LA-1996-180
| Instans: | Agder lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1996-02-22 |
| Publisert: | LA-1996-00180 |
| Stikkord: | Gjeldsordning |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Skien og Porsgrunn namsrett Nr: D 95 - 01103 - Agder lagmannsrett LA-1996-00180 K |
| Parter: | Kjærende part: Den Norske Stats Husbank Kjæremotpart: Wenche Chatrine Kristoffersen |
| Forfatter: | Lagdommer Per Holtar Evensen, lagmann Ola Rygg, lagdommer Trude Sæbø |
| Lovhenvisninger: | Gjeldsordningsloven (1992) §5-2, §5-3, Gjeldsordningsloven (1992) |
Skien og Porsgrunn namsrett avsa 27. desember 1995 kjennelse med slik slutning:
1. Wenche K. Kristoffersen, født xx.xx.1966, sitt forslag til tvungen gjeldsordning datert 12. desember 1995, referert foran, hvor gjeldsordningsperioden settes til 6 - seks - år stadfestes. Gjeldsordningsperioden tar til 1. januar 1996.
Ved gjeldsordningsperiodens utløp regnet fra 1. januar 1996 bortfaller all restgjeld Wenche K. Kristoffersen har til sine kreditorer utenom pantegjeld som ovenfor beskrevet.
2. Dersom Wenche K. Kristoffersen i gjeldordningsperioden tilkommer pengemidler eller kommer i arbeid som gir henne inntekter utover det hun trenger til å dekke ovennevnte utgifter til bolig, bil og livsopphold for seg og sin datter, forplikter hun seg til å fordele overskytende forholdsmessig mellom sine kreditorer.
Husbanken har erklært kjæremål over kjennelsen og i kjæremålserklæringen nedlagt slik påstand:
1. Namsrettens kjennelse oppheves og saken hjemvises til ny behandling.
2. Wenche Chatrine Kristoffersen dømmes til å betale saksomkostninger, kr 2970,-.
Før lagmannsretten går nærmere inn på kjæremålet, påpekes følgende fra sakens forutgående behandling:
Namsretten avsa 31. mars 1995 kjennelse for åpning av gjeldsforhandling for Kristoffersen.
Med bistand fra advokat fremmet Kristoffersen 31. mai 1995 forslag til frivillig gjeldsordning. Forslaget var basert på en gjeldsordningsperiode på 5 år. Frivillig ordning kom ikke i stand, idet to kreditorer, Lånekassen og Skien kommune, fant gjeldsordningsperioden for kort og ville ha satt denne til 8 - 10 respektive 10 år. Husbanken ga på sin side tilslutning til forslaget.
Den 27. juni 1995 søkte Kristoffersen om tvungen gjeldsordning. Hennes korrigerte forslag til slik ordning, også dette basert på 5 års gjeldsordningsperiode, ble omsendt til kreditorene. Husbanken ga sin tilslutning til forslaget, mens Lånekassen ikke fant å kunne godta dette og igjen påpekte at gjeldsordningsperioden måtte settes til 8-10 år.
Rettsmøte til behandling av inkomne bemerkninger ble holdt i namsretten 12. september 1995. Herunder endret Kristoffersen, etter råd fra dommeren, forslaget til gjeldsordningsperiode fra 5 til 6 år.
Den 25. september 1996 avsa namsretten kjennelse om stadfesting av Kristoffersens forslag til tvungen gjeldsordning med gjeldsordningsperiode på 6 år. Husbanken påkjærte kjennelsen til lagmannsretten, og ved lagmannsrettens kjennelse av 15. november 1995 ble den opphevet og hjemvist til ny behandling. Opphevelsen ble begrunnet med at namsretten ikke hadde overholdt gjeldsordningsloven §5-3 tredje ledd 2. punktum som bestemmer at fordringshaverne skal ha adgang til å uttale seg om endringer i et gjeldsordningsforslag når endringen er til skade for vedkommende fordringshaver. Husbanken var ikke gjort kjent med den foreslåtte forlengelse av gjeldsordningsperioden fra 5 til 6 år.
Kristoffersen fremmet sitt forslag til tvungen gjeldsordning påny den 12. desember 1995, også nå med gjeldsordningsperiode på 6 år, og forslaget ble av namsretten oversendt kreditorene. Husbanken ga igjen uttrykk for at den ga sin tilslutning til tvungen gjeldsordning, men dette under den forutsetning at gjeldsordningsperioden ble satt til 5 år.
Etter dette avsa namsretten den innledningsvis nevnte og av Husbanken påkjærte kjennelse.
Om sakens nærmere bakgrunn og Kristoffersens økonomiske situasjon, samt namsrettens avgjørelsesgrunner vises det til namsrettens kjennelse.
Husbanken har begrunnet sitt kjæremål slik:
"Husbanken har i sin aksept av forslaget den 18. desember 95 presisert at vår aksept gjelder en ordning som varer i fem år.
Av stadfestelsen fremgår det at skyldner har opprettholdt sitt forslag om 6 år etter råd fra dommeren.
Begrunnelsen for å sette den tvungne gjeldsordningsperioden til 6 år, er at det er anført som særlig grunn at det vil være støtende med en gjeldsordning over 5 år.
Dette er videre begrunnet med:
- Skyldner får beholde en bolig til tross for at standarden og verdien vurderes som høy
Ved åpning av gjeldsforhandlingene har det blitt vurdert om boligen skulle avhendes. Boligen tilfredsstilte lovens krav om at den kunne beholdes. Boligens standard kan derfor ikke senere brukes som et argument for en lengre gjeldsordningsperiode.
- En del av den gjeld som ikke blir betjent er langsiktig.
Gjeld er som oftest langsiktig, unntaket er kortsiktig forbruksgjeld. Etter gjeldsordningsloven behandles all gjeld som ligger utenfor boligens verdi + 10% som usikret gjeld og behandles likt uavhengig av lånets løpetid. I denne saken skal usikret gjeld ikke betjenes og det er derfor uvesentlig om det er kort eller langsiktig gjeld.
Kreditorene får uansett ikke betjent sine lån.
- Noen av gjeldspostene skal være tatt opp i 1994 og må være tatt opp under insolvens.
Dersom retten finner at dette er støtende, burde resultatet bli at søknad om gjeldsordning ble avvist og ikke at dette er en særlig grunn for forlenget gjeldsordningsperiode.
- Skyldneren er 29 år og etter rettens mening ung, hun går på kurs og vil få nye sjanser til å komme i arbeid.
Arbeidsmarkedet begynner å bedres og det vil formodentlig bli lettere å få arbeid.
Skyldnerens alder er ikke et selvstendig kriterium for en lengre periode. Da vi i dag kun kjenner nåsituasjonen, kan gjeldsordningsavtalen ikke ta hensyn til eventuelle fremtidige endringer. Dersom skyldner kommer i arbeid, vil hennes inntekter øke. Det bør på det tidspunkt reises en endringssak etter Gol's kap. 6, slik at betjening av gjelden økes.
- Til slutt viser retten til at hensynet til den genrelle betalingsmoral og til de kreditorer som ikke får dekning tilsier at gjeldsordningsperioden settes noe lengre enn 5 år.
Dette har lovgiver vurdert ved utarbeidelsen av loven.
Dersom det skulle vært et moment i denne konkrete saken, burde gjeldsordningsperioden vært enda noen år lengre.
I namsrettens kjennelse er det ikke vurdert grunner til å sette gjeldsordningsperioden til 5 år som er lovens hovedregel. Husbanken mener at hensynet til skyldners datter også bør vurderes. Hun er i dag 7 år og vil ved gjeldsordningsperiodens utløp være 13 år. I denne perioden vil hun måtte forsake en god del sammenlignet med sine jevnaldrende. Utgifter til livsopphold er ikke forhøyet selv om gjeldsordningsperioden er lengre enn det som livsoppholdssatsene er beregnet ut fra.
Husbankens krav er sikret med pant i bolig.
Gjeldsordningen innebærer at lånet blir betjent med renter i gjeldsordningsperioden og med avdrag etter at gjeldsordningsperioden er over. Når gjeldsordningsperioden forlenges med ett år er dette til skade for Husbanken fordi dette innebærer en ytterligere avdragsutsettelse på ett år.
Når det gjelder tvungne gjeldsordninger er lovens utgangspunkt at det skal være en gjeldsordningsperiode på fem år, jf. gjeldsordningsloven §5-2. Dersom det foreligger særlige grunner kan en annen gjeldsordningsperiode fatsettes. I denne saken kan vi ikke se at det foreligger "særlige grunner" som gjør at gjeldsordningsperioden på fem år bør fravikes. De momener som fremkommer av kjennelsen, går på kriterier om det vil være støtende å innvilge gjeldsordning i denne saken. Da retten har kommet til at gjeldsordning kan innvilges, bør den ikke ved selve utforming av avtalen dra med seg disse momentene for dermed å kunne utforme en "strengere" avtale for skyldner.
Husbanken er en landsomfattende kredittinstitusjon og prøver å sørge for at våre låntakere blir behandlet likt uavhengig av hvor i landet de måtte bo. Sammenligner vi denne konkrete saken med hvordan tilsvarende saker er løst i andre rettsområder, kan vi ikke se at det foreligger noen "særlig grunn" til en lengre gjeldsordningsperiode enn frem år.
Husbanken har i alle sine uttalelser fremhevet at gjeldsordningsperioden bør være fem år. Til tross for dette og at Husbanken er den eneste kreditor som får en vesentlig betjening, har namsretten ikke tatt hensyn til vårt synspunkt."
Kjæremålet er forkynt for Kristoffersen, men denne har ikke inngitt noe tilsvar.
Lagmannsretten skal bemerke:
Kristoffersen har i forhold til sine inntekter og sitt inntektspotensiale en særdeles betydelig gjeld, og det er ikke fra noe hold anført at betingelsene for å oppnå tvungen gjeldsordning ikke er til stede. Uenigheten gjelder kun spørsmålet om gjeldordningsperiodens lengde, om denne skal være 5 år eller noe mer.
Av Kristoffersens gjeld på ca kr 1170000,- er ca kr 790000,- pantesikret, herav ca kr 780000,- med pant i bolig verdsatt til kr 455000,-. Gjelden til Husbanken som har 1. pr. pant i boligen utgjør alene ca kr 490000,-. Et etableringslån ydt av Skien kommune, stort ca kr 190000,-, er sikret med 2. prioritet.
Gjennomføring av den tvungne gjeldsordning vil for Kristoffersen innebære at hun, dersom intet uforutsett skjer, ved gjeldsordningsperiodens utløp får slettet en gjeld som nå utgjør ca kr 650000,-, etter at hun under gjeldsordningsperiodens løp alene har dekket renter til Husbanken og Skien kommune med hhv. kr 3066,- og kr 62,- pr. måned. Som anført av Husbanken, skal gjeldsordningsperioden ved tvungen gjeldsordning normalt være 5 år. Annen gjeldsordningsperiode kan imidlertid fastsettes når særlige grunner foreligger, jfr. gjeldsordningsloven §5-2 første ledd.
Kristoffersens forslag til gjeldsordningsperiode lød opprinnelig på 5 år, men ble etter forslag fra namsretten endret til 6 år. Lagmannsretten antar at dette forslag, i hvert fall i noen grad, var påvirket av at det, da forslaget ble fremsatt, forelå krav fra enkelte kreditorer om at gjeldsordningsperioden måtte bli satt til 8-10 år, samtidig som det var åpenbart at Kristoffersen hadde et sterkt behov for å få til en gjeldsordning. I den påankede kjennelse har namsretten nærmere begrunnet hvorfor det anses å foreligge særlige grunner som gir adgang til å fravike hovedregelen om 5 års gjeldsforhandlingsperiode og hvorfor denne her er funnet å burde settes til 6 år. Begrunnelsen fremgår av det som er uthevet under gjengivelsen av Husbankens anførsler foran.
Lagmannsretten finner i likhet med namsretten at det overfor kreditorer som innenfor en gjeldsordningsperiode på 5 år ikke vil få noen dekning, vil fortone seg som anstøtelig dersom Kristoffersen allerede etter 5 år skulle være fritatt for enhver forpliktelse overfor dem. Ikke minst kreditorene i langsiktige gjeldsforhold ville trolig reagere negativt på dette, noe som er indikert ved at flere kreditorer her har gått inn for en vesentlig lengre gjeldsordningsperiode. Av Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse inntatt i Rt-1994-876 flg. synes det å følge at kravet til "særlige grunner" som nevnt i gjeldsordningsloven §5-2 kan være oppfylt, og adgangen til å fastsette en annen og lengre gjeldsordningsperiode enn de normale 5 år dermed foreligge, når dette etter en konkret vurdering finnes nødvendig å fastsette en lengre gjeldsordningsperiode for å forhindre at hele gjeldsordningen skal virke støtende.
Lagmannsretten er enig med namsretten i at flere forhold tilsier at gjeldsordningsperioden for Kristoffersens vedkommende bør være noe lengre enn 5 år, og det finnes nok å henvise til namsrettens begrunnelse som for så vidt tiltres. En interesseavveining mellom Husbankens ønske om å få igang avdragsinnbetaling ett år tidligere enn det som følger av namsrettens kjennelse, og de før nevnte kreditorers håp om å få dekket i hvert fall noen del av sine tilgodehavender, et håp hvis muligheter for å bli innfridd øker med økt gjeldsordningsperiode, må gå i favør av sistnevnte.
Det kan spørres om ikke gjeldsordningsperioden her ikke burde vært enda lengre enn 6 år, men det tilligger ikke lagmannsretten å ta stilling til dette.
Lagmannsretten vil sluttelig ikke unnlate å påpeke at en ny omgjøring av namsrettens stadfestelse av hennes forslag til tvungen gjeldsordning, et forslag hvis innhold er blitt til etter råd fra namsretten, ville virke svært urimelig for Kristoffersen i hennes situasjon og med hennes sterke behov for å få til en ordning.
Husbankens kjæremål blir etter dette å forkaste.
Saksomkostninger er ikke påstått.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.