LA-1996-552
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1996-08-29 |
| Publisert: | LA-1996-00552 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Nedenes herredsrett nr. 95-00273. Agder lagmannsrett LA-1996-00552 |
| Parter: | Ankende part: Pål Gunnar Knutsen (Prosessfullmektig: Advokat Harald Dietrichson) Ankemotpart: Staten v/Justisdepartementet (Prosessfullmektig: Advokat Ove Chr. Lyngholt) |
| Forfatter: | Lagdommer Erland Henrichsen Ekstraord. lagdommer Raamund Stuhaug Protokollfører: Eks.ord. lagdommer Stuhaug |
| Lovhenvisninger: | Militærnekterloven (1965) §1, Grunnloven (1814) §109, Militærnekterloven (1965) |
Saken gjelder spørsmål om fritaking for militærtjeneste av overbevisningsgrunner for Pål Gunnar Knutsen, født xx.xx.1970.
Pål Gunnar Knutsen ble innkalt til sesjon i 1989, men møtte ikke.
Etter ytterligere innkallinger møtte han til sesjon den 21. februar 1991. Han uttrykte da at han ønsket å søke seg til siviltjeneste. Han ble innkalt til å avtjene militærtjeneste i 1992 og sendte da søknad til Krigskomisariatet Sørlandet om fritak for militærtjeneste. Søknaden er innkommet til Vernepliktsforvaltning Sørlandet den 4. august 1992 og lyder slik:
"Jeg søker herved om å bli fritatt for vanlig militærtjeneste og om å få avtjene min verneplikt i sivil tjeneste."
Vernepliktsforvaltningen Sørlandet svarte Pål Gunnar Knutsen samme dag hvorved han ble tilsendt søknadsskjema for fritak for militærtjeneste med anmodning om å fylle ut dette. Samtidig fikk han beskjed om at innkallingen til oktober 1992 ble opprettholdt.
Pål Gunnar Knutsen returnerte ikke søknadsskjemaet og møtte heller ikke til tjeneste i oktober 1992.
Han ble deretter på nytt purret for innsending av søknadsskjema og varslet om at han ville bli innkalt på ny i januar 1993.
Pål Gunnar Knutsen søkte 18. mars 1993 om fritak for militærtjeneste og overføring til siviltjeneste ved utfylling av det tidligere tilsendte søknadsskjema.
Hisøy-Øyestad lensmannskontor innkalt Pål Gunnar Knutsen ialt fire ganger til rutinemessig avhør, men oppnådde ikke kontakt med Knutsen og noe avhør ble aldri gjennomført.
I vedtak av 7. november 1994 avslo Justisdepartementet søknaden.
Pål Gunnar Knutsen har senere ikke vært villig til å møte til militærtjeneste og sak ble reist mot ham ved stevning av 8. mai 1995 til Nedenes herredsrett. Herredsretten avsa 15. januar 1996 dom med slik domsslutning:
"Vilkårene for å frita Pål Gunnar Knutsen født xx.xx.1970 for militærtjeneste i medhold av lov av 19. mars 1965 nr. 3 §1 er ikke til stede."
Saksforholdet og partenes anførsler samt herredsrettens begrunnelse for resultatet fremgår av domsgrunnene.
Pål Gunnar Knutsen har i rett tid påanket herredsrettens dom. Staten ved Justisdepartementet har tatt til motmæle. Ankeforhandling ble holdt i Eydehavn 16. august 1996. Pål Gunnar Knutsen møtte og avga forklaring. For Staten møtte prosessfullmektigen, advokat Ove Chr. Lyngholt.
Det ble foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.
For lagmannsretten ble ført to nye vitner. Vitnenes forklaring har etter rettens oppfatning ikke bragt nye momenter av nevneverdig betydning inn i saken. Saken står således i det vesentlige i samme stilling som for herredsretten.
Den ankende parts anførsler kan sammenfattes slik:
Herredsrettens dom er feil, idet den legger til grunn at Pål Gunnar Knutsens overbevisning ikke har den nødvendige fasthet og styrke til at han kan fritas for militærtjeneste.
Han har en overbevisning med slikt innhold, bygget på pasifistisk grunnlag og med en slik styrke og fasthet at lovens krav om at han ikke kan gjøre militærtjeneste av noen art uten å komme i konflikt med sin alvorlige overbevisning, er oppfylt.
Det er ikke bestridt fra Staten at den innholdsmessige beskrivelse av overbevisningen og grunnlaget for denne tilfredsstiller lovens krav.
Spørsmålet er således om Pål Gunnar Knutsens overbevisning har slik fasthet og styrke at det vil føre til en samvittighetskonflikt for ham å avtjene militærtjeneste av noen art.
Ved vurderingen av dybden i overbevisningen er det situasjonen i dag som er avgjørende. Hvorvidt hans pasifistiske grunnsyn er kommet klart til uttrykk tidligere er i prinsippet uten betydning for avgjørelsen.
Han har aldri avgitt politiforklaring, til tross for at han ialt skal ha blitt tilsendt fire innkallinger. Dette bunner ikke i at han har vært likegyldig til innkallingen eller ikke har ønsket å forklare seg for politiet. Tvertimot har han gjerne villet gjøre dette, men i den perioden innkallingene skal ha foregått har han byttet adresse flere ganger. Dessuten hadde han store personlige problemer i forbindelse med bruk av rusmidler og tilværelsen var i det hele tatt uten struktur. Han ser ikke bort ifra at han kan ha mottatt innkalling og beklager at han ikke har reagert som han burde.
Han har en grunnfestet pasifistisk holdning som forbyr all bruk av vold og våpen for å drepe eller skade andre mennesker. Han bygger sin holdning på et kristent livssyn og den etiske grunntanke om at man ikke under noen omstendigheter er berettiget til å drepe eller skade andre.
Han har helt fra barnsben av hatt aversjon mot vold og våpen og tankegangen om ikke å ta liv er dypt forankret.
Han har ikke spesielt lett for å ordlegge seg og kan ha vanskelig for å forklare seg sammenhengende om sine tanker. Han har imidlertid oppriktige holdninger og har ikke forandret sin forklaring for å tilpasse seg situasjonen. Det må således ikke komme ham til skade at han har vanskeligheter med å formulere abstrakte resonnementer. Hans overbevisning omfatter ikke bare ham selv, men han synes Norges deltagelse i FN er galt, så lenge FN bruker militære midler i sine operasjoner. Han mener også det er galt av andre å avtjene militærtjeneste selv om de skulle gjøre dette frivillig.
Pål Gunnar Knutsen har nedlagt slik påstand:
"Vilkårene for å frita Pål Gunnar Knutsen født xx.xx.70 for militærtjeneste i medhold av lov av 19. mars 1965 nr. 3 §1 er til stede."
Staten v/Justisdepartementet ved advokat Lyngholt har - kort gjengitt - anført:
Staten mener at herredsrettens dom er riktig og at Knutsen ikke fyller lovens vilkår for fritak.
Hittil har det fra statens side blitt akseptert at beskrivelsen av hans overbevisning innholdsmessig tilfredsstiller lovens krav. På bakgrunn av hans forklaring under ankeforhandlingen vil imidlertid staten nå prinsipalt anføre at hans overbevisning ikke har det nødvendige innhold. Det er ikke nok til fritak at han selv ikke under noen omstendighet kan gjøre militjærtjeneste. Hans overbevisning må også omfatte og ta avstand fra andres utførelse av militærtjeneste. På dette punkt er Knutsen i beste fall ikke klar. Han har ikke tatt avstand fra andres deltagelse i militærtjeneste utfra synspunktet at enhver må gjøre det han finner riktig. Han kan ikke oppgi noen alternativer til et militært forsvar og hans synspunkter står ikke frem som særlig gjennomtenkte.
Hans holdning bygger mer på et følelsesmessig engasjement som for så vidt alle kan slutte seg til. Dette er imidlertid ikke nok til å fylle lovens krav om en grunnfestet pasifistisk holdning.
Dersom retten likevel skulle komme til at hans overbevisning innholdsmessig fyller lovens krav, hevdes subsidiært at den ikke har slik styrke og fasthet som loven krever.
I tillegg til sitt livssyn har han anført som grunnlag for å søke seg fritatt fra militærtjeneste at forsvaret ikke er noe egnet middel til å løse konflikter, at forsvarets virksomhet forurenser, at å bruke så mye ressurser på forsvaret som man gjør er å sløse med penger, og at disse midlene kunne vært bedre anvendt på andre områder til gode for samfunnet og at han ikke vil komme i en situasjon hvor andre kan bestemme/kommandere over ham slik at han kan risikere å måtte gjøre ting mot sin egen vilje. Ovennevnte motiver synes vel så viktige for Knutsen som et pasifistisk livssyn. Han har dessuten unnlatt å møte til rutinemessig politiavhør til tross for fire innkallinger, hvorav ingen er kommet i retur i posten. Dette viser likegyldighet til spørsmålet og manglende vilje til å opplyse saken. Dette underbygger inntrykket av at hans pasifistiske synspunkter verken er helt seriøse eller særlig faste.
Staten nedla deretter slik påstand:
"Herredsrettens dom stadfestes."
Lagmannsretten har kommet til samme resultat som herredsretten.
Utgangspunktet for den alminnelige tvungen verneplikt er grunnloven §109. Unntak fra denne er hjemlet i lov av 19. mars 1965 nr. 3 om fritaking for militærtjeneste av overbevisningsgrunner. Etter loven §1 er vilkåret for fritaket at vernepliktige "ikke kan gjøre militærtjeneste av noen art uten å komme i konflikt med sin alvorlige overbevisning."
Det skal således foretas en vurdering både av overbevisningens innhold og av dens fasthet og styrke når det skal avgjøres om vilkårene for fritak foreligger. Vurderingen må baseres på de bevis som foreligger på avgjørelsestidspunktet idet det er overbevisningens karakter på dette tidspunkt som er bestemmende. Dette betyr at Knutsens forklaring for retten vil få en sentral plass i vurderingen.
Etter avgjørelsene i Høyesterett inntatt i Rt-1996-509 flg. og 513 flg. kan innholdet i fritaksbestemmelsen nå oppsummeres slik: Den vernepliktige må ha en situasjonsuavhengig pasifistisk overbevisning som medfører at han ikke kan utføre noen form for militær tjeneste uten å komme i samvittighetskonflikt. Han overbevisning må ikke bare gjelde ham selv, men må også rette seg mot at andre frivillige eller tvunget gjør militærtjeneste.
Pål Gunnar Knutsen opplyser i sin forklaring at han har hatt sin pasifistiske oppfatning lenge. Han oppgir å ha utviklet sine synspunkter gjennom diskusjoner med foreldre og andre, således medlemmer av Jehovas Vitner som han hadde mye kontakt med i perioden 1991-93. Han vil likevel ikke tillegge innflytelse fra Jehovas Vitner avgjørende betydning for sin overbevisning.
Han forklarer sin manglende respons på innkallingen både til avhør og førstegangstjeneste med at han i denne perioden var belastet med narkotikaproblemer og ikke hadde orden på tilværelsen. Med hensyn til innholdet i sin overbevisning uttrykker han at han tar avstand fra militærvesenet og alt det står for. Han vil ikke under noen omstendighet kunne skade eller drepe andre mennesker. Hvis Norge ble invadert av en fremmed makt ville han ikke at man skulle forsvare seg militært. Han kan godta et forsvar uten militære midler, men kan ikke gi eksempler på slike. Han oppgir ved nærmere eksaminasjon at han kan tenke seg sivil ulydighet eller sabotasje som forsvarsmidler mot en fremmed invasjonsstyrke. Han mener man kan forsvare seg på andre måter enn militært, men har ikke tenkt over hva dette skulle være. På spørsmål om han kunne tenke seg å delta i sivilforsvaret svarer han benektende idet "dette er en del av samme system".
Han gir uttrykk for i det hele tatt å være "imot det militære system, det virker mer provoserende enn konfliktløsende". Militær makt er i det hele tatt etter hans syn ikke noe egnet middel til å skape fred i verden og alle land burde avvikle sitt militære forsvar. Han forklarer dessuten at han ikke kunne sette seg i en slik situasjon at andre skulle bestemme over ham. Det ville han ikke godta under noen omstendighet.
Han mener videre at å opprettholde det nåværende forsvaret er sløsing med ressurser og at ved å bygge ned det militære forsvar kan man frigjøre ressurser til mer samfunnsnyttig bruk. Dessuten er forsvarets virksomhet i dag forurensende.
På spørsmål svarer han at han ikke ville ha deltatt i FN tjeneste fordi "dette er en del av det samme systemet". Han svarer videre at han ikke har reflektert spesielt over NATO, men synes ikke at Norge burde være medlem. På spørsmål om han kan godta at andre gjør militærtjeneste svarer han at han ikke har noen mening om andre som gjør militærtjeneste, og gir i denne forbindelse uttrykk for at enhver må få tenke for seg.
Militærnekterloven §1 første ledd inneholder som nevnt to kumulative vilkår for fritak, et vilkår som gjelder innholdet av overbevisningen og et som gjelder overbevisningens styrke. Det er tilstrekkelig til å nekte fritak at et av vilkårene ikke er oppfylt. I noen utstrekning vil vurderingene av det innholdsmessige krav og kravet til overbevisningens styrke gli over i hinannen. Slik ligger bedømmelsen an i det foreliggende tilfelle. Lagmannsretten ser det slik at Pål Gunnar Knutsen ikke har gitt uttrykk for en oppfatning som fyller de absolutte pasifistiske minstebetingelser som kreves. Under enhver omstendighet har han ikke noen overbevisning som er av tilstrekkelig styrke og fasthet.
Etter høyesterettsdommene som er nevnt ovenfor er det klart at det pasifistiske grunnsynet også må omfatte andres militære tjeneste. Gjennom Knutsens forklaring har det kommet frem at det er uklart om hans overbevisning innebærer en avstandstagen fra at andre gjør militærtjeneste. Hans forklaring i lagmannsretten var dels usammenhengende og dels passiv. Han hadde vanskelig for å redegjøre sammenhengende for sine synspunkter på egenhånd og det var kun gjennom en rekke spørsmål fra retten og prosessfullmektigene at hans synspunkter kunne formuleres. Et hovedinntrykk av hans forklaring var at hans overbevisning var basert på et følelsesmessig engasjement og alminnelig uvilje mot å skade eller drepe andre enn på en gjennomtenkt rasjonell holdning. Så langt synes hans syn ikke å avvike vesentlig fra det som er oppfatningen hos folk flest. Han deltar ikke i noen pasifistisk organisasjon og har aldri lest noe litteratur om emnet. Han synes dessuten å ha et ganske sammensatt motiv for ikke å ville delta i militæret. Dette er i og for seg ikke diskvalifiserende at han også har andre grunner enn sin pasifistiske overbevisning, men rettens inntrykk etter hans forklaring er at disse er vel så motiverende for ham som det fritaksgrunnlag militærnekterloven krever.
Lagmannsretten finner ikke grunn til å gå nærmere inn på det rettslige innholdet i bevisbyrderegelen i slike saker, idet man ikke har vært i slik tvil om resultatet at det er aktuelt å løse saken ut fra bevisbyrdebetraktninger. Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
Herredsrettens dom stadfestes.