LA-1996-35

Instans:	Agder lagmannsrett - Dom
Dato:	1997-08-11
Publisert:	LA-1996-00035
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Kristiansand byrett nr: 93-01379 A/06 - Agder lagmannsrett LA-1996-00035 A. Anke nektet fremmet for Høyesterett, se HR-1998-00050K .
Parter:	Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Terje Amland). Ankemotpart: Forsikringsselskapet Ansvar AS (Prosessfullmektig: Advokat Helge Rivrud).
Forfatter:	Lagdommer Inge Hobæk, ekstraord. lagdommer Halvor Sigurdsen, ekstraord. lagdommer John Årseth
Lovhenvisninger:	Bilansvarslova (1961) §8, Tvistemålsloven (1915) §180

Saken gjelder krav om erstatning for nakkeslengskade som servitør A, f. 1957, hevder hun er påført i trafikkuhell 16. mai 1989. Hun førte PN 78063 Mazda 929, modell 1987, som stillestående ble påkjørt bakfra av PN 65753 Mazda 626, ført av Willy Nicolaysen, og ansvarsforsikret i Ansvar A/S.

Kristiansand byrett avsa dom 18. september 1995 med slutning:

1. "Forsikringsselskapet Ansvar A/S v/styrets formann frifinnes.

2. Hver av partene bærer sine egne omkostninger."

Dommen er påanket i sin helhet på grunn av påstått uriktig bevisbedømmelse og rettsanvendelse. Ansvar A/S har imøtegått anken.

Ankeforhandling ble holdt i Kristiansand 27. - 29. mai 1997. Den ankende part møtte og ga forklaring. For ankemotparten ble forklaring gitt av avd.sjef Sigmund Brenna. Retten hørte 14 vitner, av disse var 9 nye for lagmannsretten. Blant vitnene var teknisk konsulent Torstein Haug, oppnevnt sakkyndig for byretten, og høyskolelektor Mari Mehlen. Den rettsoppnevnte medisinsk sakkyndige for lagmannsretten, overlege Per Monstad, Aust-Agder sentralsykehus, Arendal, var til stede under ankeforhandlingen, og supplerte sin skriftlige erklæring da han forklarte seg etter avsluttet vitneførsel. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken, og blir referert nedenfor i den utstrekning den har hatt særlig betydning for lagmannsretten.

Det faktiske og uomtvistede saksforhold både mht. selve uhellet og de objektive omstendigheter ved det påståtte skadeforløp og ved behandlingen er detaljert omhandlet i byrettsdommen 2 - 5 og som lagmannsretten viser til. Det er således på det rene at skadene på As bil er utbedret for kr 612,- inkl. mva., og at skadene på den påkjørende bil var av omtrent samme omfang. A var i arbeid etter uhellet inntil 1992, likevel med fravær under operasjon og annen behandling høsten 1989. Hun er uføretrygdet fra 1993.

A har i det vesentlige gjort gjeldende:

Det er en feil ved byrettsdommen at den ikke nærmere drøfter og tar standpunkt til skadeevnen i det konkrete sammenstøt. Hvor stor hastighet påkjørende bil holdt i kollisjonsøyeblikket kan være uvisst; antagelig var hastigheten 20-40 km. Forskning viser at lettere personskader kan oppstå ved en hastighet på 6-8 km. Byretten har brukt en for høy nedre grense som vilkår for skadepotensiale. Det savnes videre i byrettens dom en drøfting av hvilke krefter som var nødvendige for å forårsake skadene på de to biler, og følgevirkningene for A. Forklaringen fra det sakkyndige vitnet Mehlen godtgjør at en rekke faktorer påvirker skadeevnen ved lavenergikollisjoner, så som karosserikonstruksjon, seteegenskaper og støtfangernes ettergivenhet m.v. Saken står i det hele bevismessig sterkere for lagmannsretten enn den gjorde for byretten når det gjelder de biodynamiske forhold, selv om forskningsmaterialet ved kollisjoner med kollisjonshastighet under 15 km og med full overdekning ikke er systematisk. De normer som er referert er ikke mer enn et utgangspunkt. Under enhver omstendighet har byretten ikke tatt tilstrekkelig hensyn til As egen opplevelse av påkjørselen - for henne kjentes kollisjonen kraftig. Det vises også til forklaringen til vitnet som befant seg få meter fra kollisjonsstedet. Det er mulig det kan sies å være noe misforhold mellom kreftene i sammenstøtet på den ene side, og de materielle skader på den annen, og at tilfellet forsåvidt ligger i et grenseområde. Men det er etter As mening ikke tvil om at det er skadeevne generelt endog ved lavere kraftpåvirkning enn i denne sak.

Skadeevnen må sees konkret i forhold til skadelidte. Om det skulle være slik at A er predisponert for skadefølger av sammenstøt som i denne sak, må hun ved avgjørelsen av ansvarsspørsmålet bedømmes slik hun faktisk er. Når det gjelder sakens medisinske sider, tilbakeviser A anførselen fra selskapet om at hun alt på ulykkestidspunktet hadde en lang og broket sykdomshistorie bak seg, og som hevdes å ha ført til hennes smerter i dag. Legejournalen fra 1980 til 1988 viser riktignok at hun ble behandlet for nakke/muskelsmerter og bihulebetennelse/hodepine, men vi står her overfor dagliglivets plager som er kjente for enhver. Legebesøkene i denne periode var ikke særlig hyppige. A var i heltidsarbeid med bra inntekt og med full stabilitet i arbeidsforholdet. Hun var således normalt sunn og frisk på tiden for uhellet.

Da uhellet hadde inntruffet 16. mai 1989, oppsøkte A lege første gang 9. juni, d.v.s tre uker senere. Omtrent samtidig fant legen en begynnende thyreoidealidelse. Det ble tatt blodprøver og gjort diverse undersøkelser. I løpet av de nærmeste månedene skjedde medikamentell behandling av struma med operasjon november 1989. Av sykdomsbildet sommeren/ høsten 1989 kan ikke utledes at A var uten de typiske nakkeslengsymptomer i hode/nakke etter påkjørselen. Hun hadde de vanlige smerter alt fra skadedagen, men søkte ikke lege for dem. Uheldigvis inntrådte symptomer for mage/strumalidelser til samme tid. Særlig strumasymptomene tok legenes oppmerksomhet. Strumalidelsen kamuflerte nakke-/hodesmertene, som dermed kom helt i bakgrunnen. Skulle det være slik at uhellet utløste strumalidelsen, er det et faktum at A ble frisk etter operasjonen; nakkeog hodesmertene sto igjen, og her er smerteturene det alvorligste. Det gjøres også gjeldende som en feil ved byrettsdommen at den ikke drøfter om legejournalene er fullstendige. Det er uriktig å fastslå at hun nevnte nakke-/hodesmertene for dr. Gundersen først i konsultasjon 12. april 1991, dvs. to år etter uhellet. Smertene var blitt betydelige få dager etter at hun var påkjørt, og alt fra mars 1990 var hun under behandling av fysioterapeut for stramme muskler. Hele hennes smerteopplevelse og de hyppige besøk hos primærlegen gjør det klart at hun må ha nevnt symptomene og uhellet for legen før journalen opplyser det. Det er å vri på journalen og å lese disse etter bokstaven når motparten ved legenotatene vil bevise at A manglet både akuttsymptomer og senere brosymptomer.

Videre er det en feil ved byrettsdommen at den ikke tar opp avvikene mellom opplysningene i skademeldingen 23. april 1991 og As rettslige forklaring. Den siste må tillegges adskillig større vekt, forsåvidt som det her sies at nakke/hodesmertene tok til straks, og til sist ble så plagsomme at hun måtte få behandling av fysioterapeut. Uansett opplysningene i skademeldingen kan en ikke sette den rettslige forklaring til side uten at det begrunnes nærmere.

Til legeforeningens retningslinjer anføres at disse ikke har noen avgjørende betydning i saken. Det hevdes at A kjente smerter umiddelbart. Også de oppregnede symptomer fra annet materiale må relateres konkret til det saksforhold som skal pådømmes. I denne sammenheng er særlig pekt på at det må innvilges større slingringsmonn for smertedebut. Heller ikke er det riktig å overse de beskrivelser som er gitt av en rekke andre leger enn de rettsoppnevnte sakkyndige. Disse erklæringer er samstemte om at As plager er en følge av sammenstøtet.

Lagmannsretten må også vurdere om det kan finnes andre årsaker til hennes tilstand. Det er ikke holdepunkt for å si at det har vært andre traumer. Uansett er uhellet et så vesentlig moment at det er naturlig å knytte ansvar til det.

Erstatningskravet er spesifisert slik:

1. Ménerstatning kr 147254,-

2. Lidt inntektstap for 1993,1994, 1995 og 1996 kr 243944,-

3. Fremtidig inntektstap kr 677306,-

4. Påførte ekstrautgifter kr 43674,-

5. Fremtidige ekstrautgifter kr 50000,-

6. Verdi av husmorinnsats kr 209318,-

Totalt krav kr 1317823,-

Det er nedlagt slik påstand:

1. "Forsikringsselskapet Ansvar A/S v/styrets formann dømmes til å betale A en erstatning begrenset oppad til kr 1500000 - kronerenmillionfemhundretusen 00/100 - fastsatt etter rettens skjønn.

2. Forsikringsselskapet Ansvar A/S v/styrets formann dømmes til å betale det offentlige saksomkostninger for byretten med kr 66001,-, og til den ankende part for lagmannsretten."

Ansvar A/S bestrider at det er årsakssammenheng mellom sammenstøtet og As plager og helsetilstand i dag.

Ved en omfattende dokumentasjon av nyere forskning og med henvisning til erklæring og vitneforklaring fra teknisk konsulent Haug mener selskapet å ha godtgjort at påkjørselen fra den trafikktrygdede bil var uten skadeevne. Kollisjonshastigheten var ytterst beskjeden, og foranlediget en hastighetsendring på høyst 11 km., som under enhver omstendighet er nedre grense for skadeforvoldelse i form av nakkesleng. Det er endog grunnlag for å anta at hastighetsendringen var nede i 8 km. Dette ligger på nivå med kroppsbevegelser i dagliglivet som, fordi de skjer ukontrollert, kan fremkalle smerter og ubehag etter fall, feiltrinn e.l. som forplanter seg til nakkeregionen, men som er forbigående. Det vises i denne sammenheng til at flere av de fremlagte legeerklæringer som konkluderer med at nakkeslengskade er oppstått som følge av uhell forutsetter kollisjonshastighet 80 km.

Videre fremholder selskapet at det verken foreligger akuttsymptomer eller brosymptomer hos A. Ifølge hennes egne opplysninger holdt hun seg til nakken umiddelbart etter uhellet, men det er ingen tegn til de typiske nakkeslengskadene. Smertene som kom etter noen dager var av en annen art, noe som også bekreftes av at hun ved første legebesøk 9. juni ikke nevnte noe om uhellet som mulig årsak. Det gikk praktisk talt to år før A sendte skademelding, der smertene dateres til ett år etter uhellet. Den redegjørelse som er gitt i skademeldingen var foranlediget av uttalelser fra kiropraktor. Omtrent samtidig konsulterte hun første gang sin primærlege for spesifikke nakke- og hodesmerter. Tidsforløpet i begge sammenhenger viser at As smerter har annen årsak enn påkjørselen.

Slike andre årsakstrekk kan også påvises. Av As sykdomshistorie forut for sammenstøtet synes det som hun somatiserer sine daglige problemer, og at dette sammen med andre lidelser har slått ut i et muskel/skjelettsmertesyndrom.

Ansvar har innvendiger mot de fleste poster i erstatningsberegningen fra A. Bl.a. hevdes at det ikke er grunnlag for 100% påført inntektstap og tap i fremtidig erverv, og at yrkesaktive kvinner ikke kan kreve erstatning for ervervstap og full husmorinnsats samtidig.

Ansvar A/S har nedlagt påstand:

1. "Kristiansand byretts dom av 18.9.95 stadfestes.

2. A ilegges saksomkostningene for lagmannsretten."

Lagmannsretten skal bemerke: Saken står for lagmannsretten i det vesentlige i samme stilling som den gjorde for byretten. Ansvarsgrunnlaget, bilansvarsloven §8, er erkjent. Som for byretten er tvistespørsmålet også for ankeinstansen om det er årsakssammenheng mellom uhellet og As helsetilstand i dag.

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten. I drøftingene av om årsakskravet er oppfylt, behandles de tre kumulative grunnvilkår i samme rekkefølge som i Nygaard - Skade og ansvar side 326. Innholdsmessig omfatter en slik disposisjon den sammenfatning av betingelsene for årsakssammenheng som er utformet konkret med sikte på nakkeslengskader (Whiplash Associated Disorders, WAD): adekvat traume, akuttsymptoner, brosymptoner, andre mer sannsynlige skadeårsaker.

a. Det første vilkår er at årsaksfaktoren faktisk må kunne påvises. Om dette er ikke annet å si enn at uhellet er en uomtvistet kjennsgjerning.

b. Det annet vilkår er at påkjørselen må ha skadeevne. Saken gjelder personskade etter en klar lavenergikollisjon. Som lagmannsretten kommer tilbake til, holdt påkjørende bil en hastighet meget langt under 80 km. Energien i sammenstøtet mellom bilene forplantet seg til føreren av den påkjørte bil, som med kropp og hode ble satt i akselererende/-deselerende bevegelse. På denne måte, som følge av hastighetsendringen fra 0 km, oppsto i tilfelle nakkeslengen.

Nyere forsøk har villet finne fram til konkrete grenseverdier for skadeevnen i hastighetsendringer.

Den teknisk sakkyndige for byretten (6. vitne for lagmannsretten) Torstein Haug har redegjort for undersøkelsene. Lagmannsretten innskrenker seg til å referere at med kollisjonshastighet 27 km vil hastighetsendringen bli 17 km. En slik hastighetsendring viste seg å medføre bare småskader. I undersøkelsene er innlagt sikkerhetsmargin slik at grensen for skadepåføringsevne settes til hastighetsendring 11 km. Skadeomfanget på begge biler tilsier ut fra forsøkene at kollisjonshastigheten var under 15 km, sannsynligvis lavere enn 11 km, og hastighetsendringen dermed tilsvarende lavere. Konsulent Haug har for lagmannsretten fastholdt at påkjørselen av A ikke har påført henne fysiske skader.

Høyskolelektor Mari Mehlen - sakkyndig vitne for byretten og lagmannsretten - har først og fremst på teoretisk grunnlag flere innvendinger mot de nevnte forsøk. Lagmannsretten nevner bare et par av dem. For det ene kan hastighetsendringen ved sammenstøtet med små materielle skader bli høyere enn ved kollisjoner med større skader, fordi deformeringene og dempingene i karosseriet blir mindre - det er således ingen ubetinget linearitet i beregningene. For det annet omfatter forsøksmaterialet kollisjoner der bare 30 - 40% av tilfellene har full overdekning, dvs. at støtfangere eller lignende konstruksjoner dekker hinannen i full bredde. Når støtfangerne ikke er fullt overdekket, overføres kreftene til mindre flater, med større deformasjon i karosseriet, og tilsvarende minsking i akselerasjon for personer inne i bilen. Ved full overdekning kan kreftene være større før strukturen i bilen gir etter, og dette kan øke akselerasjonen/hastighetsendringen. - For byretten anslo Mehlen kollisjonshastigheten til å være over 4 km og under 17 km. For lagmannsretten har hun på grunnlag av de moderate materielle skader teoretisk beregnet kollisjonshastigheten til 8 km.

Partene har sterkt divergerende oppfatninger om hvilke konklusjoner som bør trekkes av de respektive forsøk og beregninger vedrørende skadeevnen. Lagmannsretten gjengir såvidt utførlig de nevnte prov for å fremheve usikkerheten mht. skadekraften i påkjørselen. Såvidt en forstår, utelukker konsulent Haug etter de tekniske observasjoner at sammenstøtet kan ha forvoldt nakkeslengskade. Lektor Mehlen reiser på teoretisk grunnlag tvil om hvorvidt de bevis selskapet påberoper kan bære noen eksakt konklusjon, og antar at nakkeslengskader kan oppstå ved hastighetsendringer ned til 6-8 km.

Lagmannsretten har festet seg ved at de to sakkyndige vitner tross sine prinsipielt motstridende utgangsstillinger ikke vurderer den konkrete hastighetsendring særlig ulikt. Haug finner hastighetsendringen å være under 11 km, mens Mehlen mener den var 9+/- 1, dvs. 8-10 km. På dette punkt er det således tilnærmet enighet mellom vitnene.

Etter lagmannsrettens mening står en overfor et grensetilfelle hva angår både kollisjonshastigheten og hastighetsendringen. Lagmannsretten legger til grunn at det foreligger en viss usikkerhet når det gjelder skadeevnen, men finner det unødvendig å gå nærmere inn på dette jfr. det resultat lagmannsretten er kommet til under neste hovedavsnitt.

c. Det tredje vilkår for årsakssammenheng er at påkjørselen må ha ledet til de skadefølger A hevder hun er rammet av. As helbred forut for uhellet kan etterspores i hovedsak gjennom de fremlagte legejournaler fra primærlegen, dr. Gundersen, Evje. I årene 1980 - 86 forekommer en del notater om hodesmerter, magesår, magekatarr og bihulebetennelser. I 1988 klaget A over stive nakkemuskler; fysikalsk behandling sees overveid. Fra begynnelsen av 1988 inntrådte en vedvarende følelse av slapphet. En kraftig vektøkning begynte i mars 1989. Det er også anført at hun i denne tid hadde plager med nakke/skuldersmerter.

Etter uhellet gjelder journalnotater fram til april 1991 i det vesentligste struma, magesår og mageverk, stramme nakkemuskler (juni 1989) verk i skuldre og armer og hete/varmetokter i veksling. Det er i perioden ikke sagt noe spesielt om hodesmerter. Skjoldbruskkjertelutredning ble innledet sommeren 1989. Etter påfølgende medisinering med Neo-Mercazole ble hun operert for struma samme høst, da medikamentene hadde bivirkninger. Lidelsen er siden kontrollert med bruk av Thyreoxin. Smertetoktene ga seg på den nærmeste tid etter operasjonen, men tiltok så igjen. På grunn av anspent muskulatur i overkropp og nakke var A til fysioterapeutisk behandling våren 1990. I 1991 ble hun behandlet av kiropraktor Ola Ottem. Hennes plager har vært uforandret de siste 4-5 år, med smerter i nakke/hode, slapphetsfølelse, daglige smerter i hele kroppen og varme/hetetokter. Hun var i arbeid til 1992.

Lagmannsretten finner å burde gjengi hovedtrekkene i As forklaring om hvordan hun opplevde uhellet. Hun husker påkjørselen som et smell av hodet mot nakkestøtten, og er usikker på om hun var fraværende et øyeblikk. Etter å ha parkert bilen ute av veien, kjente hun smerter i nakken, og tok seg for nakkeregionen. De nærmest følgende dager var hun plaget av murrende hodepine, som likevel ikke hindret henne i å gå på arbeid. Men 5-6 dager senere hadde hun et voldsomt nattlig anfall, med frysninger og varmetokter, hjertebank, smerteutstråling i overkroppen og bena, samt verketurer i mage og nakke/skulderregionen. Hun bestilte straks konsultasjon hos dr. Gundersen, og møtte hos ham tre uker etter uhellet. Her beskrev hun sine plager; hodesmertene var den gang ikke de verste, og det var ikke for dem hun oppsøkte legen, men derimot for smerteutstrålingen og hjertebanken.

I tilknytning til dette refererer lagmannsretten fra arbeidsgiveren Rita Svennings forklaring at A på arbeid 17. mai fortalte hun var blitt påkjørt dagen før, men at hun ellers ikke gjorde noe vesen av hendingen. Vitnet husker således ikke at tilstanden ble nærmere berørt denne dag; det forekom i det hele som A ikke var merket av uhellet. En ukes tid senere klaget imidlertid A over smerter i armer, ben og hode - hun virket da utslitt. Forklaringen fra A om at hun etter sammenstøtet holdt seg til nakken og sa hun hadde smerter her, er bekreftet av den andre bilføreren Willy Nicolaisen. Vitnet Hestvåg har forklart at Gjelsten ved hjemkomsten klaget over smerter i nakken.

Under hovedforhandlingen er dokumentert en rekke spesialisterklæringer der det blir lagt til grunn at påkjørende bil holdt adskillig høyere hastighet enn hva de teknisk sakkyndige er kommet til, og hva lagmannsretten i samsvar med dette kan anse bevist. Dr. Jill Klee anfører at hastigheten var ca 80 km, dr. Erikstad anfører at hastigheten var god, overlege Haugland at hastigheten er vanskelig å fastslå, og overlege Hintringer at hastigheten var stor. Psykolog Schüle bygger sin erklæring på at han utførte nevrologisk undersøkelse i et tilfelle der whiplashskade var en kjensgjerning ifølge henvisningen fra overlege Haugland. Det samme gjelder tannlege Gunhild Gjerde. Her skal tilføyes at overlege Hintringer likevel drøfter alternative årsaker til plagene. - Lagmannsretten er enig med overlege Nessler (medisinsk sakkyndig for byretten) i at grunnforutsetningen i disse erklæringer samt epikrisene er feilaktige. Retten vil understreke at det som nevnt dreier seg om en lavenergikollisjon, med kollisjonshastighet beregnet ned til 8 km. Erklæringer som ikke tar hensyn til dette, er av sterkt redusert verdi når lagmannsretten skal avgjøre om påkjørselen har gitt seg utslag i skader hos A.

Enkelte av erklæringene/epikrisene inneholder likevel opplysninger og vurderinger som bør nevnes.

Overlege Størseth, ASA, noterer 14. august 1989 at det er grunn til mistanke om at As symptoner har funksjonelt (nervøst) opphav. Overlege Kogstad, ASA, skriver 11. juni 1991 at pasienten har fått et kronisk muskelsmertesyndrom, som i tidsmessig sammenheng har utviklet seg etter uhellet, med lokale symptomer og almensymptomer. Det heter også at pasienten hadde en relativt symptomfri eller symptomfattig periode like etter skaden. Overlege Gåskjenn, ASA, anfører 20. november 1991 at pasienten tidsmessig har fått plager som øker på. De nåværende plager anses å være hovedsaklig av muskulær natur, i form av spenningshodepine og armsmerter - det synes som om pasienten er kommet inn i en ond sirkel hun ikke kan bryte ut av. Overlege Hintringer refererer i erklæring 23. juni 1994 opplysning om subjektive plager konsentrert i hodet og nakkeområdet, men periodevis generalisert til hele kroppen, også i armer og ben, intense smerteanfall lokalisert til hele kroppen med varighet 5-6 timer 1-2 ganger ukentlig, forøvrig utenom dette lokalisert til nakke- og skulderområdet. Konklusjonen er at A har en invalidiserende, generalisert smertetilstand, med utgangspunkt i nakkeskade, som tidsmessig med overveiende sannsynlighet har sammenheng med påkjørselen.

Endelig gjengis fra dr. Gundersens vitneforklaring at det ved første konsultasjon 9. juni 1989 var mageplagene som dominerte, og at legen ved ny konsultasjon 13. samme måned fant klare symptoner på forhøyet stoffskifte. Dr. Gundersen uttalte at det etter hans mening var nytteløst å søke i nakken etter årsaken til As plager. Uansett årsak inntrådte det i 1989 ifølge dr. Gundersen en markert endring til det verre i As helsetilstand. På spørsmål fra overlege Monstad svarte dr. Gundersen at han finner det lite sannsynlig at hyperthyreosen utløste noen kronisk smertetilstand.

Også overlege Nessler er inne på forholdet mellom smertetilstand og thyreoidealidelsen. Lidelsen debuterte omtrent samtidig med uhellet, og behandlingen skapte problemer. Årsakssammenhengen blir dermed mer usikker, idet A etter å være blitt påkjørt måtte slite med en somatisk sykdom. Forøvrig uttaler overlege Nessler at A er kommet inn i en ond sirkel, der smertene har en selvforsterkende tendens.

Lagmannsretten skal så ta for seg erklæringen og muntlige uttalelser fra den rettsoppnevnte sakkyndige for lagmannsretten, overlege Per Monstad.

Han har lagt til grunn at varig invalidiserende nakke- og hodesmerter kan være forårsaket av nakkesleng, også uten objektive funn som bekrefter skader. Det tidsmessige forløp av smerter etter nakkedistorsjoner uten objektive skadetegn er godt dokumentert. Alle studier viser at smertene kan komme umiddelbart etter uhellet ved kraftige traumer, og ved lettere traumer flere timer men maksimalt to døgn etter uhellet. Smertene avtar så i løpet av dager til uker. Monstad er oppmerksom på usikkerheten omkring tiden for smertenes inntreden hos A, og har i forklaringen nevnt at det er indisier på muskulære vansker hos A de første dager etter uhellet. Vanskene er imidlertid ikke diagnostiserte, og opplysningene må avveies mot de senere solide dokumentasjoner. Den sakkyndige har videre gått inn på spørsmålet om hvorvidt smertene begynte med uhellet, eller om de er kommet etterhvert fra muskel/skjelettsystemet. Han antar de behandlende leger på dette stadium - Gundersen, Størseth, Hoff - har undersøkt og diagnostisert A tilstrekkelig til å kunne skjelne nakkeslengsymptomer fra andre nakke-/skuldersmerter.

Symptomutviklingen taler etter Monstads oppfatning mot at det foreligger kroppslig skade. Vanligvis våkner en etter whiplashtraume neste morgen med verk. A var lite medtatt til å begynne med, men smertene tiltok etterhvert. Opprinnelig mente den sakkyndige at As beskrivelse av smerteprogresjonen ikke høvde med nakkesleng. Etter å ha hørt As forklaring er det kanskje kommet litt usikkerhet inn i vurderingen. Men han fastholder det avvikende i at smertene gradvis har forverret seg, og at de etter sin art ikke er en følge av nakkedistorsjon. Thyreoidealidelsen kan gi forskjellige symptoner som verk, skjelving, hodepine og høy puls, det siste som anfall ved hjerteslag med dobbelt hastighet. Tilstanden med hjertebank, hetetokter og frysninger samt smerte i nakke og alle ekstremiteter hadde tydelig karakter av anfall. Dette er ikke kjente symptomer etter nakkedistorsjoner. Riktignok har A hatt også vedvarende smerter i nakken, og hodeverk med mellomrom. Men det mest invalidiserende er åpenbart anfallene. Det er også påpekt at nakkesmertene for alvor tok til så sent som i 1990, etter behandlingen hos fysioterapeaut, dvs. 1 år etter uhellet.

Monstad står fast ved, etter å ha hørt psykolog Schule i ankeforhandlingen, at det ikke er realistisk mulighet for varig hjerneskade som følge av uhellet. Den sakkyndige fremholder at varig hjerneskade ikke kan tenkes uten akutte virkninger av sammenstøtet, og at bevissthetstap eller forvirringstilstand ikke er påvist. Heller ikke andre tester viser tegn til hjerneskade.

Når det gjelder røntgenundersøkelsene i 1991, foranlediget av kiropraktor Ottem og gransket av dr. Godan, hevder førstnevnte også i sin forklaring for lagmannsretten at han har iakttatt fisur i 5. virvel, og at den beskrevne avrivning er resultat av et traume. Den sakkyndige tilbakeviser oppfatningen. Regranskning og computertomografi viser normale forhold. Konklusjonen fra kiropraktoren beror på feiltolking av bildet. Den sakkyndige har også uttalt at kiropraktoren konstaterte stivt område i brystveggen hos A, ikke i nakken.

Den sakkyndige har i sin skriftlige rapport konkludert som følger:

"SAMMENFATNINGSVIS finner jeg det derfor svært lite sannsynlig at saksøkers plager skulle være forårsaket av trafikkuhellet i 1989: Hverken traumets kraft, utviklingen av symptoner over tid eller plagenes art er slik at kroppslig skade er sannsynlig årsak, og det er heller ikke funnet tegn til skade ved multiple undersøkelser.

Medisinsk invaliditetsgrad (også kalt tabellarisk invaliditet) er ikke mulig å sette med noen som helst grad av sikkerhet, og er vel også et vanskelig tolkbart begrep ved plager som de saksøker har. Kroniske nakkesmerter og hodepine uten objektive tegn til skade av hjerne eller nakkens skjelett, mellomvirvelskiver eller nervestrukturer bedømmes gjerne til å gi en medisinsk invaliditet på 15%. Ettersom saksøkers plager vanskelig kan regnes for å være forårsaket av skaden kan jeg ikke angi noen skadebetinget medisinsk invaliditet.

Saksøker er 100% arbeidsufør i det vanlige arbeidsliv.

Ettersom det ikke er påvist noen kroppslig sykdom som kan forklare hennes plager og nedsatte funksjon kan en selvsagt ikke se bort fra muligheten for at denne vil bedre seg over tid, men jeg er enig i at hun er å regne som arbeidsufør. Dette kan ikke regnes som å være forårsaket av ulykken.

Saksøker har behandlingsutgifter i form av utgifter til bittprotese, kiropraktorbehandling etc.

Slik jeg ser det er plagene disse tiltakene har som mål å behandle ikke forårsaket av ulykken."

Monstad har under ankeforhandlingen fastholdt det han har uttalt i sin skriftlige erklæring.

I tillegg til det bevismateriale som er gjennomgått foran, for det meste av medisinsk art, vil lagmannsretten nevne som et uomtvistet faktum, at A sendte skademelding til selskapet først henimot to år etter sammenstøtet. I skademeldingen står bl.a.: "Godt og vel 1 år senere begynte de første plagene å melde seg, og jeg begynte de første behandlingene for nakke hos fysioterapeut."

Lagmannsretten går så over til å sammenfatte sin bevisvurdering for realiseringsfaktoren i årsakskravet.

Det påligger A å godtgjøre med vanlig overvekt av sannsynlighet at hennes helsebesvær idag utspringer av uhellet 16. mai 1989. Bevisførselen er på flere punkter sterkt preget av hennes subjektive smerteangivelser og symptombeskrivelse, både mht. lokalisasjon, varighet og styrke m.v. Utsagnene unndrar seg iallefall delvis objektiv medisinsk verifikasjon. Videre er symptomene adekvate for utbredte og kroniske sykdomstilstander av diffus karakter. Disse kan være aktivisert av ubestemte psykiske og personlige mekanismer, separat eller i kombinasjon med fysiske belastninger, såkalte somatiseringslidelser. Lagmannsretten nevner også de vansker for bevisavveiningen som ligger i tidsforløpet. Sett under ett er As bevisførsel utilstrekkelig til i nødvendig grad å rydde unna uklarheten om hvorvidt påkjenningene har slik beskaffenhet at de må anses skaderelaterte, eller om de skyldes en latent sykdomstilbøyelighet som kom for dagen sommeren 1989 og utover.

Lagmannsretten skal første bemerke at det ikke er funnet objektive tegn til skader i hjerne, ryggmarg, nerver, mellomvirvelskiver, skjelett eller andre kroppslige strukturer.

Etter forklaringen fra den sakkyndige er lagmannsretten enig med A i at hun ikke kan sies å ha hatt noen lang og broget sykdomshistorie fram til 1988. Det er ikke grunn til å beskjeftige seg med legejournalene fra denne periode, som delvis tyder på påregnelige yrkesmyalgier. Men hermed er det ikke sagt at As helbred var tilfredstillende på uhellstiden 1989.

Når det gjelder akuttsymptonene, består disse normalt i intense smerter og i stivhet i nakken nokså omgående etter den skadevoldende hending, eller senest i løpet av 72 timer. Lagmannsretten har foran gjengitt As egen forklaring og forklaringene fra to vitner om nakkesmerter straks A kom ut av bilen. Bevisverdien i disse forklaringer svekkes sterkt av at skademeldingen ikke nevner slike smerter. Tausheten her må reise tvil om hvorvidt de senere forklaringer kan være korrekte, også fordi skademeldingen er skrevet av vitnet Hestvåg, som burde ha sin egen observasjon i minne. Under enhver omstendighet er det grunn til å anta at smertefølelsen ikke kan ha vært særlig intens, eller av noen varighet. Provet fra Svenning supplert med opplysningene i skademeldingen om at A kjente seg bare ør og svimmel, trekker langt i retning av at A de første 5-6 dager etter påkjørselen ikke var nevneverdi affisert av virkninger i hode og nakke. Lagmannsretten finner det ikke sannsynliggjort at A noensinne før konsultasjonen 12. april 1991 omtalte påkjørselen for dr. Gundersen. Påstanden om at hun ga slik opplysning motsies av hennes forklaring på et annet punkt, nemlig om at det var kiropraktor Ottem som nettopp i april 1991 brakte fram tanken om en mulig årsakssammenheng. Inntil da hadde A ikke hatt noen forestilling om at plagene kunne skyldes uhellet, og dermed ingen foranledning til å gjøre legen kjent med det. Når opplysningen er notert nevnte dato, er det en sterk formodning for at den var ny.

Første gang heftige smerter satte inn, var ifølge A 56 dager etter 16. mai, m.a.o. etter utløp av det alment aksepterte intervall for akuttsymptoner, og da i form av anfall. Lagmannsretten legger til grunn at smertene, når det er spørsmål om brosymptoner, var uspesifikke og atypiske for skader etter nakkesleng, men forenlige med dr. Gundersens anamnese 14 dager senere, og med den thyreoidealidelse som deretter ble diagnostisert.

Nakkesmerter av noen styrke er neste gang omhandlet i tiden forut for og etter behandlingen hos fysioterapeut våren 1990. Lagmannsretten finner det også her tvilsomt om symptomene over et tidsspenn på to år kan tilbakeføres til uhellet. Smerter etter fysioterapi er ikke uvanlig. Til dette kommer at det er atypisk med smerteforverring såvidt lang tid etter eventuell nakkesleng. Ytterligere uklart blir bildet ved den mellomliggende thyreoideabehandling, medikamentelt og operativt. A var en periode etter operasjonen nærmest uten nakkesmerter. Dessuten oppfatter lagmannsretten journalene fra overlegene Kopstad og Gåskjenn slik at det reises spørsmål om en psykosomatisk vedvarende smertetilstand nå kunne være i fremvekst.

Lagmannsretten må her trekke fram også det som er opplyst i den skademelding A sendte selskapet i april 1991. Av meldingen fremgår at A merket de første plager godt og vel ett år etter uhellet. En antar det her siktes til nakkesmerter. Skademeldingen er som nevnt skrevet av As svoger. Vitnet har støttet fremstillingen fra A om forløpet av de nærmeste timer og dager etter påkjørselen. Han er under hovedforhandlingen inngående eksaminert om grunnen til at det fra hans side er gitt to versjoner mht. tidspunktet for inntreden av smerter, men har ikke vært i stand til å gi en tilforlatelig forklaring. A hevder det er en feil ved byrettsdommen når denne bygger på skademeldingen, uten å drøfte bevisverdien av hennes rettslige forklaring. Det står for lagmannsretten slik at skademeldingen åpenbart er skrevet uten kjennskap til symptomatologien ved nakkeslengskader. Dette gir den et fortrinn i troverdighet. Under ingen omstendighet kan den anses som mindre vektig enn forklaringen.

Fra A er også anført at thyreoidealidelsen og behandlingen av sykdommen kan ha maskert skadefølgene av uhellet, og ha ført til en forsinket oppdagelse av skadene. Heller ikke i dette finner lagmannsretten å kunne gi A medhold. En viser til det som foran er sagt om den tvil som hersker mht. forekomsten både av akuttsymptoner og brosymptoner, samt til den sakkyndiges uttalelse om de tre legeundersøkelser sommeren/høsten 1989.

Lagmannsretten har ikke grunn til å mistro As subjektive smertefornemmelser, og anser dem for et faktum. Som det imidlertid fremgår av flere legeerklæringer, kan det ikke utelukkes at det dreier seg om et kronisk muskelsmertesyndrom, en lidelse som etter det opplyste er særlig utbredt blant kvinner, og som kan føre til varig uførhet. Lagmannsretten finner det ikke tilstrekkelig bevist at smertene er utløst av uhellet 16. mai 1989. Smertedebuten i nakken er tilfeldig i forhold til påkjørselen, men ikke i forhold til As generelle helsetilstand våren 1989 og utover - med magesår, høyt stoffskifte, operasjon og en følelse av å være utslitt. Nakke- og skuldersmertene var underordnet den første tid etter uhellet, jevnført med somatiske plager og tegn til en begynnende depresjon. Etter en totalvurdering er lagmannsretten således blitt stående ved at det er en betydelig uvisshet om hvorvidt uhellet førte til og var en nødvendig betingelse for As helsemessige svekkelse i dag. De bevis som er påberopt til støtte for at akuttsymptoner og brosymptoner var til stede gir alt i alt - også tvilen om skadeevne tatt i betrakting - ikke noen sannsynlighetsovervekt for at nakkeog hodesmertene må tilskrives påkjørselen. Med symptomkomplekset hos A er annen ikkediagnostisert årsak til hennes plager minst like sannsynlig som uhellet. Lagmannsretten drøfter ikke om uhellet kan ha vært en medvirkende årsak, idet uhellet i tilfelle har vært et så lite betydningsfullt ledd i årsakskjeden at det ikke er naturlig å knytte ansvar til det. Byrettens dom blir etter dette å stadfeste, idet lagmannsretten også er enig i byrettens saksomkostningsavgjørelse. Anken har ikke ført fram. Saken har imidlertid budt på slik tvil at partene bør bære sine egne omkostninger også for lagmannsretten, jf. tvistemålsloven §180 annet ledd.

Dommen har blitt forsinket på grunn av dommernes ferie og reisefravær.

Domsslutning:

1. Byrettens dom stadfestes.

2. Hver av partene bærer sine omkostninger for lagmannsretten.