LA-1996-1430
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1997-09-19 |
| Publisert: | LA-1996-01430 |
| Stikkord: | Strafferett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Tønsberg byrett - Agder lagmannsrett LA-1996-01430 M. |
| Parter: | Ankende part: A Ankemotpart: Den offentlige påtalemyndighet (Aktor: Førstestatsadvokat Arnfinn Hval Forsvarer: Advokat Arne Lie) |
| Forfatter: | Lagdommer Per Holtar Evensen, Ekstraord. lagdommer Hans-Jacob Hallvang, Byrettsdommer Vibeke Bull-Hansen |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §162, §317, Legemiddelloven (1992) §22, §24, §31, §35, §52, §62, §63, Straffeprosessloven (1981) §321, §325, Alkoholloven (1989) §10-1, §3-1, §8-1, §8-3 |
Tønsberg byrett avsa 16. oktober 1996 dom med slik domsslutning:
"A, f. xx.xx.1953, dømmes for
1.
1 overtredelse av straffeloven §317 første ledd
1 overtredelse av alkoholloven §10-1, 1. straffalternativ, jf. §8-1
1 overtredelse av alkoholloven §10-1, 1. straffalternativ, jf. §3-1, første ledd
1 overtredelse av alkoholloven §10-1, 1. straffalternativ, jf. §8-3
3 overtredelser av straffeloven §162 første ledd, jf. femte ledd
1 overtredelse av legemiddelloven §31, annet ledd, jf. §24, første ledd, jf. §22.
Straffebestemmelser som er anvendt: straffeloven §62 første ledd og §63 annet ledd (kjøp og bruk av hasj).
Forholdene er begått i perioden høsten 1993 til 9. mars 1995.
Straffen settes til fengsel i 9 - ni - måneder, hvorav 6 - seks - måneder gjøres betinget med en prøvetid på 2 - to -år mens 90 - nitti - dager gjøres ubetinget.
Til fradrag i den ubetingede del kommer 4 - fire - dager for utholdt varetektsarrest.
2. A frifinnes for
1 overtredelse av legemiddelloven §31, annet ledd, jf. §24, første ledd, jf. §22. jf. tiltalens post VI.
3. I medhold av straffeloven §35, første og annet ledd inndras til fordel for statskassen
- 1 stk. HB-apparat på ca 100 l,
- 5 plasttønner 200 l,
- 1 eske med sorte plastkorker,
- 1 plastsekk med 5 stk. plastkanner,
- 4 stk. varmekolber,
- 1 el. pumpemaskin,
- 1 båtpumpe (elektrisk),
- 1 sekk m/25 kg sukker,
- 2 kullfiltre,
- div. vognkort og salgsmeldinger,
- 2 bokser CS-gass,
- 1 politiscanner i deler,
- emballasjefolie og "gladpack",
- oppskrift på kjemikalier til amfetaminproduksjon."
Saksforholdet og As personlige forhold fremgår av dommen.
A har påanket dommen til Agder lagmannsrett. Anken gjaldt for et tiltalepunkts vedkommende bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet, og for øvrig straffutmålingen.
Lagmannsretten har henvist anken over straffutmålingen til ankeforhandling i medhold av straffeprosessloven §325, jfr. §321 annet ledd 1. punktum. For øvrig er anken nektet fremmet.
Ankeforhandling er holdt i Tinghuset i Tønsberg i dag. A møtte sammen med sin forsvarer, advokat Arne Lie, og avga forklaring. Som aktor møtte førstestatsadvokat Arnfinn Hval. Det ble avhørt ett vitne og foretatt slik dokumentasjon rettsboken viser.
Lege, spesialist i psykiriatri Arne Tveten var til stede, ble oppnevnt som sakkyndig og avga forklaring i tilknytning til tidligere avgitt skriftlig erklæring.
Forsvareren har bedt om at den av byretten idømte straff i sin helhet blir gjort betinget. Til støtte for at dette kan og bør gjøres har han vist til at saken er blitt gammel, til As iverksatte og vellykkede forsøk på rehabilitering, og fremfor alt til at A av sakkyndige er blitt ansett som soningsudyktig helt siden 1988. Soningsudyktig er han også nå, og det må da konstateres varig soningsudyktighet. Også det å ha en dom på ubetinget fengsel hengende over seg, vil være en påkjenning for A og en trussel for hans helse. At soningsudyktighet også kan tillegges vekt ved straffutmålingen og valg av reaksjonsform vises bl.a. i saken inntatt i Rt-1996-229 flg.
Forsvareren har nedlagt slik påstand:
"A behandles på mildeste måte."
Aktor har anført at den av byretten fastsatte straff er vel avbalansert og rimelig. Da domfellelsen omfatter bl.a. kjøp og salg av 20 gram amfetamin og promillekjøring som A tidligere er domfelt for, kan hverken tidsforløpet eller rehabiliteringssituasjonen forsvare at straffen i sin helhet gjøres betinget. For As vedkommede må det legges vekt på at han har forgått seg på ny etter at han i 1991 ble fullt klar over de vanskeligheter han fikk under soning av fengselsstraff.
Når det gjelder spørsmålet om soningsudyktighet, skal dette normalt avgjøres av påtalemyndigheten på det tidspunkt soning blir aktuell, ikke av retten. Det siste kan etter rettspraksis bare skje dersom soningsudyktigheten må anses å ville være varig, eller når det å ha en dom på ubetinget fengsel hengende over seg vil representere en alvorlig fare for domfeltes helse, betydelig suicidalfare e.l. Det vises her bl.a. til Rt-1996-10, Rt-1994-1279 og til Høyesteretts kjennelse av 9. desember 1994. As sonigsudyktighet kan ikke sies å være varig, jfr. bl.a den sakkyndiges uttalelse om at A som i dag går på Seroxat, kan profitere på en viss medikamentering med antipsykotisk middel. Ei heller foreligger det slik fare for helsesvikt som foran nevnt.
Aktor har nedlagt slik påstand:
"Anken forkastes."
Lagmannsretten har etter en helhetsvurdering funnet at As anke bør tas til følge og at den av byretten fastsatte fengselstraff i sin helhet bør gjøres betinget. Det skal for så vidt bemerkes:
A har erkjent at han normalt hadde fortjent å måtte sone straff som fastsatt av byretten, men at han på bakgrunn av erfaringer fra et 14 dager fengselsopphold i 1991 og et døgns opphold i ventecelle i 1995 alvorlig frykter for hva som vil skje med hans helse dersom han nå må sone fengselsstraff. Lagmannsretten finner det klart at det foreligger en rekke grunner for å nære slik frykt. Det vises for så vidt til konklusjonen i den sakkyndiges erklæring som er avgitt etter at saken ble behandlet i byretten, og som lyder:
"Oppsummert står man overfor en obs. som i mange år har vært preget av et psykiatrisk symptombilde av kronisk angst og depresjon, samt kroniske karakterforstyrrelser, og som ved tilleggspåkjenninger av noen styrke utvikler klaustrofobe symptomer ved innesperring, og som ved sitt siste fengselsopphold over noen tid (Hof 1991) ble psykotisk med varighet over noen uker.
Det er min vurdering at det foreligger tilstrekkelig fyldige opplysninger til at man kan konkludere med at det er sannsynlig at obs. på ny vil utvikle symptomer på alvorlig sinnslidelse (psykose) ved lengrevarig fengsling, som f.eks. over 90 døgn, selv under lettere soningsforhold. Et fengselsopphold vil således med stor sannsynlighet kunne påregnes å være meget skadelig og alvorlig for hans helsetilstand.
Det er særlig den dårlige integrerte og svake egostrukturer som foreligger hos obs., sammen med den bekreftede sykehistorie fra 1991, og de foreliggende øvrige kroniske psykiske plager - med tilhørende sterkt svekket evne til stressmestring -, som gjør at han etter min vurdering vil være sterkt utsatt for å på ny å kunne utvikle psykose under fengslige soningsforhold. Ut fra dette bedømmes risikoen for utvikling av alvorlig psykisk sykdom under soning som så høy at observanden må erklæres soningsudyktig på medisinsk grunnlag."
I retten har den sakkyndige svart bekreftende på spørsmål om også et kortvarig fengselsopphold vil by på problemer for A og innebære noen alvorlig risiko for hans psykiske helse.
Når den sakkyndige erklæring som nå er avgitt, sammenholdes med at andre sakkyndige i 1988, i 1991 og 1995 har vurdert A som soningsudyktig, finner lagmannsretten det nærliggende å trekke den slutning at soningsudyktigheten må anses varig. Lagmannsretten har også forstått den sakkyndige dithen at han anser det som en stor påkjenning og helserisiko for A med hans depresjoner å skulle ha en usonet ubetinget fengselsstraff hengende over seg.
A er fra tidligere straffedømt en lang rekke ganger, og enkelte av de forhold han nå domfelles for er slik at de normalt måtte ha medført en betydelig ubetinget fengselstraff. Hans siste domfellelse skjedde i 1990, hvoretter han ikke vites å ha gjort noe straffbart i tiden fram til høsten 1993. Også i tiden etter pågripelsen av de forhold som han nå straffes for, synes han på ett unntak nær å ha holdt seg borte fra straffbare forhold. Unntaket består i at han høsten 1996 skaffet en bekjent en kanne med sprit og for dette fikk en bot stor kr 3000,-.
A må sies gjennom noen tid å ha befunnet seg i en rehabiliteringssituasjon. Ved hjelp av sin mor har han gått til anskaffelse av et småbruk i Drangedal der han har bodd sammen med sin samboer og deres fellesbarn på 7 år. På småbruket har A som er 100% uføretrygdet, drevet med restaurering av eiendommen og dens bebyggelse, med treskjæring, tilvirkning av kniver m.v. Samboerforholdet er nå slutt, men ifølge samboeren som har møtt som vitne, er de to fortsatt kjærester, slik at samboerforholdet med tiden kan forventes gjennopptatt. A har undertiden skiftet etternavn. Både flyttingen til Drangedal og navneskiftet skjedde ifølge A for at han skulle slippe unna personer fra et kriminelt og narkotikabelastet miljø som han tidligere ble oppsøkt av og som fikk ham med på ulovligheter. Lagmannsretten fester lit til dette, og til at A som han selv har forklart, ikke lenger har kontakt med miljøet. Det vil derfor være utsikt til at han, dersom han får holde seg frisk, vil avholde seg fra straffbare handlinger i fortsettelsen. Den betingende dom som nå avsies bør være en sterk oppfordring til ham om å gjøre det.
Når det foran nevnte sammenholdes med at det nå har gått lang tid siden de pådømte forhold ble begått, finner lagmannsretten det både forsvarlig og rimelig at den av byretten idømte fengselsstraff i sin helhet gjøres betinget.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
I Tønsberg byretts dom av 16. oktober 1996 gjøres denne endring:
Fullbyrdelsen av straffen i dens helhet utsettes i medhold av straffeloven §52 flg. i en prøvetid på 2 - to - år.