LA-1996-411

Instans:	Agder lagmannsrett - Dom
Dato:	1997-01-21
Publisert:	LA-1996-00411
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Agder lagmannsrett LA-1996-00411. Anke for Høyesterett nektet fremmet, se HR-1997-00423K .
Parter:	Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Harald Grape). Ankemotpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Knut Lindboe). Ankemotpart: Kongsberg kommune (Prosessfullmektig: Advokat Jahn Knapstad)
Forfatter:	Lagdommer Erling Strand, formann. Lagdommer Steinar Thomassen. Ekstraord. lagdommer John Årseth. Med meddommere
Lovhenvisninger:	Barnevernloven (1953) §19, Barnevernloven (1992) §4-20, Tvistemålsloven (1915) §384, Sosialtjenesteloven (1991) §9-10, §16a, §4-21

Saken gjelder spørsmålet om fratakelse av foreldreansvaret for og samtykke til adopsjon av barna C, født 1988, og D, født 1990.

Barnas foreldre er A, født i Korea 1964, og B, født 1968. De giftet seg 26. mars 1988, etter et relativt kort bekjentskap. De bodde da i Kongsberg kommune. På grunn av bekymring fra helsestasjonen allerede høsten 1988 ble det i januar 1989 satt inn hjelpetiltak i hjemmet. Da D ble født, flyttet faren ut av hjemmet og sammen med en annen kvinne, og barnas foreldre ble separert 10. september 1990. Ved separasjonen avtalte de felles foreldreansvar for de to barna. Faren skulle etter avtalen ha den daglige omsorgen for C, og moren for D. Begge barna ble imidlertid boende hos moren. På grunn av morens vanskelige situasjon og barnevernets bekymring både for henne og barna, oppholdt de seg på Vilde mødrehjem i Horten i tiden 15. august 1990 - 29. august 1991, og fra sistnevnte dato til 24. september 1991 på Aline spebarnsenter, Oslo. C var til observasjon ved Barne- og ungdomspssykiatrisk klinikk (B.U.K.) Tønsberg i perioden 15. november 1990 - 17. januar 1991.

Etter krav fra moren avsa Kongsberg byrett 05. februar 1991 dom for at foreldrene skulle ha felles foreldreansvar for barna, men at moren skulle ha den daglige omsorgen for begge. Etter samtykkeerklæring fra barnas mor traff Kongsberg kommune 12. november 1991 vedtak om å overta omsorgen for barna i medhold av barnevernsloven §19, jfr. §16a. Vedtaket ble imidlertid opphevet av fylkesmannen, idet barnefarens samtykkeerklæring manglet. Omsorgsovertakelsen var ment å skulle være varig og begge barna ble 27. mars 1992 satt i fosterhjem hos E og F, hvor de senere har bodd. Formelt riktig vedtak om omsorgsovertakelse ble gjort 09. april 1992. Fosterhjemsplasseringen skjedde i samråd med moren som den gangen mente at hun ikke hadde ressurser til å ta seg av barna.

B inngikk nytt ekteskap 7. desember 1991 og har to barn i dette ekteskapet. Han reiste 6. januar 1992 sak ved Horten herredsrett med krav om å få overta omsorgen for C og D. Psykolog Wenke Siljeholm ble oppnevnt som sakkyndig og ga uttalelse. I samsvar med den sakkyndiges vurdering ble domsresultatet at foreldrene fortsatt skulle ha felles foreldreansvar, og at fosterforeldrene skulle ha den daglige omsorgen. B anket dommen til Agder lagmannsrett. Lagmannsretten oppnevnte psykolog Wenke Siljeholm og barnepsykiater Berit Koppang som sakkyndige. Etter at de hadde avgitt sin erklæring i august 1993, ble anken trukket, og ankesaken ble hevet 22. september 1993.

A flyttet sammen med en samboer i april 1992, kort etter at hennes barn var satt i fosterhjem, men samboerforholdet ble brutt i mars 1993. Sommeren 1993 fikk hun en ny samboer, G, født 1974, som hun i juli 1995 giftet seg med. De har fellesbarnet H, født 1994.

I januar 1994 rettet A klage til fylkesnemnda for Buskerud og Vestfold med krav om at omsorgen for de to barna skulle tilbakeføres til henne. Som veileder og rådgiver for Kongsberg sosialkontor ga psykolog Per H. Wathne uttalelse 16. mai 1994 til sosialkontoret. Psykolog Wenke Siljeholm og barnepsykiater Berit Koppang ble av fylkesnemnda oppnevnt som sakkyndige i saken til å gi en oppdatering og utfylling av tidligere avgitt rapport til lagmannsretten, jfr. foran. I samsvar med de sakkyndiges tilråding av 22. oktober 1994 gjorde fylkesnemnda 02. desember 1994 slikt vedtak:

1. "Omsorgen for C, født 1988 og D, født 1990 opprettholdes.

2. A fratas foreldreansvaret for barna.

3. Fylkesnemnda gir samtykke til at E og F får adoptere barna."

Vedtaket ble gjort under dissens, idet et mindretall i fylkesnemnda gikk i mot vedtakets pkt. 2 og 3.

A reiste deretter ved stevning 06. februar 1995 sak ved Horten herredsrett med påstand om at hun ikke fratas foreldreansvaret og at det ikke gis samtykke til adopsjon av barna. Kongsberg kommune påsto seg frifunnet. B opptrådte også som part (som saksøker nr. 2), men tiltrådte kommunens forslag om adopsjon, slik han for øvrig også gjorde under behandlingen av saken for fylkesnemnda.

Horten herredsrett ble satt med 2 sakkyndige meddommere, jfr. sosialtjenesteloven §9-10, annet ledd, og avsa 27. desember 1995 dom med slik domsslutning:

"Fylkesnemndas vedtak pkt. 2 og 3 stadfestes."

Herredsretten la til grunn at begge barna, og særlig C, har psykiske skader, og at de har et helt spesielt omsorgsbehov som vil være til stede i lang tid fremover. Videre la retten til grunn at moren "varig" ikke vil kunne gi barna forsvarlig omsorg, og at det vil kunne føre til alvorlige problemer for begge barna hvis de må flytte fra fosterhjemmet. Rettens flertall, som besto av rettens formann og en meddommer, fant også at det vil være til det beste for barna at de blir adoptert. Mindretallet, en meddommer, fant derimot at en adopsjon ikke vil være til barnas beste.

De nærmere omstendighetene i saken, partenes anførsler og fullstendige påstander for retten, samt dens vurdering av de faktiske og rettslige forholdene, fremgår av herredsrettens dom.

A Jensen med advokat Harald Grape som prosessfullmektig har anket dommen til Agder lagmannsrett. Det er i anken hevdet at herredsretten ikke i tilstrekkelig grad har lagt vekt på lovens klare utgangspunkt, nemlig barnas behov for god og vedvarende kontakt med biologiske foreldre, og at det ikke foreligger en så spesiell situasjon som skulle tilsi at det er nødvendig med adopsjon, men at det samlet sett vil være best for barna at de ikke blir adoptert. Kongsberg kommune med advokat Jahn Knapstad som prosessfullmektig har i tilsvaret påstått seg frifunnet. For lagmannsretten ble psykolog Knut Rønbeck oppnevnt som sakkyndig og han ga uttalelse i saken 24. oktober 1996.

B med advokat Knut Lindboe som prosessfullmektig har under saksforberedelsen som ankemotpart nr. 2 påstått fylkesnemndas vedtak pkt. 2 og 3 stadfestet. Han ønsker at barna må få bli i fosterhjemmet og at fosterforeldrene får adoptere dem. Han har i senere prosesskriv 28. november 1996 avstått fra partsrettigheter i ankesaken, som derfor ved kjennelse 13. januar 1997 er hevet for hans vedkommende. Han har 13. desember 1996 avgitt erklæring om samtykke til adopsjon.

Ankeforhandling ble holdt i Tønsberg 17., 18. og 19. desember 1996. Lagmannsretten var sammensatt i samsvar med bestemmelsen i sosialtjenesteloven §9-10, fjerde ledd. Den ankende part møtte, sammen med sin prosessfullmektig, og forklarte seg. Barnevernskonsulent Randi Bergerud møtte for ankemotparten, sammen med kommunens prosessfullmektig, og forklarte seg som vitne. Det ble avhørt ytterligere 7 vitner. Den oppnevnte sakkyndige møtte og supplerte og utdypet sin forannevnte skriftlige uttalelse. Det ble for øvrig fremlagt en del skriftlig bevismateriale som er nevnt nedenfor i den utstrekning det har hatt betydning for resultatet.

Saken står for lagmannsretten, såvel faktisk som rettslig, i alt vesentlig i samme stilling som for herredsretten. Partenes anførsler er også i hovedtrekk de samme for begge rettsinstansene, og det vises for så vidt til gjengivelsen i herredsrettens dom.

Den ankende part har prinsipalt påstått herredsrettens dom opphevet på grunn av saksbehandlingsfeil. Det hevdes at saken skulle ha vært avvist fra fylkesnemnda på bakgrunn av at spørsmålet om adopsjon ikke skulle vurderes i forhold til barnas far. Også hans omsorgsevne må vurderes når det er tale om tvangsadopsjon, jfr. barnevernloven §4-20. Han hadde bare gitt sin tilslutning til kommunens forslag om adopsjon. Dette er imidlertid ikke tilstrekkelig. Hans samtykke til adopsjon er først gitt under forberedelsen av ankesaken. Fylkesnemnda og herredsretten var derfor ikke rette instanser til å avgjøre adopsjonsspørsmålet. Dette er en saksbehandlingsfeil som må føre til opphevelse av herredsrettens dom, jfr. tvistemålsloven §384.

Når det gjelder realiteten i saken, gjøres i hovedsak gjeldende:

Lagmannsretten skal foreta en helhetlig vurdering i saken og er ubundet av partenes påstander. Adopsjon er et meget alvorlig inngrep og er irreversibelt. Biologiske og rettslige bånd brytes. Et viktig moment ved vurderingen er barnas behov for god og stabil voksenkontakt. Det er den totale kontinuiteten som skal tillegges vekt, d.v.s. også kontakten med biologiske foreldre, jfr. Ofstad/Skar: Barnevernloven (1994) side 52. Etter barnevernloven §4-20, tredje ledd, litra a) - c) gjelder tre vilkår for å kunne gi samtykke til adopsjon, og kravene under litra a) er kumulative. Det må således foretas en samlet vurdering av vilkårene under litra a), og herunder må ses hen til bestemmelsen i §4-21, første ledd. Etter sistnevnte bestemmelse skal det foretas en helhetlig vurdering av både foreldrenes og barnets aktuelle situasjon. Etter §4-20, litra b) kan det bare gis samtykke til adopsjon dersom adopsjon vil være til barnas beste.

Det må være et vesentlig moment ved vurderingen av adopsjon at barna kan opprettholde kontakten med biologisk mor, jfr. Ofstad/Skar l.c. side 148. Det er et spørsmål om det er rettslig adgang til å samtykke i adopsjon når det anses som et vesentlig gode at barna fortsatt skal ha samvær med biologisk mor. Det har vært en klar sammenheng mellom hvordan barnas mor har fungert som omsorgsperson og hennes problemer. Det er ubestridt at hun i 1989 var umoden og uerfaren, og hun fikk lite hjelp av sin daværende mann. De problemene hun fikk etter fødselen i 1990, satte naturlig nok sitt preg på henne. Eventuell omsorgssvikt kan ikke knyttes til hennes omsorgsevner. Omsorgsevnen er ikke statisk. Hun har i løpet av de siste årene hatt en god egenutvikling og omsorgsutvikling, og det kan ikke bestrides at hun nå har en alminnelig god omsorgsevne.

Det er ikke tvilsomt at C var kontaktskadet, men ikke i slik grad som den oppnevnte sakkyndige hevder. Hun ligger riktig nok noe tilbake, men gjør det alminnelig bra i skolen og fungerer som de fleste andre barna. Overfor D har det ikke vært nødvendig med noen spesielle tiltak og hun er som et alminnelig fungerende barn. Begge barna - og særlig C - har hatt en forventet utvikling og dette har skjedd i en periode hvor barna har hatt omfattende kontakt med biologisk mor. Kontakten med biologisk familie har vært en forutsetning for barnas utvikling. Barnas utviklingstrinn og alder er av betydning i spørsmål om adopsjon. De er nå for gamle til å bli adoptert. Begge barna er seg bevisst at de er fosterbarn. En adopsjon vil kunne medføre ikke bare en rettslig endring i deres situasjon, men også en følelsesmessig sterk påkjenning. En navneendring vil også kunne være distanserende i forhold til biologisk mor. Barna er også sterkt opptatt av og knyttet til sin halvsøster H.

En opprettholdelse av dagens situasjon er den eneste garantien for at barna fortsatt får samvær med sin biologiske mor. Det kan ikke gis samtykke til adopsjon når det, som i dette tilfelle, anses som vesentlig ved vurderingen av hva som er til barnas beste at de fortsatt har samvær med biologiske foreldre. Det kan ikke knyttes vilkår om slikt samvær til en adopsjon. Ved adopsjon vil et samvær være helt ut avhengig av adoptivforeldrenes innstilling. Lagmannsretten kan ikke forholde seg til noe som ikke er rettslig forpliktende. Når det gjelder betydningen av fortsatt samvær med biologiske foreldre, er vist til Rt-1990-656 og Rt-1994-1398 (1403).

Samlet sett vil det være best for barna at de ikke blir adoptert. Det foreligger ikke tilstrekkelig sterke grunner for i dette tilfellet å gi samtykke til adopsjon. Vilkårene i barnevernloven §4-20 er ikke oppfylt. Det er nedlagt slik påstand:

"Prinsipalt:

Herredsrettens dom oppheves.

Subsidiært:

1. Foreldreansvaret fratas ikke.

2. Det gis ikke samtykke til adopsjon.

Atter subsidiært:

Under forutsetning av at det gis samtykke til adopsjon fortsetter dagens samværsordning frem til dommen er rettskraftig.

Under forutsetning av at det ikke gis samtykke til adopsjon skal den ankende part ha samvær inntil 4 ganger pr. år."

Ankemotparten har påstått herredsrettens dom stadfestet og har i hovedsak gjort gjeldende:

Når det gjelder den ankende parts prosessuelle innsigelse og kravet om opphevelse av herredsrettens dom, er ankemotparten enig i det herredsretten har lagt til grunn, jfr. herredsrettens dom side 18. Barnas fars omsorgsevne ble vurdert av de sakkyndige som ble oppnevnt av lagmannsretten i forbindelse med ankesaken i 1993, jfr. deres rapport av august 1993 14. Barnas far har forøvrig nå gitt sitt samtykke til adopsjon. Den prosessuelle innvendingen må således avvises.

Vilkårene i barnevernloven §4-20, tredje ledd, bokstav a) er alternative, og ikke kumulative slik den ankende part hevder. For øvrig har forståelsen av bestemmelsen liten betydning i foreliggende sak, idet begge vilkårene i bokstav a) er oppfylte.

Det er generelt viktigere for barn å få dekket sine grunnleggende omsorgsbehov enn å opprettholde sine biologiske relasjoner. Barna har ifølge de sakkyndige uttalelsene spesielle omsorgsbehov og barnas mor har ikke evne til å imøtekomme dette behovet. Barna trenger trygge og faste grenser i et stabilt miljø, og bør ikke leve i tvil om tilhørighet eller hvor de i fremtiden skal bo. Moren vil ikke i overskuelig fremtid kunne være noen omsorgsbase for disse barna. Det er også grunn til bekymring for hennes yngste barn, H. I hvert fall beslaglegges morens kapasitet fullt ut ved omsorgen for H. Begge de to aktuelle barna har en sterk og god tilknytning til fosterforeldrene.

Valget står nå mellom en varig omsorgsplassering eller en adopsjon. Det må foreligge sterke grunner for å gi samtykke til adopsjon og i beviskravet må det foreligge relativ stor sikkerhet. Disse vilkårene foreligger. Saken gjelder barn hvor omsorgen aldri vil bli tilbakeført til moren. Barna har et særlig behov for trygghet og samhørighet, og dette oppnås ved adopsjon. Det er derfor naturlig å formalisere rettslig et forhold som har vart siden 1992. Hensett til barnas situasjon er adopsjon nødvendig for å gi dem en fullgod og varig omsorgsramme. Fosterforeldrene er klar over betydningen av barnas kontakt med sitt biologiske opphav og er innstilt på at kontakten skal opprettholdes.

De nevnte grunnene som taler for adopsjon slår klart i gjennom til fordel for barna, slik at adopsjon utvilsomt vil være til deres beste. Det vises ellers til at alle sakkyndige som tidligere har har vært oppnevnt ved forskjellige anledninger har tilrådd adopsjon.

Det er vist til følgende fremlagte sakkyndige uttalelser av generell karakter, og som også gjelder i foreliggende sak: 1) Sakkyndig erklæring av 10. november 1982 fra psykolog Karen Hassel og overlege Finn Magnussen til Høyesterett, henholdsvis side 4 angående fosterforeldres situasjon, og side 7 om forskjellen mellom fosterforeldre og adoptivforeldre. 2) Psykolog Karen Hassels sakkyndige utredning av 13. mai 1991 til Høyesterett, særlig side 2 om forskjeller mellom å være i fosterhjem og i adoptivhjem.

Det er ellers vist til erklæringen fra den oppnevnte sakkyndige for lagmannsretten, psykolog Knut Rønbech, side 15 - 16, om betydningen for barna å bli adoptert i forhold til å være fosterbarn, samt til Rt-1995-85 (89 - 90) som viser at Høyesterett legger stor vekt på de sakkyndiges uttalelser, jfr. også Steinar Tjomslands artikkel: Barnevern - erfaring og synspunkter (1989) side 40 flg. Videre er vist til Lucy Smiths artikkel i Lov og rett 1991 193-194.

Det foreligger særdeles sterke grunner for å samtykke i adopsjon og det er overveiende sannsynlig at adopsjon vil være til barnas beste. Det er ikke reist noen innvendinger mot fosterforeldrenes skikkethet.

Lagmannsretten bør i premissene gi uttalelse om hvordan frekvensen av barnas samvær med moren skal være inntil det foreligger rettskraftig avgjørelse. Barnas beste må også her være avgjørende. C har liten og D ingen tilknytning til moren. Barna må ikke utsettes for noen konkurranse om tilknytningsrelevanser.

Det er nedlagt slik påstand:

"1. Horten byretts dom av 27.12.95 stadfestes.

2. Subsidiært:

A og B gis hver for seg samvær med døtrene C og D inntil 2 ganger pr. år under tilsyn."

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som herredsretten og kan i alt vesentlig tiltre herredsrettens utførlige begrunnelse.

Når det gjelder den ankende parts prosessuelle innsigelse, er lagmannsretten enig med herredsretten, slik den har begrunnet sitt standpunkt i dommen side 18. Lagmannsretten vil likevel tilføye at selv om fylkesnemnda ikke uttrykkelig tok stilling til om vilkårene i barnevernloven §4-20 var oppfylt i forhold til barnas far, slik at det i begrunnelsen for vedtaket ikke er kommet til direkte uttrykk noen vurdering av barnas fars omsorgsevne, synes det likevel åpenbart å ha ligget til grunn som en ikkeuttrykt oppfatning at heller ikke barnas far kan dekke disse barnas spesielle omsorgsbehov. Det vises til at de oppnevnte sakkyndige for lagmannsretten i 1993, jfr. foran, uttalte følgende i sin erklæring av august 1993 (side 14):

"Etter de sakkyndiges vurdering har ingen av de biologiske foreldrene tilstrekkelig omsorgsevne til å dekke disse barnas spesielle behov, og etter vår vurdering kan de heller ikke regne med å oppnå dette ved behandling eller andre tiltak, innenfor barnas tidsramme."

Den samme oppfatning er kommet til uttrykk i barneverntjenestens rapport av 13. juni 1994 til fylkesnemnda, jfr. side 5. Disse vurderingene har vært en del av underlagsmaterialet for fylkesnemndas vedtak. Etter lagmannsrettens oppfatning synes det å ha vært en klar underliggende oppfatning at barnas far ikke har vært i stand til å gi tilstrekkelig omsorg. -

Barnas far har nå for øvrig samtykket i adopsjon, jfr. foran, slik at det nå under enhver omstendighet ikke er nødvendig med noen vurdering av om vilkårene for tvangsadopsjon er til stede i forhold til ham.

Herredsretten har i sin dom, side 19 flg., relativt utførlig redegjort for de kumulative vilkårene som etter barnevernlovens §4-20, tredje ledd, bokstav a) - c), må være oppfylt for å kunne gi samtykke til adopsjon, og lagmannsretten viser til denne redegjørelsen. Lagmannsretten er enig med herredsretten i at de to vilkårene i bokstav a) er alternative, og ikke kumulative, jfr. lovens ord "eller". Slik synes bestemmelsen også å være forstått i Ofstad/Skar l.c. side 147. I foreliggende sak har imidlertid dette tolkningsspørsmålet ingen betydning, idet lagmannsretten finner at begge vilkårene i bokstav a) er oppfylte. Det vises for så vidt til herredsrettens vurdering av morens omsorgsevne og barnas tette tilknytning til sine fosterforeldre.

Som det fremgår av herredsrettens dom, har samtlige tidligere oppnevnte sakkyndige som har gitt uttalelser i saken gått inn for at foreldreansvaret fratas moren og at det gis samtykke til adopsjon. Begrunnelsen har vært at de to barna, på grunn av mangelfull og inadekvat omsorg før de kom i fosterhjem, har spesielle omsorgsbehov som moren i overskuelig fremtid ikke evner å gi dem, og at adopsjon etter en samlet vurdering vil være til beste for barna. Flere av disse tidligere oppnevnte sakkyndige har møtt som sakkyndige vitner for lagmannsretten og har utdypet og fastholdt sine tidligere vurderinger.

Den samme tilråding er gitt av den oppnevnte sakkyndige for lagmannsretten, psykolog Knut Rønbech, i hans uttalelse av 24. oktober 1996. Det fremgår av uttalelsen, jfr. side 13 flg., at det også er hans vurdering at begge barna, og særlig C, var "skadet i sin utvikling av mangelfull og inadekvat omsorg", at de "siden har båret preg av dette i sin utvikling" og "fremstår i dag som barn som i særlig grad er i behov av god omsorg". Dersom de får ha "et ubrutt forhold til sine fosterforeldre gjennom resten av sin oppvekst, vurderes barna å ha en god utviklingsprognose", men vil "antagelig i flere år ha behov av ekstra stimulering og støttetiltak". Det er den sakkyndiges vurdering at "moren mangler emosjonelle og intellektuelle forutsetninger for å ivareta disse barna på en hensiktsmessig måte", og dersom barna "mister den tilknytningen til sine fosterforeldre som de møysommelig har opparbeidet, vil dette sannsynligvis ha irreversible negative konsekvenser for deres utvikling".

Den sakkyndige har i samsvar med sitt mandat vurdert hvilken betydning det vil ha for barna å bli adoptert av sine fosterforeldre, sammenlignet med det å vokse opp som fosterbarn. Det vises til uttalelsen side 15 flg. Det er her antatt at for barna gir adopsjon "en ubetinget status som tilhørende den familien de skal vokse opp i", og skaper derfor "større trygghet og forutsigbarhet". En adopsjon vil også "kunne skape andre forutsetninger for samspill mellom barn og foreldre fordi begge partene vet at foreldreautoriteten er udelt og udiskutabel", og både barna og foreldrene "slipper dessuten å måtte forholde seg til evt. nye runder med vurderinger i fylkesnemnd eller rettsvesen." I forhold til fosterforeldrene er antatt "at den trygghet som en adopsjon innebærer bereder grunnen for et følelsesmessig mer betingelsesløst forhold til barnet". Det er også vist til at det kan ha uheldige følger for barnas utvikling og trivsel dersom barna skal ha status som fosterbarn til de blir myndige og det til stadighet skal gjøres krav om tilbakeføring av omsorgen.

Det som ifølge den sakkyndige generelt taler mot adopsjon, "er at alle juridiske bånd mellom barna og de biologiske foreldre brytes", og "hvis dette også innebærer at all kontakt mellom barna og de biologiske foreldrene blir brutt, kan dette skape en diskontinuitet i barnets liv som ikke er ønskelig", jfr. uttalelsen side 17. Noen slik fare er imidlertid antatt ikke å foreligge i dette tilfellet, idet fosterforeldrene har uttrykt "en klar vilje til å la barna opprettholde kontakt med både moren, faren og sine halvsøsken på begge sidene", og det er "liten gunn til å mistro fosterforeldrene når det gjelder dette". Den sakkyndiges konklusjon er at det vil være i barnas interesse at fosterforeldrene får adoptere dem. Den sakkyndige har vært til stede under ankeforhandlingen og har bestemt fastholdt såvel premissene som konklusjonen i sin nevnte uttalelse.

Etter lagmannsrettens oppfatning står valget i foreliggende sak mellom en varig fosterhjemsplassering eller adopsjon. Det anses å være på det rene at barna har spesielle omsorgsbehov, jfr. de sakkyndiges uttalelser. Det blir da særlig viktig at barna får stabilitet og kontinuitet i omsorgen. Barnas beste må være det dominerende hensyn ved vurderingen. Etter den bevisføring som har funnet sted, og etter en helhetlig og samlet vurdering av både morens og barnas aktuelle situasjon finner lagmannsretten at det vil være klart bedre for barna å bli adoptert enn å vokse opp som fosterbarn. Ved denne vurderingen har lagmannsretten lagt betydelig vekt på de sakkyndiges uttalelser.

Et sentralt tema ved vurderingen har også vært hvilken betydning det har for barna å opprettholde kontakten med de biologiske foreldrene også etter en adopsjon. Det er et alminnelig akseptert synspunkt at det er et gode for barn å ha kontakt med sine biologiske foreldre. Dette er understreket både av de tidligere sakkyndige og den oppnevnte sakkyndige for lagmannsretten i denne saken. Fosterforeldrene har som vitner uttalt at også de ser det som positivt for barna at de får opprettholde en viss slik kontakt. Etter det inntrykk lagmannsretten har fått av fosterforeldrene, og etter deres uttalelse i retten, finner lagmannsretten - i likhet med den sakkyndige - ingen grunn til å mistro fosterforeldrene om dette, og går derfor ut fra at de tillater slik kontakt opprettholdt også etter adopsjonen. Det legges således til grunn at det i dette tilfellet ikke foreligger noen vesentlig motstrid mellom hensynet til å sikre barna stabilitet og kontinuitet i omsorgen og opprettholdelse av kontakt med biologiske foreldre.

Lagmannsretten ser det som sentralt i adopsjonsspørsmålet å gi barna en trygg, ubetinget og udiskutabel tilhørighet og antar at dette vil være en fundamental forutsetning for vekst og utvikling. Det må antas at denne grunnleggende tryggheten for barna ikke kan utvikles tilfredsstillende uten at forholdet til fosterforeldrene formaliseres ved adopsjon. Den oppnevnte sakkyndige har understreket at hensikten med fortsatt kontakt med biologiske foreldre må være å opprettholde barnas kunnskap om disse, og kontakten må ikke legges opp slik at den skaper tvil hos barna om tilhørigheten eller utvikler noen konkurrerende tilknytning. Ifølge den sakkyndige vil barna neppe tåle en slik konkurransesituasjon.

Herredsrettens dom blir således å stadfeste.

Domsresultatet medfører at de biologiske foreldrenes og barnas rettslige krav på samvær bortfaller når adopsjonsbevilling foreligger. Det er behov for fastsettelse av en ordning inntil nevnte tidspunkt. Partene er enige om at det i mellomtiden skal være et visst samvær, jfr. anførslene foran. Dette har også fosterforeldrene sagt seg enige i. Barnas mor har i den siste tiden hatt samvær med barna 1 gang hver 3. måned, og med ca 3 timers varighet hver gang. Farens samvær har vært sjeldnere. Lagmannsretten finner at samværene fortsatt bør begrenses til 4 ganger i året, slik også herredsretten ga uttrykk for, jfr. dommen side 33. Lagmannsretten har oppfattet fosterforeldrene slik at de for sin del heller ikke har noe å innvende mot en slik ordning. Samværene bør som nå skje under tilsyn av fosterforeldrene. Etter at adopsjonsbevillingen er endelig, vil det være opp til adopsjonsforeldrene å bestemme omfanget av samværene, jfr. det som er uttalt foran om dette.

Det foreligger ikke noe saksomkostningsspørsmål til avgjørelse.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning :

1. Herredsrettens dom stadfestes.

2. Inntil adopsjonsbevilling foreligger har A og B hver for seg rett til samvær med døtrene C og D inntil 4 ganger pr. år under tilsyn av fosterforeldrene.