LA-1996-696

Instans:	Agder lagmannsrett - Dom
Dato:	1997-06-13
Publisert:	LA-1996-00696
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Tinn og Heddal herredsrett Nr. 95-00151 Agder lagmannsrett la-1996-00696
Parter:	Ankende part: TV 1000 Norge AS og MultiChoice Norge AS (Prosessfullmektig: Advokat Kjell Torkildsen). Ankemotpart: Terje Oddvar Odden Eriksen og Bjørn Idar Bommen (Prosessfullmektig: Advokat Reidar Steinsvik)
Forfatter:	Lagdommer Erland Henrichsen, formann. Ekstraord. lagdommer Birger Lassen. Ekstraord. lagdommer Haakon Askildsen
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §192, Markedsføringsloven (1972) §1, Straffeloven (1902) §262, §172, §174, §180, §2, §9, Forsinkelsesrenteloven (1976)

Saken gjelder krav om erstatning for tapte abonnentinntekter fordi ankemotpartene har omsatt såkalte piratdekodere som gjør det mulig å ta inn kabel-TV sendinger som er kodet.

Tinn og Heddal herredsrett avsa den 13. mars 1996 dom med slik domsslutning:

"1. De saksøkte frifinnes.

2. TV 1000 Norge AS og MultiChoice Norge AS er solidarisk forpliktet til å betale til de saksøkte ved advokat Reidar Steinsvik saksomkostninger med kr 31318,- innen fjorten dager."

Ved dommen har herredsretten kommet til at omsetningen av de såkalte piratdekoderne er i strid med markedsføringsloven §1 og således i utgangspunktet erstatningsbetingende for det tap kabel-TV selskapene måtte ha lidt på grunn av ankemotpartens virksomhet. Herredsretten har likevel frifunnet ankemotpartene på grunn av unnskyldelig rettsvillfarelse idet de etter herredsrettens oppfatning ikke var klar over at deres virksomhet var ulovlig.

TV 1000 Norge AS og MultiChoice Norge AS (FilmNet) har i rett tid erklært anke over herredsrettens dom idet de hevder at herredsretten har tatt feil både i rettsanvendelsen og bevisbedømmelsen.

Ankemotpartene, Terje Oddvar Odden Eriksen og Bjørn Idar Bommen har tatt til motmæle og hevdet at herredsrettens dom er riktig.

Saksforholdet og partenes anførsler for herredsrettens samt herredsrettens begrunnelse fremgår av dennes domsgrunner.

Ankeforhandling er holdt i Skien den 8. og 9. april 1997. Under ankeforhandlingen møtte partene med prosessfullmektiger. Partene avga forklaring og det ble avhørt to vitner. Det ble påberopt en del nye dokumentbevis, men saken står rettslig og faktisk i det vesentligste i samme stilling som for herredsretten.

Det ble foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.

Selskapene TV 1000 Norge AS og MultiChoice Norge AS (FilmNet) driver betal-TV kanaler. Programtilbudet i kanalene består i alt vesentlig av spillefilmer. Selskapene har kjøpt rettighetene til TV-visning av disse filmkanalene i Norge. Ingen andre har tilsvarende rettigheter. TV-sendingene er i utgangspunktet kodet. Dette innebærer at man er avhengig av en dekoder og et smartkort for å kunne motta filmene, som sendes via satellitt.

Det vil i det følgende ikke bli skilt skarpt mellom de forskjellige innretningene. Alle har samme formål, nemlig å gjøre det mulig å se sendinger som på en eller annen måte er beskyttet eller kodet. Som fellesbetegnelse vil bli brukt betegnelsen dekoder selv om dette ikke rent teknisk skulle være treffende. Dette gjelder såvel kabelnett som de enkelte paraboleiere. Disse såkalte dekodere er det bare autoriserte forhandlere som har adgang til å selge eller leie ut. Dette skjer etter avtale med kringkastingsselskapene. For å kunne benytte seg av FilmNets og TV 1000's programmer må seerne derfor tegne et abonnement omtrent som for aviser, tidsskrifter bøker og lignende. Disse avtalene inngås vanligvis via en lokal forhandler som også sørger for installasjon av eventuelt dekoderutstyr. Abonnementsavtale tegnes som regel som privat avtale der abonnenten er tilsluttet kabelnett eller selv eier en parabolantenne. De tekniske innretningene som er nødvendig for å motta sendingene tillates etter abonnementsavtalen anvendt kun av vedkommende abonnents egen husstand. Ankemotpartene Eriksen og Bommen har dels produsert og omsatt uautoriserte dekodere. Tvisten dreier seg om hvorvidt dette var rettsstridig og erstatningsbetingende. Det er dessuten uenighet om omfanget av Bommen og Eriksens virksomhet.

De to ankemotpartene ble straffedømt av Tinn og Heddal herredsrett for forholdene, men ble frifunnet i Høyesterett fordi retten fant at straffeloven dengang ikke hadde bestemmelser som dekket gjerningsinnholdet av deres handlinger. Senere er tilkommet straffeloven §262 (7.4.1995) slik at det i dag ikke er tvilsomt at omsetning av piratdekodere o.l. nå er straffbart.

De ankende parters anførsler kan sammenfattes slik:

Saken reiser spørsmål om rettmessigheten av salg av uautoriserte dekodere o.l. til betal-TV kanaler, og om slikt salg er erstatningsbetingende.

Driften av betal-TV kanalene TV 1000 og FilmNet baserer seg utelukkende på abonnementsinnbetalingene fra seerne. Sendingene er hverken reklamefinansiert eller på annen måte sponset av næringslivet. Bak betal-TV konseptet ligger det svært betydelige investeringer til kjøp av senderettigheter, programsammensetning, distribusjon via satellitt, forskning og utvikling samt koding av sendinger. I tillegg kommer rent administrative kostnader med blant annet markedsføring og salg.

For å beskytte inntektsgrunnlaget blir fjernsynssendingene kodet. Hensikten er at bare de som betaler for abonnementet skal kunne se sendingene.

Den enkelte abonnent blir fra TV-selskapenes autoriserte forhandlere eller fra et kabelfjernsynsselskap utstyrt med et smartkort eller andre former for dekodere som opphever kodingen.

Det er oppstått et svart marked for omsetning av uautoriserte dekodere som bryter selskapenes koding. Denne rettstridige virksomheten er svært ødeleggende både for de ankende parter og andre i samme bransje. Konsekvensene er at betydelige inntekter fra potensielle abonnenter unndras selskapene og når slike betydelige inntekter blir unndratt rettighetshaverne vil disse på sikt ikke kunne overleve eller gi forbrukerne et ønskelig tilbud. Hvis man ikke tar trusselen fra det svarte markedet på alvor, vil hele bransjens eksistens være truet.

Det hevdes at denne piratvirksomheten med omsetning av uautoriserte dekodere, såkalte piratdekodere er stridende mot god forretningsskikk i henhold til markedsføringsloven §1. Selgerne av slike piratdekodere høster fruktene av de investeringer som TV 1000 og MultiChoice Norge har gjort uten andre utlegg enn de helt ubetydelige omkostninger til produksjon av filteret og import av dekoderkort. Virksomheten er ren snylting og er som å selge billetter til andres kinoer.

På bakgrunn av ovenstående har TV 1000 Norge AS og MultiChoice Norge AS i lang tid sett det som absolutt nødvendig å forfølge produsenter og selgere av uautoriserte dekodere eller smartkort. Dette gjelder både strafferettslig og sivilrettslig i form av erstatningssøksmål. De ankende parter anser det klart at produksjon og salg av dekodere/smartkort innebærer en overtredelse av markedsføringsloven §1 og at slik virksomhet etter samme bestemmelse er erstatningsbetingende. Det vises i så måte til den såkalte Microtexalsaken. Denne saken er behandlet både av Asker og Bærum herredsrett og Eidsivating lagmannsrett som begge kom til at erstatningsansvar forelå.

Ankemotpartenes virksomhet: Eriksen og Bommen har sammen produsert, markedsført og solgt minst 123 uautoriserte filtere som gir tilgang til TV 1000. I tillegg averterte ankemotpartene for salg av filtere og utstyr som ga tilgang til FilmNet. De vesentligste deler av faktum ble klarlagt gjennom Tinn og Heddal herredsretts dom i den tidligere nevnte straffesaken. Den senere anke gjaldt kun lovanvendelse og straffutmåling. Det må således legges til grunn at Bommen og Eriksen i løpet av våren 1992 sammen minst produserte dette kvantum.

Bommen fortsatte deretter på egenhånd med både import produksjon og omsetning av andre former for dekodere som gir tilgang både til TV 1000, FilmNet og Sky. Bommen har omsatt såkalte kabeldekodere som gir tilgang til sendinger i små og store kabellag og han har omsatt smartkort som gir tilgang til sendinger gjennom private parabolantenner. Salget har foregått både til forbruker og til andre som har omsatt produktene videre. Denne virksomheten har pågått over flere år med aktiv markedsføring i lokal presse, riksaviser, tekstTV og radio.

Rettsanvendelsen: Herredsretten tar åpenbart feil når den legger til grunn at Eriksen og Bommen ikke har vært uaktsomme og således ikke utvist den nødvendige skyldgrad.

Det må være på det rene at Eriksen og Bommen kjente til de autoriserte ordninger med abonnementssalg gjennom autoriserte forhandlere, og de kan ikke høres med at de trodde det var lovlig å selge dekodere som ga tilgang til betal-TV kanalene uten samtidig å betale abonnement. De måtte også på det tidspunkt være seg bevisst at dette innebar en ren snylting på andres innsats og investeringer. Etter de ankende parters oppfatning burde Eriksen og Bommen vært klar over at det de holdt på med var ulovlig.

Eriksen og Bommens forretningsvirksomhet har vært så omfattende og velorganisert at den må kunne betegnes som næringsvirksomhet. Grunnlaget for at markedsføringsloven skal få anvendelse er således oppfylt.

Med hensyn til de subjektive forhold er det en klar regel i norsk rett at man plikter å kjenne til reglene i den bransje man opptrer i og man kan ikke høres med rettsvillfarelse som unnskyldningsgrunn. At overtredelse av markedsføringsloven §1 med den følge at andre lider økonomisk tap medfører erstatningsansvar er og var heller ikke da tvilsomt. Selv om Eriksen og Bommen har gjort de undersøkelser de har oppgitt er dette allikevel utilstrekkelig.

Det er også galt av herredsretten å knytte uaktsomhetsvurderingen opp mot handlingens straffbarhet. Det sivilrettslige erstatningsansvar står selvsagt på egne ben og det er ingen nødvendighet at den erstatningsbetingende handling også skal være straffbar.

Eriksen og Bommen har forstått hva de har gjort og at normene for god forretningsskikk er overtrådt. Det kan ikke være tvil om at vi snakker om forsettlige handlinger.

Omsetningen må ha vært klart større enn det som herredsretten har lagt til grunn. Den omfattende markedsføringen gjennom annonser som nevnt underbygger dette.

Etter de ankende parters mening er det åpenbart at Bommen har drevet en virksomhet av større omfang enn det han har innrømmet. De bevis som er fremlagt ved kopier av avisutklipp går klart i retning av at det ikke dreier seg om enkelte salgsfremstøt, men om en mer omfattende virksomhet av varig karakter. De saksøkte har manglet vilje til å forklare seg om sin virksomhet og har intet innrømmet frivillig. Omfangsbedømmelsen må bero på skjønn, men det finnes enkelte holdepunkter blant annet hans forbindelse med Terje Otterlei. Otterlei er i dom av Oslo byrett den 22. januar i år dømt til å betale til TV 1000 Norge AS og MultiChoice Norge AS i fellesskap kr 100000,-. Grunnlag for erstatningsileggelsen er blant annet omsetning av D2mackort, såkalte smartkort til Bommen. Bommen har videresolgt disse. I herredsretten fremla Bommen ti smartkort som han påstod var fra 1993. Teknisk sjef Odd Eng i MultiChoice Norge AS kunne peke på at disse kortene er av nyere dato, blant annet på grunn av at microchipsene hadde preget produksjonsdato i 1995. Dette viser at Bommen har drevet virksomhet også i løpet av 1995 og at hans forklaring ikke er til å stole på.

De ankende parter har ingen mulighet til å dokumentere helt nøyaktig det tap de er påført gjennom ankemotpartenes virksomhet. Dette er i allefall umulig og tvistemålsloven §192 som henviser til en skjønnsmessig erstatningsutmåling i saker der nøyaktig bevis ikke lar seg føre vil måtte komme til anvendelse.

Utgangspunktet for denne vurderingen vil være den såkalte vederlagsinteressen. Det vil si at tapet settes til verdien av det abonnement som ikke ble tegnet på grunn av at kunden istedet kjøpte en piratdekoder, smartkort, filter o.l. Dette er prinsippet i opphavrettssaker som har klare paralleller til vår sak.

Det er i saken ikke grunnlag for lemping av erstatningsansvaret. Ankemotpartens adferd er bevisst og i det minste uaktsom med hensyn til om den er erstatningsbetingende. I alle fall måtte Bommen og Eriksen være klar over at deres utnyttelse av andres arbeid og investeringer ikke kunne være overensstemmende med god forretningsskikk.

Det ble nedlagt slik påstand:

"1. Terje Oddvar Odden Eriksen og Bjørn Idar Bommen dømmes til for felles erstatningsbetingende virksomhet solidarisk å betale erstatning til TV 1000 Norge AS og MultiChoice Norge AS fastsatt etter rettens skjønn samt renter etter forsinkelsesrenteloven fra og med 15.2.1995.

2. Bjørn Idar Bommen dømmes til å betale erstatning til TV 1000 og MultiChoice Norge AS fastsatt etter rettens skjønn samt renter etter forsinkelsesrenteloven fra og med 15.2.1995.

3. De saksøkte dømmes til solidarisk å betale sakens omkostninger med kr 44300,- for herredsrett, samt omkostninger for lagmannsrett med tillegg av forsinkelsesrenter fra forfall."

Ankemotpartenes anførsler kan i det vesentligste sammenfattes slik:

Det hevdes fra ankemotpartene at herredsrettens avgjørelse er riktig i resultatet. I tillegg hevdes at markedsføringsloven §1 ikke gjelder for et tilfelle som omhandlede.

Det faktiske forhold:

Ankemotpartene må vurderes hver for seg. Samarbeidet mellom de to fant sted kun i en kort periode våren 1992 og fra denne perioden ble omsatt maksimum 123 såkalte filtere og som gjorde det mulig å ta inn TV 1000's sendinger. Disse filtrene hadde ingen effekt på FilmNet. Partene hadde organisert seg slik at de sendte filtrene sammen med en giro til kundene. På den kontoen girobeløpene skulle innbetales innkom ialt kr 40000,-Etter den pris de regnet seg for filtrene tilsier dette 123 enheter. Noe regnskap eller oversiskt over antall produserte eller solgte enheter utover dette ble ikke holdt. Det oppsto uoverensstemmelser mellom partene og samarbeidet opphørte før alle filtrene var solgt. Da samarbeidet opphørte hadde det kommet inn ca kr 30000,- på kontoen. Dette ble delt og senere betalte Eriksen et beløp kr 2-3000,,- til Bommen.

Det dreier seg om maksimalt 123 enheter hvorav de var sammen om å selge en 80-90 stykker. Bommen hadde solgt en del på egenhånd på forhånd og Eriksen derimot solgte en del på egenhånd etter at samarbeidet var opphørt. Hvordan antallet enheter nøyaktig skal fordeles mellom Eriksen og Bommen vil man aldri kunne vite helt sikkert. Skjønnsmessig kan man imidlertid si at de aksepterer å være ansvarlig hver i seg for salg av 100 enheter.

Dette var vel og merke bare filtere som kun kunne brukes for TV 1000 sendingene. FilmNet, nå MultiChoice Norge AS kan ikke under noen omstendighet ha et erstatningskrav fra denne perioden.

Etter sommeren 1992 var Eriksen helt ute av denne typen virksomhet.

Bommens senere aktivitet på området har vært av minimalt omfang. Han har solgt et visst antall Skykort. Dette har imidlertid intet med TV 1000 eller FilmNet å gjøre. Dette er de kort han har fått fra Otterlei. Bommen bestrider på det sterkeste at omfanget har vært så stort som de ankende parter påstod. Han forsøkte noen annonser, men disse resulterte ikke i noe, blant annet fordi han ikke fikk levert de dekorene som han gjennom annonsene tok sikte på å selge videre. Han solgte noen få TV-1000 filtere, men fikk disse i retur fordi de ikke virket.

Rettsanvendelsen: Markedsføringsloven kan ikke komme til anvendelse i denne saken. Anvendelseområdet er begrenset til markedsføring og avtalevilkår og må tolkes innskrenkende på grunn av overskriften. Det gjelder således ikke forretningsvirksomhet i sin alminnelighet. §2 - §9 i loven er en kasuistisk oppramsing av de tilfelle som rammes. Ingen av disse omfatter gjerningsinnholdet i denne saken.

Dersom retten likevel skulle komme til at markedsføringsloven §1 rammer forholdet gjøres subsidiært gjeldende at det alminnelige culpavilkåret for erstatning ikke er oppfylt idet hverken Eriksen eller Bommen kan bebreides for å ha vært uaktsomme. De hadde den oppfatning at det nok var ulovlig å bruke dekoderne, men ikke å produsere dem. De var således ikke klar over at det de gjorde kunne være ulovlig.

Til erstatningsutmålingen gjøres gjeldende at det på vanlig måte bare er det faktiske tap som kan kreves erstattet. Det er hverken bevist eller på noen måte sannsynliggjort at omfanget av virksomheten har en slik karakter som TV 1000 og MultiChoice påstår. Selv om tvistemålsloven §192 skal anvendes kreves likevel en viss sannsynliggjøring. Dette foreligger ikke i nærværende sak. Det gjøres dessuten gjeldende at kun meget få av de personer som kjøpte dekodere eller filtere ville ha tegnet ordinært abonnement, og ingen eller i beste fall ytterst få ville ha tegnet abonnement i begge kanalene. Priselementet er her vesentlig. Prisen på de dekoderne eller filteret som Eriksen og Bommen har omsatt var kr 350,- mot ca kr 1800,- i året for et TV 1000 eller FilmNet abonnement. De ankende parter har dessuten også rettet det samme kravet mot Terje Otterlei og har i Oslo byrett blitt tilkjent erstatning. Det kan da ikke rettes mot partene i denne saken, idet dette ville være dobbelterstatning. Det eventuelle tap oppstår i allefall ikke før dekoderne eller filtrene tas i bruk av en forbruker. Man kan da ikke kreve erstatning av alle eventuelle omsetningsledd før dette tidspunkt.

I alle fall gjøres gjeldende at det kun er det økonomiske tapet og intet mer som skal dekkes. Tapet må som vanlig i erstatningsretten kunne dokumenteres. Noen slik dokumentasjon har ikke skjedd i denne saken. Det er ikke påvist noen konkret årsakssammenheng mellom handling og tap og hvorvidt det faktisk har skjedd en skadevoldelse kan ikke konstateres.

Dette forhindrer ikke at ankemotpartene ser det kritikkverdige i det de har gjort nå i ettertid og de har tidligere fremsatt et tilbud om å betale kr 40000,- i erstatning. Det kan vanskelig sees at erstatningen i noe fall kan gå utover dette, hvilket må ha vesentlig betydning for saksomkostningene uansett utfallet av saken.

Det ble nedlagt slik påstand:

"1. Herredsrettens dom stadfestes.

2. TV 1000 Norge AS og MulitChoice Norge AS tilpliktes å erstatte Terje Oddvar Odden Eriksen og Bjørn Idar Bommen deres saksomkostninger for lagmannsretten."

Lagmannsretten har kommet til at anken må tas til følge. Lagmannsretten finner det ikke tvilsomt at markedsføringsloven §1, den såkalte generalklausulen, får anvendelse. Begge ankemotpartenes aktivitet må sees i sammenheng og produksjon og omsetning av dekodere, filtere og lignende må klart kunne betegnes som næringsvirksomhet i lovens forstand. Dette gjelder også om virksomheten er såkalte piratdekodere. Det er utvist en vedvarende aktivitet for å oppnå omsetning og økonomisk utbytte og det er av underordnet betydning om dette resulterte i konkrete salg eller ikke. Det kan ikke være tvilsomt at virksomheten strider mot god forretningsskikk. Lovens spesialbestemmelser §2 - §9 kan ikke oppfattes som å begrense generalklausulen i §1's rekkevidde. Oppramsingen er kasuistisk og kan neppe være ment å være uttømmende.

Når det gjelder handlingens skadevoldende karakter må Eriksen og Bommen vurderes hver for seg. Det må antas å være på det rene at Eriksen ikke har deltatt i denne type virksomhet utover det første samarbeid med Bommen i mai 1992 om omsetning av inntil 123 såkalte filtere. Det må videre legges til grunn at ingen av dem har deltatt i omsetningen av alle 123. Det kan forsåvidt ligge innenfor et fornuftig skjønn slik som de selv har antydet at de kan påta seg solidarisk ansvar for omsetningen av 100 enheter, med Bommen i tillegg ca 10-12 filtere på egen hånd før samarbeidet og Eriksen i tillegg 10-12 filtere på egenhånd etter samarbeidet. Hvorvidt man legger dette til grunn eller sier at de har omsatt 123 sammen, blir erstatningsberegningen den samme. Det må også anses på det rene at disse filtrene bare kunne benyttes til TV-1000 sendinger. Fra denne delen av ankemotpartens virksomhet har således FilmNet dvs. MultiChoice Norge AS intet krav.

Med hensyn til Bommens senere virksomhet innser lagmannsretten muligheten for at omfanget kan være større enn det som konkret er påvist eller innrømmet. Man finner likevel ikke å kunne fravike de alminnelige krav til bevis og konkretisering av påstått lidt tap. Bommen har utvist en viss aktivitet med annonser men det kan ikke anses godtgjort eller tilstrekkelig sannsynliggjort at dette har resultert i omsetning. Erstatningsgrunnlaget må således begrenses til salg av de 123 filtere som er innrømmet med tillegg av 2 dekodere og ti filtere til TV-1000 og Filmnet, som Bommen i sin forklaring har innrømmet.

Konsekvensene av dette er at det kun er for TV 1000's vedkommende at det med tilstrekkelig sikkerhet kan konstateres et tap som følge av Eriksens og Bommens felles virksomhet. Hva omfanget er av tapet er meget usikkert. Det er lagmannsrettens oppfatning at relativt få av piratdekoderkjøperne ville ha tegnet vanlig abonnement. Avgjørende for dette synspunktet er den betydelige prisdifferansen. Hvor stort antallet skal være må baseres på en skjønnsmessig vurdering. Lagmannsretten antar at det kan legges til grunn at en av fem ville ha tegnet et ordinært abonnement hvis de ikke hadde kunnet få tak i piratdekodere/filtere. Basert på det som er sagt ovenfor innebærer dette at Eriksen og Bommen må bli felles ansvarlig for ca 24 tapte abonnenter for TV 1000.

Handlingene er begått i 1992. TV 1000 har oppgitt at abonnementsprisen på det tidspunkt var kr 1788,- pr. år og at det for hele perioden 92-96 er registrert en gjennomsnittlig abonnementstid på 2,02 år. Det antas at den gjennomsnittlige abonnementstiden har vært økende etter hvert som TV-kanalene har blitt mere kjent og etablert. Skjønnsmessig settes gjennomsnittlig abonnementstid for det tidspunkt handlingene er utført til ett år. Maksimalt tapt abonnement utgjør skjønnsmessig avrundet for TV 1000 kr 44000,-.

Det er likevel nettotapet som skal erstattes og de ankende parter kan ikke høres med at de skal ha dekket vederlagsinteressen. Av konkurransehensyn har de ikke villet gi nærmere opplysninger om tall fra sine regnskap som kunne gi anvisning på hva det reelle nettotapet er. Etter dette ansettes tapet skjønnsmessig til 50% av abonnementsprisen. Dette utgjør avrundet kr 22000,-. Bommens beviste virksomhet etter samarbeidets opphør utgjør 12 dekodere/enheter. Såvidt retten har forstått kunne disse benyttes både på TV-1000 og Filmnet. Etter samme vurdering som ovenfor må Bommen for denne omsetning erstatte TV-1000 og Filmnet med kr 1800 hver.

Det er dessuten krevet erstatning for markedsforstyrrelser og badwill. Dette er ikke konkretisert og kan ikke tillegges vekt ved erstatningsutmålingen.

De ankende parter har også krevet dekning for utgifter til privat etterforskning. Beløpet utgjør tilsammen litt i underkant av kr 20000,-. I allefall refererer dette seg kun til Bommens virksomhet.

For at etterforskningsutgiftene skal kunne kreves dekket, må utgiftene kunne knyttes opp mot avdekking av skadevoldende handlinger. Etter det lagmannsretten har kommet til om omfanget av Bommens virksomhet er så ikke tilfelle.

Det er anført at Bommen ikke kan ilegges erstatningsansvar for de samme enheter Terje Otterlei er idømt erstatningsplikt for. Dette er lagmannsretten ikke enig i. Det er intet i veien for at både Bommen og Otterlei kan bli ilagt skadevolderansvar. Eventuelle spørsmål om dobbelterstatning må løses på inndrivelsestidspunktet.

Lagmannsretten har tilkjent TV 1000 kr 22000,- i erstatning fra Eriksen og Bommen i fellesskap og kr 1800,- i erstatning fra Bommen. FilmNet er ikke tilkjent erstatning av Eriksen, men kr 1800,- fra Bommen. Dette er under det forlikstilbud som ankemotpartene fremsatte i tilsvaret til stevningen for herredsretten. Dette må få betydning for saksomkostningene.

Anken har vunnet frem og de ankende parter skulle etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 annet ledd jfr. §172 første ledd ha fått dekket sine omkostninger. Det bemerkes at ankemotpartene har nedlagt påstand om frifinnelse både for herredsretten og for lagmannsretten. De ankende parter kan således ikke bebreides for saksanlegget. De ankende parter har ikke i påstanden spesifisert noe beløp. Det er imidlertid en betydelig avstanden mellom anført tap på minst kr 400000,- og tilkjent erstatning og de ankende parter har ikke fått medhold i sitt syn om utmålingsprinsippet. I tillegg må legges vekt på forlikstilbudet som beløpsmessig mer enn dekker den tilkjente erstatning.

Etter dette må partene bære sine egne omkostninger, jfr. tvistemålsloven §180 annet ledd og §174 første ledd og annet ledd, 2. alternativ.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Terje Oddvar Odden Eriksen og Bjørn Idar Bommen dømmes til å for felles erstatningsbetingende virksomhet solidarisk betale erstatning til TV 1000 Norge AS med kr 22000,- med tillegg av 12% rente per anno fra og med 15. februar 1995 til betaling skjer.

2. Bjørn Idar Bommen dømmes til å betale erstatning til TV 1000 AS med kr 1800,- og MultiChoice Norge AS med kr 1800,-. I begge tilfeller med tillegg av 12% rente per anno fra 15. februar 1995.

3. Hver av partene bærer sine egne omkostninger for herredsretten og lagmannsretten.