LA-1996-1550
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1997-06-13 |
| Publisert: | LA-1996-01550 |
| Stikkord: | Strafferett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Larvik herredsrett Nr.: 96-00504 M - Agder lagmannsrett LA-1996-01550 M |
| Parter: | Ankende part: A (Forsvarer: Advokat Jan Erik Granmo). Ankemotpart: Den offentlige påtalemyndighet (Aktor: Politiadjutant Aud Sønderland). |
| Forfatter: | Lagdommer Trude Sæbø, formann, ekstraord. lagdommer Raamund Stuhaug, ekstraord. lagdommer Hans-Jacob Hallvang, med meddommere |
| Lovhenvisninger: | Veitrafikkloven (1965) §22, §31, Straffeprosessloven (1981) §122, §321, §325, §436 |
A er født den - - - 1956. Han bor i ...vei, Porsgrunn, er sjåfør, for tiden under attføring. Han er samboende og har ingen forsørgelsesbyrde. Han får utbetalt ca kr 12000,- i måneden brutto i attføringspenger, og har ingen formue. Han er tidligere straffedømt fem ganger, bl.a. for promillekjøring i 1985.
Den 8. mars 1996 tok politimesteren i Larvik ut slik tiltale mot A:
"Vegtrafikklvoen §31, første, annet og tredje ledd, jf. §22 første ledd hvoretter ingen må føre eller forsøke å føre motorvogn når han er påvirket av alkohol (ikke edru) eller annet berusende eller bedøvende middel.
Grunnlag er følgende forhold:
Fredag 20. oktober 1995 ca kl 2250 i Larvik førte han personbil - - - - på E-18 ved Solum, til tross for at han var påvirket av alkohol. Blodprøven tatt 21. oktober 1995 kl. 0015 viste en alkoholkonsentrasjon i blodet på 1,89 i minsteverdi."
Larvik herredsrett avsa den 30. oktober 1996 dom med slik domsslutning:
"A, født - - -56, dømmes for overtredelse av vegtrafikkloven §31, første, annet og tredje ledd, jfr. §22, første ledd, til en straff av fengsel i 30 - tretti - dager.
I tillegg idømmes A en ubetinget bot til statskassen på 24000,- tjuefiretusen - kroner, subsidiært fengsel i 15 - femten - dager.
A tilpliktes å erstatte det offentlige sakens omkostninger med 1000,- ettusen - kroner."
A har anket dommen til Agder lagmannsrett. Anken gjelder bevisvurderingen under skyldspørsmålet. Ved lagmannsrettens beslutning av 13. desember 1996 ble anken henvist til ankeforhandling, jfr. straffeprosessloven §325 og §321 annet ledd 1. punktum.
Ankeforhandling ble holdt i Tønsberg den 13. juni 1997. A møtte med sin forsvarer, advokat Jan Erik Granmo, og avga forklaring. Han erklærte seg ikke skyldig. Det ble mottatt forklaring fra 6 vitner. Tiltaltes samboer var stevnet som vitne og møtte, men benyttet seg av sin rett til å nekte å forklare seg, jfr. straffeprosessloven §122.
Under ankeforhandlingen nedla aktor påstand om at tiltalte dømmes etter tiltalen til en straff av fengsel i 30 dager og en bot på kr 24000,-, samt til å betale saksomkostninger. Forsvareren nedla påstand om frifinnelse.
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som herredsretten og kan i det vesentlige vise til herredsrettens domsgrunner. I likhet med herredsretten finner lagmannsretten det bevist utenfor enhver rimelig, fornuftig tvil at tiltalte den 20.10.95 om kvelden kjørte sin bil i påvirket tilstand på E-18 i Larvik, fra vitnet Skeie tok igjen bilen og bemerket den vinglete kjøringen, til den stoppet midt i veien like før veistasjonen på Solumsletta, en strekning på 3-4 km. Retten fester ikke lit til vitnet Holtsdalens forklaring om at han kjørte tiltalte helt frem til Solumsletta. Vitnet Skeie hadde bilen under observasjon hele tiden. Han stoppet bak tiltaltes bil og sto utenfor veibanen i en slags avkjørsel, med sine frontlys vendt fremover, slik at tiltaltes bil var opplyst. Hvor langt bak han sto er noe uklart - selv sier han ca 70 m, mens den politimannen som kom til stede sier ca 20 m. Det er ofte vanskelig å bedømmes avstander. Politiet har en viss trening i å gjøre nettopp dette, og retten antar at det i hvert fall er sannsynlig at avstanden var mindre enn 70 m. Videre finner retten det bevist at bilen stoppet midt i veien - antagelig ikke over midtlinjen, men helt inntil denne. Både Skeie og politimannen har forklart dette, og det er åpenbart et punkt de hadde merket seg, fordi plasseringen av bilen var helt usedvanlig og ved stopp på en europavei og også trafikkfarlig. Vitnet Holtsdalen har derimot forklart at han parkerte på skrå inn mot autovernet, med bakenden av bilen ut i veibanen. Dette ville vært en mer naturlig måte å gjøre det på hvis man først skulle stoppe på E-18, men forklaringen er ikke riktig. Videre har Holtsdalen forklart at han krøp over i baksetet, og derfra bukserte tiltalte fra passasjersetet foran over i førersetet. Dette kunne kanskje være mulig å få til, selv om det neppe ville være lett å flytte en voksen mann i beruset og delvis sovende tilstand på denne måten. Det er ingen grunn til å tro at tiltalte selv ville hjelpe til ved en slik forflytning. En slik operasjon ville imidlertid medført mye bevegelse bak i bilen. Holtsdalen måtte i tilfelle stå oppreist og delvis foroverbøyd og bevege seg, og når bilen var opplyst av lysene fra Skeies bil, antar retten at han ville lagt merke en slik unormal aktivitet. I alle fall ville han ha sett det om Holtsdalen hadde forlatt bilen på passasjersiden. Holtsdalen måtte i tilfelle også ha krysset resten av veibanen for å komme ut av veien, og nettopp denne del av veibanen og høyre side av tiltaltes bil må ha vært best opplyst av lysene fra Skeies bil.
Tiltalte blir etter dette å dømme for overtredelse av vegtrafikkloven §31 første - tredje ledd jfr. §22 første ledd.
I likhet med herredsretten finner lagmannsretten at tiltalte bør dømmes til fengsel i 30 dager, og kan vise til herredsrettens begrunnelse. Herredsretten vurderte å sette straffen høyere ut fra at det er tale om vinglete høypromillekjøring på E-18, men ble stående ved å ta aktors påstand til følge. Lagmannsretten er enig i disse betraktninger.
I tillegg til fengselsstraff skal det idømmes en ubetinget bot. Utgangspunktet er at boten skal settes til halvannen ganger brutto månedslønn. Tiltaltes inntektsforhold er nå endret idet han er innvilget yrkesrettet attføring med attføringspenger på vel kr 12000,- brutto i måneden. Retten finner at man bør fastsette boten ut fra hans nåværende økonomiske situasjon, og setter den til kr 18000,-, subsidiært fengsel i 15 dager.
Etter hovedregelen i straffeprosessloven §436 finner lagmannsretten at tiltalte bør idømmes saksomkostninger. Omkostningene for lagmannsretten settes til kr 2000,-, og med tillegg av de omkostninger han ble idømt av herredsretten blir det samlede saksomkostningsbeløp kr 3000,-.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. A, født - - - - 1956, dømmes for overtredelse av vegtrafikkloven §31 første - tredje ledd jfr. §22 første ledd til en straff av fengsel i 30 - tretti - dager, og en bot på kr 18000,- - kronerattentusen - subsidiært fengsel i 15 - femten - dager.
2. A dømmes til å betale saksomkostninger til det offentlige med kr 3000,- - kronertretusen - for herredsrett og lagmannsrett.