LA-1996-459

Instans:	Agder lagmannsrett - Dom
Dato:	1997-02-25
Publisert:	LA-1996-00459
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Nedenes herredsrett Nr. 95-00144 A Agder lagmannsrett la-1996-00459 A
Parter:	Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Reidar Steinsvik) Ankemotpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Pål Christensen)
Forfatter:	Lagdommer Erland Henrichsen, formann Ekstraord. lagdommer John Årseth Ekstraord. lagdommer Haakon Askildsen
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §180

Saken gjelder krav om sameieandel i bolighus og erstatning for løsøregjenstander mot tidligere forlovede.

Nedenes herredsrett avsa den 3. januar 1996 dom med slik domsslutning:

"1. B frifinnes.

2. A dømmes til å betale kr 28500,- i saksomkostninger til B."

Ved dommen avslo herredsretten å ta til følge As krav om å ha sameierettigheter i ankemotpartens bolighus og innbo. Herredsretten avslo også å ta til følge det subsidiære vederlagskrav for utgifter A hevdet å ha betalt i forbindelse med kjøp og senere oppussing av boligen.

A, i det følgende omtalt som A, har i rett tid erklært anke over herredsrettens dom idet det hevdes at herredsretten har tatt feil både med hensyn til bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen.

Ankemotparten B, idet følgende omtalt som B, har tatt til motmæle og har påstått herredsrettens dom stadfestet.

Saksforholdet og partenes anførsler for herredsretten samt herredsrettens begrunnelse fremgår av dennes domsgrunner.

Ankeforhandling er holdt i Eydehavn den 5. og 6. desember 1996. Under ankeforhandlingen møtte den ankende part, A med prosessfullmektig, advokat Reidar Steinsvik og ankemotparten, B med prosessfullmektig, advokat Pål Christensen.

Det ble avhørt ialt syv vitner hvorav tre er nye for lagmannsretten. Vitnet Normann Andersson var oppnevnt som sakkyndig for herredsretten, men har for lagmannsretten avgitt forklaring som vanlig vitne.

Det ble foretatt slik dokumentasjon rettsboken viser.

Sakens forhistorie kan kort beskrives slik:

På slutten av 80-tallet var begge parter bosatt i Spania. A som ugift og B sammen med sin daværende ektemann. Partene møttes sosialt i 1987. Senere ble B skilt og A og B utdypet sitt bekjentskap og innledet et forhold i 1988. I forbindelse med sitt skilsmisseoppgjør, ble B overlatt et bolighus i Spania. Dette solgte hun i juni 1989 for 4 mill. pesetas. Hun hadde noe tidligere leiet en leilighet som hun bodde i, til hun senere på sommeren 1989 flyttet til Grimstad med sine to sønner, født hhv. 1980 og 1982. B bodde i Grimstad i et leiet hus frem til desember 1989. Da flyttet hun og sønnene tilbake til Spania og tok opphold i As leilighet.

I juni 1990 ble eiendommen gnr. 41 bnr. 60 i Arendal (Saltrød) kjøpt. Kjøpesummen var kr 250000,-. B flyttet til Norge og tok bopel i huset. A oppholdt seg fortsatt i Spania og beholdt sin bolig der, men var i perioder i Norge. Han bodde da for det meste i huset i Moland hos B. Det er karakteren av disse oppholdene tvisten i realiteten dreier seg om, idet A hevder at hans opphold hos B må karakteriseres som et samboerforhold og dermed gir legitimitet til hans krav om å være sameier i huset. Han hevder videre at han var med på å kjøpe huset og at han har vært med på å betale oppussingskostnadene. Det omhandlede hus er et eldre hus som tidligere tilhørte Bs familie. Etter at det var ervervet, ble det pusset opp og et tilbygg ble oppført. Det er uenighet mellom partene om størrelsen på kostnadene ved oppussingen og oppføring av tilbygget. Etter det opplyste legges til grunn at kjøp av huset med tillegg av oppussing og oppføring av tilbygg i hvert fall har kostet oppunder kr 600000,-.

Forholdet mellom partene ble brutt ca mai/juni 1994. B har forblitt boende i huset i Norge. A bor i Spania.

A tok ut stevning mot B 28.2.95.

Den ankende part har for lagmannsretten i det vesentligste gjort gjeldende:

I desember 1989 flyttet B og hennes to sønner til Spania og bodde sammen med A. Sønnene gikk på skole i Spania og det hele hadde utviklet seg til å bli et fast forhold. For utenverdenen fremsto paret som samboere.

Våren 1990 begynte partene å diskutere kjøp av eiendom i Norge. Den aktuelle eiendom på Saltrød ble utbudt til salg. Taksten på huset var kr 250000,-. A var først ikke interessert, fordi huset var en eldre bolig i dårlig forfatning. Etter en tid ble de imidlertid kontaktet av Bs familie og tilbudt eiendommen for kr 250000,-.

Det gjøres gjeldende at mens de bodde i Spania hadde partene felles økonomi og betalte livsomkostningene hver etter sin evne. Våren 1990 kjøpte de en campingbil for kr 60000,-. Kjøpesummen ble betalt av B, men bilen ble registrert på A og han ordnet forsikring og omregistrering. Om våren 1990 kjørte de med ovennevnte campingbil fra Spania til Norge for å se på huset. Den opprinnelige planen var at huset skulle være sommersted og leies ut om vinteren og at paret i hovedsak skulle bo i Spania.

Det viste seg imidlertid å være boplikt i kommunen, slik at huset i Norge likevel måtte bli bostedet. Huset måtte finansieres med lån. Dette oppnådde B i DnB med kr 200000,-, som A kausjonerte for.

Helt fra begynnelsen av har B stått som hjemmelshaver til huset. Dette var bare en formalitet idet A ikke ønsket å stå også som formell eier av huset, blant annet på grunn av en da ikke oppgjort skattegjeld. Skattegjelden er oppgjort senere.

Det hevdes at A må ha brukt omtrent kr 350000,- på huset. Blant annet hevet han fra sin konto 70000,- den 16. juli 1990 i Arendal. Pengene ble brukt til å betale huset.

Grunnen til at A la så mye penger ned i huset, er at det var partenes mening at forholdet skulle bli langvarig. Således forlovet de seg den 10.10.93. A hevder videre at av de 250000,- som ble betalt for huset, betalte han kr 50000,-. B hadde på det tidspunkt ikke til disposisjon mer enn kr 200000,-.

Videre har den ankende part redegjort for en rekke uttak fra sin bankkonto samt hvilke reiser han gjorde mellom Norge og Spania i perioden 90 - 93. De samme henvisninger er tatt inn i byrettens dom og for nærmere detaljer vises til denne.

Etter at kjæresteforholdet mellom partene ble brutt sommeren 94, beholdt B huset. Alle forsøk fra As side på å få til et økonomisk oppgjør med henne har vært forgjeves.

Det hevdes at det er etablert sameie i huset. Grunnlaget er As økonomiske bidrag både til kjøpesummen, til oppussingsarbeid, til den daglige husholdning og dessuten hans praktiske arbeid på huset.

Partenes forhold må karakteriseres som et samboerforhold.

A må oppholde seg i perioder i Spania av helsemessige grunner. Dette kan ikke være avgjørende for hvorvidt de er samboere eller ikke. I følge As oppfatning har de kjøpt eiendommen i fellesskap med tanke på sitt fremtidige samliv. Han hjalp henne med å skaffe lån på boligen, som hun selv ikke ville ha fått, blant annet ved å kausjonere for lånet. Lånet er nå innfridd.

B har betalt rentene på lånet. Dette var det imidlertid enighet om mellom partene fordi hun fikk skattefradrag i Norge, mens A skattet til Spania.

A har videre utvist en betydelig innsats når det gjelder arbeid på huset. Han administrerte oppussingen og bygging av tilbygget og var den som hadde kontakt med entreprenører og snekkere.

Det foreligger ingen skriftlig avtale om sameiet eller samboerkontrakt. Dette er imidlertid ikke nødvendig for at sameiet kan oppstå. Et grunnlag er blant annet hvis økonomien har vært sammenfiltret som i dette tilfellet.

For øvrig har A finansiert innkjøp av en rekke ting, blant annet møbler. Partene hadde ingen møbler sammen da de kom fra Spania.

Subsidiært kreves, dersom retten kommer til at det ikke er etablert et sameie i huset, at A må gis et vederlagskrav for sitt bidrag. Størrelsen på vederlagskravet må bli å fastsette skjønnsmessig. A har selvsagt ikke tatt vare på kvitteringer med henblikk på en slik situasjon som den som har oppstått. Hans tilgodehavende må dermed utregnes med at man finner frem til den totale kostnad for huset og gjør fradrag for den kapital B kunne legge til huset. Dette var 200000,- i lån og 200000,- i egenkapital. Hennes inntekt i perioden til samlivet ble brutt, var ikke høyere enn det som trengtes til det daglige underhold. Differansen mellom de totale kostnader til huset inklusive oppussing og tilbygg minus 400000,- er således det beløp han har lagt ut.

A gjør også gjeldende at han er eneeier av deler av innboet. Dette er ting han alene har betalt og han krever erstatning for møblene, skjønnsmessig fastsatt til kr 128320,-.

Det er nedlagt slik påstand:

"1. Prinsipalt:

A og B eier eiendommen gnr. 41 bnr. 60 i Arendal i sameie med en halvpart på hver.

Subsidiært:

B dømmes til å betale et vederlagskrav til A begrenset oppad til kr 350000,- med tillegg av høyeste lovlige rente fra 28. februar 1995.

2. A tilkjennes sakens omkostninger for begge rettene."

Ankemotparten, Bs anførsler kan sammenfattes slik:

Det bestrides ikke at en del av beløpene som gikk med til Bs hus, ble utbetalt fra As konto. Dette er imidlertid midler som B eier, men som A disponerte på hennes vegne. Alle betalinger han har gjort er bare tilbakebetalinger. B hadde tilstrekkelige midler til å anskaffe eiendommen og til å renovere denne med egne midler. Hennes finansiering av huset kan sammenfattes slik:

Lån kr 300000,-, samt egne kontanter kr 300000,-, som ble innsatt på As bankkonto i Luxembourg. Disse pengene hadde hun hevet i Spania fra sin konto der. Hun lånte også 300000,- pesetas til en venn av A, det vil si ca kr 19000,- i norske penger. Disse pengene kjenner hun til at vennen har tilbakebetalt til A. Selv har hun imidlertid ikke fått pengene. Hun var også eier av en campingbil som A har solgt på hennes vegne. Heller ikke disse pengene har hun fått. A har tidligere opplyst at han fikk omtrent det samme for bilen som hun kjøpte den for i 1990, det vil si kr 60000,-. Hun har således i den aktuelle perioden hatt mellom kr 675 - 679000,- til disposisjon til huset. Grunnen til at dette ikke settes nøyaktig er kurssvingninger mellom kroner og pesetas. I tillegg til dette har hun hatt sine vanlige løpende inntekter.

Man kan altså si at litt i underkant av 380000,- kroner av de pengene A har brukt, i virkeligheten var hennes.

Ankemotparten kan ikke se at den ankende part kan være sameier i huset. Det lånet hun opptok har hun nedbetalt alene. A har ikke dokumentert at han har betalt noe av huset. De regningene han viser til, var kun en del av forvaltningen av hennes midler.

Partene har aldri vært samboere. De har hatt et kjæresteforhold og A har aldri hatt adresse på Saltrød. Han har kun bodd hos henne et par måneder i julen og om sommeren hvert år noe som må betraktes som besøk. A skatter til Spania og må av den grunn oppholde seg minst 180 dager i året der, slik at han må sies å ha fast bopel i Spania. Det var ikke aktuelt for A å slå seg ned i Norge for godt.

Den ankende parts krav på vederlag avvises også. Det samme gjelder krav på økonomisk kompensasjon for en del løsøregjenstander. Det bestrides ikke at han av og til kjøpte utstyr til huset. Dette var imidlertid alminnelige gaver og gaver kan ikke kreves tilbake. Beløpet er dessuten langt under de kr 128320,- som A har oppgitt. Beløpet er rene spekulasjoner.

Det er nedlagt slik påstand:

"1. Herredsrettens dom stadfestes.

2. A tilpliktes å erstatte B hennes saksomkostninger for lagmannsretten."

Lagmannsretten er kommet til det samme resultat som herredsretten og kan i det vesentlige også tiltre dens begrunnelse. Det prinsipale spørsmål er hvorvidt A har en sameierandel i det omhandlede huset i Arendal. For at dette skal være tilfelle, må det foreligge et rettsgrunnlag eller en rettsstiftende kjennsgjerning.

Det foreligger ingen skriftlig avtale om sameie. Etter bevisførselen må lagmannsretten legge til grunn at det heller ikke foreligger noen muntlig avtale om dette. Spørsmålet blir da om A kan sies ha bidratt i en slik grad til anskaffelse og senere oppussing og utvidelse av huset at han på dette grunnlaget kan sies å være sameier.

Det er til denne vurdering to hovedspørsmål som melder seg. Det første er: hvor mye penger B har hatt til disposisjon og for det andre, hvor meget huset egentlig har kostet. B har dokumentert at hun fra sin konto i Spania hevet PTA 5001000,- den 11. juni 1990. Etter kursen den gangen svarer beløpet i pesetas til NOK 313062,-.

B hevder at alle pengene, bortsett fra de 300.000 pesetas som ble utlånt til As venn, ble overlatt til A og satt inn på hans konto i Luxembourg. A på sin side hevder at det ikke var mere enn kr 200000,- av innskuddet som tilhørte B. Det bemerkes at i stevning til herredsretten og forberedelsene til hovedforhandling, hevdet A at også disse 200000,- var hans. At dette ikke medførte riktighet, ble først innrømmet under hovedforhandlingen for herredsretten.

Etter bevisførselen legger lagmannsretten til grunn at A forvaltet et beløp for B på min. ca kr 375000,-. Heri inngår; ikke tilbakebetalt lån på kr 19000,- og salgssum for campingbil på kr 60000,-. Først når alt dette var oppbrukt til huset, ville A begynne å bruke av sine egne penger.

Utgangspunktet for de faktiske forhold er at B er hjemmelshaver til huset. Huset tilhørte tidligere hennes familie og hun har hatt fast bopel der siden det ble kjøpt i 1990. Lånet som ble opptatt har vært betjent av henne. A var tidligere kausjonist for en del av lånet, men etter refinansiering er han ikke lenger kausjonist.

Etter lagmannsrettens oppfatning har A ikke kunnet godtgjøre at han har skutt inn penger eller utført annen verdiskapende innsats på huset som berettiger ham til å være sameier i huset. Han kan ikke legge frem kvitteringer eller annen dokumentasjon som viser hvor meget av hans midler som totalt sett har gått til kjøp, oppussing og utvidelse av huset. Bankutskrifter viser at han riktignok har gjort pengeuttak i Arendal i den aktuelle tidsperiode, men det er ikke ført bevis for at uttakene uten videre kan knyttes til huset.

Det er uklart i hvilken utstrekning A har deltatt i den felles husholdning mens han oppholdt seg i Arendal, men selv om dette ikke er bagatellmessig, er det ikke nok til at han kan bli betraktet som sameier i boligen. I hvilken størrelsesorden en fysisk innsats må være for å tilfredstille et krav om sameierett vil være skjønnsmessig og bero på de konkrete omstendigheter.

Lagmannsretten legger etter bevisføringen til grunn at As fysiske innsats på huset må karakteriseres som mindre arbeid og ikke utover det man typisk må kalle vennetjenester. Det foreligger intet grunnlag for at dette har vært så verdiskapende at noe sameieforhold er etablert. A har heller ikke på noen måte godtgjort at hans økonomiske eller fysiske innsats har vært nødvendig for at B kunne anskaffe eller pusse opp huset.

Kravet om sameieandel kan således ikke føre frem.

De samme synspunkter om økonomisk og fysisk innsats må gjelde for vederlagskravet. Vederlagskravet kan derfor heller ikke føre frem. Herredsrettens dom blir etter dette å stadfeste, idet lagmannsretten også er enig i herredsrettens saksomkostningsavgjørelse.

Anken har vært forgjeves og den ankende part bør i samsvar med hovedregelen i tvistemålslovenss §180 første ledd erstatte motpartens saksomkostninger for lagmannsretten. Det er ikke grunnlag for å anvende unntaksregelen i bestemmelsen. Ankemotpartens prosessfullmektig har inngitt omkostningsoppgave på kr 27500,-, hvorav hele beløpet er salær. Den ankende parts prosessfullmektig har til nevnte omkostningsoppgaver bemerket at salærkravet synes høyt i betraktning av at saken var behandlet en gang før og at den derfor i ankeomgangen ikke kunne kreve like omfattende arbeid. Lagmannsretten viser til at ankeforhandlingen strakk seg over to dager i retten og finner omkostningene etter omstendighetene nødvendig for sakens forberedelse og gjennomføring. Etter dette må A betale saksomkostninger i tråd med omkostningsoppgave fra advokat Christensen.

Dommen er enstemmig.

Domskonferanse med foreløpig fastsettelse av domsresultatet ble holdt umiddelbart etter ankeforhandlingen. Domsavsigelsen er blitt forsinket på grunn av at rettsformannen har vært opptatt i andre rettssaker og i diverse andre presserende gjøremål.

Domsslutning:

1. Herredsrettens dom stadfestes.

2. A tilpliktes å erstatte B hennes saksomkostninger for lagmannsretten med kr 27500,- - kronertjuesjutusenfemhundre - innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.