LA-1996-204
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1996-05-13 |
| Publisert: | LA-1996-00204 |
| Stikkord: | Strafferett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Larvik byrett Nr. 602/95 M - Agder lagmannsrett LA-1996-00204 |
| Parter: | Ankepart: Den offentlege påtalemakta (Prosessfullmektig: Kst. politiinspektør Tove Nissen-Solli). Ankemotpart: A (Prosessfullmektig: Advokat Truls A. Skjerve). |
| Forfatter: | Lagdomar Asbjørn Nes Hansen, sorenskrivar Tore Lindseth, byrettsdomar Halvor Sigurdsen, med meddommere |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §229, §228, §43, §48, §52, §54, Skadeserstatningsloven (1969) §3-5, §5-1, Straffeprosessloven (1981) §321, §325, §326, §436 |
"Straffeloven §229, 2. straffalternativ, for å ha skadet en annen på legeme med sykdom eller arbeidsudyktighet over 2 uker til følge.
Grunnlag:
Søndag 12. februar 1995 ca kl. 03.00 inne på/ved - - -restaurant i X slo han B to ganger i ansiktet med knyttet hånd, slik at B brakk nesebeinet og ble sykemeldt fram til 5. mars 1995"
Larvik byrett sa dom i saka 15. januar 1996 med slik domsslutning:
"1. A, født xx.xx.1969 dømmes for overtredelse av straffeloven §228, første ledd jf annet ledd til en straff av 21 - tjueen - dager i fengsel.
2. A dømmes til å betale erstatning til B, født xx.xx.1966 med kroner 2534 - totusenfemhundreogtrettifire - innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom."
Domen vart gjeven under dissens, med di rettsformannen - domarfullmektigen - røysta for å idøma fengsel på vilkår.
A har anka domen til Agder lagmannsrett. Anken gjeld prinsipalt bevisvurderinga under skuldspørsmålet, subsidiært straffutmålinga.
Lagmannsretten tok 12. februar 1996 avgjerd om å fremja bevisanken, jf. straffeprosessloven §325 og §321 andre leden 1. punktum, jf. §326 fyrste leden 1. punktum.
Det var ankeførehaving i tinghuset i Tønsberg 3. mai 1996. Sakgjevne møtte og forklara seg. Personalia går fram av byrettsdomen. Han sa seg ikkje skuldig etter tiltalen. Det vart avhøyrt 8 vitne, av desse er 3 nye for lagmannsretten.
Aktor sette fram slik påstand:
"1. Tiltalte dømmes i samsvar med tiltalebeslutningen til en straff av fengsel i 60 dager.
2. Tiltalte dømmes innen 14 dager å betale erstatning til B, - - -stredet 2, X oppad begrenset til kr 17534.
3. Tiltalte tilpliktes å betale sakens omkostninger etter rettens skjønn."
Forsvararen sette fram slik påstand:
"A frifinnes."
Etter det som har kome fram, legg lagmannsretten etternemnde faktiske omstende til grunn:
Sakgjevne A leigde for nokre år sidan eit husvære av den krenkte i saka, B. I samband med denne utleiga synest det å ha vore visse motsetnader mellom dei to, og dette tilhøvet lt til å ha halde fram etter at sakgjevne hadde flytt av husværet 1. mars 1994. Sakgjevne har forklara, og lagmannsretten legg til grunn, at B ved nokre høve på utestader i byen har vore ufin mot han. B har skjelt sakgjevne ut og i det heile vore provoserande i framferda si.
Sundag 12. februar 1996, ein gong etter midnatt, kom sakgjevne til restaurant- - - i X saman med nokre jenter. Han hadde drukke noko øl før han kom, og drakk òg noko medan han var der, men det vert lagt til grunn at alkoholinntaket hans var moderat. På same staden var B gjest, visstnok fyrst i fylgje med ein kamerat og seinare åleine. B kom bort til bordet der sakgjevne sat, og klappa han på skuldra. Same korleis dette måtte ha vore meint av B, vart det oppfatta som uvenleg av sakgjevne.
Ut frå det B har forklara, hadde heller ikkje han noko stort alkoholforbruk denne kvelden, men han har forklara at han likevel ikkje kan minnast noko frå han gjekk bort til sakgjevne fyrste gongen og fram til han seinare på natta var komen ut av restaurantlokalet. Det er difor berre forklaringane til sakgjevne og vitna C og D som kan kasta direkte ljos over den vidare hendingsgangen.
Ut frå det som har kome fram, legg lagmannsretten til grunn at B heldt fram med å ta kontakt med sakgjevne utover natta på ein måte som måtte kjennast plagsam for han. B skal m.a. ha kome med ærekrenkjande utsegner som hadde samanheng med hudfargen til sakgjevne, og truga med å senda folk til å ta han. Sakgjevne sa klårt frå om at han ikkje ville ha noko med B å gjera, utan at dette stogga B. Sakgjevne sa òg at B kunne skjella han ut, men at han ikkje ville finna seg i at B slo han.
På bakgrunn av vitneforklaringa til D, som var i teneste som bartender denne kvelden, byggjer lagmannsretten på at B egla seg innpå sakgjevne medan han stod ved bardisken og kom med ukvemsord til han. Sakgjevne trekte seg unna, men B fylgde etter og vart etter kvart meir irritert og høgmælt. Då B la handa si på eller tok tak i brystet hans, slo sakgjevne til B. Sakgjevne har sjølv forklara at han slo to såkalla hookslag med knyttneven og råka B på kinnet med det eine slaget. B fall i golvet, og folk i nærleiken kom til. B blødde då frå nasen. Det vert lagt til grunn at B ved slaget vart påførd den skaden som er nemnd i tiltalen - brot på nasebeinet. Etter at både B og sakgjevne hadde kome ut på gata, freista B på nytt å egla seg innpå han. Sakgjevne slo då etter eiga forklaring B i andletet med flat hand, slik at B gleid og fall i bakken. Det er opplyst at han etter hendinga denne natta vart sjukemeld fram til 5. mars 1995.
Lagmannsretten kan ikkje sjå at lekamskrenkinga var ei naudverjehandling som var rettkomen etter straffeloven §48. Etter det som har kome fram, har sakgjevne vorte sterkt provosert av B, men kan knapt ha kjent seg direkte truga. Men jamvel om det vert lagt til grunn at sakgjevne oppfatta åtferda til B som eit "retsstridig Angreb", gjekk han langt utover grensene for naudverje ved å slå til B slik han gjorde. Sakgjevne kunne ha trekt seg unna og i alle høve bede om hjelp frå folk som stod innmed dei ved baren. Lekamskrenkinga kan heller ikkje vera straffri etter §48 fjerde leden.
Ved vurderinga av om sakgjevne har handla med den subjektive skuld som krevst for domfelling etter straffeloven §229, har lagmannsretten delt seg i eit fleirtal og eit mindretal.
Fleirtalet, dei tre fagdomarane og 3 meddomarar, legg til grunn - utover rimeleg tvil - at sakgjevne ved det eine slaget inne på diskoteket har gjort seg skuldig i forsettleg lekamsskading som nemnt i straffeloven §229. Sakgjevne driv med såkalla kickboksing, og har kome så langt innan denne kampsporten at han jamvel har vore på landslagsnivå, etter det eit av vitna forklara. Innanfor miljøet vert det lagt vekt på å åtvara deltakarane mot å praktisera kunnskapane i andre samanhengar. Med den kunnskapen sakgjevne hadde om faremomenta ved eit slikt slag som han gav B, må han ha halde det for "overveiende sannsynlig" at slaget ville føra til ein skade som brot på nasebeinet. Sakgjevne kan ikkje høyrast med at slaget var ei rein refleksrørsle etter at B tok borti han. Ut frå den kontakten som hadde vore mellom dei to tidlegare på natta, må sakgjevne ha vore mentalt budd på at det kunne koma til ein fysisk konfrontasjon.
Fleirtalet byggjer vidare på at det subjektive vilkåret for domfelling etter straffeloven §229 2. straffalternativet er oppfylt. Det er her nok at sakgjevne "kunde have indseet Muligheden af" - jf. straffeloven §43 - den fylgja at B vart arbeidsudyktig i over 2 veker, og dette skuldkravet må reknast å vera oppfylt.
Mindretalet, 1 meddomar, meiner det ikkje kan leggjast til grunn at sakgjevne handla med forsett med omsyn til skadefylgja. Som byretten er difor mindretalet kome til at han berre kan dømast for lekamsfornærming med skadefylgje, jf. straffeloven §228 andre leden. Mindretalet er vidare samd med mindretalet i byretten i at det her ligg føre ein provokasjon frå den krenkte som bør føra til at sakgjevne får ein rein vilkårsdom. Sakgjevne har tydelegvis vorte mobba av B på grunn av hudfargen sin. - Jamvel når ein legg til grunn at sakgjevne vert dømd i samsvar med tiltalen, meiner mindretalet at provokasjonen bør føra til at det vert gjeve vilkårsdom.
Etter røystinga ovanfor vert sakgjevne straffedømd i samsvar med tiltalen.
Ved straffutmålinga legg fleirtalet vekt på at situasjonen vart provosert fram av B ved den åtferda han viste denne natta, og det må føra til ei noko mildare straff enn det som elles ville ha vore høveleg. Sakgjevne er dømd for grov vald tidlegare, men det ligg fleire år attende i tid og sakgjevne var berre 16-17 år på gjerningstidspunktet, slik at fleirtalet ikkje legg stor vekt på tilhøvet. Denne domfellinga viser likevel at det gjer seg gjeldande visse individualpreventive omsyn ved straffutmålinga. Det er likevel dei allmennpreventive omsyna som har mest å seia for straffutmålinga. Slik valdsbruk som det er tale om her, kan samfunnet ikkje godta jamvel om den krenkte har bore seg provoserande åt. Fleirtalet er kome til at straffa kan setjast til fengsel i 60 dagar, men slik at ein del av straffa kan gjevast på vilkår. Med heimel i straffeloven §52 - §54 vert fullføringa av 30 dagar av straffa utsett med ei prøvetid på 2 år. Mindretalet har gjort greie for sitt syn på straffutmålinga ovanfor.
Straffa vert etter dette fastsett slik fleirtalet har røysta for.
På vegner av B har aktor sett fram påstand om at sakgjevne skal betala skadebot for økonomisk tap og ikkje-økonomisk skade, avgrensa oppetter til kr 17534. Ymse tapspostar - utlegg og tapt inntekt - på i alt kr 2534 er ikkje omstridde. Lagmannsretten er komen til at sakgjevne bør betala skadebot for desse tapspostane, men at skadebotsummen bør setjast ned av di skadelidaren har medverka til skaden ved si provoserande åtferd, jf. lov om skadeserstatning §5-1 nr. 1. Sakgjevne vert etter dette pålagd å betala kr 1000 i skadebot.
Ein tapspost på opptil kr 10000 heng saman med tannskader som B skal ha fått ved hendinga. Det er tale om mogelege utgifter som kan oppstå i framtida, avhengig av korleis skadene utviklar seg. Tannskadene er ikkje tekne med i tiltalen mot sakgjevne. Om desse skadene har tannlege Rustad forklara seg som vitne, og han opplyste at stillinga var uendra ved kontroll av tennene til B 29. april 1996. Etter det vitnet forklara, er det kanskje ikkje naudsynt å gjera noko med tennene i det heile. Lagmannsretten er komen til at det er tale om eit så usikkert framtidstap at det ikkje kan seiast å vera sannsynleggjort eit økonomisk tap som gjev rett til skadebot. Ein går då ikkje inn på om det er årsakssamanheng mellom lekamsskrenkinga og tannskadene.
Den siste skadebotposten er eit oppreisingskrav på kr 5000, jf. lov om skadeserstatning §3-5 fyrste leden bokstav a). Etter denne føresegna er det opp til retten å påleggja skadevaldaren å betala slik skadebot for ikkjeøkonomisk skade som retten "finner rimelig". Det er lagt fram fråsegn frå ein psykiatrisk poliklinikk om dei psykiske skadene B skal ha fått etter hendinga på restaurant- - -, og han har sjølv forklara seg om tilstanden sin. Med den provoserande åtferda som B viste ved det aktuelle høvet, og som det er gjort greie for ovanfor, kan lagmannsretten ikkje sjå at det er rimeleg å gje han oppreising, og kravet fører ikkje fram.
Sakgjevne har nytta rettsmiddel mot byrettsdomen, og avgjerda i ankeinstansen har gått han imot ved at han er dømd etter eit strengare straffebod og til ei strengare straff enn i byretten. Han bør difor påleggjast å betala det offentlege noko av kostnadene med saka, jf. straffeprosessloven §436 andre leden, jf. fyrste leden. Ut frå det som er opplyst om den økonomiske stoda hans, kan kostnadsansvaret høveleg setjast til kr 5000.
Lagmannsretten heldt domskonferanse like etter at ankeførehavinga var avslutta 3. mai 1996, og fastla domsresultatet. På grunn av andre gjeremål for fleire av domarane i mellomtida har det ikkje vore mogeleg å gje dom i saka før no.
Domen er gjeven med slik dissens som det er gjort greie for ovanfor.
Domsslutning:
1. A, fødd xx.xx.1969, vert dømd for brotsverk mot straffeloven §229 2. straffalternativet til ei straff av fengsel i 60 - seksti - dagar. Med heimel i straffeloven §52 - §54 vert fullføringa av 30 - tretti - dagar av straffa utsett med ei prøvetid på 2 - to - år.