LA-1996-285
| Instans: | Agder lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1996-06-13 |
| Publisert: | LA-1996-00285 |
| Stikkord: | Strafferett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kristiansand byrett Nr. 95-01373 - Agder lagmannsrett LA-1996-00285 |
| Parter: | Ankende part: Den offentlige påtalemyndighet (Prosessfullmektig: Statsadvokat Kjell Boye). Ankemotpart: A (Prosessfullmektig: Advokat Ivar Sveen). |
| Forfatter: | Lagdommer Per Holtar Evensen, sorenskriver Audun Johansen, eks. ord. lagdommer Haakon Askildsen, med meddommere |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §162, Straffeprosessloven (1981) §344, Straffeloven (1902), Straffeloven (1902) |
Statsadvokatene i Agder har 29. september 1995 satt de belgiske statsborgerne A, født xx.xx.1960, og B, født xx.xx.1970, under tiltale ved Kristiansand byrett for overtredelse av
"Straffeloven §162, første og annet ledd, jfr. femte ledd, som bestemmer at det er straffbart å innføre, erverve, oppbevare eller overdra stoff som etter regler med hjemmel i lov er ansett som narkotika, og overtredelsen ansees som grov, idet det særlig legges vekt på hva slags stoff det gjelder, kvantumet og overtredelsens karakter, eller medvirket til dette, jfr. Sosialdepartementets narkotikaforskrifter av 30. juni 78 og Helsedirektørens narkotikaliste, hvoretter bl.a. hasjisj skal regnes som narkotika.
Grunnlaget er følgende forhold, eller medvirkning til dette:
Lørdag 22. april 1995 innførte de fra Hirtshals i Danmark til Kristiansand ca 25 kg hasjisj."
Kristiansand byrett avsa 7. februar 1996 dom med slik domsslutning:
"1. A, f. xx.xx.1960, dømmes for: 1 - en - overtredelse av straffeloven §162, første og annet ledd, jfr. femte ledd, jfr. Sosialdepartementets narkotikaforskrifter av 30. juni 78 og Helsedirektørens narkotikaliste.
Gjerningstidspunkt: 22. april 1995.
Straffen settes til: Fengsel i 3 - tre - år.
Til fratrekk i straffen tilkommer han 292 - tohundreognittito - dager for utholdt varetektsarrest.
2. B, f. xx.xx.1970, frifinnes."
Nærmere om domfeltes personalia, sakens bakgrunn og byrettens begrunnelse fremgår av dommen.
Statsadvokatene i Agder påanket den frifinnende dom mot B til Agder lagmannsrett for så vidt gjaldt bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet. Ankeforhandling ble holdt 26., 27. og 28. mars 1996, og i samsvar med lagrettens kjennelse ble B igjen frifunnet.
Når det gjelder A, påanket statsadvokatene byrettens dom til lagmannsretten 7. februar 1996. Anken gjaldt straffutmålingen, og det ble gjort gjeldende at det skulle vært lagt til grunn at A gjorde seg skyldig i innsmugling av 25 kilo hasjisj, dvs. hele det hasjisjparti som ble funnet i den bilen han sammen med B kjørte iland i Kristiansand den 22. april 1995, ikke bare de 5 kilo som han av byretten ble domfelt for.
Også A påanket byrettens dom til lagmannsretten, idet han gjorde gjeldende at straffen på 3 års fengsel var for strengt utmålt.
Agder lagmannsrett besluttet 26. februar 1996 å henvise ankene til ankeforhandling.
Ankeforhandling ble holdt i Tinghuset i Kristiansand 12. juni 1996. A møtte sammen med sin forsvarer og avga forklaring. Et vitne ble avhørt pr. telefon, og dokumentasjon skjedde slik rettsboken viser.
I sitt innledningsforedrag for lagmannsretten opplyste aktor at påtalemyndigheten ikke ville søke å føre bevis for at As forsett omfattet hele hasjisjpartiet på ca 25. kilo. Derimot ville det bli forsøkt godtgjort at A, når det gjaldt hasjisjen ut over de 5 kilo han av lagretten ble domfelt for å ha innført, hadde opptrådt så uaktsomt at det måtte vektlegges i skjerpende retning ved straffutmålingen.
Som gjort av byretten, legger lagmannsretten etter bevisførselen følgende faktiske forhold til grunn for sin avgjørelse:
Den 22. april 1995 kjørte A og B iland i Kristiansand etter å ha vært med fergen fra Hirtshals. De kom i en Peugot personbil registrert i Nederland. Bilen ble tatt inn til tollkontroll, og under denne fant tollerne et stoffparti som ved senere undersøkelse og veiing viste seg å være tett oppunder 25 kilo hasjisj.
B og A ble varetektsfengslet, og i politiavhør 18. mai 1995 erkjente A straffansvar for innførsel til Norge av 5 kilo hasjisj.
Om sin befatning med hasjisjpartiet avga A til politiet en forklaring som han senere har fastholdt i byretten og lagmannsretten. Denne gikk sammenfatningsvis ut på følgende:
Ca. 4-5 måneder før Norgesturen var han en tur i Amsterdam. På et serveringssted ved navn X traff han da en for ham inntil da ukjent person som kalte seg C. De snakket om ferieturer, og A fortalte at han bl.a. hadde feriert i Jugoslavia og Thailand. Under et senere treff på samme sted spurte C om A noen gang hadde vært i Norge. Trolig var det tredje gangen de møttes på X at C, som A fortsatt kjente bare ved dette navn, spurte om A var villig til å bringe 5 kg "soft drugs" til Norge. For å gjøre dette skulle han få 40000 belgiske franc, noe som tilsvarer ca Nkr 8000,-. Til transporten skulle A få benytte Cs bil, og C skulle også dekke utgiftene ved turen. Tilbudet ble fremsatt et par måneder før Norgesturen, og A fant å måtte ha noen betenkningstid.
Noen dager før Norgesturen ble det mellom C og A avtalt at A skulle komme til Amsterdam i egen bil. Der skulle han bytte bil med C, og med Cs bil skulle han reise til Norge og kjøre til Voss. Der skulle han parkere ved et hotell, hvoretter hasjisjen ville bli hentet av en person eller personer som hadde reservenøkler til Cs bil. A skulle ikke gi seg til kjenne overfor disse personer. Av C ble A også bedt om ikke å fortelle noe om hasjisjen til B som C visste skulle være med til Norge. Den avtalte godtgjørelse for transporten skulle A få ved tilbakekomst til Amsterdam.
A hadde intet med anbringelsen av hasjisjen i Cs bil å gjøre. Da bilen ble overlevert ham i Amsterdam, spurte han hvor hasjisjen var plassert, noe C ikke var villig til å fortelle. Derimot sa han at stoffet var så godt gjemt at A ikke ville finne det. Noe spørsmål om hvor mye stoff eller hasjisj som var gjemt i bilen, stillet A ikke, idet han regnet med at det var 5 kilo som avtalt. Han hadde angivelig tillit til C, bl.a. fordi denne stillet sin bil til disposisjon.
Tollkontrollen i Kristiansand viste at hasjisjen var godt gjemt i før nevnte Peugeot, nemlig i en lukket beholder bygget inn i bakseteryggen og tildekket som nærmere beskrevet av byretten.
Det kan stilles mange spørsmål ved As forklaring, om den er riktig eller fullstendig. Til tross for etterforskning såvel her som i Belgia og Nederland, har det imidlertid ikke vært mulig å ettervise at forklaringen på noe avgjørende punkt er uriktig. Som gjort av byretten, finner lagmannsretten derfor å måtte legge den til grunn når det gjelder sakens faktiske side. Dette innebærer at A med vitende og vilje innførte til Norge 5 kilo hasjisj og derved gjorde seg skyldig i en grov narkotikaforbrytelse straffbar etter straffeloven §162 første og annet ledd.
Selv om påtalemyndigheten for sitt vedkommende har oppgitt forsøket på å godtgjøre at As forsett omfattet en større del av hasjisjpartiet enn 5 kilo, har lagmannsretten måttet vurdere dette spørsmål som ledd i straffutmålingen. I likhet med byretten og med samme begrunnelse som den, har lagmannsretten herunder kommet til at det ikke med tilstrekkelig grad av sikkerhet er sannsynliggjort at A hadde positiv kunnskap om at hasjisjpartiet utgjorde mer enn 5 kilo. Ei heller has det bevismessig dekning for å kunne fastslå at A, før eller under turen til Norge, gjorde seg tanker om at hasjisjpartiet i bilen kunne være større og deretter besluttet å fullføre sitt forehavende uansett hvorledes dette måtte forholde seg. Han har selv benektet at han på noe tidspunkt tenkte på at hasjisjpartiet kunne utgjøre mer enn 5 kilo, og lagmannsretten finner ikke holdepunkter i de ytre forhold eller As adferd som godtgjør at dette er uriktig. Heller ikke forsett basert på den positive innvilgelsesteori kan da sies å ha foreligget når det gjelder det overskytende hasjisjparti. Lagmannsretten viser her til Rt-1991-601 flg.
Med støtte i samme Høyesterettsdom finner lagmannsretten derimot at det faktum at hasjisjen som ble innført utgjorde hele 25 kilo, i noen grad må hensyntas som en skjerpende omstendighet ved straffutmålingen, idet A må anses å ha opptrådt svært uaktsomt ved ikke å forvisse seg om hvor meget stoff som var anbragt i bilen av andre eller gjøre noe forsøk på å få klarhet i dette. Selv om A ikke vites å ha hatt befatning med narkotika tidligere, måtte han etter lagmannsrettens vurdering forstå at han, da han påtok seg oppdraget med transporten av 5 kilo hasjisj til Norge, involverte seg i en grov og profesjonelt opplagt narkotikaforbrytelse. Det opplegg han da ble presentert for av en nærmest ukjent person som han aldri fikk vite annet enn fornavnet på, burde gjort A skeptisk og foranlediget spørsmål eller undersøkelser fra hans side. Han stillet imidlertid ikke spørsmål om stoffmengden og vites heller ikke å ha foretatt seg noe annet for å bringe denne på det rene, noe som må karakteriseres som påfallende og som grovt uaktsomt, dette ikke minst fordi A etter eget sigende ikke ville ha gjennomført turen til Norge dersom han hadde visst eller trodd at mer enn 5 kilo hasjisj hadde vært plassert i bilen. Det forhold at C stillet bil til disposisjon, kunne etter lagmannsrettens vurdering ikke være egnet til å skape tillit til at avtalen om mengde ble overholdt, og hadde A eksempelvis sjekket hvem bilen var registrert på, ville han da også funnet at det i hvert fall ikke var noen ved navn C.
Som byretten må lagmannsretten etter dette legge til grunn at den dengang arbeidsledige A påtok seg og utførte turen til Norge som kurer, dette med sikte på økonomisk vinning i form av godtgjørelse fra oppdragsgiverne i Nederland. Han var således ingen hovedmann ved innførselen, men utgjorde likevel et nødvendig ledd i omsetningskjeden. Også overfor medvirkning av dette salg er det, ikke minst av almenprevantive grunner, nødvendig å reagere med en streng straffereaksjon. Allerede innførselen av 5 kg hasjisj var en grov narkotikaforbrytelse, og ville, dersom A ikke hadde blitt tatt, resultert i omfattende spredning av stoffet. Som tidligere nevnt, finner lagmannsretten at det som et straffskjerpende moment må legges en viss vekt på at A utviste grov uaktsomhet med hensyn til kvantum hasjisj.
I formildende retning finnes lite å hensynta ut over det forhold at A er belgisk og kun taler flamsk, noe som i tillegg til avstanden fra hjemstedet gjør soningen av fengselsstraff i Norge mer belastende enn den ellers ville vært. Noe hensyn er også tatt til at A har sittet i varetekt helt til nå, herav 8 uker med brev- og besøksrestriksjoner. Det skal endelig bemerkes at A under varetektsoppholdet har lidd av søvnløshet og noen psykiske plager.
Ved å sammenholde As forhold med rettspraksis, er lagmannsretten blitt stående ved at såvel påtalemyndighetens som As anker over straffutmålingen bør forkastes, hvilket innebærer at den av byretten idømte fengselsstraff på 3 år blir stående. Det vises i denne forbindelse til straffeprosessloven §344 som bestemmer at utmålt straff, dersom lovanvendelsen opprettholdes, ikke skal endres med mindre straffen står i åpenbart misforhold til den straffbare handling, noe som her ikke finnes å være tilfellet. Det siste gjelder etter lagmannsrettens vurdering også etter at As uaktsomhet er tillagt en viss straffskjerpende virkning, jfr. ovenfor.
A har etter avsigelsen av byrettens dom sittet ytterligere 127 dager i varetekt, hvorfor lagmannsretten fastsetter det nye og samlede varetektsfradrag til 419 dager.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Den offentlige påtalemyndighets og As anker over Kristiansand byretts dom av 7. februar 1996 forkastes.
Ved straffens fullbyrdelse fragår 419 - firehundreognitten - dager for utholdt varetekt. Dommen ble lest opp for tiltalte.