LA-1996-187
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1996-08-06 |
| Publisert: | LA-1996-00187 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Sand herredsrett Nr. 95-00203 A - Agder lagmannsrett LA-1996-00187 A. |
| Parter: | Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Tore Vestbakke). Ankemotpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Pål Eide). |
| Forfatter: | Lagdommer Jan Villum. Ekstraord. lagdommer Håkon Børresen. Ekstraord. lagdommer Haakon Askildsen |
| Lovhenvisninger: | Barneloven (1981) §35, Tvistemålsloven (1915) §180, Rettshjelpsloven (1980) §23, Barnevernloven (1992) |
A født 1958 og B født 1967 har sammen en datter, C født 1990, som barnemoren alene har foreldreansvar for da barnet er født utenom ekteskap. A og B var samboere i tiden 1986-1989 og 1991-1992. Etter at barnevernsmyndighetene våren 1994 overtok omsorgen over C, har A krevet å få andel i foreldreansvaret for datteren. Da B ikke ville samtykke i dette, reiste han - etter forgjeves mekling - søksmål mot barnemoren ved Sand herredsrett.
Sand herredsrett avsa 16. november 1995 dom i saken med slik slutning:
"1. B frifinnes.
2. Hver av partene bærer sine saksomkostninger."
A har rettidig påanket dommen til Agder lagmannsrett. Anken er imøtegått av B med krav om stadfestelse av herredsrettens dom. Begge parter har hatt fri sakførsel for lagmannsretten. Ankeforhandling ble holdt i Kristiansand 6. august 1996 hvor partene møtte sammen med sine prosessfullmektiger. Partene avga forklaring for retten. Ett bebudet vitne ble frafalt. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.
Den ankende parts anførsler kan i det vesentlige sammenfattes slik:
Anken er i det alt vesentlige begrenset til å gjelde rettsanvendelsen. Denne hevdes å være uriktig ved at herredsretten har tatt som utgangspunkt at domstolene bør vise tilbakeholdenhet med å godta felles foreldreansvar mot den ene parts ønske slik at særlige grunner herfor må foreligge. Hvor den som krever andel i foreldreansvaret er egnet til dette - hvilket her er tilfellet - bør det tvertimot foreligge særlige grunner for ikke å ta tilfølge et slikt krav.
Det faktum herredsretten har lagt til grunn, kan også lagmannsretten bygge på, bortsett fra at det ikke er riktig at A for tiden ikke er i stand til å ha omsorg for datteren (dommen 6). Det riktige er at A er enig i at datteren f.t. har det best i fosterhjemmet.
Herredsrettens uriktige utgangspunkt er hentet fra Innst.O.nr.30 (1980-1981) og gir uttrykk for en rettsoppfatning som ikke lenger er gjeldende rett. A har i den forbindelse vist til avgjørelser i RG-1984-1081 og RG-1988-455.
Videre har han vist til departementets utalelser i "Høringsnotat av 25.10.1995 vedrørende endringer i Barneloven" der det anføres at det normalt vil være til barnets beste at foreldreansvaret er felles etter et samlivsbrudd og at den ene av foreldrene ikke bør kunne hindre en slik ordning bare ved å si nei. Særlig bør dette gjelde hvor partene har bodd sammen og vedkommende som ønsker andel i foreldreansvaret har deltatt i omsorgen og dermed har et nært forhold til barnet. I denne sak kommer også det forhold til at barnets mor er fratatt omsorgen over barnet. Det må da være et desto større gode for barnet at dets far - som er velfungerende - gis andel i foreldreansvaret.
Kommunikasjonsvanskene partene har i forholdet seg imellom skyldes ene og alene barnemorens manglende modenhet og tendens til alltid å skylde på andre enn seg selv. Det bør ikke hindre barnets far i å få andel i foreldreansvaret.
As motiver for å kreve felles foreldreansvar er at han er engasjert i sitt barns fremtid og derfor ønsker å kunne øve innflytelse når viktige avgjørelser skal treffes. Han vil da få partsstilling og også få tilgang til alle opplysninger av betydning uten å være avhengig av barnemorens velvilje. Det er også fra barnevernsmyndighetenes side gitt uttrykk for at felles foreldreansvar vil kunne lette deres håndtering av omsorgen for barnet.
A har nedlagt slik påstand:
"1. A tilkjennes felles foreldremyndighet med B for fellesbarnet C født 1990.
2. A/det offentlige tilkjennes sakens fulle omkostninger for såvel lagmannsretten som for herredsretten."
Ankemotpartens anførsler kan i det vesentlige sammenfattes slik:
Herredsrettens resultat og begrunnelse er fullt ut i samsvar med gjeldende rett for så vidt angår foreldreansvaret for barn av ugifte foreldre. Etter barneloven §35 første ledd er det moren alene som har foreldreansvaret hvis ikke foreldrene blir enige eller det treffes avgjørelse av fylkesmann eller domstol om en annen ordning.
Det er riktig at en slik avgjørelse først og fremst skal rette seg etter hva som vil være til barnets beste og at morens nei ikke er til hinder for at resultatet likevel kan bli felles foreldreansvar. Men det er heller ikke tilstrekkelig til å begrunne et slikt resultat at barnets far krever det. Domstolene må forholde seg til at lovgiveren har fastsatt som den normale ordning at barnemoren skal ha foreldreansvaret alene og at felles foreldreansvar i strid med hennes ønske derfor vil være et unntak som krever en særlig begrunnelse. Lovregelen om denne ordning er heller ikke foreslått endret i det forslag som foreligger når det gjelder endringer i barneloven.
Som påpekt av herredsretten har A ikke behov for andel i foreldreansvar for å få tilgang til de opplysninger han trenger av hensyn til sin interesse for barnet og dets fremtid. Det er påfallende at han først flere år etter samlivsbruddet finner tiden inne til ta opp dette spørsmål etter at han tidligere - både under og etter samlivet - viste liten eller ingen interesse for datterens ve og vel. I tiden frem til at omsorgen ble tatt fra barnemoren nøyde han seg med å gi barnevernsmyndighetene tips om hennes restaurantbesøk.
En vesentlig hindring for at felles foreldreansvar her kan bli til barnets beste er partenes helt ekstreme kommunikasjonsproblemer. At A har sin andel av ansvaret for disse er helt åpenbart.
B har nedlagt slik påstand:
"1. Herredsrettens dom pkt. 1 stadfestes.
2. Det offentlige tilkjennes saksomkostninger for begge instanser."
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som herredsretten og kan også i det vesentlige slutte seg til den begrunnelse herredsretten har gitt for sitt resultat.
Selv om barnemorens nei til felles foreldreansvar ikke er til hinder for at domstolene likevel kan beslutte en slik ordning, er forutsetningen at det foreligger tilstrekkelig tungtveiende grunner til - av hensyn til barnets beste - å etablere en annen ordning enn den lovgiveren har fastsatt som den normale når partene ikke er enige om noe annet.
Lagmannsretten er enig med herredsretten i at de hensyn A har pekt på som begrunnelse for felles foreldreansvar ikke har slik vekt at de kan føre til en slik ordning.
Ved at Fylkesnemnda for sosiale saker i Agder i vedtak av 3. mai 1994 har fratatt barnemoren omsorgen for barnet og plassert det i fosterhjem, mens hun fortsatt sitter med foreldreansvar alene, er det etablert en ordning hvor omsorg og foreldreansvar er delt. Dette er en vanlig situasjon ved fratakelse av omsorgen for et barn etter barnevernsloven. Som oftes er det ikke påkrevet at barnevernsmyndighetene også overtar foreldreansvaret.
I en slik situasjon er det vanskelig å se at det kan være noe gode for barnet at dets far får andel i foreldreansvaret. Så lenge det ikke er aktuelt å gjøre noen endring når det gjelder omsorgen for barnet og man har en etablert besøksordning for begge foreldrene - som de utøver hver for seg for å unngå konfliktsituasjoner - er det først og fremst As eget ønske om en mer formalisert farsposisjon som kan begrunne hans krav. Dette kan imidlertid ikke tillegges synderlig vekt.
Hensynet til barnets beste taler heller imot en ordning med felles foreldreansvaret hvor de to som i tilfelle skulle utøve slikt ansvar sammen, ikke engang kan praktisere felles samvær med barnet og som endog under rettsforhandlingene opptrådte som om de ikke så hverandre. Hvem som har skylden for et slikt åpenbart ekstremt dårlig kommunikasjonsklima er av mindre interesse. At bare den ene kan bebreides virker forøvrig lite trolig.
Kommunikasjonsproblemene må i alle fall tillegges vekt ved avveiningen av de hensyn som bør telle ved rettens vurdering av foreldreansvarsspørsmålet og da som et vektig argument mot å etablere felles foreldreansvar.
Hvor de hensyn som kunne tale for en slik ordning er såvidt svakt fundert som de etter rettens oppfatning er i denne sak, må motargumentet få den helt avgjørende betydning. Herredsrettens frifinnelse av B blir derfor å stadfeste.
Også herredsrettens omkostningsavgjørelse bør etter lagmannsrettens oppfatning bli stående slik at saksomkostninger ikke tilkjennes.
For lagmannsretten har anken fra A ikke ført frem. Han bør da etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd betale saksomkostninger i ankeinstansen, idet det ikke foreligger omstendigheter som kan begrunne fritak herfor. Advokat Pål Eide har som oppnevnt prosessfullmektig for B etter rettshjelploven §23 gitt arbeidsoppgave og fått sitt salær fastsatt til kr 8162,50. As omkostningsansvar settes til det samme beløp som blir å tilkjenne det offentlige med vanlig oppfyllelsesfrist på to uker.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Herredsrettens dom stadfestes.
2. Innen 2 -to- uker fra forkynnelse av lagmannsrettens dom betaler A kr 8.162,50 -åttetusenetthundreogsekstito 50/100- til det offentlige i saksomkostninger for lagmannsretten.