LA-1996-1445
| Instans: | Agder lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1997-02-20 |
| Publisert: | LA-1996-01445 |
| Stikkord: | Sivilrett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Holmestrand herredsrett Nr. 95-00151 Agder lagmannsrett LA-1996-01445 B. Påkjært til Høyesteretts kjæremålsutvalg, se HR-1997-00458K . Lagmannsrettens kjennelse stadfestet. |
| Parter: | Saksøker: Statens Vegvesen (Prosessfullmektig: Advokat Arne Lie) Saksøkt: Olav Gaathaug |
| Forfatter: | Førstelagmann Arne Christiansen |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §54, Domstolloven (1915) §108, §364, Skjønnsprosessloven (1917) §32, §33, §36, §50, §54a, Skjønnsprosessloven (1917) |
Saken gjelder begjæring om overskjønn med påstand om opphevelse av Holmestrand herredsretts delskjønn I vedrørende en parsell av ny E-18 gjennom Sande. Delskjønnet ble avhjemlet 14. november 1995. Overskjønnet er begjært av Olav Gaathaug. Han er ikke part i delskjønn I. Behandlingen vedrørende bl.a. hans eiendom ble utskutt til delskjønn II, som ble avhjemlet i desember 1996.
Begjæringen er innkommet til herredsretten 21. mars 1996, men er først oversendt til lagmannsretten ved herredsrettens brev 21. november 1996. I det mellomliggende tidsrom har det vært en del korrespondanse m.v. mellom Gaathaug og herredsretten bl.a. om hans adgang til å begjære overskjønn. Overskjønnsbegjæringen ble oversendt saksøkerens prosessfullmektig ved herredsrettens brev 5. november 1996, og tilsvar ble avgitt 8. s.m. Etter anmodning fra Gaathaug har saken i noen tid blitt stilt i bero ved lagmannsretten inntil han har fått avgi en supplerende uttalelse. Slik uttalelse er nå avgitt.
Gaathaug har inngitt en relativt utførlig redergjørelse og argumentasjon. De vesentligste av hans anførsler kan i korthet sammenfattes slik:
Han mener at den detaljplan og det ekspropriasjonsvedtak som ligger til grunn for skjønnsbegjæringen er i strid med Samferdelsedepartementet vilkår for å stadfeste den underliggende hovedplan og at ekspropriasjonsvedtaket derfor er ugyldig. Han mener videre at det foreligger alvorlige feil ved de samfunnsøkonomiske beregninger som er utført av Statens Vegvesen i Vestfold som grunnlag for det trasevalg som er gjort og at ekspropriasjonsvedtaket også av denne grunn er ugyldig. Også av andre grunner er vedtaket ugyldig. Han hevder å ha rettslig interesse i å benytte rettsmidler overfor delskjønn I. Inngrepet overfor ham hviler på det samme ekspropriasjonsvedtak som for de øvrige grunneiere, og han kan ikke vente noen annen ordning for sin eiendom enn den som blir rettskraftig fastsatt for de andre eiendommer. Han bestrider å ha samtykket til deling av skjønnet for herredsretten. Han mener videre at de dommere som har deltatt ved avgjørelsen av et tidligere kjæremål i sakskomplekset, er inhabile til å avgjøre hans overskjønnsbegjæring.
Gaathaug har nedlagt slik påstand:
"1. Begjæringen om overskjønn tas til følge.
2. Olav Gaathaug tilkjennes saksomkostninger."
Statens vegvesen har i sitt tilsvar nedlagt påstand om at begjæringen om overskjønn avvises. Det hevdes at Gaathaug ikke har rettslig interesse i å få overprøvet et skjønn der han ikke selv er part, og at han kan fremme sine innsigelser i det delskjønn som gjelder hans eiendom. Det gjøres videre gjeldende at at begjæringen må avvises fordi den ikke er underskrevet av advokat. Vegvesenet har nedlagt slik påstand:
"1. Begjæring om overskjønn avvises.
2. I saksomkostninger betaler Olav Gaathaug til Statens Vegvesen, Vegsjefen i Vestfold kr 800,- med tillegg av 12% rente fra forfall til betaling skjer."
Lagmannsretten skal bemerke:
Undertegnede dommer har vært med ved ved avgjørelsen av det kjæremål over Holmestrand namsretts kjennelse som Gaathaug nevner i forbindelse med sin inhabilitetsinnsigelse. Lagmannsretten stadfestet da ved kjennelse 21. september 1995 en avgjørelse namsretten hadde truffet om å stadfeste namsmannens beslutning om at vegvesenet kunne ta de eksproprierte arealer i besittelse. Et hovedpoeng i kjæremålssaken var Gaathaugs anførsel om at det forelå et ugyldig ekspropiasjonsvedtak, og han gjorde i den forbindelse gjeldende de samme synspunkter som han nå anfører. Undertegnede dommer anser seg ikke av den grunn inhabil etter domstolsloven §108 til å ta stilling til om overskjønnsbegjæringen bør fremmes eller ikke. Dette er et annet spørsmål enn spørsmålet om gyldigheten av ekspropriasjonsvedtaket.
I tilsvaret for herredsretten til vegvesenets skjønnsbegjæring nedla Gaathaug påstand om at skjønnet skulle nektes fremmet. Herredsretten har senere besluttet deling av skjønnet i de to delskjønn. De saksøkte som ble omfattet av delskjønn I har ikke hatt innsigelser mot fremme av skjønnet. Slik den foreliggende sak er fremmet for lagmannsretten må den likevel anses å gjelde en tvist om fremme av skjønnet, som etter skjønnsloven §50 skal behandles i overskjønns form. Forsåvidt har Gaathaug valgt riktig rettsmiddel i sitt angrep på delskjønn I.
Det er intet krav om at en overskjønnsbegjæring skal være undertegnet eller medundertegnet av advokat. Bestemmelsen om dette i tvistemålsloven §364 annet ledd gjelder anke og er ikke gitt tilsvarende anvendelse for skjønn, jfr. henvisningsbestemmelsene i skjønnsloven §32, §33 og §36 som ikke omfatter nevnte paragraf. Overskjønnsbegjæringen kan derfor ikke avvises på grunn av manglende underskrift av advokat.
Derimot må begjæringen avvises på grunn av manglende rettslig interesse hos Gaathaug ved at han ikke er part i den del av skjønnet som søkes brakt inn for lagmannsretten. Delskjønn I avgjør intet om hans rettslige stilling og blir rettskraftig bare i forhold til de saksøkte som omfattes av dette delskjønn. Som påpekt av veivesenet har Gaathaug anledning til å fremsette sine innsigelser i det delskjønn han er part i. Hans rettslige og faktiske stilling blir ikke noen annen enn for det tilfelle at det ikke hadde skjedd noen deling av skjønnet. Også i denne situasjon kunne Gaathaug bare bringe spørsmålet om fremme av skjønnet inn for lagmannsretten på egne vegne, mens de øvrige saksøkte ville være bundet av herredsrettens beslutning om fremme av skjønnet dersom de ikke anvendte rettsmidler overfor denne del av skjønnet.
Gaathaugs begjæring om overskjønn har ikke ført frem, og han bør i medhold av skjønnsloven §54a tredje ledd erstatte motpartens saksomkostninger. Erstatningens fastsettes i samsvar med veivesenets påstand til 800 kroner med tillegg av morarenter.
Kjennelsen er avsagt av skjønnsstyreren uten deltagelse av skjønnsmenn, jfr. Dragsten og Vislie, Skjønnsloven 90.
Slutning:
1. Førstelagmann Arne Christiansen viker ikke sete.
2. Begjæringen om overskjønn avvises.
3. Olav Gaathaug plikter innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens kjennelse å betale erstatning for saksomkostninger for lagmannsretten til Statens Vegvesen med 800 - åttehundre - kroner og med tillegg av 12 - tolv - prosent årlig rente fra forfallsdag til betaling skjer.