LA-1996-1459
| Instans: | Agder lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1996-12-13 |
| Publisert: | LA-1996-01459 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Agder lagmannsrett - LA-1996-01459 k. Påkjært til Høyesterett; kjæremålet forkastet, HR-1997-00237 K. |
| Parter: | Kjærende part: Arne Dagsland (Prosessfullmektig: Advokat Pål Mitsem). Kjæremotpart: Jens Freuchen, Vesta Forsikring AS (Prosessfullmektig: Advokat Margareth Christophersen). Kjæremotpart: Storebrand Skadeforsikring AS (Prosessfullmektig: Advokat Kjetill Mellum). |
| Forfatter: | Lagdommerne Inge Hobæk, Åse Berg, førstelagmann Arne Christiansen |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §107, §69, §91 |
Ved stevning 8. august 1995 reiste Arne Dagsland ved advokat Pål Mitsem sak ved Kristiansand byrett mot advokat Jens Freuchen og Vesta Forsikring AS med krav om erstatning etter rettens skjønn. Søksmålet er begrunnet med at advokat Freuchen har unnlatt å forfølge krav om erstatning for påført yrkessykdom mot Dagslands tidligere arbeidsgiver. Ved stevning av 25. mars 1996 utvidet Dagsland søksmålet i medhold av tvistemålslovens §69 til også å omfatte Uni Storebrand Skadeforsikring AS, hvor arbeidsgiveren hadde tegnet ansvarsforsikring med yrkesskadedekning. Det er utvekslet flere prosesskriv mellom partene, og det er oppnevnt sakkyndig, som avga sin uttalelse 11. september 1996. Hovedforhandling er berammet til 3., 4. og 5. desember 1996 i Kristiansand.
I prosesskriv av 18. november 1996 fremsatte advokat Margareth Christophersen på vegne av advokat Freuchen og Vesta Forsikring AS begjæring om stansing av saken i medhold av tvistemålslovens §107 første ledd. Uni Storebrand Skadeforsikring AS ved advokat Mellum sluttet seg til begjæringen. Advokat Mitsem motsatte seg på vegne av Dagsland en stansing av saken.
Kristiansand byrett avsa 27. november 1996 kjennelse med slik slutning:
"Sak nr. 95-01013 stanses i medhold av tvml. §107 til Arne Dagslands krav om yrkesskadeforsikring er avgjort av trygdemyndighetene."
Arne Dagsland ved advokat Pål Mitsem har 25. november 1996 påkjært byrettens kjennelse til Agder lagmannsrett. Kjæremålet er begrunnet slik:
"Det er ikke adgang til stansing i medhold av tvml. §107 i dette tilfelle.
Som det fremgår av prosesskrift av 19. november 1996 fra saksøker, vil saksøker nedlegge påstand om fastsettelsesdom mot Storebrand Skadeforsikring AS. Fastsettelsesdommen vil gå ut på at ytelser efter forsikringspolisen skal betales når endelig vedtak om yrkesskadetrygd og erstatning foreligger i trygdemyndighetene. Betaling skal da skje til saksøker, eller, dersom betaling av tilsvarende beløp alt har skjedd fra advokat Jens Freuchen og/eller Vesta Forsikring AS, til disse.
Så vidt forstås er Storebrand Skadeforsikring AS enig i påstanden. Saken kan derfor, i forhold til Storebrand Skadeforsikring AS antakelig heves. Saksomkostninger i denne saken vil være saksomkostningene for retten. I hvilken utstrekning Storebrand Skadeforsikring AS vil dekke utgiftene med den omfattende korrespondanse forut for stevningen, er neppe selvsagt.
Det er åpenbart at påstanden i tvisten med Storebrand Skadeforsikring AS ikke er av det slag at den dekkes av tvml. §107.
3. Når det gjelder tvisten med advokat Jens Freuchen og Vesta Forsikring AS, avhenger ikke den av trygdemyndighetenes avgjørelse. Trygdemyndighetenes avgjørelse, og Storebrand Forsikring AS betaling i samsvar med dette, kan være ett etterfølgende faktisk forhold som selvsagt vil ha stor betydning for den endelige økonomiske belastning for deres del. Et slikt mulig efterfølgende faktisk forhold er ikke et forhold som bringer saken for trygdemyndighetene inn under tvml. §107.
4. Anvendelse av tvml. §107 avhenger av at den annen sak går mellom de samme parter, Rt-1995-1384. Det er ikke tilfellet her. Ingen av de saksøkte er parter i trygdesaken.
5. Det er også urimelig i forhold til Arne Dagsland at saken blir utsatt. Det er over 10 år siden han ble skadet, og det er selvsagt en stor belastning at saken ikke blir avgjort.
For vurderingen av dette utvides bevisføringen noe.
Arne Dagsland arbeider på en vernet arbeidsplass, med yrkesmessig attføring, og ønsker å fortsette med dette. Han mottar i øyeblikket ikke noen trygdeytelser.
Bilag 1. Selvangivelser for perioden 1986-1990 og utskrift av ligningen for årene 1991-1995 for Arne Dagsland.
Status for trygdesaken er at Stavanger trygdekontor har godkjent Arne Dagslands "løsemiddelskade som yrkessykdom". Rikstrygdeverket har imidlertid ikke, så vidt forstås, godkjent denne diagnose, og det foreligger heller ikke vedtak om yrkesskadeerstatning.
Bilag 2: Brev av 2. august 1993 fra Stavanger trygdekontor til Sentralsjukehuset i Rogaland.
Når det gjelder status for den trygdemessige behandling av dette spørsmål, nevner jeg at Arne Dagslands sak ble vurdert ved Statens arbeidsmiljøinstitutt for trygdemyndighetene. Vurderingen, som er datert 16. februar 1996, innskrenker seg til en gjennomgang av saksdokumentene, og konkluderte med at det ikke forelå løsemiddelskade, Efter sterk pågang fra min side ble Arne Dagsland sommerne 1996 innkalt til personlig undersøkelse ved Statens arbeidsmiljøinstitutt, som også har fått kopi av den sakkyndige erklæring som er innhentet for rettssaken. Sakens dokumenter er nu sendt til Rikstrygdeverket, så vidt forstås uten at det foreligger noen ny vurdering fra Statens arbeidsmiljøinstitutt.
Behandlingstiden ved trygdekontorene, ved Rikstrygdeverket og i Trygderetten - hvis saken havner der - er så lang at det ikke kan sies noe om når en endelig avgjørelse vil foreligge.
Bilag 3: Artikler om behandlingstiden i trygdesaker.
Det er kvalifisert urimelig at Arne Dagsland skal måtte vente i årevis på en endelig avgjørelse av sitt krav mot advokat Jens Freuchen og Vesta Forsikring AS fordi det kanskje, i en uviss fremtid, vil foreligge en trygdemessig avgjørelse og forsikringsdekning. Det er heller ingen grunn til det. I ethvert tilfelle faller tilfellet utenfor tvml. §107."
Arne Dagsland har lagt ned slik påstand:
"Kjennelse om stansing oppheves."
Vesta Forsikring AS har i tilsvar av 28. november 1996 anført:
"På vegne av adv. Freuchen og Vesta Forsikring AS vil det bli nedlagt påstand om at byrettens kjennelse stadfestes. Det gjøres gjeldende at byretten har foretatt en riktig bevisbedømmelse og prestert en korrekt lovanvendelse når den har kommet til at vilkårene for å stanse saken i medhold av tvml. §107 første ledd, er oppfylt.
1. I kjæremålserklæringen gjøres det gjeldende at "Når det gjelder tvisten med advokat Freuchen og Vesta Forsikring AS avhenger ikke den av trygdemyndighetenes avgjørelse."
Dette er direkte feil. Søksmålet mot adv. Freuchen og hans ansvarsassurandør er begrunnet med at Dagsland er påført et økonomisk tap ved at adv. Freuchen har unnlatt å forfølge krav om erstatning for påført yrkessykdom mot den kjærende parts tidligere arbeidsgiver. I dok. nr. 17, side 4, pkt. 6 er det anført at "Tapet som er lidt svarer til den erstatning saksøker er blitt avskåret fra å motta". Den erstatning som her omtales er arbeidsgivers yrkesskadedekning under ansvarsforsikringen hos Storebrand.
Det må være helt på det rene at et eventuelt ansvar for arbeidsgiver, og dermed også ansvar for adv. Freuchen forutsetter at arbeidstaker har vært utsatt for skadelig påvirkning på arbeidsplassen, og at denne sykdommen blir godkjent som yrkessykdom av trygdemyndighetene. I tillegg kommer altså at saksøker har begrenset kravet mot adv. Freuchen/ansvarsselskapet til forsikringssummen under yrkesskadeforsikringen. Dekning forutsetter at sykdommen godkjennes som yrkessykdom av trygdemyndighetene.
Adv. Mitsem uttaler dessuten i brev av 14. februar 1996 til Storebrand, jfr. bilag 4 til dok. nr. 17 uttaler at: "Dersom min oppfatning om ansvarets utstrekning er korrekt, og dersom ansvar blir erkjent, faller egentlig søksmålet mot adv. Freuchen og Vesta Forsikring AS bort, med unntak av de omkostninger som er pådratt."
Adv. Mitsem gir med dette uttrykk for det meget sentrale poenget gående ut på at søksmålet faller bort, eventuelt begrenses vesentlig, forutsatt at Storebrand aksepterer dekning under yrkesskadeforsikringen. Storebrand har gitt en slik aksept, jf. bilag 5 til dok. nr. 17. Dekning under forsikringen forutsetter imidlertid at trygdemyndighetene godkjenner hans lidelse som yrkessykdom.
Jeg viser i denne forbindelse til rettens kjennelsesgrunner, side 6, der det konkluderes med at vilkårene for å stanse saken etter tvml. §107 er tilstede. Jeg kan ikke se at kjæremålserklæringen tilfører saken noe nytt på dette punkt. Når det gjelder rettens vurdering av hensiktsmessigheten av å stanse saken, vises det til kjennelsen, side 6, siste avsnitt, og side 7, første avsnitt. Fra denne side fastholdes at de fordeler man kan oppnå ved å stanse saken, må oppveie den belastning saksøker føler han blir utsatt for ved at saken stanses i påvente av vedtak i trygdesaken.
2.
Fra saksøkers side anføres det også at "Anvendelse av tvml. §107 avhenger av at den annen sak går mellom de samme parter, Rt-1995-1384. Det er ikke tilfelle her. Ingen av de saksøkte er parter i trygdesaken."
Dette er klart nok et uttrykk for feil rettsanvendelse. Jeg antar imidlertid at saksøkers anførsel som sitert må bero på en incurie, og at den således ikke er et resultat av et gjennomtenkt resonnement. Vilkåret for å stanse saken i dette tilfelle, er at utfallet av en sak helt eller delvis avhenger av et rettsforhold som ligger til avgjørelse for annen myndighet. I denne relasjon er de selvsagt ikke noe vilkår om at trygdesaken går mellom de samme parter som i nærværende sak."
Vesta Forsikring AS har lagt ned slik påstand
"Kristiansand byretts kjennelse stadfestes."
Uni Storebrand Skadeforsikring AS har i tilsvar av 28. november 1996 imøtegått kjæremålet og har i det vesentlige anført at tvisten i relasjon til Uni Storebrand er begrenset til spørsmålet om og eventuelt i hvilken utstrekning trygdens organer aksepterer Dagslands lidelse som en yrkessykdom. Under en slik forutsetning har selskapet akseptert forsikringsdekning i henhold til yrkesskadeforsikringsdelen i ansvarvilkårene. For øvrig slutter Uni Storebrand seg til det som er anført av advokat Christophersen på vegne av advokat Freuchen og Vesta Forsikring AS. Uni Storebrand Skadeforsikring AS har lagt ned slik påstand:
"Kristiansand byretts kjennelse datert 22.11.96 i sak nr 95-01013 A stadfestes."
Advokat Mitsem har inngitt bemerkning til tilsvarene fra motpartene. Han bemerker at motpartene etter prinsippet i tvistemålslovens §91 er avskåret fra å krave stansing. Når det gjelder de tidligere uttalelser fra advokat Mitsem, som det er vist til i tilsvarene, der advokat Mitsem gir uttrykk for at ansvaret mot advokat Freuchen og Vesta Forsikring vil falle bort (med unntak av saksomkostningene) hvis UNI Storebrand Skadeforsikring utbetaler erstatning, vises det til at det var tatt en reservasjon om at advokat Mitsems oppfatning om ansvarets utstrekning var korrekt. Det viser seg nå at ansvaret for UNI Storebrand Skadeforsikring A/S er begrenset til 1 million kroner, mens kravet i stevningen mot advokat Jens Freuchen og Vesta Forsikring utgjør 1,8 millioner kroner. Trygdemyndighetenes avgjørelse vil derfor ikke være avgjørende for søksmålet mot advokat Freuchen og Vesta.
Advokat Mellum har på vegne av Storebrand Skadeforsikring vedrørende tvistemålslovens §91 anført at det tross provokasjoner om hvor trygdesaken står, ikke før ved saksøkerens kjæremål av 25. november 1996 er fremlagt bilag som viser at Stavanger trygdekontor 28. januar 1993 har godkjent løsemiddelskaden som yrkessykdom. Det fremgår imidlertid ikke av vedtaket om betingelsene for utbetaling av yrkesskadeforsikringen fra Storebrand foreligger. I brevet er det bedt om en spesialisterklæring.
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten og kan i det vesentlige slutte seg til byrettens begrunnelse.
Betingelsene for å stanse en sak etter tvistemålslovens §107 første ledd er at utfallet av saken helt eller delvis avhenger av et rettsforhold som foreligger til avgjørelse i et annet søksmål eller for en annen myndighet. Det er det siste alternativ som er aktuelt her.
Dagsland har etter det opplyste ved siden av søksmålet meldt skaden til Stavanger trygdekontor, som har godkjent skaden som yrkessykdom. Saken ligger nå i Rikstrygdeverket, og det foreligger pr. i dag ikke noe vedtak om yrkesskadeerstatning.
Som byretten legger også lagmannsretten til grunn at partene er enige om at dersom trygdemyndighetene aksepterer Dagslands lidelser som en yrkesskade, det vil si en yrkessykdom, og under forutsetning av at Dagsland hadde første legebesøk vedrørende sykdommen i mai 1986, vil dekning finne sted under ansvarsforsikringen som Dagslands tidligere arbeidsgiver hadde tegnet i Uni Storebrand. Det legges videre til grunn at partene er enige om at søksmålet mot advokat Freuchen og Vesta Forsikring AS da faller bort, dog slik at det er tatt forbehold vedrørende saksomkostningsspørsmålet.
Avgjørelsen som skal fattes av trygdemyndighetene vil således være bindende i saken for Kristiansand byrett, dersom den går ut på at det dreier seg om en yrkessykdom.
Lagmannsretten er ikke enig med den kjærende part i at tvisten med kjæremotpartene nr. 1 og 2 ikke er avhengig av utfallet av trygdesaken. Søksmålet er begrunnet med at advokat Freuchen har unnlatt å forfølge krav om erstatning for påført yrkesskade mot Dagslands tidligere arbeidsgiver. Erstatningen det her er tale om er yrkesskadedekningen under ansvarsforsikringen hos Uni Storebrand. Dekning under denne og dermed ansvar for advokat Freuchen forutsetter at skaden godkjennes som yrkessykdom av trygdemyndighetene. At det overfor advokat Freuchen og Vesta er nedlagt en påstand som går lenger enn UNI Storebrands ansvar, kan i denne forbindelse ikke være avgjørende.
Dagsland har anført at det er et vilkår for stansing av saken i medhold av tvistemålslovens §107 første ledd at den annen sak går mellom de samme parter. Det er vist til Rt-1995-1384. Denne avgjørelse gjelder, slik lagmannsretten ser det, det første alternativ i §107 første ledd, nemlig når et rettsforhold skal avgjøres i et annet søksmål, og ikke som her hvor spørsmålet skal avgjøres av en annen myndighet enn domstolene.
Lagmannsretten finner etter dette at vilkårene for å stanse saken etter tvistemålslovens §107 første ledd er til stede.
Lagmannsretten er også kommet til at det er hensiktsmessig å stanse saken. Det vises til byrettens begrunnelse som lagmannsretten slutter seg til, idet den er dekkende for lagmannsrettens vurdering.
Når det gjelder den kjærende parts innsigelse etter tvistemålslovens §91, mener lagmannsretten at den nye opplysning som fremgår av bilaget til kjæremålet, nemlig at Stavanger trygdekontor traff avgjørelse for nesten 4 år siden, er relevant for spørsmålet om behandlingen av søksmålet bør utsettes. Denne opplysning er av vesentlig betydning ved bedømmelsen av hvor lang tid det vil gå før det foreligger en endelig avgjørelse fra trygdemyndighetene. Den her nevnte opplysning forelå riktignok ikke da utsettelse ble begjært og byretten traff sin avgjørelse. Det må imidlertid være adgang til å ta forholdet i betraktning ved kjæremålsinstansens behandling. Etter lagmannsrettens oppfatning gjør den nye opplysning at betingelsene etter tvistemålslovens §91 i hvert fall er til stede nå.
Byrettens kjennelse blir etter dette å stadfeste.
Saksomkostninger er ikke påstått.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Byrettens kjennelse stadfestes.