LA-1996-1561
| Instans: | Agder lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1996-12-23 |
| Publisert: | LA-1996-01561 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Agder lagmannsrett - LA-1996-01561 k. Anket til Høyesterett; kjæremålet forkastes, HR-1997-00203 k. |
| Parter: | Kjærende part: Roar Moen Kjæremotpart: Skattefogden i Vest-Agder |
| Forfatter: | Førstelagmann Arne Christiansen, lagmann Ola Rygg, lagdommer Asbjørn Nes Hansen |
| Lovhenvisninger: | Konkursloven (1984) §61, §62, Tvistemålsloven (1915) §180 |
Kristiansand skifterett avsa 25. november 1996 etter begjæring av skattefogden i Vest-Agder kjennelse med slik slutning: "Boet til Roar Johan Moen fødselsnr. 17066729761 adresse: Dalsveien 43, 4634 Kristiansand Andre aktuelle adresser/forretn.steder/firmanavn: Eier av Moen Audio, foretaksnummer 969952793, Kontheia 3 4626 Kristiansand Bransje: Produksjon av høytalere - tas under skifterettens behandling som konkursbo."
Kjennelsen er av Roar Johan Moen påanket til Agder lagmannsrett. Han hevder at hans bo verken er illikvid eller insuffisient. Han har fremlagt følgende oppstilling over aktiva og passiva:
Aktiva 1. Varelager kr. 290.0002. Utestående fordringer " 230.0003. Bil " 15.0004. Inventar " 20.0005. Produksjons- og måleutstyr " 10.0006. Goodwill (merkenavnet Patos) " 250.0007. Diverse " 20.000kr. 835.000Passiva 1. Bank kr. 55.0002. Leverandørgjeld " 120.0003. Skatt " 70.0004. Merverdiavgift " 60.0005. Diverse " 50.000kr. 355.000
I tillegg kommer Moens studiegjeld på 140.000 kroner, som bringer passiva opp i 495.000 kroner. Han opplyser at tallet som knytter seg til varelageret gjelder verdien før ferdigstillelse og at faktureringsverdien etter ferdigstillelse vil være 520.000 kroner.
Når det gjelder likviditeten opplyses at virksomheten går med overskudd. Han angir å selge for omkring 150.000 kroner i uken. Kortsiktig gjeld til leverandører og skattefogden utgjør 229.000 kroner. Med en likviditetstilførsel på 600.000 kroner i måneden har han ingen problemer med å dekke de løpende økonomiske forpliktelser.
Moen har nedlagt slik påstand:
1. "Kjennelse avsagt av Kristiansand byrett, sak nr. 96-1797 s/24, oppheves og konkursbegjæringen forkastes.
2. Roar J. Moen tilkjennes saksomkostninger med kr. 2.970"
Skattefogden i Vest-Agder har imøtegått kjæremålet.
Det bestrides at Moens oppstilling over aktiva og passiva kan legges til grunn. Det gjøres gjeldende at det er klart at Moen er insuffisient. Generelt hefter det adskillig usikkerhet ved verdiansettelser det her er tale om. Det vises til registreringsforretning i boet der varelagerets verdi er oppgitt til 17.000 kroner, utestående fordringer til 196.000 kroner og driftstilbehøret til 5.000. Det hevdes at størrelsen av de utestående fordringer ikke er tilstrekkelig dokumentert. Skattefogden er ikke enig i at det foreligger goodwill i selskapet, i hvert fall ikke i en slik størrelsesorden som påberopt. Det fremheves at det er opplyst at det ikke er midler i boet til å fortsette virksomheten. Det er da meningsløst å anta at det foreligger goodwill, og det riktige må være å verdsette eiendelene til "slakteverdi". Når det gjelder passivasiden opplyses det at skattegjelden inklusiv renter og omkostninger er på 116.554 kroner og ikke 70.000 kroner slik Moen oppgir. Det opplyses videre at det har vært holdt en rekke utleggsforretninger hos Moen uten at han har kunnet påvise tjenlige utleggsobjekter, senest 9. oktober 1996. Moen møtte ikke ved denne forretningen til tross for at han ble varslet. Protokoll fra forretningen ble sendt ham uten at skattefogden senere har mottatt opplysninger om eventuelle tjenlige utleggsobjekter. Skattefogden har nedlagt slik påstand:
"Roar Moen tilpliktes å betale Staten ved skattefogden i Vest-Agder saksomkostninger tilsvarende skifterettens gebyr og påløpte boomkostninger."
Moen har kommentert skattefogdens tilsvar i et nytt prosesskrift. Her utdyper han endel av anførslene i kjæremålserklæringen. Når det gjelder utleggsforretningen av 9. oktober 1996 opplyses at denne ikke ble holdt på hans forretningssted. Fylkesskattekontoret var gjennom informasjoner skriftlig og muntlig, herunder gjennom oppstillinger for omsetningen i ukene 40 - 43, kjent med virksomhetens økonomiske stilling. Disse tallene ville gitt skattefogden et annet inntrykk av virksomheten enn hva skattefogden antok. Moen regnet med at disse opplysningene ble gitt videre til skattefogden, og at det da ikke ville bli avholdt noe rettsmøte. Derfor møtte han ikke til dette.
Antagelsene fra skattefogden om verdien av varebeholdningen bygger på omtrentlige anslag fra januar 1996. I forhold til konkurslovens §62 forelå ingen insolvenspresumsjon. Når det gjelder skattekravet anføres at den skjønnsligning som ligger til grunn for denne er under ny vurdering og at kravet vil bli redusert til ca. 50.000 kroner.
Lagmannsrettens flertall, førstelagmann Arne Christiansen og lagmann Ola Rygg, skal bemerke:
Det ble 9. oktober 1996 avholdt utleggsforretning for den gjeld som ligger til grunn for konkursbegjæringen mot Moen. Ved denne ble det ikke funnet midler som kunne tjene som utlegg. Konkursbegjæring ble inngitt 30. oktober 1996. Presumsjonsregelen i konkurslovens §62 kommer etter dette til anvendelse. Det er derfor konkursdebitor som må påvise at han er solvent. Den tvil som måtte melde seg vil slå ut i hans disfavør.
Flertallet kan ikke finne at Moen i tilstrekkelig grad har godtgjort at han kan oppfylle sine forpliktelser etterhvert som de forfaller, slik som nevnt i konkurslovens §61 1. punktum. Han opplyser at virksomheten for tiden har en inntjening på ca. 600.000 kroner pr. måned. På den annen side må det legges vekt på skattefogdens opplysning om en rekke forgjeves forsøk på utlegg i 1995 og 1996. Etter de opplysninger som foreligger og med de beviskrav som gjelder, kan det ikke legges til grunn at virksomheten har oppnådd en drift som oppfyller likviditetskravet i §61 1. punktum, ihvertfall ikke av en slik stabilitet og varighet som må kreves.
Flertallet kan heller ikke se at Moen med tilstrekkelig grad av sikkerhet har påvist at han oppfyller suffisienskravet i konkurslovens §61 2. punktum. I kjæremålserklæringen oppgir han gjelden til omkring 500.000 kroner, inklusiv studiegjeld. Senere har han redusert skattekravet på 70.000 kroner til 50.000 kroner, men det er nokså usikkert om hans antagelser om en slik reduksjon vil slå til. Ifølge skattefogden er skattegjelden på vel 116.000 kroner, og denne opplysning svekker holdbarheten av Moens balanseoppstilling. Det er adskillig usikkerhet knyttet til de aktivaposter som er oppgitt. Det er et spørsmål om det overhodet er rom for å medta verdien av goodwill ved en nøktern og realistisk vurdering. Flertallet er enig med den kjærende part i at gode grunner, særlig fordi det har vist seg mulig å fortsette virksomheten etter konkursåpningen, taler for at varelageret ikke skal verdsettes etter "slakteverdi". Debitor har oppgitt en verdi på 290.000 kroner. Ifølge registreringsforretning avholdt 26. november 1996 oppga han en innkjøpsverdi på ca. 85.000 for utilvirkede komponenter for høyttalerproduksjon. I kjæremålet er oppgitt utestående fordringer for 230.000 kroner, mens det i registreringsforretningen er oppgitt 196.000 kroner. Det førstnevnte beløp er i og for seg godtgjort gjennom regnskapstall, men det vil alltid knytte seg usikkerhet til i hvilken utstrekning kravene vil kunne inndrives. I registreringsforretningen er det ellers ikke oppgitt andre aktiva enn 5.000 kroner, som er antatt å være verdien av kontorutstyr og verktøy. I oppstillingen er det oppført tilsammen 30.000 kroner for slike eiendeler. Det er dessuten oppført tilsammen 35.000 kroner for bil og "diverse". Tilsvarende poster finnes ikke i registreringsforretningen. Det heter tvert i mot at Moen ikke eier annet løsøre enn det som er oppført i registreringsforretningen.
Det er etter dette klare holdepunkter for at skyldnerens aktiva ikke overstiger passiva, og han kan ikke anses å ha oppfylt sin bevisbyrde om at situasjonen er en annen.
Lagmannsrettens flertall er etter dette kommet til at skifterettens konkursåpning må bli å stadfeste.
Mindretallet, lagdommer Nes Hansen, er kommet til at kjæremålet bør føre fram. Det er riktig som anført av flertallet at insolvenspresumsjonen i konkurslovens §62 kommer til anvendelse i saken som følge av at det ved utleggsforretningen 9. oktober 1996 ikke ble funnet noe tjenlig til utlegg og at det med dette utgangspunkt er konkursdebitor som må godtgjøre at han er solvent. Forholdet er imidlertid at det ved utleggsforretningen av 9. oktober 1996, avholdt på skattefogdens kontor, uten videre prøving er lagt til grunn at virksomheten ikke har eiendeler som kan tjene til dekning for merverdiavgiftskravet. Ut fra de foreliggende opplysninger synes utleggsforretningen å hvile på et sviktende grunnlag for så vidt som det ikke er antatt å finnes ledige dekningsobjekter overhodet i virksomheten. De spesielle forhold som knytter seg til gjennomføringen av utleggsforretningen, bør i noen grad tas hensyn til ved den konkrete fastleggingen av hvilke krav som må stilles til skyldneren med hensyn til å påvise solvens.
Mindretallet er enig med flertallet i at den kjærende part ikke kan anses å ha sannsynliggjort at likviditetskravet i konkurslovens §61 1. punktum er tilfredsstilt, og viser til den begrunnelse som er gitt. Mindretallet er imidlertid kommet til at den kjærende part etter omstendighetene må antas å ha sannsynliggjort at virksomheten tilfredsstiller suffisienskravet i §61 2. punktum. Det er ved denne vurdering tatt utgangspunkt i den kjærende parts egne oppgaver, som viser at aktiva overstiger passiva med kr 340.000. Selv om man ser bort fra en vesentlig del av det oppførte beløp for goodwill og tar hensyn til at det hefter en del usikkerhet bl.a. om verdsettelsen av varelager, synes det likevel å være grunnlag for å anta at virksomheten er i balanse. Det kan da ikke være grunnlag for å anta at den kjærende parts virksomhet er insolvent.
Saken har frembudt tvil bl.a. som følge av de spørsmålet om bevis og bevisbyrde som kjæremålet reiser. Den samlede lagmannsrett finner i medhold av unntaksregelen i tvistemålslovens §180 første ledd at det ikke bør tilkjennes erstatning for saksomkostninger for lagmannsretten
Slutning
Skifterettens kjennelse stadfestes. Erstatning for saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes ikke.