Hopp til innhold

LA-1996-1536

Fra Rettspraksis


Instans: Agder lagmannsrett - Dom
Dato: 1997-09-22
Publisert: LA-1996-01536
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang: Sandefjord byrett nr: 96-00095 - Agder lagmannsrett LA-1996-01536 A - Anket til Høyesterett; Staten v/ Miljøverndepartementet frifunnet, HR-1998-00034 A.
Parter: Ankende part: Louis Ormestad, Tommy Ormestad, Tellef Ormestad (Prosessfullmektig: Advokat Anders E. Heimdal). Ankemotpart: Staten v/Miljøverndepartementet (Prosessfullmektig: Advokat Bård Tønder).
Forfatter: Lagdommer Jan Villum, Lagdommer Per Holtar Evensen, Kst. lagdommer Jahn Mydland
Lovhenvisninger: Friluftsloven (1957) §13, §1a, §2, Friluftsloven (1957), Tvistemålsloven (1915) §172, §180, §15, §16, §1, §40, §8, §9


Saken gjelder rettslig prøving av fylkesmannens vedtak som pålegger grunneieren å fjerne gjerder i strandsonen.

Eiendommen Furumoa, gnr. 106 bnr. 31 i Sandefjord kommune eies i fellesskap av Louis Ormestad og hans to voksne sønner Tellef Ormestad og Tommy Ormestad med en ideell tredjedel hver. Eiendommen tjener som helårsbolig for Louis Ormestad og hans hustru Inger samt som kontor for familiens rederivirksomhet.

Eiendommen Furumoa ligger på Vesterøya i Sandefjord, nærmere bestemt på Buer. Den har et samlet areal på 13.379 m2, og den har en ca 60 meter lang strandlinje mot Sandefjordsfjorden i vest. I nord grenser eiendommen mot "Ly", gnr. 106 bnr. 11, som er en fritidseiendom på ca 10 mål med egen strand. I sør grenser den mot Sjøbakken Camping, gnr. 106 bnr. 8. Det er oppsatt gjerder mellom eiendommene. Gjerdene går ned til sjøen.

Furumoa er bebygd med et hovedhus oppført i 1952, en garasje og to uthus. Arealet foran hovedhuset ned mot stranden er opparbeidet som hage med gressplen, busker og store furutrær. I den nordlige delen av stranden - mot eiendommen Ly - er det to betongmoloer med en båtopphalingsplass. Fra den sørligste moloen går det en hengebro ut til et skjær med gjeste-/badehus og terrasse. Avstanden fra hovedhuset til stranden (sjøkanten) er ca 60 meter. Sandstranden er ca 6 meter bred og svakt skrånende. Selve strandarealet er således ca 360 m2 innbefattet moloene.

Utvalget for natur, idrett, friluft og ungdom (NIFU-utvalget) er Sandefjord kommunens friluftsnemnd. I 1992 nedsatte NIFUutvalget en "arbeidsgruppe for fjerning av ulovlig oppsatte gjerder, stengsler og forbudsskilt i utmark". Denne "gjerdegruppa" foretok i oktober 1992 en befaring av flere eiendommer i kommunen, de fleste beliggende i kystsonen. Gjerdegruppa mente at strandsonen på eiendommen Furumoa (og på naboeiendommen Ly) måtte anses som utmark, og at gjerdene i strandsonen dermed hindret lovlig ferdsel for almenheten, jf friluftsloven §13.

Etter at grunneierne protesterte og hevdet at strandsonen var innmark, forela friluftsnemnda i Sandefjord spørsmålet for landbruksnemnda i Sandefjord kommune som 29. mars 1993 enstemmig konkluderte med at strandsonen var del av opparbeidet hage og derfor måtte regnes som innmark. Spørsmålet ble deretter stilt til fylkesfriluftsnemnda i Vestfold som 15. juni 1993 fattet slikt enstemmig vedtak:

"Fylkesfriluftsnemnda anbefaler at deler av gjerdene mot sjøen eiet av Anna Seyersted gnr/bnr 106/11, Louis Ormestad gnr/bnr 106/31 og Gunnar Andresen gnr/bnr 105/30, fjernes slik at det blir fri ferdsel langs stranden."

Friluftsnemnda i Sandefjord (NIFU-utvalget) fattet 10. oktober 1994 med fem mot fire stemmer slikt vedtak i sak nr 146/94:

1. "NIFU-utvalget viser til de vurderinger som er foretatt av fylkesfriluftsnemnda, og vil ut fra områdets viktighet for allmenn ferdsel, i medhold av friluftsloven §13 kreve at:

- Gjerde mellom 106/11 og 106/31 fjernes fra ytre enden av betongmoloen og til første knekkpunkt bak moloen.

- Gjerde mellom 106/31 og 106/8 fjernes fra andre knekkpunkt og ut i sjøen.

NIFU-utvalget finner gjerdet mellom gnr 106 bnr 8 og gnr 105 bnr 30 og gjerdet mellom gnr 105 bnr 30 og gnr 105 bnr 9 skjemmende og ber gjerdegruppen sammen med grunneier å etablere en mer tiltalende grensemarkering.

2. Med hjemmel i friluftsloven §40 pålegges eier av gjerdet å fjerne gjerdet innen 2 måneder fra endelig vedtak foreligger."

Vedtaket fra NIFU-utvalget for så vidt gjaldt gjerdene på eiendommen Furumoa, gnr 106 bnr 31, ble av eierne Louis Ormestad, Tommy Ormestad og Tellef Ormestad påklaget til Fylkesmannen i Vestfold som 28. juni 1995 fattet slikt vedtak:

"Klagen tas ikke til følge. Kommunens vedtak endres ikke.

Klagerne tilkjennes ikke saksomkostninger."

Det bemerkes at også eieren av eiendommen Ly, gnr 106 bnr 11 - Anna Cecilie Seyersted - påklaget NIFU-utvalgets vedtak, og at Fylkesmannens vedtak også gjaldt hennes eiendom.

Ormestad og Seyersted krevde rettslig prøving av Fylkesmannens vedtak, og Sandefjord byrett avsa 11. september 1996 dom med slik domsslutning:

"I sak 95-686 A:

Fylkesmannen i Vestfolds vedtak 28. juni 1995 er gyldig så langt det pålegger Anna Cecile Seyersted å fjerne gjerdene i strandsonen.

I sak 96-95 A:

Fylkesmannen i Vestfolds vedtak 28. juni 1995 er gyldig så langt det pålegger Louis, Tommy og Tellef Ormestad å fjerne gjerdene i strandsonen.

I begge saker:

Saksomkostninger tilkjennes ikke."

Byretten har i sin begrunnelse foretatt en justering av fylkesmannens (og NIFU-utvalgets) vedtak uten at dette er kommet til uttrykk i domsslutningen. I fylkesmannens vedtak er det fastsatt knekkpunkter, slik at gjerdene skal fjernes fra knekkpunktene og ned til sjøen. Byretten fant at knekkpunktene lå et stykke innenfor der strandsonen slutter og opparbeidet hage med plen begynner. Byretten modifiserte dermed fylkesmannens vedtak slik at det ble ugyldig når det gjelder gjerdet øst for der strandsonen opphører. Det innebærer at gjerdene bare kan kreves fjernet så langt de står i strandsonen vest for opparbeidet hage.

For øvrig vises til byrettens dom for så vidt gjelder saksfremstilling, partenes anførsler for byretten og byrettens begrunnelse.

Louis Ormestad, Tommy Ormestad og Tellef Ormestad har påanket byrettens dom til Agder lagmannsrett. Anken gjelder rettsanvendelsen og bevisbedømmelsen.

Staten v/Miljøverndepartementet har som ankemotpart inngitt aksessorisk motanke for så vidt gjelder byrettens innskrenkning av utmarksområdet til å gjelde bare strandsonen i snever forstand.

Det er opplyst at Anna Cecilie Seyersted ikke har anket, og byrettens dom i forhold til henne og hennes eiendom "Ly" er dermed rettskraftig.

Ankeforhandling ble holdt i Tønsberg tinghus 6., 7. og 8. august 1997. De ankende parter møtte med sin prosessfullmektig, advokat Anders Heimdal, og de avga alle partsforklaring. Staten v/Miljøverndepartementet møtte med Regjeringsadvokaten v/advokat Bård Tønder som prosessfullmektig og frilufts- og viltkonsulent hos Fylkesmannen i Vestfold - Sigurd Anders Svalestad - som partsrepresentant. Svalestad avga vitneforklaring. Det ble for øvrig avhørt fem vitner. Første rettsdag foretok lagmannsretten, parter og prosessfullmektiger befaring med båt langs vestsiden av Sandefjordsfjorden og til fots på eiendommen Furumoa og de omliggende områder. Under befaringen besvarte parter og enkelte vitner spørsmål fra lagmannsrettens medlemmer. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.

Saken står for lagmannsretten i samme stilling som for byretten.

De ankende parter - Louis, Tommy og Tellef Ormestad - har i det vesentlige fastholdt sine anførsler for byretten som det vises til. Det anføres videre at byretten har fortolket friluftsloven §1a - definisjonen av innmarkbegrepet - for snevert når den kom til at selve strandsonen falt utenfor. Av eiendommens samlede areal på 13.379 m2 som er inngjerdet, synes byretten å ha akseptert at ca 13.000 m2 er innmark, og det er lagt til grunn at hustomten omfatter hagearealet med plen og trær foran husene og ned mot sjøen til sandstranden. Unntak er bare gjort for selve strandsonen på ca 360 m2 idet byretten nærmest kategorisk avviser at en strandsone kan inkluderes i innmarkbegrepet. I dette tilfellet dreier det seg om en smal randsone av en stor kultivert boligeiendom der også strandsonen gjennom årtier har vært kultivert ved at det er anlagt moloer, opphalsslipp og en vakker hengebro til utenforliggende holme med bebyggelse og faste innretninger. Byretten har ikke lagt tilstrekkelig vekt på at stranden i dette tilfellet ligger mellom bolighuset og gjeste-/badehuset på holmen, og at stranden er en integrert del av hustomten og innmarken.

Byretten er kommet til at strandsonen må anses for å være utmark der almenheten har rett til ferdsel, jf friluftsloven §2. Byretten går imidlertid lenger og uttaler i premissene at almenheten trolig også må ha rett til korte raster og bading jf friluftsloven §8 og §9 annet ledd. I sin ytterste konsekvens innebærer dette at byretten forutsetter at stranden på Furumoa vil kunne bli tatt i bruk av gjestene på den tilliggende campingplassen som ikke har egen badestrand av samme kvalitet, så fremt disse gjestene ikke blir direkte avvist av grunneierne og deres familier når de selv bruker stranden. De ankende parter anfører videre at byretten ikke har lagt tilstrekkelig vekt på deres berettigete interesser i å holde strandsonen inngjerdet mot naboene når byretten finner at gjerdene er sjikanøse stengsler til utilbørlig fortrengsel for almenhetens ferdsel, jf friluftsloven §13.

De ankende parter har for lagmannsretten nedlagt slik påstand:

1. "Vedtak av 28. juni 1995 ved Fylkesmannen i Vestfold angjeldende inngjerding av eiendommen gnr. 106, bnr. 31 i Sandefjord, kjennes ugyldig.

2. Ankende parter tilkjennes sakens omkostninger for byrett og lagmannsrett."

Ankemotparten, Staten v/Miljøverndepartementet, har gjort gjeldende at byretten har konkludert riktig da den fant at almenheten har ferdselsrett i medhold av friluftsloven over de ankende parters eiendom nede ved sjøen. Etter statens syn har imidlertid byretten anvendt loven uriktig når den er kommet til at kun strandsonen (snevert forstått) er utmark i lovens forstand. Staten er uenig i at fylkesmannens vedtak må arealmessig begrenses slik byretten er kommet til.

Når det gjelder friluftsloven innmark- og utmarksbegrep og almenhetens ferdselsrett har Staten fastholdt de rettslige anførslene som ble gjort gjeldende for byretten. Det vises til byrettens dom.

Staten har videre fastholdt at gjerdene i saken har som eneste (eventuelt helt dominerende) formål å hindre den ferdsel som almenheten har etter friluftsloven §2. Det følger dermed av §13 at eierne ikke har rett til å ha gjerdene stående. Eierne kan ikke høres med at formålet med gjerdene ikke primært er å hindre ferdsel, men frykt for ulovlig opphold og bruk av stranden. Dette er handlinger som står i nødvendig forbindelse med ferdsel, men som etter statens syn innebærer overskridelser av hva almenheten har rett til etter loven når man tar i betraktning "hensynsfullhetsreglene" som finnes ellers i friluftsloven.

Staten presiserer at den ikke er enig i byrettens premisser på dette punkt. På bakgrunn av at bygningene på Furumoa er bebodd, vil avstanden til stranda i dette konkrete tilfelle tilsi at almenheten ikke vil ha noen rett til å bade, ta opphold for rasting eller solbad, jf friluftsloven §8 og §9. Disse spørsmålene må løses under henvisning til friluftsloven §15 og §16 uten hensyn til den foreliggende tvisten om ferdselsrett og sjikanøse stengsler.

Staten anfører for øvrig at de nedre deler av gressplenen inngår i utmarksarealet sammen med strandsonen som byretten begrenset utmarken til. Det innebærer at staten vil påstå at vedtaket er gyldig med de punkter for fjerning av gjerdene som fylkesmannen har fastsatt.

Staten v/Miljøverndepartementet har for lagmannsretten nedlagt slik påstand:

"Prinsipalt: Staten v/Miljøverndepartementet frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for begge retter.

Subsisidært: Byrettens dom stadfestes og staten v/Miljøverndepartementet tilkjennes saksomkostninger for begge retter."

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn byretten og skal bemerke:

Som byretten legger lagmannsretten til grunn at fylkesmannens vedtak bygger på et rettsanvendelsesskjønn som domstolen kan prøve fullt ut. Dette er også partene enige om.

Vedtaket som skal prøves gjelder pålegget om å fjerne gjerdene i strandsonen med hjemmel i friluftsloven §13 fordi gjerdene vanskeliggjør almenhetens frie ferdsel over stranden. Forutsetningene for vedtaket er at den ca 60 meter lange strandstrekningen på eiendommen Furumoa er utmark og ikke innmark, jf friluftsloven §1a og §2.

Friluftsloven formål er å verne friluftslivets naturgrunnlag og sikre almenhetens rett til ferdsel og opphold i naturen, jf lovens §1. Almenhetens ferdselsrett er av rettslig karakter, og den kan håndheves. Ferdselsretten vil i utgangspunktet komme i konflikt med grunneierens interesse i å råde over sin egen eiendom. Den senere tids samfunnsutvikling har styrket almenhetens rettigheter i dette konfliktområdet. Dette er blant annet kommet til uttrykk i planlovgivningen og i Miljøverndepartementets "Rikspolitiske retningslinjer for planlegging i kyst- og sjøområder i Oslofjordregionen" fra 1993. Lagmannsretten ser det slik at denne utviklingen først og fremst må få betydning for fremtidig planlegging og eventuell omdisponering av områder.

Det sentrale i den foreliggende saken er om stranden er innmark. Oppregningen i friluftsloven §1a første ledd gir konkrete eksempler på hva som regnes som innmark. I tillegg til gårdsplass, hustomt, dyrket mark m.m. nevnes "liknende område hvor almenhetens ferdsel vil være til utilbørlig fortrengsel for eier eller bruker". Dette gir rom for en skjønnsmessig vurdering som retten kan prøve.

I motsetning til byretten er lagmannsretten etter en konkret vurdering av eiendommen Furumoa kommet til at det ikke synes rimelig og riktig å betegne strandområdet med et samlet areal på ca 360 m2 som utmark, mens resten av boligeiendommen - ca 13.000 m2 - er innmark som er inngjerdet. Selv om avstanden fra stranden til bolighuset er relativ stor, fremstår eiendommen med opparbeidet hage, moloer, hengebro og bebyggelsen på holmen/skjæret som et hele der også sandstranden er integrert i den private sfære. Strandsonen må betegnes som "liknende område hvor almenhetens ferdsel vil være til utilbørlig fortrengsel for eier eller bruker", og lagmannsretten finner at strandsonen går inn under eiendommens innmarksområde. Det vises for øvrig til høringsvedtaket fra landbruksnemnda i Sandefjord kommune som gikk ut på at "strandområdet på eiendommen er en del av opparbeidet hagetomt og derfor må regnes som innmark".

Lagmannsretten finner det utvilsomt at almenheten ikke har rett til bading fra stranden på Furumoa, jf friluftsloven §8, og at det heller ikke vil være adgang for almenheten til rasting og solbading på stranden uansett om det skulle betegnes som utmark, jf friluftsloven §9. Dette er heller ikke bestridt av statens prosessfullmektig.

Det innebærer at den frie ferdsel for almenheten det i dette tilfelle ville være tale om, gjelder retten til å gå langs stranden fra moloen i nord til grensen mot Sjøstranden Camping i sør. Det vil ikke være adkomst for almenheten til stranden over eiendommen Furumoa.

I konfliktområdet for almenhetens rett til fri ferdsel og grunneierens rettigheter vil det måtte skje en avveiing av interessene. En slik avveiing må baseres på den konkrete eiendommen og konfliktsituasjonen.

Når det gjelder almenhetens interesser i rett til fri ferdsel over stranden på eiendommen Furumoa, legger lagmannsretten til grunn at den reelt sett vil være nokså beskjeden. Adkomsten til den 60 meter lange strandstrekningen er vanskeliggjort av naturlige hindringer. I grensen mot eiendommen Ly er det tett skogkratt og deretter må moloene forseres. Grensen fra Ly mot naboeiendommen i nord går også langs en fjellrabbe som stikker ut i sjøen og tvinger gående vekk fra sjøen og inn i landet. Grensen mot sør - mot Sjøbakken Camping - går langs en bratt fjellrabbe helt ut i sjøen.

"Kyststien" på Vesterøya i Sandefjord går rett bak eller innenfor eiendommene Ly og Furumoa. Sør for Sjøbakken Camping går kyststien ned til sjøen og følger strandlinjen i mange hundre meter forbi Langeby og Vøra badestrender. Dette innebærer at almenheten i dette området har vid adgang til kyststripen og Vesterøyas strandsone. Lagmannsretten ser det slik at almenhetens friluftsinteresser og behov for fri ferdsel til strandsonen i dette konkrete kystområdet er godt ivaretatt, og at almenhetens interesser ikke svekkes nevneverdig ved at den vanskelig tilgjengelige stranden på Furumoa anses som innmark uten rett til fri ferdsel for almenheten.

På den annen side har eieren av Furumoa klare interesser i at stranden er innmark slik at den kan reserveres for privat bruk uten ferdselsrett for almenheten. Stranden er en integrert del av eiendommens uteareal med hage, moloer, bro og gjeste/badehus. Eiers og brukers sommer- og ferieaktiviteter foregår vesentlig i nær tilknytning til stranden. Selve sandstranden holdes ryddig ved jevnlig bruk av rive, og den brukes til bading og strandliv av eierne, deres familier og deres gjester. Lagmannsretten finner det ikke tvilsomt at fri ferdsel for almenheten over stranden fra grense til grense i dette konkrete tilfellet ville være til utilbørlig fortrengsel for eier og bruker. Ved denne vurdering har lagmannsretten lagt en viss vekt på at en rett til fri ferdsel sannsynligvis også ville ha ført til en urettmessig bruk av stranden til bading, soling og rasting. Selv om eieren ville ha rett til å avvise slik bruk, ville dette utvilsomt ført med seg en grunn til irritasjon som eieren bør være spart for.

På bakgrunn av at lagmannsretten er kommet til at strandsonen er innmark uten fri ferdselsrett for almenheten, finner lagmannsretten at eieren har rett til å gjerde inn eiendommen sin helt ned sjøen. Slik de geografiske og topografiske forholdene er på stedet, synes gjerdene naturlig plassert.

Når det gjelder gjerdet mot Sjøbakken Camping legger lagmannsretten til grunn at noe av formålet med gjerdet må være å hindre gjester fra campingplassen å benytte stranden på Furumoe til bading og soling. Lagmannsretten kan ikke se at det skulle være noe "sjikanøst" i et slikt stengsel som finnes helt rettmessig. Det er nettopp for å hindre en ulovlig ferdsel at gjerdene er satt opp, og friluftsloven §13 kan da ikke påberopes som hjemmel for å kreve gjerdene fjernet.

Lagmannsretten er etter dette kommet til at fylkesmannens vedtak er ugyldig, og anken over byrettens dom tas til følge.

De ankende parter - Louis, Tommy og Tellef Ormestad - har fått fullt medhold av lagmannsretten. De har nedlagt påstand om å bli tilkjent saksomkostninger for såvel byretten som for lagmannsretten. Deres prosessfullmektig, Advokat Anders E. Heimdal, har innlevert omkostningsoppgave på ialt kr 169595,- hvorav kr 88000,- er salær for byretten og kr 56.000 er salær for lagmannsretten. Resten er gebyrer. I medhold av tvistemålsloven §180 annet ledd jf §172 tilkjennes de ankende parter saksomkostninger for begge retter, og prosessfullmektigens omkostningsoppgave legges til grunn ved lagmannsrettens omkostningsfastsettelse.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Fylkesmannen i Vestfolds vedtak av 28. juni 1995 om fjerning av gjerder på eiendommen Furumoa, gnr. 106 bnr. 31 i Sandefjord, kjennes ugyldig.

2. I saksomkostninger for byretten og lagmannsretten tilpliktes Staten v/Miljøverndepartementet å betale 169595,- -etthundreogsekstinitusenfemhundreognittifemkroner til Louis Ormestad, Tommy Ormestad og Tellef Ormestad i fellesskap innen 2 -to- uker fra forkynning av denne dom.