LA-1996-134
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1996-06-27 |
| Publisert: | LA-1996-00134 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kristiansand namsrett Nr. 93-946 D Agder lagmannsrett la-1996-00134 A. Anke til Høyesterett nektet fremmet, se HR-1996-00582K . |
| Parter: | Ankende part: Asbjørn Stien (Prosessfullmektig: Advokat Bente Bendixen) Ankemotpart: Grete Turid Foss (Prosessfullmektig: Advokat Ivar Sveen) Ankemotpart: Jan Ragnar Larsen (Prosessfullmektig: Advokat Hans Erdvik) |
| Forfatter: | Lagmann Ola Rygg, formann. Lagdommer Erling Strand. Byrettsdommer Jahn Mydland |
| Lovhenvisninger: | Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §11-30, §11-34, Tvistemålsloven (1915) §180, §356, Skifteloven (1930) §52, §11-12, §11-31, §2-12, §4-5, §5-3, §5-6 |
Grete Turid Foss og Asbjørn Stien ble separert i 1989. Det største aktiva i boet var den felles eiendom Titanveien 19, gnr. 151 bnr. 1905 i Kristiansand. Eiendommen ble utlyst på salg, og det kom inn bud på kr 1000000,-. Stien gjorde gjeldende forkjøpsrett etter skifteloven §52 siste ledd. I skiftesamling den 9/3 - 1990 inngikk partene overenskomst som innebar at Stien skulle overta eiendommen for kr 1000000,-. Overtagelsesdato ble satt til 20/3 - 1990. I tillegg til at Stien skulle overta ansvaret for heftelsene på eiendommen skulle han innen overtagelsesdatoen betale et kontantbeløp til Grete Foss på kr 151244,-. Videre skulle skifteretten utstede skifteutlegg på kr 157500,- med prioritet etter de allerede tinglyste heftelser. Disse to beløpene på tilsammen kr 308744 utgjorde Grete Foss sin andel av salgssummen for Titanveien 19. Av protokollen fremgår at skifteutlegget kunne sies opp med 6 måneders varsel, og at det skulle forrentes med 10 prosent p.a.
Stien overtok eiendommen 20. mars 1990, men betalte ikke kontantbeløpet, og skifteutlegget ble sagt opp. Den 14. oktober 1994 begjærte Grete Turid Foss tvangssalg av eiendommen. Tvangsgrunnlaget var utleggsforretning avholdt 26. mai 1993 for krav på kr 480133.40, med tillegg av omkostninger. Beløpet kr 480133,40 utgjøres av foran nevnte kr 308744,- tillagt idømte saksomkostninger, renter og rettsgebyr. Namsretten tok begjæringen til følge ved beslutning av 3. januar 1995. Etter klage til namsretten ble utleggsbeløpet ved kjennelse av 4. mai 1994 redusert fra kr 480133 til kr 139284,-, blant annet fordi det viste seg at en del av kravet (skifteutlegget på kr 157500,-) var dobbeltsikret, og fordi Kristiansand skifteretts boslutning og utlodning av 7. november 1992 hadde medført visse forandringer. Når det gjelder namsrettens gjennomgang av tvangsgrunnlaget, og bakgrunnen for endringen av utlegget, vises til kjennelsen.
Salget av Titanveien 19 ble foretatt med bistand av medhjelper, eiendomsmeglerselskapet Mette AS, som den 16. november 1995 også fremla utkast til fordeling av salgssummen. Det høyeste bud som ble oppnådd var på kr 820000,-. Budet var gitt av Jan Ragnar Larsen, og ble antatt av Grete Foss.
Ved kjennelse av 4. desember 1995 ble budet stadfestet av Kristiansand namsrett med sorenskriver Tor Tønnesen, Flekkefjord, som oppnevnt settedommer. Samme dag avsa namsretten kjennelse om fordeling av salgssummen.
Om grunnlaget for stadfestelsen av budet og om fordelingen, vises til namsrettens kjennelser.
Asbjørn Stien, med advokat Bente Bendixen som prosessfullmektig, har anket både stadfestelseskjennelsen og fordelingskjennelsen til Agder lagmannsrett. Opprinnelig ble anken rettet mot Grete Foss og kjøperen Jan Ragnar Larsen for begge kjennelsene. Under innledningen til ankeforhandlingen ble anken mot Jan Ragnar Larsen trukket tilbake når det gjelder fordelingskjennelsen.
Grete Foss, med advokat Ivar Sveen som prosessfullmektig, har imøtegått ankene.
Videre har kjøperen av eiendommen, Jan Ragnar Larsen, med advokat Hans Erdvik som prosessfullmektig, imøtegått anken over stadfestelseskjennelsen.
Felles ankeforhandling for stadfestelseskjennelsen og fordelingskjennelsen ble holdt i Kristiansand 29. mai 1996. Partene møtte sammen med sine prosessfullmektiger. Asbjørn Stien og Grete Foss avga partsforklaringer. Det ble ikke avhørt vitner. Asbjørn Stien har i det vesentlige anført:
Vedrørende stadfestelseskjennelsen: Anken gjelder saksbehandlingen og rettsanvendelsen. Det bestrides at anken må avvises, slik ankemotpartene har anført. Anken er grunnet på innvendinger som etter tvangsfullbyrdelsesloven §11-34 første ledd jfr. §11-30 kan anvendes mot en stadfestelseskjennelse, i dette tilfellet §11-30 annet ledd punktene (d) og (f).
I den forbindelse er det adgang til å trekke inn feilberegning av kravets størrelse, jfr. §5-6 annet ledd som §11-30 (f) viser til. Ved en feil ble utlegget satt for høyt. Dessuten er renteberegningen uriktig. Innsigelsene om feilene ble fremsatt så snart det var anledning til det, også for namsretten, og som det fremgår av anførslene nedenfor er det åpenbart at feilberegningene fikk betydning for salget. Feilberegningene førte til at Stien fikk et særlig behov for orientering fra namsmyndighetene om hva han skyldte og hvilket beløp han måtte stille sikkerhet for, slik at tvangsauksjon kunne avverges. Han ba namsretten om veiledning, men det ble ikke gitt, hvilket er en saksbehandlingsfeil som åpenbart har hatt betydning og som må føre til at stadfestelseskjennelsen oppheves. Anke over stadfestelseskjennelsen kan grunnes på slike feil, jfr. Falkanger m.fl.: Tvangsfullbyrdelsesloven med kommentarer, utg. 1992 600 flg. Anken kan følgelig ikke avvises, men må realitetsbehandles.
Når det gjelder realiteten har Stien gitt en oversikt over bakgrunnen for beregningen, slik han ser den, og har særlig anført:
Stien ble avskåret fra å betale det omforente kontantbeløpet kr 151244,- fordi banken ikke ville gi lån på grunnlag av den hjemmel til eiendommen han allerede hadde, men forlangte skifteskjøte, hvilket han ikke fikk.
Grete Foss hadde sagt opp skifteutlegget og gikk til sak mot Stien for å få dom for betaling av det ikke betalte kontantbeløpet og skifteutlegget med renter. Ved Kristiansand byretts dom av 21. oktober 1991 ble han tilpliktet å betale tilsammen kr 308744,- med en nærmere angitt renteberegning til betaling fant sted, samt saksomkostninger kr 14000,-. Etter anke ble dommen den 30. juli 1992 stadfestet av Agder lagmannsrett, og Stien ble tilpliktet å betale saksomkostninger med kr 14470,-.
Den 7. november 1992 foretok Kristansand skifterett slutning og utlodning av separasjonsboet. Blant aktiva inngikk også eiendommen Titanveien 19. På grunn av den utlodningen som fant sted, der Grete Foss ble utlagt en rekke aktiva, ble det beløp Stien skulle betale et annet enn i de tidligere dommer. Etter boslutningen skal han betale kr 186372,- til Grete Foss. I tillegg skulle han betale kr 19506,- i gebyr til boet, tilsammen kr 205878,-. Stien anket over utlodningen til Agder lagmannsrett. Anken førte ikke frem, idet lagmannsretten ved dom av 16. november 1993 stadfestet skifterettens utlodning. Dommen er rettskraftig.
Den 26. mai 1993 ble det som nevnt holdt utleggsforretning mot Stien etter krav fra Foss for et beløp på kr 480133,40. Av namsrettens kjennelse av 4. mai 1994 fremgår det at beløpet var for høyt blant annet fordi et krav var blitt sikret dobbelt opp i eiendommen. Namsretten reduserte utleggspantet til kr 139234,- av denne grunn, og som følge av at det var foretatt utlodning i separasjonsboet hvor det beløpet Stien skulle betale til Foss var fastsatt til kr 186372,-. Dermed anga også namsretten en redusert hovedstol. Med i beløpet kr 139234,- var renter av det tidligere kontantbeløpet kr 151244,- til 10. desember 1992 - kr 61758. Dette beløpet skulle vært redusert fordi Grete Foss allerede før boslutningen hadde fått utlagt aktiva i boet, blant annet eiendommen i Marnardal, som nødvendigvis burde vært godskrevet Stien i oppgjøret dem imellom slik at hans gjeld til henne ble mindre. Namsretten tilkjente renter av kr 151244 pr. 10. desember 1992, men ikke fra 11. desember 1992 til betaling skjer.
Utlodningen i boet viste som nevnt at Foss hadde et krav mot Stien på kr 186372,-. Dette beløpet skulle vært redusert med det tidligere kontantbeløpet, kr 151244,-, jfr. overenskomsten i skiftesamling av 9. mars 1990 nevnt ovenfor. Utlegget skulle derfor ikke vært større enn kr 35128,-, og renter skulle bare vært beregnet av dette beløpet. Stien mener det ikke er riktig at han skal betale renter av skifteutlegget på kr 157500,- som angir et beløp som det etter boslutningen viser seg at han aldri har vært skyldig.
Den 10. august 1994 fikk Stien betalingsoppfordring på et samlet krav kr 462188,28, som bygget på kontantbeløpet fra utlodningen, kr 186372,-, med tillegg av saksomkostninger og gebyr, tilsammen kr 50434,50, slik at det ble angitt kr 236806,50 som hovedstol, og videre renter på tilsammen kr 225581,78. Stien mente beløpet var alt for stort og betalte det ikke.
Den 14. oktober 1994 begjærte Foss eiendommen i Titanveien 19 tvangssolgt og anga kr 480006,20 som tvangsgrunnlag, under henvisning til tidligere rettsavgjørelser. Den 3. januar 1995 avsa namsretten beslutning om at eiendommen skulle tvangsselges. Salget skulle skje gjennom eiendomsmegler som medhjelper, jfr. tvangsfullbyrdelsesloven §11-12. Eiendomsmegleren fikk oppgitt at kravet i begjæringen var kr 408006,20 med tillegg av omkostninger kr 4750,-. I brev av 2. mai 1995 til namsretten anførte Stiens prosessfullmektig at det måtte være satt opp et krav det ikke var hjemmel for, og at namsrettens kjennelse av 4. mai 1994 med korrigering av utleggspantet ikke var fulgt opp. Det ble fremholdt at namsmannen etter tvangsfullbyrdelsesloven §5-3 har ansvar for sakens rette opplysning. I brev av 2. mai 1995 fra Stiens prosessfullmektig ble det opplyst at Stien søkte å stille bankgaranti for gjelden, men at han måtte få klarhet i hva han skyldte. Stien henvendte seg til sorenskriveren om dette og fremla et lånetilsagn på kr 139284,- fra Sparebanken Pluss. Han anså dokumentet for å være en relevant garanti. Sorenskriveren kom ikke med bemerkninger om at dokumentets form ikke tilfredstilte det krav som må stilles til et sikkerhetsdokument. Stien mener at sorenskriveren først hadde nevnt dette beløpet som sikkerhet, senere kr 190000,-, men han fikk ikke noen endelig veiledning om summen og leverte derfor ikke sikkerhetsdokument på kr 190000,-, som han kunne skaffet. Det var en saksbehandlingsfeil som må føre til opphevelse av stadfestelseskjennelsen at namsretten ikke ga Stien veiledning om hvilken form sikkerhetsdokumentet måtte ha, og hvilket beløp det måtte lyde på. Sorenskriverens brev av 4. juli 1995 til hans prosessfullmektig, med kopi til Stien, ga heller ikke veiledning om det. Behovet for veiledning var særlig fremtredende etter de beregningsfeil som var gjort, og som åpenbart førte til gjeldsbeløp langt over hva det kunne være nødvendig å stille sikkerhet for. Det er dommeren som må fastsette garantibeløpet når partene er uenige om størrelsen av det beløp som skyldes. Sorenskriveren gjorde ikke det, og ga heller ikke Stien alminnelig veiledning om fremgangsmåten ved sikkerhetsstillelse slik at han fikk avverget tvangssalget, jfr. tvangsfullbyrdelsesloven §4-5 og Falkanger m.fl.: Tvangsfullbyrdelsesloven med kommentarer side 173 og 174 samt side 251. Det var en saksbehandlingsfeil av namsretten som må føre til opphevelse av stadfestelseskjennelsen. Stien er innforstått med at han måtte stille slik sikkerhet som namsretten forlangte, så lenge den ikke lå klart utenfor en realistisk ramme.
Det er videre en feil som må føre til opphevelse at det krav Foss hadde mot ham i følge boslutningen, kr 186372,- ikke ble redusert med det tidligere kontantbeløpet kr 151244,- til kr 35128,- til tross for at Stien hadde tatt opp forholdet. Etter utviklingen med boslutning og utlodning må resultatet bli at Stien aldri har skyldt Foss noe mer enn kr 186372,-. Feilen har medført at han er blitt belastet renter av en hovedstol han aldri har vært skyldig, nemlig skifteutlegget på kr 157500,- Feilberegning av den art kan gjøres gjeldende ikke bare mot fordelingskjennelsen, men også mot stadfestelseskjennelsen.
Vedrørende fordelingskjennelsen: Når stadfestelseskjennelsen må oppheves av grunner som angitt ovenfor, må også fordelingskjennelsen oppheves.
Uansett fører de uriktige beregningene som er foretatt, og som det er redegjort for ovenfor, til at tallene i fordelingskjennelsen er beheftet med slike feil at den må oppheves.
Asbjørn Stien har lagt ned slik påstand som omfatter begge ankene:
"I sak mot Grete Foss I Kristiansand namsretts kjennelse av 4/12 1995 vedrørende stadfestelse av bud ved tvangssalg av gnr. 151, bnr. 1905 i Kristiansand oppheves.
II Kristiansand namsretts kjennelse vedrørende fordeling av kjøpesummen oppheves.
III Grete Foss tilpliktes å betale sakens omkostninger for lagmannsretten.
I sak mot Jan Ragnar Larsen I Kristiansand namsretts kjennelse av 4/12 1995 vedrørende stadfestelse av bud ved tvangssalg av gnr. 151, bnr. 1905 i Kristiansand oppheves.
II Jan Ragnar Larsen tilpliktes å betale sakens omkostninger for lagmannsretten."
Grete Foss har i hovedtrekk anført:
Prinsipalt påstås ankene avvist.
Anke over namsrettens stadfestelse av et bud kan bare grunnes på at budet ikke skulle vært stadfestet etter reglene i tvangsfullbyrdelsesloven §11-30 annet ledd punktene (b)-(f), jfr. §11-34 første ledd. De anførte feil faller utenfor de ankegrunner som er hjemlet i disse bestemmelsene. Feil i saksbehandlingen må være "en annen feil som ikke er avhjulpet", og feilen må være slik at den "åpenbart har hatt betydning for salget". Det er klart at slike feil ikke foreligger.
Subsidiært anføres at det verken ved tvangssalget eller stadfestelsen er begått saksbehandlingsfeil som kan gi grunnlag for opphevelse av stadfestelseskjennelsen, og heller ikke andre feil som kan ha slik virkning.
Stiens hovedanførsel, at han fikk mangelfull veiledning om sikkerhetsstillelse, kan ikke føre frem. Det vises om dette til følgende uttalelse i stadfestelseskjennelsen:
"Når det gjelder sikkerhet, er det på det rene at saksøkte pr. dags dato ikke har stilt sikkerhet for et beløp namsretten har kunnet akseptere. Her vises det igjen til namsrettens brev av 4. juli 1995 til partene, hvor det fremgår at samlet beløp ville beløpe seg til i overkant av kr 425000,-. Saksøkte har således i lengre tid vært klar over rettens syn på kravet uten at sikkerhet er stillet."
Namsretten har i stadfestelseskjennelsen vist til settedommerens brev av 4. juli 1995 til partene, hvor det fremgikk at samlet beløp ville ligge i overkant av kr 425000,-. Stien synes å bygge sine anførsler i forbindelse med manglende veiledning om sikkerhetsstillelse på at beløpet kr 425000,- var uriktig. Men det er uten betydning; når det er tvist om gjeldsbeløpet er det retten som avgjør både om salget skal utstå mot sikkerhet og hvilket beløp det i tilfelle må stilles sikkerhet for.
Namsretten har i stadfestelseskjennelsen gjennomgått tvangsgrunnlaget med de dommer og kjennelser det bygger på, og kommet frem til at Foss har et samlet krav på kr 428197,-. Gjennomgangen er ikke beheftet med feilberegninger. Det kreves dessuten ikke at namsretten i stadfestelseskjennelsen tar stilling til kravets størrelse. Det er nok å konstatere at det foreligger et krav som er tvangsgrunnlag.
Stiens anførsel om at skifteutlegget skulle vært redusert til kr 35128,- må bero på den misforståelse at han tror at han hele tiden har vært skyldig kr 186372.-. Skifteutlegget av 12. mars 1990 må likestilles med en pantobligasjon, og er en del av de vilkår som da ble stillet for Stiens overtakelse av boligen. Det fremgår for øvrig av namsrettens kjennelse av 4. mai 1994 hvordan en del av kontantkravet etter utlodningen, kr 186372,-, anses sikret ved skifteutlegget på kr 157500,-og hvordan grunnlaget for utleggspantet på kr 139284,- er beregnet. Boslutningen og utlodningen er rettskraftig. Det heter i boslutningen at "Rentekravet mellom partene holdes utenfor skiftet da det har oppstått etter samlivsbruddet. Det samme gjelder saksomkostningene."
Vedrørende fordelingskjennelsen: Det fremgår av fordelingskjennelsen at partene av salgsmedhjelper ble forelagt et utkast til fordeling. Stien protesterte mot utkastet, idet han påsto at det rette krav mot ham var kr 257889,50. Namsretten viste til stadfestelseskjennelsen hvor kravet til Foss var beregnet til kr 428197,-. I fordelingskjennelsen er oppgitt at kr 296784,- av dette var pantesikret med tillegg av pantesikrede renter kr 80797,50. I tillegg kom visse utgifter i forbindelse med fravikelsen, tilsammen kr 2030,-, slik at samlet pantesikret krav utgjorde kr 379611,50. Rettsgebyr kr 4750,- og godtgjørelsen til medhjelper, kr 34792,86, er dekket forlodds.
Ved beregningen av beløpet kr 428129,- har namsretten bygget sine beregninger på rettskraftige avgjørelser, og foretatt riktig renteberegning samt riktig belastning av omkostninger.
En feil i beregningen ville dessuten ikke få betydning for det beløp Foss skal ha av kjøpesummen, idet hun under enhver omstendighet skal ha restbeløpet kr 335798,78. Stien kan derfor ikke ha den nødvendige rettslige interesse i å få fordelingskjennelsen prøvet, og ankesumsgrensen i tvistemålsloven §356, jfr. tvangsfullbyrdelsesloven §2-12 antas heller ikke å være oppfylt. Anken over fordelingskjennelsen bør derfor avvises.
De angivelige feil i fordelingskjennelsen som Stien har anført er dels imøtegått i forbindelse med anken over stadfestelseskjennelsen, og det vises til det som der er gjort gjeldende.
Stiens plikt til å betale skifteutlegget av 12. mars 1990 og kontantbeløpet i samme overenskomst, tilsammen kr 308744,- med tillegg av renter, ble rettskraftig avgjort ved Agder lagmannsretts dom av 30. juli 1992. Ordningen med renter hang sammen med at Stien ved å overta boligen fikk en fordel som Grete Foss skulle ha kompensasjon for, særlig fordi kontantbeløpet ikke ble betalt. Som nevnt ovenfor er rentekravet ikke tatt med i boslutningen.
Grete Foss har lagt ned slik påstand:
"Anken over stadfestelseskjennelsen:
1. Anken avvises.
2. Subsidiært: Anken forkastes.
3. Atter subsidiært: Stadfestelseskjennelsen stadfestes.
Anken over fordelingskjennelsen for det tilfelle at stadfestelseskjennelsen ikke oppheves:
Fordelingskjennelsen stadfestes.
I alle tilfeller:
Asbjørn Stien tilpliktes å erstatte Grete Foss saksomkostninger."
Jan Ragnar Larsen har i hovedsak imøtegått anken over stadfestelseskjennelsen med anførsler som Grete Foss har gjort gjeldende, og det vises til disse.
Larsen har anført at i den utstrekning Stien er uenig i namsrettens fastsettelse av størrelsen på det beløp han skylder Foss, må han angripe fordelingskjennelsen og ikke stadfestelseskjennelsen. Det er stadfestelseskjennelsen som har betydning for Larsen som kjøper. Hans rettigheter vil ikke berøres av en eventuell opphevelse av fordelingskjennelsen.
Larsen er eier av huset idet han har betalt på oppgjørsdag, jfr. tvangsfullbyrdelsesloven §11-31 første ledd. Larsen betaler også forsikringen for eiendommen.
Stien har imidlertid hindret Larsen adgang til å bebo huset, blant annet ved at han flere ganger har byttet låsene. Han har også fremsatt trusler overfor Larsen, blant annet om at han skal rive deler av huset. Forholdet er anmeldt til politiet. Ragnar Larsen og hans familie med tre mindreårige barn hadde flyttet ut av sin tidligere bolig, og er kommet i en meget vanskelig situasjon som følge av Stiens ulovlige oppførsel.
Jan Ragnar Larsen har lagt ned slik påstand:
"1. Anke over stadfestelsen: -Prinsipalt: Anken avvises. -Subsidiært: Anken forkastes. -Atter subsidiært: Stadfestelseskjennelsen stadfestes.
2. I alle tilfelle:
Asbjørn Stien dømmes til å betale Jan Ragnar Larsen hans saksomkostninger innen 14 - fjorten - dager etter kjennelsens forkynnelse med tillegg av 12 % rente p.a. fra forfall til betaling skjer."
Lagmannsretten vil innledningsvis si seg enig med ankemotpartene i at alle innsigelser vedrørende størrelsen av tvangsgrunnlaget hører hjemme under anken over fordelingskjennelsen. Stadfestelsen av tvangssalget kan ikke oppheves fordi det eventuelt viser seg at det beløp Stien skylder er lavere enn oppgitt av Foss i begjæringen om tvangssalg. Det må i hvert fall gjelde når det som her er ubestridt at Stien skylder Foss penger som det er tatt utlegg i eiendommen for og som Stien ikke er blitt hindret i å gjøre opp for.
I. Anken over stadfestelseskjennelsen: Lagmannsretten finner at Stiens anke over saksbehandlingen når det gjelder stadfestelseskjennelsen må bedømmes ut fra pretensjonene i anførslene. Det er spørsmål om de fremsatte ankegrunner omfattes av tvangsfullbyrdelsesloven §11-30 punkt (f), jfr. §11-34 første ledd. Anførslene i den sammenheng gjelder først og fremst manglende veiledning fra namsretten om sikkerhetsstillelse, herunder også en oversikt over det han skyldte. Stien mener å ha vært avhengig av slik oversikt fordi han og hans tidligere ektefelle var uenige om beregningen av oppgjøret dem imellom. Lagmannsretten er på denne bakgrunn av den oppfatning at anken over saksbehandlingen når det gjelder stadfestelseskjennelsen må realitetsbehandles. Avvisningspåstanden fra Grete Foss tas således ikke til følge.
Det kan imidlertid ikke sees at det er begått feil som kan begrunne opphevelse av stadfestelseskjennelsen, eller at det for øvrig er forhold som skulle ha ledet til nektelse av å stadfeste auksjonsbudet.
Stiens hovedanførsel - at han ikke fikk nødvendig veiledning av namsretten med hensyn til sikkerhetsstillelse, stemmer ikke med namsrettens uttalelse i stadfestelseskjennelsen side 6. Det heter der at det er på det rene at Stien ikke har stilt sikkerhet for et beløp som namsretten har kunnet akseptere, til tross for namsrettens brev til ham om at samlet beløp ville være i overkant av kr 425000,-. Namsretten konkluderer med at Stien i lengre tid har vært klar over rettens syn på kravet, uten at sikkerhet er stillet. Namsrettens uttalelse om at Stien hadde fått relevant veiledning om hvilket beløp det måtte stilles sikkerhet for, underbygges av det som foreligger av opplysninger om kravet mot ham etter boslutningen. Stien har gitt en helt annen fremstilling av hva som ble sagt ham av sorenskriver Tønnessen, men hans forklaring om dette fremstår som en påstand uten støtte i andre opplysninger og tilsynelatende i strid med det som er sagt i brev. Det må også få betydning for informasjonsplikten at Stien hadde bistand av advokat. Som det fremgår er Stien innforstått med at han måtte stille sikkerhet for et beløp av den størrelse retten forlangte. Etter namsrettens brev av 4. juli 1995 må det ha vært klart for ham at beløpet ikke kunne være under kr 425000,-. Stien tok imidlertid ikke kontakt for å stille sikkerhet. Hans anførsel om at han må anses å ha stillet slik sikkerhet som namsretten hadde forlangt, og at manglende veiledning med hensyn til dette må føre til opphevelse av stadfestelseskjennelsen, er åpenbart uholdbar.
Lagmannsretten viser for øvrig til at namsretten i sin beslutning av 3. januar 1995 om å fremme tvangssalg av eiendommen, har uttalt at "Namsretten har vært i kontakt med saksøktes prosessfullmektig adv. Bente Bendixen både før og etter utløpet av fristen, men det er ikke fremkommet innsigelser mot at begjæringen om tvangssalg tas til følge."
Det kan etter dette ikke ses å være begått noen feil fra namsmyndighetenes side som "åpenbart har hatt betydning for salget", jfr. tvangsfullbyrdelsesloven §11-30 punkt (f).
Lagmannsretten kan ikke se at det er anført feil ved rettsanvendelsen som har relevans for anken over stadfestelseskjennelsen. De rettsanvendelsesfeil som er anført går på størrelsen av tvangsgrunnlaget og hører dermed under anken over fordelingskjennelsen, jfr. rettens innledende bemerkninger foran.
Anken over stadfestelseskjennelsen har etter dette ikke ført frem, og namsrettens kjennelse blir å stadfeste.
II. Anken over fordelingskjennelsen. Lagmannsretten er kommet til at beregningen i fordelingskjennelsen er av slik art at Stien har rettslig interesse i å få avgjort om kjennelsen må oppheves. Ut fra hans pretensjoner antas hans økonomiske interesse i å få kjennelsen opphevet, og ny beregning foretatt, å overstige ankesumsgrensen. Kravet i kjennelsen bygges opp av blant annet en omfattende renteberegning som han har imøtegått. Såvidt forstås er hans samlede innsigelser mot kravet av slikt omfang at differansen mot det restkrav Grete Foss har fått er over kr 20000,-. Anken avvises derfor ikke.
Lagmannsretten kan imidlertid ikke se at det hefter feil ved fordelingskjennelsen som kan føre til opphevelse av den. Stiens hovedanførsel når det gjelder størrelsen av tvangsgrunnlaget er at Foss ifølge boslutningen aldri har hatt noe mer å kreve av ham enn de kr 186372,- som der er nevnt. Dette er etter lagmannsrettens mening en feilslutning, slik det også er påpekt i anketilsvarene. Stien trådte inn som kjøper av fellesboligen i kraft av forkjøpsrett, og fikk dermed samme betalingsforpliktelser overfor Foss som den opprinnelige kjøper hadde. Han pliktet i utgangspunktet å innbetale kontant nettoverdien av boligen, kr 610000,- til boet, eventuelt halvparten av dette beløpet, kr 305000,- til Foss. Det var som alternativ til dette at det på skiftesamling 9. mars 1990 ble avtalt kontantinnbetaling av kr 151244,- pr. 20. s.m. og skifteutlegg for kr 157500,-. Stien hadde intet krav på å få oppgjøret for salget av boligen utsatt til utlodningen av boet, og kan ikke da fri seg fra virkningene av sitt betalingsmislighold ved å vise til at hans gjeld til Foss ble redusert ved boutlodningen 2 1/2 år senere og at han aldri har vært skyldig noe mer enn det beløpet som fremgår av utlodningen.
Heller ikke når det gjelder saksomkostningene kan Stiens anførsler gis medhold. Det gjelder omkostninger Foss er tilkjent ved rettskraftige avgjørelser, men som Stien hevder Foss i virkeligheten ikke har hatt fordi hun har hatt bevilling til fri sakførsel. Lagmannsretten nøyer seg om dette med å vise til at Foss under partsansvar har forklart at de omkostningene det gjelder er utgifter hun selv har betalt. Stien har ikke på noen måte sannsynliggjort for retten at det forholder seg annerledes. Retten må da legge Foss' forklaring til grunn, og går ikke nærmere inn på om Stiens innsigelse på dette punkt ville ha ført frem hvis det var så at Foss ikke hadde hatt omkostningene.
Renteberegningene er, slik namsretten har begrenset dem, etter lagmannsrettens oppfatning riktige.
Anken over fordelingskjennelsen har etter dette ikke ført frem.
III. Saksomkostningene: Ankene har vært forgjeves, og lagmannsretten finner at Asbjørn Stien bør tilpliktes å erstatte Grete Turid Foss og Jan Ragnar Larsen deres saksomkostninger i ankesaken etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd. Lagmannsretten kan ikke se grunn til å anvende unntaksadgangen i §180 første ledd i.f. Begge prosessfullmektiger har levert omkostningsoppgaver hvor salæret er oppgitt til kr 15000,-. Lagmannsretten finner å kunne legge omkostningsoppgavene til grunn ved omkostningsfastsettelsene. Jan Ragnar Larsen har påstått seg tilkjent 12 % rente av ilagt beløp fra forfall til betaling skjer. Påstanden tas til følge.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
I. Anken over stadfestelseskjennelsen:
Namsrettens kjennelse stadfestes.
II. Anken over fordelingskjennelsen:
Namsrettens kjennelse stadfestes.
III. Saksomkostninger:
Asbjørn Stien dømmes til å å erstatte Grete Turid Foss saksomkostninger for lagmannsrett med kr 15000 - - femtentusen kroner - innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.
Asbjørn Stien dømmes til å erstatte Jan Ragnar Larsen saksomkostninger for lagmannsrett med med kr 15000 - - femtentusen kroner - innen 2 - to - uker, og med 12 - - tolv - prosent rente fra forfall til betaling skjer.