LA-1996-1494
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1997-07-11 |
| Publisert: | LA-1996-01494 |
| Stikkord: | Odelsrett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Nedre Telemark herredsrett Nr. 95-00231 A - Agder lagmannsrett LA-1996-01494 A. Anke nektet fremmet for Høyesterett, se HR-1998-00017K . |
| Parter: | Ankende part: Wenche Windahl Olsen (Prosessfullmektig: Advokat Helge Aarnes). Ankemotpart: Kjetil Trae (Prosessfullmektig: Advokat Lars Petter Koslung). |
| Forfatter: | Lagdommer Asbjørn Nes Hansen, formann. Ekstraord. lagdommer Tor Berge. Ekstraord. lagdommer Håkon Børresen |
| Lovhenvisninger: | Odelsloven (1974) §1, §23, §2, Tvistemålsloven (1915) §149, §180, Konsesjonsloven (1974) §6 |
Wenche Windahl Olsen fikk ved skjøter tinglyst 27.1.1995 hjemmel til gnr. 112 bnr. 5 m.fl. i Seljord omfattende bl.a. heigarden Grasbekk, seteren Gokkstaul og et skogstykke i Åmotsdal. Selgerens yngre bror - Kjetil Trae - innga odelsstevning mot henne ved Nedre Telemark herredsrett, forkynt 1. november 1995. Herredsretten avsa dom og odelstakst den 12. august 1996. Dommen har slik domsslutning:
"1. Kjetil Trae har odelsløsningsrett til eiendommen "Nordgarden Grasbek" m. flere, gnr. 112 bnr. 5, gnr. 113 bnr. 3 og 6, gnr. 127 bnr. 3 og gnr. 125 bnr. 6, alle i Seljord.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke."
Sakens bakgrunn, partenes anførsler for herredsretten og rettens avgjørelsesgrunner fremgår av herredsrettens dom.
Wenche Windahl Olsen har rettidig påanket dommen til Agder lagmannsrett med påstand om frifinnelse. Anken gjelder både bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen. Odelstaksten der verdien ble satt til kr 350.000 er derimot ikke angrepet fra noen av sidene og er således rettskraftig.
Ankeforhandling ble holdt på Austbø i Rauland den 17., 18. og 19. juni 1997. Her møtte begge parter med sine prosessfullmektiger. Retten mottok forklaring av partene og av 6 vitner og foretok også befaring der 5 av vitnene deltok. To av vitnene, fylkesagronom Paul Eriksen og ringleder Knut Volland var nye for lagmannsretten. Under befaringen ble det foretatt påvisninger og gitt kommentarer etter behov. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken. Den ankende parts anførsler kan sammenfattes slik:
Selv om man ser Grasbekk og de øvrige parseller som en driftsenhet som tidligere har gitt sine eiere et sparsomt utkomme, og selv om det aksepteres at ankemotparten - i motsetning til den ankende part - har odelsrett til eiendommen, kan den ikke lenger løses på odel. Det er riktignok så at arealkravene etter odelsloven §2 er oppfylt om man ser eiendommen som en ren skogeiendom - det tidligere jordbruksareal kan bare utnyttes ved nydyrking - men kravet etter §1 om at eiendommen "kan nyttast til landbruksdrift" er derimot ikke oppfylt. Under dagens samfunnsforhold er det ikke påregnelig at den kan bli brukt til landbruksdrift og det følger da av odelsloven §23 at den "etter skifte av tilhøva" ikke lenger kan løses på odel. Det er flere grunner til det.
Eiendommen har ikke vært i drift som landbrukseiendom på over 40 år, bortsett fra at det i årene 1979 til 1984 ble foretatt skogsdrift for å muliggjøre finansiering av bilveg fram til bebyggelsen på Grasbekk. Utover dette er det kun som fritidseiendom den har vært benyttet. Noen annen bruk er det heller ikke realistisk grunnlag for i framtida. Bortsett fra nabobruket Bøle er driften av samtlige gårder og plasser omkring Grasbekk i årenes løp lagt ned.
Vegen fram til Grasbekk fra offentlig veg er 2,6 km og bare kjørbar i sommerhalvåret. Husene har ikke innlagt vann, det er ikke ordnet med kloakkavløp, og strømtilførselen er basert på et forbruk på inntil 2 kW. Skal det økes må man regne med å betale anleggstilskott i størrelsesorden av minst kr 100000,-.
At eiendommen ikke er egnet til annet enn fritidsbruk var også oppfatningen i landbruksnemnda i Seljord i møte 18.8.1993 da den behandlet en søknad fra Wenche Windahl Olsen om fritak for bo- og driveplikt etter konsesjonsloven §6 nr. 1. Dette avspeiler den lokale oppfatning, som riktignok ikke fikk støtte ved senere behandling i fylkeslandbruksstyret og Landbruksdepartementet.
Det område ved husene på Grasbekk og på Gokkstaul som herredsretten har bedømt som innmark tilfredsstiller ikke kravene til "jordbruksareal" etter odelsloven §2. Det vokser bare ugras og småkratt der og en eventuell kultivering vil forutsette at man starter pånytt med full nydyrking.
Det beste av skogen ble snauhogget i årene 1979 til 1984 og det er lang ventetid før naturlig foryngelse kan gi noen avkastning. Det er ikke foretatt nyplanting. Resten av skogen ligger over vernegrensen på 720 m.o.h. og er dermed undergitt begrensninger i avvirkningen. Dessuten står skogen spredt og vil tildels være meget kostbar å drive.
Herredsretten har ikke nærmere grunngitt hvordan den er kommet til at eiendommen kan gi en årlig avkastning av landbruksdriften på kr 20.000 - 24000. Den driftsplan ankemotparten har fremlagt viser da også at næringsgrunnlaget må søkes i annen virksomhet som gardsturisme, jegerkurs og utleie av fiske, hvilket virker svært lite realistisk bl.a. fordi eiendommen ikke har fiskerett.
Med såvidt minimale landbruksverdier som her foreligger må det endelig være berettiget også å ta hensyn til den sterke følelsesmessige tilknytning den ankende part har til stedet hvor hun har feriert siden hun var en liten pike og hvor også hennes søster har oppført en hytte.
Etter oppnådd enighet mellom partene under ankeforhandlingen når det gjelder saksomkostningene for herredsretten, har den ankende part nedlagt slik endelig påstand:
"1. Wenche Windahl Olsen frifinnes for odelsløsningskravet.
2. Den ankende part tilkjennes saksomkostninger for lagmannsrett."
Ankemotpartens anførsler kan sammenfattes slik:
Herredsretten har foretatt en riktig bevisvurdering og lovanvendelse og er dermed kommet til et riktig resultat.
Eiendommens areal overstiger minimumskravene både når det gjelder skog og jordbruksareal. Arealet rundt husene på Grasbekk utgjør alene 10 da dyrket slåtteland som kan utnyttes uten nydyrking. Hertil kommer 10 da beitemark samt ca 20 da seterbeite på Gokkstaul.
At driften har ligget nede i over 40 år har sin årsak i at eieren var bosatt i Skien og hadde sitt yrke der. Det samme har vært tilfelle for den ankende part som nå riktignok er pålagt av Landbruksdepartementet å flytte til Seljord i medhold av bopliktsbestemmelsen. Den bruk som har funnet sted i nåværende og foregående eiers tid, sier derfor ikke noe om hva eiendommens naturressurser kunne - og i fremtiden kan - utnyttes til. Herredsretten har med rette kommet til at det fortsatt er påregnelig at eiendommen vil bli brukt til landbruksdrift som et støttebruk for en eier som vil bo på eiendommen og ha sin hovedinntekt fra annen virksomhet.
Eiendommens produktive skogareal utgjør nesten 4 ganger arealkravene etter odelsloven §2 og skogens produksjonsevne er beregnet til ca 200 liter pr. da pr. år mens minstekravet til produktiv skog ligger på 100 liter. Det skal mye til før man vil si at en eiendom med slike ressurser har mistet sin karakter av odlingsjord etter §23.
Det fremgår av Høyesteretts praksis at krav om odelsløsning er gitt medhold overfor eiendommer med langt mer beskjedne landbruksmessige ressurser enn de man her står overfor. I Rt-1987-1231 ble dette resultatet for en eiendom hvis drift måtte baseres på sauedrift med 10 sauer og et driftsoverskudd på kr 7000 - 9000 pr. år.
Ankemotparten har nedlagt slik påstand:
"1. Herredsrettens dom stadfestes.
2. Wenche Windahl Olsen tilpliktes å erstatte Kjetil Trae sakens omkostninger for lagmannsretten."
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som herredsretten og kan i det alt vesentlige også slutte seg til den begrunnelse som der er gitt, jfr. tvistemålsloven §149.
Til de anførte ankegrunner skal særskilt bemerkes:
Etter bevisførselen i saken - ikke minst det bilde man fikk under befaringen - legger lagmannsretten til grunn, slik også herredsretten gjorde, at jordbruksarealet utgjør 10 da dyrket slåtteland ved husene på Grasbekk, foruten 10 da beitemark, og ca 20 da seterbeite på Gokkstaul. I tillegg hertil har eiendommen, som partene er enige om, flere hundre da produktiv skog.
Avgjørende for utfallet av saken blir da bare om eiendommen i fremtiden kan påregnes brukt til landbruksdrift. Også her finner lagmannsretten, som herredsretten, at slik bruk - også under dagens samfunnsforhold - er påregnelig når man ved vurderingen legger til grunn tilsvarende kriterier som rettspraksis har gitt anvisning på. Man viser herom særlig til Nordbødommen i Rt-1987-1231 flg.
At eiendommen idag ikke oppfyller vilkårene for å motta offentlige tilskuddd til drift av jordbruksarealene har ikke sin årsak i mangel på naturgitt produksjonspotensiale, men i manglende faktisk utnyttelse, først og fremst unnlatt gjødsling.
Når det gjelder økonomien i en fremtidig landbruksdrift på eiendommen legger retten til grunn at den vil kunne gi et visst - omenn beskjedent - bidrag til eierens inntekter fra annen virksomhet. Herredsrettens anslag på ialt kr 20.000 - 24.000 som årlig avkastning synes etter bevisførselen i saken ikke urimelig og ligger under enhver omstendighet vesentlig over hva rettspraksis har godtatt. Vurdert i et slikt perspektiv er det også klart at utgiftene til en ønskelig modernisering av bolighuset på eiendommen med bl.a. tidsmessig vann- og strømforsyning og eventuelt å holde atkomstvegen fremkommelig med personbil hele året sålangt det er mulig, i det alt vesentlige må dekkes av inntektene fra annen virksomhet enn landbruksdriften.
At ankemotpartens bruk av løsningsretten naturlig vil oppleves som et smertefullt tap for den ankende part kan hverken alene eller i en samlet vurdering tillegges betydning. Det er en uunngåelig følge av de rettsregler som gjelder på området.
Herredsrettens dom blir etter dette å stadfeste slik ankemotparten har påstått.
Da anken således har vært forgjeves bør den ankende part betale saksomkostninger for lagmannsretten jfr. hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd idet vilkårene for å gjøre unntak herfra ikke kan sees å foreligge.
Advokat Koslung har inngitt omkostningsoppgave hvoretter han krever dekket av motparten i alt kr 46819,- hvorav hans salær utgjør kr 43700,-. Gjenpart av oppgaven er sendt den ankende part som ikke har hatt innvendinger. Retten finner at kravet ikke overstiger det som har vært nødvendig for en forsvarlig ivaretagelse av ankemotpartens interesser i ankesaken og fastsetter omkostningsansvaret hermed. Herredsrettens omkostningsavgjørelse har partene godtatt som allerede nevnt.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Herredsrettens dom stadfestes.
2. Wenche Windahl Olsen betaler innen to uker fra forkynnelse denne dom til Kjetil Trae kr 46819,- - førtisekstusenåttehundreognitten - til dekning av saksomkostninger for lagmannsretten.