LA-1996-745
| Instans: | Agder lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1996-07-29 |
| Publisert: | LA-1996-00745 |
| Stikkord: | Barnevern |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Sandefjord byrett Nr. 96-00112 - Agder lagmannsrett LA-1996-00745. |
| Parter: | Kjærende part: A (Prosessfullmektig: Adv.flm. Ann Kristin Thorsen). Kjæremotpart: Sandefjord kommunde v/Barneverntjenesten (Prosessfullmektig: Kommuneadvokat Ivar Otto Myhre). Kjæremotpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Per Kr. Hansen). |
| Forfatter: | Førstelagmann Arne Christiansen, lagdommerne Asbjørn Nes Hansen, Inge Hobæk |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915), Barneloven (1981), Sosialtjenesteloven (1991) §9-10, Barnevernloven (1992) §7-1, Tvistemålsloven (1915) §180 |
Saken gjelder avvisning av søksmål om fylkesnemndas opphevelse av vedtak om å overta omsorgen for et barn. Bakgrunnen er i korthet denne:
A og B fikk datteren C februar 1987. Foreldrene ble gift høsten 1987, men flyttet fra hverandre etter kort tid og ble separert i 1988. De er senere skilt. A overtok den daglige omsorg for C. Med samtykke av A fattet helse- og sosialsjefen i Sandefjord i november og desember 1991 vedtak om omsorgsovertagelse for C og om plassering av henne i fosterhjem. Saken ble behandlet av Sandefjord klientutvalg i mai 1992 i forbindelse med at A begjærte opphevelse av helse- og sosialsjefens vedtak. Klientutvalget stadfestet omsorgsovertagelsen og traff vedtak om fosterhjemplassering med besøksordning for A.
A oppholdt seg i Thailand fra sommeren 1992 til desember 1994. B fremmet da begjæring overfor klientutvalget om opphevelse av omsorgvedtak og søksmål overfor Tønsberg byrett om å få den daglige omsorg for C. Ved Tønsberg byretts dom 13. desember 1994 fikk han den daglige omsorg for C. Hans begjæring om opphevelse av klientutvalgets omsorgsovertagelsesvedtak ble behandlet av Fylkesnemnda for sosiale saker i Buskerud og Vestfold, som 16. januar 1996 med 3 mot 2 stemmer besluttet å oppheve omsorgsvedtaket.
A reiste ved stevning 14. februar 1996 til Sandefjord byrett søksmål mot B og Sandefjord kommune med påstand om at omsorgsvedtaket fra 1991 skulle opprettholdes og at hun skulle ha samværsrett fastsatt etter rettens skjønn. Det fremgår av sammenhengen at saken er brakt inn til overprøvelse av fylkesnemndas vedtak etter de særlige regler i barnevernloven §7-1 bokstav i, jfr. sosialtjenesteloven §9-10, jfr. tvistemålsloven kapittel 33. B bestred at byretten kunne overprøve fylkesnemndas vedtak etter de her nevnte regler og påsto søksmålet avvist. Kommunen hevdet at byretten måtte ha full prøvelsesrett etter de nevnte regler også for et vedtak som det foreliggende. Byretten avsa kjennelse 2. mai 1996 med slik slutning:
"1. Sak 96-00112 A ved Sandefjord byrett avvises.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke."
Byretten har bygget sitt resultat på at full prøvelsesrett etter de foran nevnte regler bare gjelder vedtak som virker tvingende, innskrenkende eller begrensende for den vedtaket retter seg mot. Byretten la videre til grunn at saksøkerens påstand om samværsrett gjaldt den situasjon at hun fikk medhold i at omsorgsovertagelsen ble opprettholdt og ikke gjaldt i forhold til B.
A har påkjært byrettens kjennelse til Agder lagmannsrett. Kjæremålet lyder slik:
"Saksøker vil med dette påkjære kjennelsen for så vidt gjelder punkt 1. Saksøker vil hevde at også vedtak som går ut på tilbakeføring av omsorg til mor og/eller far, kan overprøves etter reglene i tvistemålsloven kapittel 33.
Dette er klart forutsatt i Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelser inntatt i Rt-1993-1588 (særlig 1590) og Rt-1995-2000.
Da dette er eneste mulighet for en full overprøving av slike vedtak, tilsier også reelle hensyn at søksmålet tillates fremmet.
På denne bakgrunn nedlegges følgende påstand
1. Byrettens kjennelse om avvisning oppheves.
2. As saksomkostninger bæres av det offentlige."
B er enig i byrettens vurderinger. Han opplyser at A av ham tilbys en mer vidtgående samværsrett enn den hun ville ha fått under en fortsatt fosterhjemsplassering. Etter hans oppfatning har hun derfor ingen rettslig interesse i søksmålet. Det er satt i verk et stort apparat i forbindelse med overflytting fra fosterhjemmet til B. Det er opplyst at flyttingen finner sted 20. juni 1996. Det stilles spørsmål om det er til Cs beste at hun må leve med den usikkerhet et saksanlegg vil påføre henne. En ny flytting tilbake til fosterforeldrene vil være svært uheldig for henne. B har nedlagt slik påstand:
"1. Sandefjord byretts kjennelse i sak nr. 96-00112 A stadfestes.
2. A dømmes til å betale Bs saksomkostninger i saken."
Sandefjord kommune finner at det nå ville være svært uheldig med en rettslig behandling etter at barnevernstjenesten har foretatt de nødvendige skritt for å tilbakeføre barnet til faren. Kommunen opprettholder derfor ikke lenger sitt standpunkt om adgangen til å fremme søksmålet for byretten. Kommunen har hele tiden ment at faren var i stand til å ta vare på sin datter, men fant det uheldig at hun skulle flyttes fra fosterhjemmet. Kommunen har nå besluttet å ikke lenger ville forfølge saken. I realiteten vil tvisten derfor være en tvist mellom foreldrene, mens kommunen formelt vil stå som part etter sosialtjenesteloven §9-10. Kommunen har nedlagt slik påstand:
"Byrettens kjennelse opprettholdes."
Lagmannsretten er enig med byretten og kan i det vesentlige slutte seg til de synspunkter byretten har lagt til grunn for sin avgjørelse. Lagmannsretten er således enig i at søksmål med full prøvelsesrett etter bestemmelsene i tvistemålsloven kapittel 33 er reservert for vedtak som innebærer et inngrep overfor en part. Det er således ikke adgang til slikt søksmål overfor vedtak som nekter eller opphever slikt inngrep. Foruten det som er nevnt i byrettens kjennelse vises til Lindboe, Barnevernsrett 2. utg. 226. Lagmannsretten går ut fra at det foreligger en skrivefeil når det i byrettens kjennelse er vist til Rt-1995-1162 og at den riktige henvisning skal være Rt-1994-1162. I likhet med byretten legger lagmannsretten til grunn at samværspåstanden fra saksøkerens side gjelder samvær for det tilfelle at klientutvalgets vedtak om omsorgsovertakelse og fosterhjemsplassering opprettholdes. Et eventuelt søksmål om en samværsordning i forhold til barnets far må fremmes etter barneloven regler. Lagmannsretten finner støtte for sitt standpunkt i Høyesteretts kjæremålsutvalgs avgjørelser inntatt i Rt-1993-1588 og 1995 2000, særlig 2003.
Kjæremålet har vært forgjeves, og den kjærende part bør erstatte Bs saksomkostninger for lagmannsretten i samsvar med tvistemålsloven §180 første ledd. I mangel av omkostningsoppgave settes erstatningen til 1000 kroner. Lagmannsretten finner ikke grunn til å endre byrettens omkostningsavgjørelse.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Byrettens kjennelse stadfestes. 2. A plikter innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens kjennelse å betale 1000 - ettusen - kroner til B som erstatning for saksomkostninger for lagmannsretten.