LA-1996-1489

Instans:	Agder lagmannsrett - Kjennelse
Dato:	1996-12-11
Publisert:	LA-1996-01489
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Agder lagmannsrett - LA-1996-01489 k. Anket til Høyesterett; lagmannsrettens dom stadfestet, HR-1997-00177k .
Parter:	Kjærende part: Astri og Aslak Katerås (Prosessfullmektig: Advokat Bjarne Gjørven) Kjæremotpart: Halvard Mjåvatn (Prosessfullmektig: Advokat Pål Christensen)
Forfatter:	Lagdommerne Nils Simonsen, Asbjørn Nes Hansen, Erland Hanrichsen
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §54, §180, §93, Tvistemålsloven (1915)

Saken gjelder spørsmål om avvisning av fastsettelsessøksmål pga. manglende rettslig interesse, tvistemålsloven §54.

Ved stevning av 22. august 1996 reiste eierne av eiendommen gnr. 33 bnr. 1 i Åmli, Astrid og Aslak Katerås, søksmål for Nedenes herredsrett mot eier av gnr. 32 bnr. 26 i Åmli, Halvard Mjåvatn, med slik påstand:

1 "Skylddelingsforretning av 26.10.1943 over gården Fiskvatn gnr.32 bnr. 1 i Åmli kjennes ugyldig.

2 Nedenes jordskifteretts rettsbok av 04.07.1976, dagbokført 12.03.1985 kjennes ugyldig.

3 Halvard Mjåvatn tilpliktes å betale sakens omkostninger til Astrid og Aslak Katerås."

Som prosessfullmektig for Halvard Mjåvatn la advokat Pål Christensen ned slik påstand:

1 "Saken avvises.

2 Astrid og Aslak Katerås tilpliktes i fellesskap å erstatte Halvard Mjåvatn sakens omkostninger."

Nedenes jordskifteretts kjennelse av 4. juli 1976 omhandler bl.a. eiendomsretten til et omlag 200 mål myrområde, "Vrangemyr", som det var tvist om mellom eierne av gnr.33 bnr.1 og gnr.32 bnr.6. Kjennelsen har slik slutning:

"Eiendomsretten til Vrangemyr, grunnen medregnet, tilligger gnr.32 bnr.26 etter de grenser dette bruk er gitt ved skylddelingen i 1943. Det omtvistede skjønnes å ha en verdi av kr 500."

Etter anke stadfestet Agder lagmannsrett kjennelsen i dom av 21. juni 1979. Dommen ble anket til Høyesterett, som nektet anken fremmet.

Nedenes herredsrett behandlet avvisningsspørsmålet særskilt, jfr. tvistemålsloven §93, og avsa den 30. oktober 1996 kjennelse med slik slutning:

"1 Saken avvises.

2 Astrid og Aslak Katerås betaler innen 14 -fjorten- dager til Harald Mjåvatn 3.500 - tretusenfemhundrede- kroner i saksomkostninger."

Astrid og Aslak Katerås, ved prosessfullmektig advokat Bjarne Gjørven, har påkjært kjennelsen til Agder lagmannsrett. Harald Mjåvatn ved prosessfullmektig advokat Christensen har tatt til motmæle. Som nytt grunnlag for lagmannsretten har advokat Christensen gjort gjeldende at søksmål som går på gyldigheten av en skylddelingsforretning og/eller en rettsbok utelukkende kan rettes mot det offentlige. For øvrig står saken i samme stilling som for herredsretten.

Hva angår sakens bakgrunn forøvrig, partenes anførsler for herredsretten og dens begrunnelse vises til herredsrettens kjennelse.

De kjærende parter v/advokat Gjørven har i det vesentlige anført:

Det bestrides at søksmålet ikke kan rettes mot Halvard Mjåvatn. Det er han som nå eier gnr.32 bnr.26, og således den eneste naturlige motpart, idet avgjørelsen vil kunne få direkte innflytelse på hans rettsstilling. Dette særlig ved et mulig vindikasjonssøksmål.

At saken, eller deler av den, muligens også kunne vært rettet mot det offentlige innebærer ikke at Halvard Mjåvatn er rett saksøkt. Også dommen i Rt-1987-538 trekker i den retning.

Herredsretten synes å ha lagt vekt på at lagmannsrettsdommen fra 1979 ikke ble anket. Det er feil. Dommen ble anket til Høyesterett, men anken ble nektet fremmet.

Saksøkerne har naturlig nok interesse i å få prøvet om jordskifteprotokollen er ekte. Det var den som første gang fastslo at saksøkerne ikke lenger var eiere av Vrangemyr. Som anført i stevningen er det en rekke feil og mangler ved protokollen og det utarbeidede kart.

Saksøkerne har rettslig interesse i også å få prøvet gyldigheten av skylddelingsforretningen. Dersom denne ikke er gyldig, er eiendomsretten overført ny eier uten lovlig adkomst, og saksøkerne vil etter omstendighetene kunne kreve eiendommen tilbakeført. Saksøkerne har rettslig interesse i å få fastslått hvorledes gnr.33 bnr.1 kunne tape eiendomsretten til Vrangemyr, som ligger langt inne på eiendommens område, og langt fra noe annet som gnr.32 bnr.26 eier.

Dersom saken nektes prøvet for retten, vil ny urett bli tilføyd gammel, hvilket ikke har vært hensikten med tvistemålsloven §54.

Det er vist til Schei "Tvistemålsloven med kommentarer" 130.

De kjærende parter har lagt ned slik påstand:

" Saken fremmes."

Kjæremotparten v/advokat Christensen har i det vesentlige anført:

Harald Mjåvatn har ikke slik tilknytning til sakens gjenstand at kravet til passiv søksmålskompetanse foreligger.

Saksøkernes påstand er at skylddelingsforretningen av 1943 og jordskifterettsboken av 1976 kjennes ugyldig. Søksmål med en slik formulert påstand kan bare rettes mot det offentlige, jf. Rt-1987-538.

Herredsrettens avgjørelse er under enhver omstendighet riktig og må stadfestes.

Det er ingen tvil om at det eneste formål med søksmålet er å få prøvet eiendomsretten til Vrangemyr på nytt. I realiteten er det tale om forsøk på å forkle et "gammelt tvistepunkt i ny drakt".

Jordskiftetvisten er rettskraftig avgjort. Forøvrig er saksøkernes argumentasjon knyttet til riktigheten av jordskifterettsboken. En slik argumentasjon faller utenfor begrepene "egte eller uegte" i tvistemålsloven §54. Tilsvarende gjelder for skylddelingsforretningen.

For øvrig slutter kjæremotparten seg til herredsrettens begrunnelse.

Kjæremotparten har lagt ned slik påstand:

1 "Herredsrettens kjennelse stadfestes.

2 Astrid og Aslak Katerås tilpliktes i fellesskap å erstatte Halvard Mjåvatn hans saksomkostninger for lagmannsretten."

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som herredsretten, men på et annet grunnlag.

Flertallet, lagdommerne Simonsen og Nes Hansen, skal bemerke: tvistemålsloven §54 fastslår at et av vilkårene for at et fastsettelsessøksmål kan fremmes er at søksmålsgjenstanden enten er "at et rettsforhold eller en rettighet er til eller ikke er til", eller at et "dokument er egte eller uegte". I nærværende sak pretenderes ikke at søksmålet gjelder et rettsforhold eller en rettighet. I stevningens innledning er søksmålsgjenstanden beskrevet slik:

"Nærværende sak gjelder krav på fastsettelsesdom for at et eller flere dokumenter er ekte".

Dette er imidlertid ikke reflektert i den nedlagte påstand, som går på at de to omhandlede dokumenter er "ugyldige". Stevningen forøvrig, lest i sammenheng og særlig sammenholdt med den nedlagte påstand viser etter flertallets syn klart at saksøkerne i realiteten ikke pretenderer at de to dokumenter er "uekte", men at de, som følge av påståtte feil og uriktigheter under prosessen, har fått materielt uriktig innhold, hvilket i flg. saksøkerne, må føre til at de blir ugyldige. Hva skylddelingsforretningen angår viser flertallet særlig til følgende avsnitt i stevningen om dette:

"Klageren vil dokumentere at såvel skylddelingsforretningen som konsesjonstildelingen må være ugyldige fordi begge rettshandler åpenbart inneholder en rekke faktiske og rettslige alvorlige mangler ".

Hva jordskiftesaken angår viser flertallet særlig til følgende avsnitt i stevningen:

"Når det gjelder jordskiftesaken i 1976 har jordskifteretten koblet sammen et kart over gnr. 33 bnr.1 med et kart over bnr. 2 og som ble utferdiget i 1933. Den autoriserte kartopptakeren uttaler at grensene var sikre og tydelige, - ingen grensetvist. Riksskattestyrets regler var fulgt. Dette dok. nr. 4 i jordskiftesak 33/74 er uekte (falskt). Det er fjernet ting som hadde stor betydning i saken. Det er også laget ekstra kartfigurer for å slå fast at dette kartet ikke var nøyaktig, og forannevnte kart har intet med virkeligheten å gjøre.

Tvistemålsloven §54 gir som nevnt adgang til å få prøvet om et dokument er ekte, ikke om dets innhold er materielt riktig. Søksmålsbetingelsene i tvistemålsloven §54 er etter dette ikke oppfylt, og søksmålet må avvises.

Flertallet bemerker for ordens skyld at Agder lagmannsretts dom av 21. juni 1979 kan angripes ved begjæring om gjenopptakelse, i den utstrekning vilkårene i tvistemålsloven kap. 27 ellers er til stede. I tilfelle gjenopptakelse innvilges, vil retten måtte ta stilling til saksøkernes innvendinger mot skylddelingsforretningen fra 1943.

Herredsrettens kjennelse blir etter dette å stadfeste.

Mindretallet, lagdommer Henrichsen, er enig med flertallet i resultatet, men har denne begrunnelse for avgjørelsen: Vilkåret i tvistemålslovens §54 om at det må foreligge rettslig interesse for å kunne reise fastsettelsessøksmål omfatter at søksmålet må ha betydning for egen rettsstilling.

Som nevnt går det frem av stevningen at søksmålet i realiteten retter seg mot innholdet i jordskifterettens kjennelse. Ved ankebehandlingen underga Agder lagmannsrett saken full prøvelse og i dom av 21. juni 1979 ble jordskifterettens kjennelse stadfestet. Det er således lagmannsrettens dom og ikke jordskifterettens kjennelse, som fastlegger eiendomsretten til det omstridte grunnareal. Hvorvidt jordskifterettens forutgående kjennelse er riktig eller gal eller bygger på feil faktiske forutsetninger i bevisbedømmelsen har således ingen betydning for saksøkerens rettsstilling. Det foreligger således ikke rettslig interesse

Det som i realiteten ønskes angrepet er lagmannsrettens dom av 21. juni 1979. Det korrekte rettsmiddel mot denne er begjæring om gjenopptakelse hvor det kan redegjøres for eventuelle uriktigheter knyttet til de bevisfakta dommen bygger på.

Saksomkostninger:

Kjæremålet har ikke ført frem. Den samlede lagmannsrett finner at Halvard Mjåvatn bør tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten. jfr, tvistemålsloven §180 første ledd. Omkostningene settes, overensstemmende med advokat Christensens omkostningsoppgave, til kr 2.250.

Herredsrettens omkostningsoppgave stadfestes.

Slutning

1 Herredsrettens kjennelse stadfestes.

2 Astrid og Aslak Katerås dømmes en for begge og begge for en til å betale saksomkostninger for lagmannsretten til Halvard Mjåvatn med kr 2.250 - totusentohundredeogfemti- innen to uker fra kjennelsens forkynnelse.