LA-1996-445
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1996-10-09 |
| Publisert: | LA-1996-00445 |
| Stikkord: | Jordskifte |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Aust-Agder Jordskifterett Nr. 94-0020 Agder lagmannsrett LA-1996-00445 A. Anke til Høyesterett nektet fremmet, HR-1997-00158K . |
| Parter: | Ankende part: Alf Botne (Prosessfullmektig: Advokat Helge Wigemyr). Ankemotpart: Hans Christian Hansen (Prosessfullmektig: Advokat Wenche Høie). |
| Forfatter: | Lagdommer Erling Strand, formann. Lagdommer Steinar Thomassen. Byrettsdommer Knut Otterbech |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §180, Hevdslova (1966) §10, Jordskifteloven (1979) §2 |
Det omtvistede spørsmål i saken er om gnr. 218 bnr. 2 på Tromøya, som eies av Hans Christian Hansen, har rett til driftsveg over gnr. 218 bnr. 3, som eies av Alf Bothne. Hansen krevde spørsmålet avgjort av Aust-Agder jordskifterett, som fremmet saken som rettsutgreiingssak etter jordskifteloven §2 bokstav h.
Den 8/12 - 1995 avsa jordskifteretten dom i saken med slik domsslutning:
"Gnr. 218, bnr. 2 har rett til driftsvei fra Bjelland gjennom Alveleet over "myra" og fram til eiendommens areal ved Alvekilen etter gammel trace."
Sakens bakgrunn og partenes anførsler for jordskifteretten fremgår av dens dom.
Alf Bothne, med advokat Helge Wigemyr som prosessfullmektig, har anket dommen til Agder lagmannsrett.
Hans Christian Hansen, med advokat Wenche Høie som prosessfullmektig har imøtegått anken.
Ankeforhandling ble holdt den 17. og 18/9 - 1996. Første dag gikk med til befaring av den omtvistede driftsvegen, og eventuelle andre alternativer for driftsveg. Neste dag fortsatte forhandlingene i Moland rådhus. Partene møtte sammen med sine prosessfullmektiger og avga forklaring. Det ble avhørt 4 vitner.
Saken står samme stilling for lagmannsretten som for jordskifteretten. Partenes anførsler er også i hovedtrekkene de samme for lagmannsretten.
Alf Bothne har i hovedsak anført: Det er ikke omtvistet at bnr. 3 har rett til å bruke vegen til drift der den går over bnr. 2, frem mot Østerjordet på Bjelland.
Vegens standard og karakter var slik at den bare egnet seg som kjøreveg med hest og slede fra Bjelland fremover mot bnr. 3. Hansens rettsforgjengere har bare brukt traséen over bnr. 3 til Alvekilen som gangveg. Bortsett fra strekningen Myra - Alvekilen, som Bothne nå har opparbeidet, er den bare en gjengrodd sti som knapt er synlig i terrenget. Flere steder forsvinner den i tett kratt. Det hevdes at bnr. 2 ikke har brukt vegen som driftsveg, og i de senere år neppe heller for ferdsel til fots.
Som grunneier har Alf Bothne i utgangpunktet enerett til å bruke vegen til drift over bnr. 3. Skal Hansen få vegrett for sin eiendom, bnr. 2, må han vise til et rettslig holdbart grunnlag for det. Det har han ikke gjort.
Det foreligger ingen tinglyst heftelse på bnr. 3 som gir vegrett for bnr. 2 på strekningen.
Hansen har ikke fremlagt skriftlige avtaler, utskiftningsforretninger/skylddelingsforretninger eller andre dokumenter som viser at han har vegrett.
Jordskifteretten synes i hovedsak å begrunne sin avgjørelse med at Hansen har behov for driftsveg på strekningen. Det gir åpenbart ikke vegrett. For øvrig bestrides at bnr. 2 nå eller tidligere har hatt behov for å kjøre frem tømmer her. Driften kan gå over Hansens egen eiendom, der driftsforholdene er greie. Hansen har ikke ført bevis for at han eller tidligere eiere av bnr. 2 har brukt vegen over bnr. 3 til driftsveg. Jordskifteretten tar feil når den legger til grunn at det fra bnr. 2 tidligere ble fraktet tømmer her til Alvekilen for levering sjøveis - og de siste 20 - 30 år mot Østrejordet og Bjelland for levering til bilveg.
Skogsdriften i dette området rundt 1830 - 1840 var av minimal betydning utover hogst til vedbrenne og tømmer som ble skåret til eget bruk. Alle gårdene på Bjelland grenser mot Alvekilen og kunne derfor få tømmer og ved dit over egen grunn, også bnr. 2. Det er derfor ikke hold i jordskifterettens vurdering om at det er usannsynlig at delingen av gården i 1837 medførte at bnr. 2 ga fra seg rett til å kjøre over hele strekningen. Det sannsynlige er tvert om at bnr. 3 fikk vanlig enerett over sin eiendom, uten at bnr. 2 ble forbeholdt rett til driftsveg på en strekning der det bare var gangveg.
Også i dag vil Hansen lett kunne frakte tømmer og ved frem over sin egen eiendom, uten å kjøre virket ut fra stikkveier på bnr. 2 og videre langs den omstridte vegtraséen, slik han hevder.
Den 17/3 - 1986 fikk Alf Bothne godkjent en reguleringsplan for Botne hyttefelt. Planen hadde vært gjenstand for en omfattende behandling, med oppfordring til berørte naboer om å uttale seg om den. Slik oppfordring ble sendt direkte til eieren av bnr. 2 uten at det kom innvendinger, selv om planen berører den omstridte driftsvegen. Etter planen er det regulert bilveg frem til myra som følger en annen tracé enn den omstridte. Fra Myra til Alvekilen berører den regulerte vegen den omstridte driftsvegen. I nordenden her er det anlagt en parkeringsplass som ligger like ved, på et sted der Hansen hevder det er en stikkveg han har rett til å kjøre på fra sin eiendom. På parkeringsplassen har flere hytteeiere tinglyst rett til parkering. Parkeringsplassen er ikke forenlig med Hansens påståtte vegrett, og han burde derfor gjort oppmerksom på sitt syn før planen ble stadfestet og Bothne tok fatt på arbeidet med parkeringsplassen og vegen ned til Alvekilen. Hansens passivitet tyder på at han var innforstått med at planen ikke berører brukets driftsveger, hvilket indikerer at bnr. 2 ikke har eller har hatt rett til driftsveg ned til Alvekilen her.
Det Hansen i realiteten ønsker å få er en kjøreveg fra stranden på sin eiendom, inn i strandsonen på Bothnes eiendom, og videre opp mot parkeringsplassen ved Myra. Reguleringsplanen er imidlertid til hinder for det. Vegen fra parkeringsplassen ned til Alvekilen er regulert til gangveg, ikke til kjøreveg.
Subsidiært anføres at en eventuell gammel vegrett må være falt bort ved frihevd etter hevdsloven §10. Eierne av bnr. 2 har ikke benyttet vegen som kjøreveg de siste 50 år.
Alf Bothne har lagt ned slik påstand:
"1. Alf Bothne frifinnes.
2. Alf Bothne tilkjennes sakens omkostninger."
Hans Christian Hansen har i hovedsak anført:
Jordskifterettens dom er riktig både når det gjelder bevisvurderingen og rettsanvendelsen.
I 1837 ble gården, lnr 381 (bnr. 2 og bnr. 3), delt mellom to brødre slik at de fikk tilnærmet likeverdige bruk, hvert med skyld 5 ksk.
I utskrift av utskiftningsforretning av 15/10 1839 er nevnt flere "veier i Hjemmejordet". Ellers heter det blant annet: "Hvad veier i skogen angår er ved denne forretning ingen forandring foregått."
Selv om det ikke er sagt noe om rett til felles driftveg fra Østrejordet til Alvekilen for de to brukene som oppsto etter delingen i 1837, to år før, er det usannsynlig at noen av dem skulle avskjæres fra å bruke driftsvegen fra Østrejordet til Alvekilen i hele sin lengde slik som før, jfr. ordene "ingen forandring". For begge brukene var det behov for å bruke vegen for å komme til Alvekilen, og for å komme opp til Østrejordet på Bjelland. De opplysningene man har tyder på at vegen ble brukt av gården før den ble delt, og senere både av bnr. 2 og bnr. 3. Jordskifteretten har vurdert rett når den har kommet til at begge brukene hadde, og fortsatt har, behov for å bruke vegen i hele sin lengde, og at det er et tolkingsmoment som må tillegges vekt.
Selv om Hansen ikke bestrider at Bothne kan bruke vegen som driftsveg opp til Østrejordet, er det vanskelig å forstå at Bothne kan hevde at delingen ikke fratok ham vegretten over bnr. 2, men at den fratok bnr. 2 retten til å bruke den delen av driftsvegen som går over bnr. 3. Det ingen holdepunker for at det ble lagt opp til en slik ordning. Bothne har anført som et moment at Hansen ikke kan legge frem dokumenter som viser at han har vegrett over bnr. 3. Til det må bemerkes at heller ikke Bothne kan fremlegge dokumenter som viser at han har vegrett over bnr. 2. Det er ikke sannsynlig at det finnes dokumenter om vegen fra den gang den bare gikk over ett bruk, altså før delingen til de to brødrene i 1837. Som det fremgår av utskiftningsforretningen av 1839, skulle det ikke skje forandringer når det gjaldt vegene i skogen.
For en stor del av skogen har ikke Hansen andre brukbare steder å få frem tømmer. Den nederste del av skogen hans her ligger parallellt med og nær vegen der den går over bnr. 3. Han og hans far har kjørt tømmer over stikkveier inn på vegen der den går over bnr. 3, og videre frem til Østerjordet. Noen av stikkvegene er godt synlige i terrenget. Under befaringen påviste Hansen en av de stikkvegene som ble mye brukt.
Vegen har vært brukt til fremkjøring av tømmer når det har vært naturlig med hogst i området her, med noen års mellomrom. Det er derfor ikke grunnlag for Bothnes anførsel om at Hansen og hans rettsforgjengere ikke har brukt vegen til drift de siste 50 år. Hansen har også påpekt at hans far hadde en båtbu i Alvekilen, like ved vegen. Til lenge etter krigen hendte det at han kjørte med hest og slede ned dit. Vegen ble nok brukt mer før. Man kjørte da over Myra sommer som vinter, men ikke til hinder for slåtten. Helt frem til midten av 1950-årene kjørte man tømmer nedover vegen mot Alvekilen og veltet det ut der for sjøveis transport videre. Det er åpenbart at det ikke bare var gangveg ned til Alvekilen, og den senere reguleringsplanen kan ikke frata bnr. 2 en gammel rett til fremdrift for tømmer
Det fremgår ikke av reguleringsplanen at den avskjærer driftsvegen på noen måte. Bothne kan selvsagt ikke nektes å forbedre vegen det siste stykket ned mot Alvekilen. Parkeringsplassen er bygget lenger ut enn anvist på reguleringskartet, og er derfor kommet til å gå noe inn på driftsvegen her. Vitnet, Arne Langemyr, som var entrepenør for utbyggingen, forklarte at man ikke hadde stikker i marken å bygge etter, og at han ikke så bort fra at parkeringsplassen var dratt noe lenger ut i myra enn anvist på kartet.
Etter at Bothne for ca 10 år siden reiste innsigelser og senere stengte vegen, har Hansen ikke kjørt tømmer opp til Østerjordet. Det vokser fort opp rønninger på et så frodig sted, og rønningene i vegen sier lite eller ingenting om bruken av den før tvisten kom opp. Det er mye hogstmoden skog i området, og Hansen har snart behov for å frakte tømmer der igjen.
Bothnes subsidiære anførsel om frihevd kan åpenbart ikke føre frem, idet det må anses bevist at Hansen helt frem til for få år siden nokså jevnlig har benyttet vegen til driftsveg. Vitnet Arne Ramsvatn, som eier nabobruket bnr. 4, forklarte at han har sett at både eierne av bnr. 2 og bnr. 3 har benyttet vegen til drift.
Hans Christian Hansen har lagt ned slik påstand:
"1. Aust-Agder jordskifteretts dom stadfestes.
2. Hans Christian Hansen tilkjennes sakens omkostninger av Alf Bothne."
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som jordskifteretten og skal bemerke:
I følge en fremlagt gårdhistorie ble lnr 381 i 1837 delt mellom Nils og Morten Nilssønner, (nå bnr. 2 og bnr. 3), slik at skylden for hver ble 5 ksk, mens de resterende 1 1/2 ksk ble holdt av til farens føderåd. Disse 1 1/2 ksk ble senere lagt til Mortens bruk.
Det som er fremkommet tyder ikke på at det i 1837 ble sagt noe om bruk av driftsveger i skogen. Ved utskiftningsforretningen i 1839 ble det som det fremgår av anførslene ovenfor, uttalt at hva veiene i skogen angikk, "er ved denne forretning ingen forandring foregått".
Lagmannsretten finner det overveiende sannsynlig at en eventuell driftsveg fra Bjelland til Alvekilen for bnr. 2 ikke ble avskåret ved delingen, og like klart at bnr. 3 ikke ble avskåret fra å kjøre opp til Østerjordet ved Bjelland. Den omstridte vegen var den korteste fra Bjelland til Alvekilen, hvor gårdene hadde båtbruk, jfr. jordskifte- rettens uttalelse om det, som lagmannsretten er enig i. Det er sannsynlig at vegen ikke bare ble brukt som gangveg i den forbindelse, men at det også kunne være behov for å frakte enkelte ting med hest og slede. Partene er uenige om man kunne kjøre helt ned. Etter at vegen nå er forbedret det siste stykket frem til sjøen, ga ikke befaringen noe fullgodt bilde av hvordan fremkomstmulighetene med hest kan ha vært, men det er sannsynlig at man i hvert fall kunne komme nesten ned til stranden. Det bekreftes også av opplysningene om at man kjørte tømmer så langt ned at det kunne veltes i sjøen. Opplysningene om det finner lagmannsretten ikke grunn til å betvile. Det har formodningen meget sterkt for seg at det ved delingen i 1837 var forutsetningen at den av brødrene som fikk bnr. 2 skulle ha rett til å kjøre tømmer til velteplassen ved Alvekilen, og at det skulle tillige bruket en driftsvegrett ned dit også for annet formål. Dersom bnr. 2 ikke skulle kunne kjøre til velteplassen ville driftsforholdene bli betydelig vanskeliggjort, særlig fordi bruket har mye skog i området som ikke lett kunne kjøres til sjøen på andre steder. Lagmannsretten finner det nokså klart at vegen fra gammelt har vært driftsveg for begge brukene, både ned til sjøen og opp til Bjelland.
I nyere tid, sannsynligvis fra slutten av 50-årene, muligens noe senere, jfr. jordskifterettens merknader om dette, endret driftsmåten seg, slik at tømmeret ble kjørt opp mot Bjelland i stedet for til sjøen. Befaringen ga klart inntrykk av at det fremdeles er en vesentlig fordel for bnr. 2 å kjøre tømmeret fra en del av skogen via stikkveger inn på driftsvegen der den går over bnr. 3 for videre transport opp dit den går over bnr. 2, og frem til Bjelland. Under befaringen kunne lagmannsretten se en stikkveg som nevnt, selv om den var litt tilgrodd og syntes å ha vært stengt i senere tid. Også der driftsvegen går fra bnr. 3 over til bnr. 2, var den stengt.
Det er sannsynlig at bruken av vegen har blitt mindre omfattende enn før. Etter bevisføringen legges til grunn at den av bnr. 2 har vært brukt til tømmerkjøring med de naturlige mellomrom som skogsdriften tilsier, helt frem til tvisten var en realitet, og Bothne markerte sitt standpunkt med sperringer. Etter det opplyste oppsto tvisten på den tid Bothne for alvor tok fatt på arbeidet med hyttefeltet. Hansen har uttalt at han tror at det er dette arbeidet som har ført til at Bothne vil frata ham den gamle retten til driftsveg. Lagmannsretten finner ikke grunn til å knytte merknader til det. Det fremlagte reguleringskartet, befaringen og uttalelsen fra entreprenør Langemyr tyder på at parkeringsplassen er bygget lenger ut enn vist på planen, og at den derfor er kommet til å hindre fremkomstmuligheten på en måte som ikke fremgår av plankartet. Bothne må være forpliktet til å skaffe bnr. 2 fremkomst etter gammel trasé, eller tilnærmet gammel trasé, til vegen der den går ned til sjøen. Bnr. 2 må fortsatt ha rett til å bruke vegen ned til sjøen som driftsveg, selv om den er opprustet av Bothne. Hansen har forklart at Bothne har sett at han kjørte skogsvirke på vegen både i 1975 og 1986. Lagmannsretten finner å kunne bygge på det. Under enhver omstendighet har det vært slik kjent bruk av vegen inntil få år før tvisten tok til, at anførselen om frihevd ikke kan føre frem.
Jordskifterettens dom blir etter dette å stadfeste.
Anken har vært forgjeves og Alf Bothne bør tilpliktes å erstatte Hans Christian Hansen saksomkostninger for lagmannsretten etter tvistemålsloven §180 første ledd, som det ikke er grunn til å gjøre unntak fra. Prosessfullmektigen har fremlagt oppgave der omkostningene er oppgitt til kr 18000,-, som er salær. Lagmannsretten finner å kunne legge oppgaven til grunn for omkostningsavgjørelsen slik at Alf Bothne tilpliktes å erstatte Hans Christian Hansen saksomkostninger for lagmannsretten med kr 18000,-.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Jordskifterettens dom stadfestes.
2. Alf Bothne dømmes til innen - 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom å erstatte Hans
Christian Hansen saksomkostninger for lagmannsrett med - 18.000 - attentusen kroner.