LA-1996-260
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1997-02-18 |
| Publisert: | LA-1996-00260 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Holmestrand herredsrett Nr. 94-218a Agder lagmannsrett la-1996-00260A |
| Parter: | Ankende part: Den norske Bank AS (Prosessfullmektig: Advokat Aniken Bugge) Ankemotpart: Bjørn Helgestad (Prosessfullmektig: Advokat Karsten Gjone) |
| Forfatter: | Lagdommer Åse Berg Ekstraord. lagdommer Halvor Sigurdsen Ekstraord. lagdommer Haakon Askildsen |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §172, §180 |
I sak mellom Den norske Bank AS (DnB) og Bjørn Helgestad avsa Holmestrand herredsrett 13. oktober 1995 dom med slik domsslutning:
"I hovedsøksmålet.
I. Bjørn Helgestad frifinnes.
I motsøksmålet.
I. Den norske Bank A/S v/styrets formann dømmes til å betale Bjørn Helgestad 178.612 - hundreogsyttiåttetusensekshundreogtolv - kroner med tillegg av 15% renter i tiden fra 22. mai 1992 til og med 31. desember 1993 og 12% renter i tiden fra 1. januar 1994 til betaling skjer. Frist for oppfyllelse er 2 - to uker.
II. Den norske Bank A/S v/styrets formann dømmes til innen 2 - to - uker å erstatte Bjørn Helgestad sakens omkostninger med 2.850 - totusenåttehundreogfemti - kroner."
Saksforholdet og partenes anførsler for herredsretten fremgår av herredsretten dom.
DnB med advokat Aniken Bugge som prosessfulllmektig har påanket dommen til Agder lagmannsrett. Bjørn Helgestad med advokat Karsten Gjone som prosessfullmektig har imøtegått anken og har påstått herredsrettens dom stadfestet.
Ankeforhandling ble holdt i Tønsberg 4. februar 1997. DnB var representert ved avdelingsleder Eva Birkeland, som møtte og avga forklaring. Også Bjørn Helgestad møtte og forklarte seg.
Det ble i tillegg avhørt ett vitne.
DnB har i hovedsak gjentatt de anførsler som ble gjort gjeldende for herredsretten, og som kan sammenfattes slik:
Saken startet med et krav om at Helgestad skulle innbetale et overtrekk på 38.695 kroner, som var oppstått på hans lønnskonto i DnB. Beløpet er i og for seg ikke bestridt, men Helgestad har motsatt seg å betale idet han påberoper seg et motkrav på 224.830 kroner, som begrunnes med at DnB angivelig har innfridd feil lån.
Det fastholdes at DnB har foretatt utbetaling etter instruks fra Helgestad og i henhold til opplysninger som Helgestad selv har gitt.
Det nye lånet skulle benyttes til å innfri et lån i Alfa Livsforsikring AS (Alfa), og det var Helgestad selv som ga banken opplysningene om hvilket lån det dreide seg om, nemlig det lånet som hans tidligere samboer Anne Britt Bekkestad hadde tatt opp med pant i Helgestads eiendom i Svelvik. Banken forholdt seg til dette og foretok senere utbetaling i henhold til betalingsoppfordringen datert 1. april 1992, som Helgestad fremla for banken. Skyldig beløp var oppgitt til 224.830 kroner, som DnB senere overførte til Credit Inkasso AS (Inkasso).
Dersom det hadde vært meningen at banken skulle innhente de nødvendige opplysninger om Helgestads lån ved henvendelse direkte til Alfa eller Inkasso, kan en se bort fra at Bekkestads lån ville ha blitt oppgitt, idet Helgestad kun var pantedebitor for dette lånet. Det ville derfor ha vært det andre lånet som Helgestad sto som hoveddebitor for, og som for øvrig også var misligholdt, som banken i så fall ville ha fått opplysninger om. Videre ville banken ha fått oppgitt et annet beløp enn det som fremgikk av ovennevnte betalingsoppfordring, idet det var påløpt ytterligere renter etter 1. april. Også herredsretten har for øvrig lagt til grunn at det var Helgestad som presenterte betalingsoppfordringen for banken, og at overføringen av pengene skjedde i henhold til denne.
Avgjørende for herredsretten var at DnB ikke innhentet skriftlig fullmakt fra Helgestad for så vidt gjelder selve overføringen. Det var imidlertid ikke nødvendig med slik fullmakt. Det var en klar forutsetning fra DnB's side at banken selv skulle foreta overføringen av pengene når de nødvendige dokumenter var undertegnet, hvilket er fast praksis i slike tilfeller. Det er dessuten ikke uvanlig å benytte bankremisse, slik det ble gjort i dette tilfellet. Der er da ikke nødvendig med låntakerens underskrift på selve bankremissen.
Pengene ville ikke under noen omstendighet ha blitt stilt til disposisjon for Helgestad, idet man da ikke ville ha hatt noen garanti for at pengene ble brukt som forutsatt. Hadde derfor Helgestad stilt krav om selv å få disponere over pengene, ville lånesøknaden ha blitt avslått.
Subsidiært anføres at Helgestad ved sin etterfølgende opptreden har godtatt innfrielsen av Bekkestads lån. Etter å ha mottatt kopi av brevet fra DnB om innfrielsen, kopi av bankremissen, samt brev fra Alfa om restbeløpet på 5.462 kroner som måtte betales før heftelsen på eiendommen i Svelvik kunne slettes, møtte Helgestad personlig opp på Alfa's kontor og betalte. Han ga samtidig uttrykk for at han var lettet over at lånet endelig var innfridd, og nevnte overhodet ikke noe om at det egentlig hadde vært hans mening å innfri det andre lånet.
I prinsippet er DnB dømt til å utbetale et diskontert lån på nytt, kun med fratrekk for overtrekket, og i henhold til domsslutningen er banken pålagt å utbetale pengene til direkte til Helgestad. Dette kan ikke være riktig, idet banken ikke under noen omstendighet kan være forpliktet til noe mer enn å nullstille lånet. Dette innbærer at Helgestad vil være forpliktet til å dekke overtrekket i henhold til hovedsøksmålet.
Det må også tas i betraktning ved en eventuell tapsberegning at Helgestad solgte en del av eiendommen i Svelvik for 100.000 kroner. Dette hadde ikke vært mulig dersom lånet ikke var blitt innfridd og pantheftelsen slettet.
DnB har nedlagt slik påstand:
"I. hovedsøksmålet:
Bjørn Helgestad dømmes til å betale til Den norske Bank AS kr 46.218 med tillegg av 12% rente p.a. fra 03.11.1992 og til betaling skjer.
I motsøksmålet:
Den norske Bank AS frifinnes.
I begge tilfeller:
Den norske Bank tilkjennes sakens omkostninger for både herredsrett og lagmannsrett."
Bjørn Helgestad har henholdt seg til herredsrettens dom som hevdes være riktig både med hensyn til lovanvendelsen og bevisbedømmelsen. Anførslene for lagmannsretten kan sammenfattes slik:
Det fastholdes at DnB ikke har oppfylt sin bevisbyrde for så vidt angår spørsmålet om det fra Helgestads side var bestilt et betalingsoppdrag, og det vises til herredsrettens begrunnelse i dommen på side 10 tredje avsnitt.
Det er flere forhold som viser at Helgestad ikke hadde til hensikt å betale lånet til Bekkstad, men derimot sitt eget lån. For det første var samboerforholdet brutt, og det var Bekkestad alene som skulle betjene det lånet som sto i hennes navn. Ved et eventuelt mislighold var Helgestad innstilt på å la eiendommen i Svelvik gå på tvangsauksjon. For det andre var det nye lånet ikke tilstrekkelig til å dekke Bekkstads lån, i motsetning til Helgestads eget lån. For det tredje forsøkte Helgestad selv å innfri sitt eget lån få dager etter at pengene var satt inn på hans konto i DnB. Også hans henvendelser til politiet og DnB for å få rettet den feil han mente var begått, er av betydning i denne sammenheng.
Hans forsøk på pengeoverføring viser også at han mente å ha rett til å kunne disponere over pengene, slik det for øvrig også fremgår av gjeldsbrevene som han undertegnet i anledning lånopptaket.
På det tidspunkt da Helgestad henvendte seg til DnB med forespørsel om lån, hadde han ikke fått betalingsoppfordringen datert 1. april 1992, som gjaldt Bekkestads lån. Opplysninger om beløpets størrelse må banken derfor ha skaffet seg fra annet hold, enten hos Alfa eller hos Inkasso. Det erkjennes imidlertid at Helgestad ga opplysninger om dette lånet da han første gang oppsøkte banken, og også om sine forpliktelser i den anledning. Dette gjorde han for at banken skulle få full oversikt over hans økonomiske situasjon for å kunne ta stilling til lånesøknaden.
Det avvises at det kan legges avgjørende vekt på at Helgestad betalte restbeløpet på ca 5.000 kroner til Alfa. Etter forgjeves å ha henvendt seg til DnB for å få rettet opp feilen, hadde han ikke lenger noe valg med hensyn til denne innbetalingen. Dette var helt nødvendig for å få slettet heftelsen på i alle fall en av eiendommene som var pantsatt.
Bjørn Helgestad har nedlagt slik påstand:
"1. Holmestrand herredsretts dom stadfestes.
2. Den norske Bank AS dømmes til å betale sakens omkostninger for lagmannsretten".
Lagmannsretten skal bemerke:
Lagmannsretten finner - i likhet med herredsretten - at det var Helgestad som ga DnB opplysningene om Bekkestads lån og om saldoen beregnet pr. 1. april 1992, jfr. ovennevnte betalingsoppfordring. Lagmannsretten finner det tilstrekkelig å vise til herredsrettens begrunnelse som kan tiltres på dette punkt, og således også DnB's anførsler.
Videre er lagmannsretten blitt stående ved at Helgestads opplysninger til DnB ga banken grunn til å tro at det var Bekkestads lån han ønsket å innfri med det nye lånet. I den forbindelse kan blant annet nevnes at Helgestad ikke synes å ha gitt banken tilsvarende opplysninger om sitt eget lån i Alfa. I så fall må det antas at banken ville ha sørget for å få avklart med ham hvilket av de to lånene han egentlig mente å innfri.
Lagmannsretten ser likevel ikke bort fra at DnB også kan ha vært i kontakt med Inkasso eller Alfa i anledning saken, særlig hensett til at DnB tross alt trakk inn Alfa som saksøkt etter at Helgestad hadde reist motsøksmålet. Denne omstendighet endrer imidlertid ikke lagmannsrettens vurdering av spørsmålet om hvilket lån banken var bedt om å innfri.
Lagmannsretten har oppfattet Helgestad slik at han ikke var kjent med at Bekkestad hadde misligholdt lånet på det tidspunkt da han oppsøkte DnB. Det samme synes å fremgå av et brev som han skrev til Inkasso 22. april 1992 der det blant annet heter: "For det 2. har jeg ikke hørt ett pip om at det lånet sak nr. 1222292 er misligholdt". Misligholdet hevder han først å ha blitt kjent med ved betalingsoppfordringen datert 1. april 1992, som han hevder å ha mottatt noen dager etter at han oppsøkte banken. Til dette bemerkes at Alfa allerede i et brev til Helgestad 3. januar 1992 opplyste at Bekkestads lån var misligholdt og at det ville bli sendt for inkasso. Helgestad kan derfor vanskelig høres med at han overhodet ikke var kjent med misligholdet da han oppsøkte DnB med sikte på refinansiering.
I sistnevnte brev avviste for ørig Alfa å etterkomme en anmodning fra Helgestad om å få slettet panteheftelsen på den ene delen av eiendommen i Svelvik som besto av to bruksnummer, bnr. 55 og bnr. 106. Helgestad hadde gjort en rekke henvendelser til Alfa i den anledning, men Alfa var ikke villig til å slette pantet før lånet var innfridd i sin helhet. Det var heftelsen på bnr. 55 som Helgestad ba om å få slettet, dvs. eiendommen som han senere solgte for 100.000 kroner. Hans henvendelse til DnB om refinansiering kan derfor synes å ha sammenheng med hans ønske om å få slettet heftelsen på eiendommen i Svelvik med tanke på et mulig salg.
Lagmannsretten finner etter dette ikke sannsynliggjort at DnB har begått noen feil i forbindelse med overføringen av pengene til Inkasso, idet Helgestad heller ikke kan høres med at han selv hadde rett til å disponere over pengene. Lagmannsretten ser ikke bort fra at han selv var av den oppfatning, hvilket hans senere forsøk på å foreta pengeoverføring synes å tyde på, men dette er i så fall en feiloppfatning som han selv må bære risikoen for.
Lagmannsretten legger i denne forbindelse avgjørende vekt på at det var fast praksis i DnB at banken selv foresto overføring av pengene i forbindelse med refinansiering av lån. Videre legges til grunn at lånet overhodet ikke ville ha blitt gitt dersom Helgestad hadde stilt krav om selv å få disponere over pengene. Helgestad har for øvrig ikke påberopt seg andre forhold som skulle gi ham grunn til å tro at han hadde fått disposisjonsretten over pengene, enn den omstendighet at han var blitt bedt om å oppgi hvilken konto lånet skulle overføres til og at dette også fremgår av gjeldsbrevene som han undertegnet. Dette avviker imidlertid ikke fra vanlig praksis i banken.
Videre finner lagmannsretten - i motsetning til herredsretten - at det ikke var nødvendig for banken å innhente en spesiell ordre/fullmakt fra Helgestad før selve overføringen av pengene kunne finne sted. Dette må banken anses bemyndiget til å foreta i det øyeblikk Helgestad hadde undertegnet alle de nødvendige dokumentene i banken og alt var klart for utbetaling, så fremt det ikke var tatt forbehold om noe annet, hvilket ikke var gjort her. Også dette er i samsvar med fast praksis. Vanligvis vil det dessuten være helt uten betydning for kunden hvordan selve overføringen skjer, om det skjer i form av direkte overføring, over bankgiro eller f.eks. ved bruk av bankremisse, hvilket ble benyttet i dette tilfellet.
Lagmannsretten vil tilføye at Helgestad under enhver omstendighet må sies å ha godtatt bankens overføring i det øyeblikk han uten noe forbehold innbetalte restgjelden på Alfa's kontor, og uten engang å ta opp spørsmålet om det lot seg gjøre å overføre innbetalingen til hans eget eget lån. Lagmannsretten kan vanskelig se at Alfa ville ha motsatt seg en slik anmodning dersom de hadde fått vite at lånene var blitt forvekslet og at dette skyldtes DnB's feil. Begge lånene var sikret ved pant i fast eiendom og avvek ikke vesentlig med hensyn til lånebeløp. Sett på denne bakgrunn må det antas at det ville ha vært det samme for Alfa hvilket av de to lånene som ble innfridd.
Videre nevnes at også uttalelsen Helgestad kom med overfor saksbehandleren i Alfa da han betalte restbeløpet, om at han var glad for nå å ha blitt kvitt dette lånet, tyder på at han i alle fall på det tidspunktet hadde akseptert bankens overføring. Lagmannsretten viser også til at Helgestad ikke fremsatte noe krav overfor DnB før dette ble påberopt i forbindelse med tilsvaret til forliksklagen fra banken, og som gjaldt overtrekket på lønnskontoen.
Lagmannsretten finner også grunn til å nevne at Helgestad under enhver omstendighet ikke synes å ha lidt noe tap ved at Bekkestads lån ble innfridd, og ikke hans eget. Innfrielsen av Bekkestads lån satte ham i stand til å selge den ene delen av eiendommen i Svelvik, og pengene han fikk ved salget har han investert i nybygg på den del av eiendommen som han beholdt.
Motsøksmålet har ikke ført frem, hvilket innebærer at Helgestad plikter å betale overtrekket på lønnskontoen med kr 46218,- med tillegg av 12 prosent rente fra 3. november 1992 til betaling skjer. Beløpet er ikke bestridt.
Saksomkostninger
Anken har ført frem, og saksomkostningsspørsmålet skal avgjøres på grunnlag av tvistemålsloven §180 annet ledd.
Lagmannsretten finner at saken har frembudt slik tvil at det var fyldestgjørende grunn for den tapende part til å la saken komme for retten. Det bør derfor ikke idømmes saksomkostninger, jfr. tvistemålsloven §172 annet ledd, jfr. §180 annet ledd. Hovedsøksmålet og motsøksmålet, er vurdert hver for seg, men det alt vesentligste av omkostningene antas å være knyttet til motsøksmålet for begge parters vedkommende.
Domsslutning:
1. I hovedsøksmålet: Bjørn Helgestad dømmes til å betale til Den norske Bank AS 46.218 - førtisekstusentohundreogatten - kroner med tillegg av 12 - tolv - prosent årlig rente fra 3. november 1992 til betaling skjer.
2. I motsøksmålet:
Den norske Bank AS frifinnes.
3. Erstatning for saksomkostninger for byretten og lagmannsretten idømmes ikke.