som saken dreier seg om, var før 1862 et udelt bruk. Siden er det fraskilt ca 200 eiendommer. Saken har sin bakgrunn i et krav fra Gunnar Abusdal om bruksordning etter jordskifteloven §2 bokstav c etter at det ved ekspropriasjonsskjønn i 1952 og reguleringsskjønn i 1967, ble utbetalt erstatning for skade påført det fiske som hørte inn under Jortveit. Pengene ble satt inn på konto i bank, fordi det ikke var mulig å foreta fordeling pga. at fiskerettighetene mellom de forskjellige bruksnummer, ikke var avklart.

De aktuelle elvestrekninger saken gjelder ligger på vestsiden av Otra, (ca. 1,4 km) og på østsiden av Dåselva (ca. 2,1 km) i Evje og Hornnes kommune.

Ankende part, Bjørndal har i det vesentlige gjort gjeldende at motpartenes eiendommer ifølge de opprinnelige hjemmelsdokumenter ikke inneholder noen rett til fiske og at det heller ikke var meningen at de skulle ha noen slik rett da de ble utskilt.

Det anføres at det som utgangspunkt er alminnelig akseptert at det er grunneieren med strandlinje som etter loven har fiskeretten og at denne retten følger en kombinasjon av jordbruk og strandlinje. Gården, Jordtveit, var før 1862 et udelt bruk og hadde den fulle fiskerett. Fiskeretten består fremdeles udelt for hovedbruket, gnr. 7 bnr. 1 som Bjørndal nå er eier av. Dette bekreftes av senere delingsdokumenter som ikke sier noe om fiskerett, men som inneholder uttrykkelige bestemmelser om at det ikke ved delingene skulle etableres noe nytt sameie hverken i jord eller skog.

Det eneste dokument der det er nevnt noe om fiskerett, er ved matrikkelrevisjonen i 1863, hvor det fremgår at fiskeretten var skyldsatt for seg selv på løpenr. 209 a) som nå er bnr. 1.

Jordskifteretten har derfor tatt feil når den kom til at fiskeretten fulgte med ved fradeling av ankemotpartenes eiendommer og at den nå består i fellesskap med bnr. 1.

Jordskifterettens begrunnelse er basert på en "handelskontrakt" fra 1867 hvoretter den daværende eier av Jortveit, Notto Salvesen overførte en halvpart av Jortveit til sønnen, Salve Nottosen. Men selv om det var meningen å etablere to selvstendige bruk, ble handelskontrakten aldri satt ut i livet, fordi Salve aldri oppfylte sine plikter etter kontrakten. Og under alle omstendigheter kan kontrakten ikke ha den avgjørende betydning som den tillegges av jordskifteretten, idet fiskerett ikke er nevnt med et eneste ord i kontrakten.

Det anføres at Salve, som aldri fikk skjøte på den overførte del, som nå er bnr. 6, aldri ble eier og aldri ble oppfattet som eier. Dette støttes av det faktum at det etter faren Nottos død i 1870, var moren, Mari, som utøvde eierbeføyelsene. Således var det i følge tinglyst kontrakt moren som den 29. januar 1877 solgte bruksretten for et år for "den Halvdel af denne Gaard, som fortiden bruges af hendes Søn Salve". Den 7. september s.å. var det igjen moren som for en senere periode, "bortforpagter den Deel af dette Brug, som hendes Søn Salve Nottosen, hidindtil har brugt og beboet".

Det var først i 1884 at den del av Jortveit som handelskontrakten gjaldt, skiftet eier. Da ble bnr. 6 skjøtet over til sønnesønnen Notto Salvesen (d.y.) I forbindelse med overdragelsen går det klart frem av dokumentasjonen at Salve ikke har annen hjemmel til "det overdragne Brug end en Kjøbekontrakt fra min Fader, thinglæst 13. Januar 1879".

Rent bortsett fra at handelskontrakten fra 1867 med Salve ikke ble satt ut i livet, er det også en vesensforskjell mellom denne og den kontrakt som moren i 1879 inngikk med sin yngre sønn, Jens Nottosen, som dette år, fikk overdradd hovedbruket, bnr. 1. I avtalen med Jens går det klart frem at eiendommen - med unntak av den del som var overført til Salve - skulle tilhøre ham "med Huuse, Herligheder i enhver Henseende, intet undtaget."

Fiskeretten under Jortveit - som det anføres åpenbart må være en av de nevnte "herligheder" fulgte med ved denne overdragelsen.

Selv om man derfor - slik som ankende part - tillegger handelskontrakten av 1867 den betydning at Salve derved ble eier av bnr. 6, så er det under alle omstendigheter klart at det i hans handelskontrakt hverken var nevnt fiskerett eller andre "Herligheder".

Heller ikke i forbindelse med den omfattende "Skyldsætningsog Delingsforretning" vedrørende Jortveit som ble foretatt 10. oktober 1881, finnes noe som kan tyde på at bnr. 6 eller noe annet utskilt bruk hadde fiskerett. Så viktig som fisket var for lokalsamfunnet på den tid, burde det vært uttrykkelig nevnt dersom det skulle følge med. Tvert om sies det uttrykkelig i delingsdokumentet fra 1881 at det "ved denne Deling ikke er foranlediget noget Sameie i Jord eller Skov." Og denne formulering går igjen som en rød tråd i senere skylddelingsdokumenter for Jortveit.

At fiskeretten ikke fulgte med ved delingene, går også frem av en erklæring avgitt i 1923 av Mikal Hornes som da var 66 år. Det gis her til kjenne at han aldri hadde hørt at den eiendom som han bodde på, gnr. 7, bnr. 10, hadde noen fiskerett. Derimot leide han i sin tid fiskerett av den tidligere nevnte Jens Nottosen, eieren av hovedbruket, bnr. 1. Av en annen erklæring avgitt samme år av Jens Nottosens enke, går det frem at hun i den tid hun bodde på Jortveit, frem til 1908, alltid hadde hørt at fiskegrunnen ikke var solgt.

Det finnes dermed ikke grunnlag for et fellesfiske slik som jordskifteretten har kommet frem til. Det fisket som innehaverne av bnr. 6 og 14 har utøvd har vært et "tålt fiske" og har aldri vært akseptert som uttrykk for en rett.

Subsidiært vil ankende part hevde at dersom lagmannsretten skulle komme til at fisket som hører inn under gnr. 7 er et fellesfiske mellom bnr. 1 og 6, må fordelingen ta utgangspunkt i den reelle skylddelingsforretning som fant sted i 1881 og ikke i handelskontrakten fra 1867 som aldri ble satt ut i livet. Ved skylddelingen i 1881 fikk bnr. 6 - det bruk som Salve drev - en fjerdepart av den samlede skyld for gnr. 7. Andelene i fellesfisket må da settes i samme forhold og ikke til 50% slik som jordskifteretten har gjort. Den rette andel for bnr. 6 må da eventuelt være 25%.

Når det gjelder L. Hansens stilling, må det tas utgangspunkt i at hennes bruk, bnr. 14, i 1888 ble fradelt bnr. 10 som igjen var utskilt fra bnr. 1 i 1882. Det anføres at noen fiskerett ikke fulgte med idet det i 1882 ble uttrykkelig fastslått i den inngåtte kontrakt at "ved denne Deling er ikke foranlediget noget Sameie enten i Jord eller Skov". Dette gjentas ved den nye deling i 1888 da bnr. 14 ble skilt ut. Dette bruksnummer omfattet den gang bare et skogstykke. At det ikke hørte fiskerett til bruket går for øvrig frem av nevnte erklæring fra Mikal Hornes som bodde på bnr. 10.

Skulle det likevel bli lagt til grunn av lagmannsretten at bnr. 14 har del i et fellesfiske, vil ikke ankende part motsette seg at prosentdelen blir 6,1% slik jordskifteretten kom frem til.

Etter dette har advokat Helle på vegne av Bjørndal nedlagt slik påstand :

"Prinsipalt:

1. Fisket i Otra og Dåselva tilligg bnr. 1 (eigar Georg Bjørndal) åleine for garden Jortveit (gnr. 7).

Subsidiært:

2. Eiendommene har andel i fellesfisket i Otra og Dåselva etter følgjande fordelingstal:

Gnr. 7, bnr. 1 (eigar Georg Bjørndal): 75%

Gnr. 7, bnr. 6 (eigar Gunnar Abusdals bu v/Torgeir Abusdal): 25%.

I begge tilfelle:

3. Ankande part, Georg Bjørndal, vert tilkjend fulle sakskostnader for lagmannsretten hos ankemotpartane, Gunnar Abusdals bu v/Torgeir Abusdal og Lina Hanssen."

Ankemotpartene, T. Abusdal (bnr. 6) og L. Hansen (bnr. 14) har tatt utgangspunkt i at det er enighet om at det i 1862 ikke var noe fellesfiske. Jortveit var da udelt og den fulle fiskerett lå inn under gården. Det saken gjelder er spørsmålet om det fulgte fiskerett med ved noen av de senere delinger, og om det herved ble etablert et fellesfiske mellom bnr. 1, 6 og 14 slik jordskifteretten har kommet frem til. Det anføres at jordskifterettens dom er riktig. Bortsett fra Bjørndal, har ingen andre grunneiere under gnr. 7 anket dommen som dermed er rettskraftig og akseptert av dem.

I denne forbindelse er bl.a. vist til en tidligere jordskiftedom vedrørende gårdene Birkeland og Fennefoss (gnr. 5 og 6) nord for Jortveit hvor det er lagt til grunn at fisket er i fellesskap. Det er også uttalt at dette gjelder for gårder sør for Jortveit, men det er her ikke vist til rettskraftige avgjørelser. Når det spesielt gjelder eiendommen til T. Abusdal, bnr. 6 er det, slik som jordskifteretten har lagt til grunn, handelskontrakten inngått i 1867 mellom Notto Salvesen og sønnen Salve som er grunnlaget for fiskeretten. Det var ved denne kontrakt at Notto Salvesen overdro "- - Halvdelen af mit eiende Brug i Gaarden Jordtvedt" til sønnen.

Det er ikke noe ved overdragelsen som tyder på at det var en "mindreverdig" halvdel som ble overført. Fisket var på denne tiden av stor betydning for kostholdet på gården og inngikk som en naturlig del av næringsgrunnlaget. At det fulgte med, ble oppfattet som så selvsagt at det ikke ble ansett nødvendig å ta med noe om dette i kontrakten.

Motpartens anførsel om at kontrakten aldri ble satt ut i livet er heller ikke riktig. Anførselen hviler utelukkende på den omstendighet at sønnen Salve ikke tok noe initiativ til å få utstedt skjøte. Men det er uten rettslig betydning i denne sammenheng. Det har antagelig sin forklaring i at han ville spare en utgift for en formalitet som ikke ble ansett for å være strengt nødvendig, idet moren som hjemmelsinnehaver kunne bekrefte de salg som ble foretatt.

Realiteten er at Salve ble eier, slik det også går frem av Olav O. Ullebergs "Gards og ættesoge for Hornes". Her heter det at Notto Salvesen i 1867 "let eldste son sin Salve få det halve av garden" og at det oppføres nye hus og at han og hans familie sitter med gården frem til 1884. (Se s.174 og 182)

At handelskontrakten ble tinglyst i 1879, må også ses som en bekreftelse på at eiendomsretten var overført til Salve noe som for øvrig også fremgår av en utleggsforretning på Jordtveit samme år for gjeld han hadde pådradd seg.

I den andre handelskontrakten som i 1879 ble inngått mellom moren og hennes yngre sønn, Jens, gjøres uttrykkelig oppmerksom på at den bare gjaldt den del "som ikke omhandles i den af min Mands - - - - - med sin Søn Salve Nottosen opprettede Handelskontrakt."

Salves status som eier ble nok en gang bekreftet ved at han i 1884 overførte eiendommen sin til sønnen Notto. I skjøtet som er tinglyst 25. februar s.å., heter det avslutningsvis: "Da jeg ikke har anden Hjemmel til det overdragne Brug end en Kjøbekontrakt fra min Fader, thinglæst 13. Januar 1879, saa har jeg formaaet min Moder, Mari Jensdatter, der hensitter i uskiftet Bo efter min afdøde Fader, Notto Salvesen, til at medunderskrive dette Skjøde, for derved at fuldstendiggjøre Hjemmelen for nevnte min Søn, Notto Salvesen. Thi skal forannevnte mitt Brug i gaarden Jordtveit herefter tilhøre min Søn Notto Salvesen til fuld Odel og Eiendom med Huse, Herligheder, Tilligelser og Rettigheder af ethvert Slags intet i nogen Maade undtages".

Skjøtet viser ikke bare at det var Salve som var eier, men det gir også uttrykk for hvilke rettigheter som ble ansett overdradd i 1867 og som 1884 ble overført til en ny generasjon. Det kan ikke være særlig tvil om at fiskeretten er en av de "Herligheder, Tilligelser og Rettigheder" som det her refereres til.

Det ikke noe grunnlag for å sette fiskeretten til T. Abusdal, bnr. 6, lavere enn 50% av fellesfisket for Jordtveit slik som fastsatt i jordskifterettens dom. De nåværende eiere av de jordstykker som etter 1867 er skilt ut fra bnr. 6 har som nevnt, ved ikke å anke jordskifterettens dom, akseptert at fiskeretten ikke har fulgt med ved senere frasalg fra dette bruk. Det forhold at bnr. 6 fikk en lavere skyld enn hovedbruket ved skylddelingen i 1884 må da være uten betydning.

Når det gjelder L. Hansen, avvises motpartens påstand om at bnr. 14 opprinnelig bare var et skogstykke. Det er derimot riktig slik som jordskifteretten har lagt til grunn, at hennes eiendom var et småbruk ved skylddelingen i 1888. Retten til fiske var en naturlig del av næringsgrunnlaget for et slikt småbruk og fulgte med. Det som ellers var utskilt fra bnr. 10 var mindre tomter. Det er heller ingen andre som gjør krav på den fiskerett som fulgte med da bnr. 10 i sin tid ble utskilt fra bnr. 1, og det er dermed akseptert at det er L. Hansen som nå er innehaver av rettigheten. Det vises for øvrig til jordskifterettens begrunnelse for at bnr. 14 har del i fellesfisket.

Dersom lagmannsretten skulle komme frem til at ankemotpartene ikke har noen fiskerett med hjemmel i de adkomstdokumenter som det her er vist til, anføres det subsidiært at fiskerett under alle omstendigheter, må være ervervet ved hevd.

Når det gjelder bnr. 6, anføres at det ikke er tvilsomt at ankemotpartens familie langt tilbake har fisket i de angjeldende elvestrekninger. Torgeir Abusdal (d.e.) som døde i 1964, 85 år gammel, var ordfører i Hornnes herredsstyre i 18 år. Det er ingen grunn til å tro at han ikke utøvde fisket i den tro at dette var med full rett.

Hva angår bnr. 14, anføres at forklaringen til L. Hansen som er født i 1906, bekreftet at fisket i eldre tid var viktig for husholdningen og at det har vært drevet av hennes familie og rettsforgjengere i den tro at man var i sin gode rett.

Ankemotpartene har etter dette, nedlagt slik påstand:

1. "Aust-Agder Jordskifteretts dom av 03.06.96 i sak nr. 32/1992 stadfestes.

2. Gunnar Abusdals bo og Lina Hansen tilkjennes sakens omkostninger for lagmannsretten."

Lagmannsretten skal bemerke:

Rettsgrunnlaget og bevisgrunnlaget ligger ikke helt likt an for de to bruk - bnr. 6 og bnr. 14 - som saken gjelder. Lagmannsretten vil derfor drøfte forholdet for hvert av brukene hver for seg.

Hva for det første angår bnr. 6, tilhørende T. Abusdal, og ankende parts prinsipale anførsel om at dette bruk ikke har fiskerett, subsidiært at retten er begrenset til en 25% andel i fellesfisket, er lagmannsretten enstemmig kommet til samme resultat som jordskifteretten og kan i det vesentlige tiltre den begrunnelse som er gitt i dommen.

Avgjørende har vært at rettspraksis i lignende saker har lagt til grunn at når en jordbrukseiendom med fiskerett deles og det derved oppstår et nytt selvstendig bruk, må det kreves særlige holdepunkter for at et nyutskilt gårdsbruk ikke skal få andel i hovedbrukets fiskerett, jfr. Rt-1967-1484 og Rt-1968-82.

Når Notto Salvesen i 1867 overførte "Halvdelen af mit eiende Brug i Gaarden Jordtvedt" til sin eldste sønn, må det forstås derhen at det var en fullverdig halvpart som ble overført. Det er ikke noe grunnlag i denne eller senere kontrakter for en formodning om at fiskeretten skulle forbeholdes den ti år yngre sønn Jens, som etter farens død fikk overdradd den annen halvpart av Jortveit i 1879. Riktignok nevnes det i hans kontrakt med moren at tilligende "Herligheder i enhver Henseende, intet undtaget," skulle følge med, men det gjøres uttrykkelig oppmerksom på at kontrakten ikke gjaldt den del som ble overført til den eldste sønnen, Salve.

Den omstendighet at det ikke ble utstedt noe skjøte til Salve Nottosen kan ikke tillegges den vekt som ankende part hevder. Utstedelse av skjøte er ikke avgjørende, idet eiendomsrett i utgangspunktet også kan overføres ved muntlig avtale. I dette tilfelle ble dessuten den skriftlige handelskontrakten gitt notoritet ved tinglysing og den er senere referert til i dokumentasjonen for flere eiendomstransaksjoner som gjaldt Jortveit såsom den nevnte handelskontrakten fra 1879 som ble inngått mellom Salve Nottosens mor, Mari og broren, Jens.

At moren ved to anledninger som hjemmelsinnehaver fremsto som "selger" av bruksrett for den del av gården som allerede var overført til Salve, er uvanlig. Men dette forhold kan ikke rokke ved at Salve ble eier av bnr. 6 i henhold til handelskontrakten av 1867.

Den erklæring som ankende part har vist til fra Jens Nottosens enke, Torborg, som er datert i 1923 om at fiskegrunnen ikke var solgt, kan ikke forstås derhen at det ikke oppsto fiskerett for Salve Nottosen i 1867. Erklæringen er ikke klar og kan også referere til frasalg etter at de to selvstendige gårdsbruk oppsto.

Av dette følger at det ikke under lagmannsrettens behandling er kommet frem noe bevis som kan rokke ved jordskifterettens dom hva angår T. Abusdals andel i fisket som eier av gnr. 6. Det legges derfor til grunn at halvparten av fiskeretten under Jortveit som fulgte med ved delingen i 1867 består ubeskåret for innehaveren, T. Abusdal.

Når det så gjelder L. Hansens krav på andel i fellesfisket som innehaver av bnr. 14, har lagmannsretten vært i tvil. Bnr. 14 ble skilt ut fra bnr. 10 i 1888. L. Hansens rett vil da ha som forutsetning at det fulgte rett til fiske med da bnr. 10 seks år tidligere, ble skilt ut fra bnr. 1, og at denne fiskerett ble overført til bnr. 14 i 1888.

Det fremgår av "Gards- og ættesoge for Hornes" (s.195) at bnr. 10, var "ein større parsell" da det ble utskilt fra bnr. 1 i 1882. I skyldelingen fra 1882 er bnr. 10 nevnt som "et Stykke Indmark og Udmark Daasnæs kaldet". Jordskifteretten har lagt til grunn at Daasnæs var et mindre selvstendig gårdsbruk som skulle ha del i de retter som naturlig hørte med et slikt bruk og at fiskerett fulgte med ved delingen i 1882. Ankende parts henvisning til klausulen om at noe sameie i jord eller skog ikke ble etablert ved delingene i 1882 og 1888, kan gi grunn til tvil om fiskerett er omfattet av denne formulering. Jordskifteretten har fulgt den rettspraksis, som forøvrig synes å samsvare med den lokale oppfatning, at når et nytt bruk skilles ut, følger fiskeretten automatisk med, dersom det motsatte ikke klart fremgår. Lagmannsretten slutter seg til dette syn og legger til grunn at det fulgte fiskerett med til bnr. 10 ved delingen i 1882. Det neste spørsmål blir da om den fiskerett som i 1882 ble overført til bnr. 10, ble videreført i sin helhet til bnr. 14 ved utskillelsen av dette bruksnummer i 1888.

Som det fremgår av jordskifterettens dom ble det allerede i 1884 utskilt et "stykke indmark" (bnr.12) fra bnr. 10. Da den jord som da ble fradelt må oppfattes som tilleggsjord for kjøperens eiendom, tilkjente jordskifteretten ikke andel i fellesfisket for bnr. 12. Eieren av dette bnr. har ikke påanket jordskifterettens dom, og fiskeretten til bnr. 10 forblir derved urørt ved denne fradeling.

Bnr. 10 ble imidlertid i 1888 delt i tre, bnr. 10, bnr. 14 og bnr. 15. Av skylddelingsdokumentet går frem at bnr. 14 utgjorde det aller meste av Daasnæs; 37/41 deler.

Erklæringen fra Mikal Hornes som i årene etter 1888 bodde på den mindre parsell (2/41 deler) som var igjen av bnr. 10, er da av begrenset betydning. Den omstendighet at han ikke anså seg som eier av fiskerett for det mindre jordstykke som han hadde kjøpt, utelukker ikke at fiskeretten som hørte inn under det opprinnelige bnr. 10, fulgte med til bnr. 14. Heller ikke den fremlagte erklæring fra Torborg Jortveit kan tillegges særlig vekt. Den er noe uklar og refererer seg til salg av fiskegrunn og ikke fiskerett i sin alminnelighet.

På den annen side går partsforklaringen til Lina Hansen, sammenholdt med de krav om erstatning for skade på fisket som hennes rettsforgjenger fremsatte ved de tidligere skjønnsforretninger, ut på at det hørte fiskerett til bnr. 14. Til dette kommer at eieren av det nåværende bnr. 10 ikke har fremmet noe krav om fiskerett, og at det for de to andre utskilte bnr. 12 og 15 er rettskraftig avgjort at noe fiskerett ikke tilhører disse eiendommer. På bakgrunn av at bnr. 10 i sin tid må anses å tilfredsstille kravet til et selvstendig bruk og at bnr. 14 utgjør den vesentlige del av dette bruk, vil lagmannsretten slutte seg til jordskifterettens dom om at bnr. 14 tilkommer 6,1% andel i fellesfisket under Jortveit. Anken har vært forgjeves.

Selv om saken for så vidt angår L. Hansens krav har vært noe tvilsom, er denne tvil ikke av en slik art at det er grunn til å fravike hovedregelen i tvistemålsloven §180 jfr. §172 annet ledd. Ankemotpartens prosessfullmektig har fremlagt omkostningsoppgave, som viser et beløp på kr 34.625 kroner, hvorav salær utgjør kr 28800.

Lagmannsretten har ingen bemerkninger til omkostningsoppgaven.

Dommen har blitt forsinket p.g.a. dommernes ferie- og reisefravær.

Domsslutning:

1. Aust-Agder Jordskifteretts dom i jordskiftesak nr. 32/1992 gnr. 7 Jortveit, stadfestes.

2. Georg Bjørndal dømmes til innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom å betale 34.625 - trettifiretusensekshundreogtjuefemkroner - til Torgeir Abusdal og Lina Hansen ved advokat Helge Wigemyr som erstatning for saksomkostninger for lagmannsretten.