LA-1996-688

Instans:	Agder lagmannsrett - Dom
Dato:	1996-11-19
Publisert:	LA-1996-00688
Stikkord:	Strafferett
Sammendrag:
Saksgang:	Nedenes herredsrett Nr. 95-00676 - Agder lagmannsrett LA-1996-00688
Parter:	Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Trond Hjelde). Ankemotpart: Den offentlige påtalemyndighet (Prosessfullmektig: Politiadjutant Wenche Gran).
Forfatter:	Lagdommer Trude Sæbø, ekstraord. lagdommer Håkon Børresen, herredsrettsdommer Jan Helliesen, med meddommere
Lovhenvisninger:	Straffeloven (1902) §222, Barnevernloven (1992) §4-26, §29, §52, §54, Straffeprosessloven (1981) §321, §325, §4

Arendal med de samme dommere og meddommere til stede. Etter rådslagning og stemmegivning for lukkede dører ble det avsagt slik dom:

A er født xx.xx.1966. Han bor i ...veien 17 i X, og er daglig leder for barnevernsinstitusjonen Æ. Han er ugift og uten forsørgelsesbyrde, har en årsinntekt på ca kr 300.000 og ingen formue. Av utdannelse utover grunnskolen har han gymnas, befalsskole samt utdannelse som marinejeger.

Statsadvokatene i Agder tok den 17. november 1995 ut tiltalebeslutning mot A og B for overtredelse av "Straffeloven §222 første ledd, 1. straffalternativ som bestemmer at det er straffbart ved rettsstridig atferd eller ved å true med slik å ha tvunget noen til å gjøre, tåle eller unnlate noe, eller medvirket til dette.

Grunnlaget er følgende forhold, eller medvirkning til dette:

Mandag 11. april - tirsdag 12. april 1994 på Y i Arendal foretok de en skogstur med varighet av ca 1 døgn med C, f. 1979. C var på denne tiden plassert i den private institusjonen Z gård i regi av stiftelsen Tiltaksgruppen i medhold av lov om barneverntjenester §4-26. B var ansatt som miljøarbeider/instruktør i Stiftelsen Tiltaksgruppen og A var ansatt/engasjert samme sted.

Ute i terrenget beordret og tvang de C til å stå oppreist og telle/svare på regnestykker i flere timer om kvelden/natten, slik at C ikke fikk lov til å sove.

De nektet C å ta til seg mat og drikke og/eller nektet C å ta til seg snø i den hensikt å innta væske. De beordret og tvang C til å gå rundt et tre en rekke ganger, samt beordret og tvang ham til å klatre opp i treet. Videre beordret og tvang de C til å løpe i 10 minutter i snøen, og da han falt flere ganger, halte de ham opp igjen og tvang ham til å løpe videre. Da C ikke orket å løpe lenger, beordret og tvang de ham til å hugge opp isen på en bekk og legge seg/sette seg ned i vannet. De beordret og tvang C til å benevne seg selv med et annet navn, og på bilturen tilbake til Z gård beordret og tvang de C gjentatte ganger til å foreta en rekke spensthopp utenfor bilen.

Handlingene ble begått uten at det var andre personer til stede, og en rekke av handlingene ble begått nattestid på et for fornærmede ukjent sted i skogen."

I tiltalen var det tatt forbehold om at det ville bli lagt ned påstand om at de tiltalte for et tidsrom av tre år skulle fradømmes retten til å inneha stillinger i og utøve virksomhet for private og offentlige barnevernsinstitusjoner, jfr. straffeloven §29 nr. 2, samt forbehold om at det ville bli nedlagt påstand om erstatning til fornærmede.

Nedenes herredsrett avsa den 10. april 1996 dom med slik domsslutning:

"1. A, f. 1966, og B, f. 1969, kjennes skyldige i overtredelse av straffeloven §222.

Fastsettelsen av straff utover pkt. 2 utsettes med en prøvetid på 2 - to - år uten særvilkår, jfr. straffeloven §52 - §54.

2. A og B dømmes til hver å betale en bot stor kr 5000,- - femtusen -, subsidiært 12 - tolv - dager fengsel."

A har anket dommen til Agder lagmannsrett. Anken gjelder bevisvurderingen og lovanvendelsen under skyldspørsmålet. Ved lagmannsrettens beslutning av 30. mai 1996 ble anken henvist til ankeforhandling, jfr. straffeprosessloven §325 og §321 annet ledd 1. punktum.

Ankeforhandling ble holdt i Eydehavn den 12. - 15. november 1996. A møtte med sin forsvarer og avga forklaring. Han erklærte seg ikke straffskyldig. Det ble avhørt fjorten vitner og foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.

Aktor nedla påstand om at tiltalte dømmes i samsvar med herredsrettens dom. Forsvareren nedla påstand om at tiltalte frifinnes.

Lagmannsretten skal bemerke:

Når det gjelder det faktiske hendelsesforløp, kan lagmannsretten for en stor del vise til herredsrettens utførlige fremstilling. Fornærmede i saken, C, var plassert på Z gård i Andebu i regi av stiftelsen Tiltaksgruppen i medhold av lov om barneverntjenester §4 - 26. Såvel C selv som hans mor og hans onkel, som var verge for ham, hadde samtykket i plasseringen. De hadde mottatt en viss informasjon om gården, og onkelen, D, har som vitne i lagmannsretten forklart at i hvert fall han var orientert om at dersom C viste en meget aggressiv og utagerende atferd, noe han hadde gjort flere ganger tidligere, kunne det være aktuelt å ta ham bort fra gården på en såkalt "utløftingstur". Vergen var innforstått med at det da kunne være tale om en tur ut i skog eller fjell, hvor forholdene ville være en del tøffere enn de var på gården. Han hadde imidlertid ikke fått nærmere orientering om hva en slik tur kunne gå ut på.

C hadde ikke vært lenge på gården før han den 11. april 1994 viste en så utagerende og aggressiv adferd at de ansatte på gården ikke greidde å rå med ham. De ansvarlige innen Tiltaksgruppen, E og F, som denne dagen var i Drangedal i Telemark, besluttet over telefon at C skulle tas bort fra gården på såkalt "utløfting". B, som var ansatt i Tiltaksgruppen, og hans bror A skulle stå for turen. Det ble ikke gitt nærmere instrukser for turens innhold. Hverken A eller B hadde noen fagutdannelse innen barnevern, men de hadde begge tidligere foretatt såkalte "utløftingsturer" med andre klienter fra andre institusjoner og avgitt rapport til de ansvarlige for de aktuelle tiltakene. A har gitt uttrykk for at formålet med utløftingsturer generelt er å få kontroll over den aktuelle klient og situasjon, slik at klienten forstår og avfinner seg med at det er de voksne som bestemmer. Deretter er målet å komme i dialog med klienten, snakke om de forhold som har ført til den adferd som har medført at klienten må tas ut av det tiltaket han er i, og prøve å få klienten til å forstå at han må oppføre seg annerledes dersom han skal fortsette å være der han er plassert. Utløftingsturene har gjerne foregått under nokså primitive forhold ute i naturen, og et poeng har da vært å vise klienten at han egentlig har det ganske godt på den institusjonen hvor han er plassert, slik at han selv skal ønske å fortsette å være der.

Da A og B hentet C på Z gård, var han rolig, og de spiste middag på gården før de kjørte til Arendal. Der oppholdt de seg en tid i As leilighet, der sekker med utstyr ble pakket for en tur ut i skogen. Deretter kjørte de til området Y i nærheten av Arendal. Det er noe uklart når de kom dit, men B har forklart at han, da de gikk gjennom utstyret, oppdaget at det manglet batterier i lommelykter som de hadde med. Han dro for å kjøpe batterier, og var på Harebakken ved Arendal omtrent ved stengetid klokken 24.00. Deretter kjørte han tilbake til Y. De gikk nøye gjennom det utstyret de hadde med, og C måtte lære hvor i sekken de forskjellige ting var pakket, og hva tingene skulle brukes til. Deretter gikk de inn i skogen ca 300 meter fra parkeringsplassen. Klokken var da antagelig ca 01.00-01.30. De etablerte leir på en snøbar plass, og C måtte da stå i soveposen og telle. Ifølge A skjedde dette for at de skulle vite hvor han var i mørket, og ikke stikke av. Etter at leiren var etablert, prøvde A og B å samtale med C om det som hadde skjedd på gården og bakgrunnen for Cs adferd der. C var imidlertid ikke villig til å snakke om det, men kom i stedet med ukvemsord. Han fikk da beskjed om å fortsette å telle. Dette var ment som en "speiling" av hans egen adferd - han ble forklart at det å stå og telle var ganske meningsløst, og at dette kunne sammenlignes med hans adferd på gården. Nøyaktig hvor lang tid dette varte, er vanskelig å si. Retten legger til grunn at C fikk legge seg til å sove en gang mellom klokken 03.00 og 04.00. Han måtte således stå i soveposen og telle, avbrutt av forsøk på å komme i dialog med ham, i minst en time.

Neste morgen sto C opp ved 10-tiden. A spiste et par skiver tørt brød, mens B og C ikke spiste noe. Det er uklart om C ble tilbudt mat. Retten finner det i hvert fall ikke bevist at han ble nektet mat. B har som vitne i retten forklart at han mener C drakk av en bekk i nærheten, slik A og B brødrene selv gjorde. De hadde ikke med drikke ut i skogen, og meningen var at de alle tre skulle drikke av det vann de fant i naturen. Lagmannsretten finner det ikke avgjørende om C drakk eller ikke. Man finner det uansett ikke bevist at han ble nektet å drikke av bekken. Heller ikke finner man det bevist at C ble nektet å spise snø i den hensikt på den måten å innta væske. C ble ved en anledning bedt om å spytte ut snø han hadde i munnen fordi A da forsøkte å få i gang en samtale med ham. Hensikten var altså å få ham til å snakke i stedet for å tygge snø, og ikke å nekte ham å ta til seg væske.

Rekkefølgen av det som videre skjedde, er noe uklar, uten at det har særlig betydning. Det synes klart at C fra morgenen av fortsatt ikke var villig til å snakke om sin oppførsel på gården og bakgrunnen for denne. Han ble derfor bedt om å fortsette tellingen fra dagen før som en "speiling" av sin meningsløse oppførsel. Det er videre klart at han ble bedt om å klatre opp i et tre og sitte der og telle. Han ble forklart at dette kunne sammenlignes med å henge ut av vinduet på gården og rope. Hvorvidt han også ble gitt ordre om å gå rundt et tre, synes etter bevisførselen i lagmannsretten noe uklart, og retten finner ikke dette bevist utenfor enhver rimelig tvil.

Videre er det klart at de tre sammen løp en tur rundt en åpen plass i skogen. Årsaken til dette var at A og B brødrene hadde erfaring for at fysisk aktivitet kunne gjøre det lettere å komme i kontakt med en klient og få i gang en samtale.

A har forklart at han trakk frem kunstløperen Tonya Harding som et eksempel på en person som hadde gjort noe galt for å oppnå en fordel, nemlig å få satt konkurrenten Nancy Kerrigan ut av spill slik at hun selv lettere kunne oppnå gode plasseringer, men hvor det viste seg at Harding ikke oppnådde dette fordi hun ble stående igjen som en person som alle mislikte. Dette ble brukt som en illustrasjon av Cs egen oppførsel, hvor han var aggressiv og utagerende for å få det som han ville på gården, men hvor resultatet ville bli at han ikke kunne være på gården og måtte sendes tilbake til Bergen, hvor han ikke hadde noe tilbud. Retten finner det ikke bevist utover rimelig tvil at C ble tvunget til å kalle seg selv Tonya Harding. Både A og B har benektet dette.

Etter hvert greidde A og B å oppnå en viss dialog med C, og han ga uttrykk for at han gjerne ville tilbake til gården. A har forklart at som en slags "pakt" ble C bedt om å løpe ca 10 minutter i snøen. Poenget var at han skulle vise at han var i stand til å yte noe for å oppnå et gode, og han ble forklart at det ofte er slik her i livet at man må gjøre ting som er anstrengende og som man egentlig ikke har lyst til for å oppnå noe. Etter å ha løpt et par minutter, ga C uttrykk for at han ikke orket mer. A sa da noe sånt som at C kunne like gjerne sette seg i en ispytt hvis han ikke ville løpe mer. Han fikk dermed for så vidt valget mellom å løpe eller å sette seg i ispytten. C satte seg i ispytten, men sto deretter opp og løp noen få minutter til. Deretter ble oppholdet i skogen avsluttet, og via As leilighet i Arendal dro de tilbake til Z gård. Retten finner det ikke bevist at C på turen hjem ble beordret til å foreta såkalte "spensthopp" utenfor bilen.

Av de forhold som er nevnt i tiltalen, finner lagmannsretten det etter dette bevist utenfor enhver rimelig tvil at fornærmede måtte stå i soveposen og telle minst en time om natten før han fikk sove. Neste dag måtte han fortsette å telle og ble beordret opp i et tre for å sitte der og telle. Videre ble han bedt om å løpe ca 10 minutter i snøen, og da han holdt opp etter et par minutter, fikk han valget mellom å fortsette å løpe eller sette seg i en ispytt. Retten finner det ikke bevist utenfor enhver rimelig tvil at fornærmede ble nektet å spise eller drikke, beordret til å gå rundt et tre, beordret til å benevne seg selv ved et annet navn samt foreta en rekke spensthopp.

Videre finner lagmannsretten at fornærmede ble tvunget til å foreta de handlinger som retten har funnet bevist. Når det gjelder vurderingen av dette, kan lagmannsretten vise til herredsrettens begrunnelse i herredsrettens dom side 10 - 12.

Når det gjelder spørsmålet om tiltalte utviste forsett, kan lagmannsretten også vise til herredsrettens dom, domsgrunnene side 21- 23. Lagmannsretten finner imidlertid at det ikke ble utvist forsett med hensyn til det forhold at fornærmede satte seg i en ispytt. Etter rettens syn var det å sette seg i ispytten fra As side ment som et dumt og meningsløst alternativ i forhold til det å fortsette å løpe, og han regnet ikke med at fornærmede faktisk ville sette seg i ispytten. Etter dette finner lagmannsretten at A forsettlig tvang fornærmede til å stå i soveposen og telle, klatre opp i et tre og telle, samt løpe i henimot 10 minutter.

For at tvang skal være straffbar etter straffeloven §222, kreves det at den er rettsstridig, det vil si at den er skjedd ved rettsstridig atferd eller trussel om dette.

Den tvang som skjedde like etter at de var kommet inn i skogen og skulle etablere leiren, hadde som formål at A og B brødrene skulle ha kontroll over hvor C var. Han måtte således stå og telle for at de skulle høre hvor han befant seg i mørket. Lagmannsretten finner at dette ikke var rettsstridig. De hadde nettopp påbegynt et såkalt utløftingstur med en vanskelig klient, som de ikke kjente noe særlig til. Det var derfor naturlig og rimelig at de måtte ha kontroll på hvor han befant seg.

Imidlertid fortsatte tellingen også etter at leiren var etablert, og som nevnt var hensikten da å "speile" det meningsløse i Cs oppførsel på gården, ettersom han ikke var villig til å innlede noen fornuftig dialog om det som hadde skjedd. Hvorvidt dette var tvang som kan anses rettmessig fordi den ble foretatt i behandlings/oppdragelsesøyemed, er etter lagmannsrettens syn uhyre tvilsomt. Det samme gjelder tellingen i treet neste dag, samt løpingen på nesten 10 minutter. Lagmannsretten finner det imidlertid ikke nødvendig å ta stilling til dette, da man er kommet til at A i alle fall bør frifinnes på grunn av unnskyldelig rettsvillfarelse.

Det er ikke noe vilkår for å kunne straffes etter straffeloven §222 at gjerningsmannen er klar over at den tvang han utøver, er rettsstridig eller straffbar. A tenkte åpenbart ikke på at hans oppførsel kunne være rettsstridig. Hadde han gjort det, ville han etter eget utsagn ha avstått fra handlingene, og retten finner det ikke tvilsomt at så er tilfelle. Spørsmålet er imidlertid om As villfarelse med hensyn til handlingenes eventuelle rettsstridighet kan anses unnskyldelig. Etter rettspraksis skal det en god del til for å kunne frifinnes på grunnlag av unnskyldelig rettsvillfarelse. Lagmannsretten finner imidlertid at i denne saken er forholdene så spesielle at A ikke kan bebreides at han ikke forsto at handlingene eventuelt kunne anses som rettsstridige.

Retten legger for det første vekt på at C oppholdt seg på Z gård i kraft av eget samtykke og samtykke fra vergene. I forbindelse med at samtykke ble gitt, ble det gitt informasjon om at utagerende og aggressiv adferd kunne føre til at C ble tatt ut av institusjonen på såkalt "utløftingstur", og at han da kunne bli utsatt for noe strengere behandling enn det som ellers gjaldt på gården. Retten finner imidlertid ikke at samtykket kan strekkes så langt at det i seg selv gjør rettmessig den tvang overfor C som retten har funnet bevist.

Da turen ble foretatt i april 1994, forelå det forskrifter av 9. februar 1993 om rettigheter under opphold i barneverninstitusjon, gitt med hjemmel i lov om barneverntjenester. Ifølge vitnet G, som på denne tid var ansatt hos fylkesmannen i Vestfold og som hadde som arbeidsoppgave å foreta tilsyn blant annet på Z gård, forelå det i april 1994 ennå ingen utfyllende bestemmelser fra departementets side om hvordan forskriftene var å forstå. De ansatte hos fylkesmannen var i kontakt med departementet, og departementet hadde blant annet gitt uttrykk for hvordan §8 i forskriftene skulle forstås. §8 har som overskrift "Tvang som ledd i behandlingen eller som straff", og det heter i bestemmelsen at bruk av fysisk refsing, isolasjon, mekaniske tvangsmidler eller tvangsmedisinering ikke er tillatt hverken i straffe- eller oppdragelsesøyemed. Departementet hadde overfor fylkesmannen i Vestfold gitt uttrykk for at "fysisk refsing" også omfattet psykisk refsing. Dette er etter lagmannsrettens syn en fortolkning som ikke er naturlig ut fra bestemmelsens ordlyd, men som vel kan være begrunnet i formålet med bestemmelsen. Etter en naturlig lesing kan fysisk refsing oppfattes som synonymt med korporlig avstraffelse. Slik forstått foregikk det ikke noe på utløftingsturen med C som faller inn under §8 i forskriftene. Retten legger til grunn at A var gjort kjent med forskriftene, men retten finner det unnskyldelig at han ikke forsto at hans handlinger under utløftingsturen med C kunne bli rammet av forskriftene.

De handlinger C ble tvunget til å utføre, var fra As side ikke ment som straff, men som en behandling/oppdragelsesmetode for å få C til å forstå at han ikke kunne oppføre seg slik som han hadde gjort, at han måtte innrette seg etter de regler som de voksne fastsatte for hans opphold på institusjonen for at han kunne fortsette å være der, og at han kanskje ikke hadde det så ille på gården. Alternativet dersom han ikke bedret sin oppførsel, ville være at han ble utskrevet fra institusjonen. Han kunne ikke bo hos sine foreldre, hans verge onkelen hadde tidligere prøvd å ha ham, men måtte gi opp, han hadde vært på flere institusjoner, og når barnevernet i Bergen sendte ham til Z gård synes det å ha vært fordi man ikke hadde andre tilbud. As hensikt synes således å ha vært den beste, nemlig å forhindre at C igjen skulle bli stående uten noe tilbud.

Videre legger retten vekt på at det for retten er dokumentert at det innen fagmiljøet er delte meninger om i hvilken grad man kan eller bør bruke en viss tvang ved behandlingen av særlig vanskelige og utagerende ungdommer. Retten legger således til grunn at A hadde fått en oppfatning av at i hvert fall enkelte fagfolk syntes det var greitt med den type tvang som ble utøvd på de såkalte "utløftingsturene". A hadde før den aktuelle turen foretatt flere utløftingsturer med andre klienter og fra andre institusjoner, og han hadde da, i likhet med i den foreliggende sak, skrevet rapport til de faglig ansvarlige om det som hadde skjedd på turen. Ifølge As forklaring hadde han tidligere hatt "utløftingsturer" som var tøffere enn det her er tale om, både med hensyn til lengde og fysiske anstrengelser. Retten legger til grunn at A i sine rapporter ikke la skjul på hva som faktisk skjedde på turene. A hadde aldri fått noen tilbakemelding om at hans metoder var uheldige, enn si rettsstridige. Snarere tvert imot hadde han mottatt positive reaksjoner fra de faglig ansvarlige, og dette ledet til ytterligere engasjementer. Retten finner derfor at han hadde rimelig grunn til å gå ut fra at en viss tvang i forbindelse med utløftingsturer var både forsvarlig og rettmessig.

Ved vurderingen legger lagmannsretten også vekt på at den tvang som retten har funnet bevist, ikke er svært alvorlig. Retten vil her understreke at det ikke er funnet bevist at fornærmede er nektet hverken søvn, mat eller drikke. Det skal tillegges at intensjonen bak utløftingsturen var at det skulle skje en tilnærming etterpå mellom A og B brødrene og C. Dette skjedde også etter tilbakekomsten til Z gård, hvor A ble i fire dager nettopp for å ha kontakt med C. B hadde ytterligere utstrakt kontakt med gutten. Til slutt nevnes at C fortsatt er i tiltaket.

Tiltalte blir etter dette å frifinne.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

A, født xx.xx.1966, frifinnes.