LA-1996-599

Instans:	Agder lagmannsrett - Dom
Dato:	1997-05-05
Publisert:	LA-1996-00599
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Tønsberg byrett - Agder lagmannsrett LA-1996-00599 A. Anke nektet fremmet for Høyesterett, se HR-1997-00713K .
Parter:	Ankende part: Staten v/Finansdepartementet (Prosessfullmektig: Advokat Jon Vinje). Ankemotpart: Bilhuset AS (Prosessfullmektig: Advokat H. M. Johannessen).
Forfatter:	Lagdommer Inge Hobæk, formann, Lagdommer Erland Henrichsen, Ekstraord. lagdommer Halvor Sigurdsen
Lovhenvisninger:	Merverdiavgiftsloven (1969) §37, §38, Tvistemålsloven (1915) §180, §39, Merverdiavgiftsloven (1969)

Tvisten gjelder rekkevidden av et vedtak fra Finansdepartementet om å dekke det likviditetstap A/S Bilhuset (nedenfor Bilhuset) har hatt ved uriktig periodisering under føring av fradrag for inngående merverdiavgift.

Tønsberg byrett avsa 12. januar 1996 dom med slik slutning:

1. "Staten ved Finansdepartementet betaler innen to - 2 -uker rentekompensasjon til AS Bilhuset med 2% per termin av kr 836469,- fra 1. termin 1989 til 17.6.1991 og med 18% p.a. av det rentebeløp som da fremkommer fra 17.6.91 til 1.1.94 og med 12% p.a. til betaling skjer.

2. I saksomkostninger betaler Staten ved Finansdepartementet kr 30000,- til AS Bilhuset innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom."

Dommen er påanket av staten ved regjeringsadvokaten. Anketilsvar med aksessorisk motanke er inngitt av Bilhuset ved advokat Håkon M. Johannessen. Hovedforhandling er holdt 6. - 7. mars 1997. Det ble her ikke gitt partsforklaringer. Førstekonsulent Terje Spor hos fylkesskattesjefen i Vestfold ga vitneforklaring. Dokumentasjon fremgår av rettsboken.

Anken er rettet mot byrettens dom forsåvidt denne tilplikter staten å betale renter av det utbetalte beløp kr 836369,-, samt av det rentebeløp som derved fremkommer, jf. domsslutningens post 1. Motanken gjelder avgjørelsen om at Bilhuset ikke har krav på rentegodtgjørelse beregnet fra hver enkelt avgiftstermin 1982-89 frem til gjennomføring 17. juni 1991 av departementsvedtaket. Tvisten står således rettslig og faktisk i samme stilling for lagmannsretten som den gjorde for byretten.

Sakens faktum og de anførsler partene gjør gjeldende er mer utførlig beskrevet og referert i byrettsdommen. Lagmannsretten viser i hovedsak til dette, men foretar følgende oppsummering.

Bilhuset forhandler Fordbiler, som importeres av Ford Motor Norge. Den rettslige karakter av overenskomsten mellom importøren og forhandlerne var i en årrekke omdiskutert mellom kontraktspartene. Ford Motor Norge mente forhandlerne mottok bilene i kommisjon, og at forhandlerne derfor måtte fradragsføre inngående merverdiavgift først ved selvinntrede eller salg til kunder. Importøren fakturerte også i samsvar med dette. Forhandlerne, heriblant Bilhuset, hevdet at det forelå kjøp i fast regning, og at inngående merverdiavgift for dem skulle føres til fradrag i merverdiavgiftsoppgjøret til skattefogden alt ved overtagelsen av bilene fra importøren. Bilhuset praktiserte denne føring av merverdiavgift til engang i 1983.

I bokettersynsrapport 20. juli 1983 - for perioden 1979-82 - kom fylkesskattesjefen i Vestfold til at Bilhuset urettmessig hadde fradragsført inngående merverdiavgift for tidlig i transaksjonsforløpet, og ved denne tidsforskyvning unndradd myndighetene for avgiftsmidler i nevnte tidsrom. Ved økningsvedtak 13. oktober 1983 ble rentetapet for staten beregnet til kr 211496,- (merverdiavgiftsloven §37) som Bilhuset innbetalte 23. november s.å. Fylkesskattesjefen mente således at Bilhuset ikke hadde bilene i kommisjon.

Fra tiden omkring bokettersynet endret Bilhuset periodiseringen for føring av inngående merverdiavgift til å bli i samsvar med Fylkesskattesjefens oppfatning. For de følgende år ble inngående avgift ført til fradrag først ved salg fra forhandler til kunde.

Som følge av domstolsavgjørelse fra 1988 i en konkurstvist måtte avgiftsmyndighetene oppta opp spørsmålet om det reelle innhold i avtalen mellom Ford Motor Norge og forhandlerne. Etter behandling i Klagenemnda for merverdiavgiftssaker ble Finansdepartementet stående ved at det mellom importøren og forhandlerne ikke besto noe kommisjonsforhold, men en ordinær overdragelse. Dette endrede standpunkt fra avgiftsmyndighetene til innholdet i avtalen førte til at departementet instruerte fylkesskattesjefene om å omgjøre de etterberegninger som var foretatt under herredømme av den tidligere forståelse. Ved minkingsvedtak 13. mars 1990 avgjorde fylkesskattesjefen i Vestfold at det etterberegnede beløp hos Bilhuset for 1979-82 skulle refunderes med tillegg av renter fra innbetalingsdato kr 160766,-, tilsammen kr 372232,-.

Endel forhandlere, også Bilhuset, kom deretter tilbake til hvilke konsekvenser avgiftsmyndighetenes endrede syn måtte få for den avgiftsmessige behandling av terminene 4/82-1/89. Det ble krevd kompensasjon for tap i denne periode ved at forhandlerne hadde innrettet sin føring av fradraget som om de hadde hatt bilene i kommisjon; det ble mao. krevd oppretting av periodeforskyvning. I praksis et krav om rentekompensasjon for kapitalavsavn idet et for sent utført fradrag hadde gitt redusert likviditet, av vekslende størrelse, i hele perioden fra 7. februar 87 til 1. februar 89.

Finansdepartementet etterkom kravet ved brev 29. januar 1991 til Skattedirektoratet. Brevet gjengis i sin helhet:

"Merverdiavgiftsloven §38, annet ledd - søknad om rentegodtgjørelse - ad Ford Motor Norge a/s

Det vises til Skattedirektoratets brev av 24. april 1990 med spørsmål om å yte rentegodtgjørelse til enkelte Fordforhandlere.

Bakgrunnen for kravet om rentegodtgjørelse er å finne i klagenemndsavgjørelse nr 2430 av 5. september 1989 hvoretter en standardavtale mellom Ford Motor Norge A/S og forhandlerne ikke ble ansett for å være en reell kommmisjonsavtale. Enkelte Fordforhandlere har etter pålegg fra fylkesskattekontorene innrettet sitt avgiftsoppgjør som om avtalen reell. Forholdet har resultert i et likviditetstap for disse forhandlerne.

Finansdepartementet finner med hjemmel i merverdiavgiftsloven §38, annet ledd å burde tilstå ovennevnte forhandlere rentegodtgjørelse til kompensasjon av likviditetstapet. Godtgjørelsen fastsettes nærmere av det enkelte fylkesskattekontor i samråd med Skattedirektoratet i samsvar med bestemmelsen i forskrift nr. 65, §4, første ledd."

På grunnlag av oppgaver fra Bilhuset beregnet fylkesskattesjefen kompensasjon til firmaet. Fra fylkesskattesjefens brev 17. juni 1991 gjengis:

"Det som godtgjøres er det rentetap selskapet har lidd ved å følge fylkesskattekontorets rettsoppfatning.

Rentesats ifølge gitte forskrifter er 0,75% pr. måned frem til august 1983, 1% pr. måned for tiden etter.

Fylkesskattekontorets rettsoppfatning har medført at firmaet har gjort fradrag for inngående avgift noe senere enn det var berettiget til. Den gitte oppstilling skal vise omfanget av biler, termin for termin, der avgift med urette ikke er gjort fradrag for.

Renter som blir å anvise blir de oppgitte beløp multiplisert med rentesats. Dette blir:

4. termin-82 - 3. termin-83 kr 71.143

4. termin-83 - 1. termin-89 kr 765.226

kr 836.369

Beløpet vil bli anvist om kort tid.

Vedtaket innebærer at det ikke blir gitt rentesrentegodtgjørelse, noe det forøvrig ikke kan sees å være gitt anvisning på fra sentralt hold."

Beløpet kr 836369,- er utbetalt s.d. Det var enighet mellom Bilhuset og fylkesskattesjefen om det tallmessige underlag for beregningen.

Bilhuset gjorde imidlertid innvendinger mot måten likviditetstapet var beregnet på. Det ble hevdet at Finansdepartementet hadde gitt tilsagn om kompensasjon av totalt tap som kunne tilbakeføres til den uriktige periodisering. Tilsagnet måtte derfor innbefatte rentegodtgjørelse regnet fra den enkelte termin til utbetaling, samt renter av denne rentegodtgjørelse. Staten avviste kravet, og avslo å endre beregningen fra fylkesskattesjefen.

Det er dette krav om rentekompensasjon ut over kr 836369, og et krav om morarente, som er tvistegjenstand i ankesaken.

Staten har sammenfattet sine anførsler slik:

Tvistetemaet er fortolkningen av departementets vedtak 29. januar 1991.

Departementet har selv sagt hvordan tilsagnet er å forstå, og har også sluttet seg til den renteutregning som er foretatt av fylkesskattesjefen. Hjemmel for ytterligere rentegodtgjørelse er ikke påvist.

Ser en på rentebestemmelsene i merverdiavgiftsloven vil en finne at det ikke gis rentesrente i noen sammenheng, noe som også fremgår av etterberegningen i 1983; speilvendingen ble her brukt ved endring i avgiftspliktiges disfavør. Formålet med merverdiavgiftsloven §38 er å gi avgiftsmyndighetene en skjønnsmessig adgang til å rette opp følger av uriktig avgiftsbetaling i de tilfelle hvor avgiftspliktige ikke automatisk har krav på renter. Rentegodtgjørelsen i disse tilfelle kan ikke være større enn i de tilfelle der rentegodtgjørelse følger direkte av loven.

Staten avviser at kravet har støtte i erstatningsrettslige betraktninger. Staten kan ikke bebreides uaktsomthet for det som skjedde i 1983. Importøren og forhandlerne var uenige om hvilket tidspunkt som var det rette for fradragsføringen. Når avgiftsmyndighetene la faktureringen fra importøren til grunn, og forlangte at Bilhuset skulle holde seg til kontraktsordlyden, var økningsvedtaket meget sterkt begrunnet. Objektivt ansvar kommer ikke på tale. Morarenteanalogier har ingen plass. Dette følger alt av at noe krav ikke er oppstått - og dermed heller ikke forfalt - forut for departementsvedtaket. Staten har nedlagt slik påstand:

1. "Staten v/Finansdepartementet frifinnes.

2. Staten v/Finansdepartementet tilkjennes saksomkostninger for byrett og lagmannsrett."

Bilhuset anfører i hovedsak:

Finansdepartementets vedtak innebærer at staten skal yte full kompensasjon for det tap Bilhuset har hatt ved i perioden 4/82 - 1/89 å innrette seg etter pålegg fra fylkesskattesjefen om periodisering av inngående merverdiavgift. Tapet daterer seg fra hver enkelt forskyvning og løper til 17. juni 1991. Til nå har staten bare kompensert tapet uten å ta hensyn til at tapspostene er fordelt over en lang periode.

Forholdet reguleres ikke uttømmende av merverdiavgiftsloven §38 og forskrift nr. 65. Disse bestemmelser tar først og fremst sikte på tilfelle hvor selve avgiftsbeløpene er uriktig beregnet til den ene eller annen side. I nærværende sak er det faktiske forhold på siden av loven; loven sier intet om hvordan oppretting skal skje ved terminforskyvninger, således intet om beregningsperiode og forfall. Bestemmelsene er ikke direkte anvendelige, og må suppleres bl.a. med erstatningsrettslige synspunkter. Det fremstår som klart uriktig at Bilhuset skal bli ved et tap fordi avgiftspliktige har innrettet seg etter noe som måtte oppfattes som et pålegg fra avgiftsmyndighetene. Bilhuset hadde i situasjonen som den var i 1983 intet valg. Det er ikke ukjent at avgiftsmyndighetene tar stilling uavhengig av kontraktspartene. Når avgjørelsen da viste seg ikke å være i samsvar med loven, skal dette iallfall ikke ramme Bilhuset.

Bilhuset tilbakeviser at staten ved renteutmålingen har gått fram på samme måte som i en situasjon der en retter opp periodeforskyvninger i disfavør av avgiftspliktige. Det blir her ikke tale om speilvending når staten bruker høyere rentesatser enn ved tilbakebetaling av avgift etter korreksjon. For Bilhuset ligget det et tidsrentetap i periodeforskyvningen ut over rentetapet ved den enkelte terminforskyvning.

Det er etter Bilhusets mening uriktig å betegne kravet som rentesrente. Tapet er fremregnet terminvis som rentetap. Dette skal anses som hovedstol. Av dette beløp er det rente kreves.

Utbetalingen 17. juni 1991 var en delbetaling. Bilhuset må da ha krav på renter av restbeløpet fra 1989-91, samt på renter av sistnevnte rentebløp fra 1991 til betaling skjer.

Bilhuset har nedlagt slik påstand:

"Prinsipalt:

1. Den norske Stat dømmes til å yte renteerstatning overfor AS Bilhuset av

kr 2814,- fra 4/82 kr 11083,- fra 5/82

kr 16342,- fra 6/82 kr 17070,- fra 1/83

kr 10377,- fra 2/83 kr 13458,- fra 3/83

kr 16801,- fra 4/83 kr 15173,- fra 5/83

kr 14541,- fra 6/83 kr 13032,- fra 1/84

kr 13830,- fra 2/84 kr 11298,- fra 3/84

kr 12866,- fra 4/84 kr 8418,- fra 5/84

kr 10138,- fra 6/84 kr 14398,- fra 1/85

kr 15352,- fra 2/85 kr 19361,- fra 3/85

kr 14597,- fra 4/85 kr 20239,- fra 5/85

kr 20813,- fra 6/85 kr 22537,- fra 1/86

kr 26280,- fra 2/86 kr 17001,- fra 3/86

kr 23828,- fra 4/86 kr 40508,- fra 5/86

kr 33963,- fra 6/86 kr 42900,- fra 2/87

kr 32406,- fra 3/87 kr 32748,- fra 4/87

kr 25724,- fra 5/87 kr 28274,- fra 6/87

kr 23444,- fra 1/88 kr 26402,- fra 2/88

kr 26756,- fra 3/88 kr 26462,- fra 4/88

kr 18517,- fra 5/88 kr 23178,- fra 6/88

kr 22803,- fra 1/89

frem til 17.06.1991, med tillegg av renter av det beløp som da fremkommer fra 17.6.1991 til betaling skjer, med rentesatser fastsatt etter rettens skjønn.

2. Den norske Stat plikter å erstatte AS Bilhuset sakens omkostninger for byrett og lagmannsrett.

Subsidiært:

1. Tønsberg byretts dom pkt. 1 i sak nr. 95-00536 A stadfestes.

2. Den norske Stat plikter å erstatte AS Bilhuset sakens omkostninger for byrett og lagmannsrett."

Lagmannsretten skal bemerke:

Lagmannsretten er kommet til at staten må gis medhold i anken, og motanken fra Bilhuset ikke kan føre frem.

Utfallet av saken beror på hvilket innhold vedtaket 29. januar 1991 skal anses å ha. Lagmannsretten legger her til grunn at vedtaket er begrenset av merverdiavgiftsloven generelle system for rentegodtgjørelse ved endring av avgiftsberegninger til den ene eller annen side. All saksbehandling hos fylkesskattesjefen, i Skattedirektoratet og i Finansdepartementet har skjedd med uttrykkelige henvisninger til merverdiavgiftsloven.

Departementet betegner i ingressen til vedtaket saken som en søknad om rentegodtgjørelse etter lovens §38 annet ledd. Det blir konstatert at feilføringen av inngående merverdiavgift har resultert i likviditetstap for den avgiftspliktige. Til kompensasjon av tapet finner departementet å burde tilstå forhandlerne rentegodtgjørelse med hjemmel i nevnte bestemmelse. Lagmannsretten slutter seg til Finansdepartementets oppfatning om at rentebestemmelsene for beløpskorreksjoner også må gis tilsvarende anvendelse for oppretting av terminforskyvninger.

Lagmannsretten forstår vedtaket slik at meningen har vært å imøtekomme Bilhusets krav om kompensasjon for likviditetstap bare så langt dette kan gjøres i medhold av §38 annet ledd som del av lovens gjennomgående renteordning. Annet likviditetstap som måtte bli hevdet å utspringe av periodeforskyvningen omfattes ikke av vedtaket. Bilhuset har således ikke grunnlag for å anføre at vedtaket er et tilsagn om total kompensasjon etter firmaets eget tapsanslag.

Det er naturlig å se først på de spørsmål motanken reiser.

Likviditetstapet for Bilhuset er oppstått som følge av en periodiseringsfeil i termin 4/82, og som har ført til forskyvning gjennom 40 merverdiavgiftsterminer inntil 1/89. Inngående avgift er i dette tidsrom ført til fradrag to måneder senere enn fradrag kunne ha vært foretatt etter den endelige forståelse av overenskomsten mellom Ford Motor Norge og Bilhuset. Spørsmålet er hvordan likviditetstapet rentemessig skal kompenseres på grunnlag av opprettet og korrekt periodisering.

Partene i saken er enige om selve beregningsmetoden. Lagmannsretten viser til byrettsdommen 15 annet avsnitt.

Kravet fra Bilhuset kan sees som krav om kapitalisering av avsavnsrente termin for termin. Lagmannsretten mener som byretten at det her ikke oppstår nytt tap fra utgangen av hver enkelt termin. En slutter seg her til byrettens merknader 15 tredje avsnitt. Likviditetstapet er som der fremhevet rullerende. Det for meget innbetalte beløp - ved manglende fradragsføring av inngående merverdiavgift - er gjennom hele perioden oppgjort ved fradragsføring i hver av de følgende terminer. Dermed er hovedstolen oppgjort. Ved utbetalingen av kr 836369,- har Bilhuset fått rentegodtgjørelse for den likviditetsbelastning som ligger i at fradraget for inngående merverdiavgift er ført senere enn det skulle vært gjort. Renten er beregnet for hver termin, fra det tidspunkt firmaet skulle hatt tilbake pengene i form av fradrag for innbetalt merverdiavgift inntil det tidspunkt fradraget faktisk ble ført. Oppgjør for at fradraget kom senere enn det skulle er dermed foretatt. Rentegodtgjørelsen ut over dette ville innebære overkompensasjon. Lagmannsrettens vurdering sammenfaller med den beregningsmetode som er fulgt ved økningsvedtaket 13. oktober 1983. Rente er her ikke beregnet for tiden mellom periodeforskyvningen og opprettingsvedtaket. Det er ingen holdbar innsigelse at rentesatsen er høyere enn ved effektueringen av det vedtak nærværende sak gjelder. Ved oppretting i avgiftspliktiges disfavør skal rentesatsen også ha et element av oppfyllelsespress. Lagmannsretten finner at byrettens dom 16 gir en korrekt forklaring på hvorfor Bilhuset må anses å ha fått full dekning av likviditetstapet 1982-89. En slutter seg til disse merknader:

"Hvis AS Bilhuset på det tidspunkt som etter firmaets oppfatning ville vært det riktige for fradragføring for 3. termin 1982, hadde lånt et beløp svarende til den gjennomsnittlige inngående merverdiavgiftssum, ville AS Bilhuset med de lånte midler skaffet seg likviditet til å betale merverdiavgiften slik firmaet oppfattet at avgiftsmyndighetene mente var riktig. Allerede ved neste termin (4. termin 1982), ville fradragsføringsretten vært reetablert, og avgiftsmellomregningene vært i balanse igjen. Men lånet ville fortsatt måtte bestå.

Lånet ville ikke kunne innfris før tidspunktet for fradragsføringsretten igjen ble forskjøvet én termin tilbake. Dette skjedde først 1. termin 1989. Fra dette tidspunkt sluttet likviditetstapet å øke, og det allerede påførte tap var fiksert.

Summen av rentene på forsinket fradragsført merverdiavgift for 40 gjennomsnittsterminer svarer til den konkrete sum på kr 836369,- som fylkesskattekontoret har beregnet. Om dette beløp var blitt utbetalt i 1. termin i 1989, ville rentetapet vært kompensert fullt ut."

Det sist gjengitte avsnitt leder over til hovedanken, som gjelder spørsmålet om Bilhuset har krav på renter av beregnede rentebeløp kr 836369,-. Lagmannsretten er her kommet til et annet resultat enn byretten, og finner at departementets vedtak om likviditetskompensasjon er definitivt gjennomført ved utbetaling av nevnte beløp. Byretten har lagt til grunn at kompensasjonen i form av renter skulle vært utbetalt ved utløp av termin 1/89. Når beløpet kr 836369,- ikke kom til utbetaling før 17. juni 1991, må Bilhuset ha krav på renter for den mellomliggende tid, slik byretten forstår vedtaket om kompensasjon. Bilhuset er også tilkjent renter av rentebeløpet 1989-91 regnet fra 17. juni 1991 inntil betaling skjer. På dette punkt har byretten ansett den foretatte utbetaling som et deloppgjør.

Lagmannsretten må her ta stilling til på hvilket tidspunkt den tilståtte kompensasjon forfalt til utbetaling.

Regulering av avgiftsberegning i favør av avgiftspliktige er omhandlet i merverdiavgiftsloven §38. Første ledd gjelder tilbakebetaling bl.a. etter vedtak fra avgiftsmyndighetene. Renter skal da betales som en automatisk følge av den endrede avgiftsfastsettelse. Minkingsvedtaket 13. mars 1990, som endret avgiftsberegningen fra 1983, ble gjennomført i samsvar med merverdiavgiftsloven §38 første ledd.

Merverdiavgiftsloven §38 annet ledd er en fakultativ bestemmelse som hjemler tilsagn om rentegodtgjørelse etter skjønnsmessig vurdering i tilfelle som ikke faller under første ledd. Renter blir i tilfelle tilstått etter søknad fra avgiftspliktige. Lagmannsretten er enig med staten i at noe krav om rente ikke kan oppstå forut for vedtak etter annet ledd. Det er i saken her vedtaket som skaper kravet på renter som kompensasjon for likviditetstapet. Dette innebærer igjen at kravet i utgangspunktet kan forfalle først når vedtak er truffet. I praksis må rentekravet anses forfalt tidligst på det tidspunkt avgiftsmyndighetene deretter var i stand til å beregne beløpet. Lagmannsretten mener at noen betalingsforsinkelse fra staten ikke var inntrådt pr. 17. juni 1991. Det er da ikke grunnlag for å tilkjenne morarente av kr 836369,-. Lagmannsretten vil for fullstendighets skyld tillegge at vedtaket om likviditetskompensasjon i medhold av §39 annet ledd var resultat av en avveining. Søknaden fra Bilhuset kunne vært avslått. Uklarhet omkring fradragsføringstidspunktet hadde hersket alt fra 1982-83, og kontraktspartenes oppfatninger var motstridende. Forhandlerne var såvidt lagmannsretten forstår ikke fremmede for tanken om å prøve arten av overenskomsten for domstolene, men hadde i det lengste veket tilbake for en åpen konflikt med importøren. Bilhuset var under enhver omstendighet kjent med at den fradragsføringsrutine firmaet fulgte var tvilsom. Iallfall forberedelser var i gang til omlegging av fradragsføringen da bokettersynet tok til. Det var mao. bare et tidsspørsmål for Bilhuset når en av eget tiltak og i egen interesse ville forandre føringen. Etter lagmannsrettens mening er det ikke grunnlag for å hevde at avgiftsmyndighetene grep inn til løsning av en tvist mellom importør og forhandler, og rettet et pålegg til Bilhuset. Standpunkt måtte tas i et forhold kontraktspartene lot ligge uavklart. Staten har tatt risikoen for å ha foranlediget en - som det viste seg - uriktig fradragsføring. Men staten kan ikke bebreides når avgiftsmyndighetene holdt seg til faktureringen fra importøren, som dessuten hadde støtte i kontraktsordlyden.

Kravet om morarente fra 17. juni inntil betaling skjer, er aksessorisk til kravet om renter for perioden 1989-91. Etter det resultat retten er kommet, blir det unødvendig å drøfte det aksessoriske krav.

Staten blir etter dette å frifinne.

Anken har ført fram, og Bilhuset blir tilpliktet å betale saksomkostninger etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd, både for byretten og lagmannsretten.

Regjeringsadvokaten har levert arbeidsoppgave. Det blir krevd kr 31.000 i salær, og kr 2.799 som refusjon av utlegg. I tillegg kommer rettsgebyr med kr 12.375 for lagmannsretten. For byretten ble det lagt frem oppgave på kr 28.750 hvorav kr 27.000 var salær. Samlede omkostninger utgjør kr 74924.

Lagmannsretten legger oppgavene til grunn.

Domsslutning:

1. Staten v/Finansdepartementet frifinnes.

2. A/S Bilhuset ved styreformannen dømmes til å betale saksomkostninger til staten v/Finansdepartementet v/Skattedirektoratet for byretten og lagmannsretten med kr 74924,- - kronersyttifiretusennihundreogtjuefire - innen 2 - to - uker fra forkynnelsen aav lagmannsrettens dom.