LA-1996-788

Instans:	Agder lagmannsrett - Dom
Dato:	1997-01-27
Publisert:	LA-1996-00788
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Kristiansand byrett Nr. 95-01348 Agder lagmannsrett la-1996-00788. Anke for Høyesterett nektet fremmet, se HR-1997-00419K .
Parter:	Ankende part: Toralf Tobiassen (Prosessfullmektig: Advokat Øyvind Aas). Ankemotpart: Stein Ludvigsen, Henrik Ludvigsen, Arne Ludvigsen (Prosessfullmektig: Advokat Henrik Lund).
Forfatter:	Lagdommer Nils Simonsen Lagdommer Erland Henrichsen Kst. lagdommer Jahn Mydland
Lovhenvisninger:	Arveloven (1972) §69, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, §26, §55, §60, §68, Arveloven (1972)

Karen Sisilie Bentsen (senere gift Ludvigsen og i det følgende benevnt Karen Ludvigsen) fødte i 1952 en sønn som hun valgte å adoptere bort kort tid etter fødslen. Sønnen, som fikk navnet Toralf Tobiassen, vokste opp hos adoptivforeldre på Flekkerøy ved Kristiansand.

Karen Ludvigsen ble boende i barndomshjemmet i Søgne. Til tross for adopsjonen hadde hun jevnlig kontakt med sønnen, som ble hennes eneste barn.

Den 16. desember 1967 inngikk hun ekteskap med Ludvig Ludvigsen. Ekteparet bosatte seg i Karen Ludvigsens leilighet i Søgne. Ludvig Ludvigsen var barnløs. Av hans søsken var det bare broren, Albert Emil Ludvigsen som etterlot seg livsarvinger. Disse er Stein, Harald og Arne Ludvigsen (heretter også benevnt brødrene Ludvigsen).

Sommeren 1971 dro Ludvig og Karen Ludvigsen til advokat Helge Torgersen i Mandal for å opprette testament. Det er ikke bestridt at det ved anledningen ble opprettet testament, at det er gyldig og ikke senere trukket tilbake. Det har imidlertid ikke vært mulig å fremskaffe hverken originaltestamentet, kopi eller avskrift og/eller opplysninger om hvem som var testamentsvitner. Ludvig og Karen Ludvigsen tok vare på en kvittering datert 20. juli 1971 utstedt av advokat Helge Torgersen til Ludvig Ludvigsen. Av kvitteringen fremgår:

"Mottatt av Ludvig Ludvigsen for retning Testamente Etthundredeogtjuekroner hvorfor kvitteres"

Ludvig Ludvigsen døde 12. mai 1989, og Karen Ludvigsen overtok fellesboet uskiftet, i h.h.t. uskifteattest av 3. januar 1990.

Den 30. mai 1990 opprettet Karen Ludvigsen et nytt testament der hun bestemte at "alt som jeg etterlater meg ved min død skal tilfalle min sønn, Toralf Tobiassen, Flekkerøy, Kr.sand."

Karen Ludvigsen døde 2. februar 1995. Boet skiftes offentlig ved Kristiansand skifterett. Toralf Tobiassen hevder han, i h.h.t. testamentet fra 1971 er enearving etter Karen og Ludvig Ludvigsen og at dette må legges til grunn på skiftet. Brødrene Ludvigsen hevder testamentet fra 1971 ikke skal gjelde, idet innholdet ikke kan "klårleggjast", jfr. arveloven §69. De mener at boet etter Karen og Ludvig Ludvigsen må fordeles i h.h.t. arveloven §26, slik at Toralf Tobiassen arver en halvdel og de selv en.

Kristiansand skifterett avsa den 8. mars 1996 dom med slik slutning:

1. Stein, Harald og Arne Ludvigsen frifinnes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Skifteretten bemerker i sine premisser, dommens s.10 at det: "ved de foreliggende utsagn om testamentets innhold hefter en usikkerhet mht. om det bortkommede testament fra 1971 innebærer at lengstlevende skulle sitte i uskifte og at Toralf Tobiassen ved lengstlevendes død skulle arve alt etter både Ludvig og Karen Sesilie Ludvigsen og også om testamentets innhold slik som det er beskrevet ovenfor, er testamentets fullstendige innhold.

Retten finner også at tvilen på disse punkter er av en slik art at retten legger til grunn at innholdet i 1971testamentet ikke er klarlagt i samsvar med arveloven §69 og de beviskrav som må stilles i denne sammenheng."

Skifterettens domsgrunner forøvrig og partenes anførsler for skifteretten fremgår av dommen. Sakens bakgrunn fremgår av dommen og lagmannsrettens merknader ovenfor.

Toralf Tobiassen, ved prosessfullmektig advokat Øyvind Aas har anket dommen til Agder lagmannsrett. Anken gjelder skifterettens rettsanvendelse og bevisbedømmelse. Brødrene Ludvigsen, ved prosessfullmektig advokat Henrik Lund har tatt til motmæle.

Ankeforhandling ble holdt i Kristiansand den 21. og 22. januar 1997. Toralf Tobiassen møtte med prosessfullmektig advokat Aas. Arne og Harald Ludvigsen møtte med prosessfullmektig advokat Lund. Arne Ludvigsen la frem fullmakt fra broren Harald. Det ble foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser, hørt forklaring fra de tre fremmøtte parter og 8 vitner. To vitner er nye for lagmannsretten. Forøvrig står saken i samme stilling som for skifteretten.

Toralf Tobiassen har ved sin prosessfullmektig advokat Aas i det vesentlige anført:

Det er ikke bestridt at det i 1971 ble opprettet et testament, at testamentet er gyldig og at det ikke senere er tilbakekalt. Spørsmålet saken reiser er om det kan "klårleggjast", jfr. areveloven §69, at testamentet fra 1971 har det innhold Toralf Tobiassen hevder, nemlig at han er gjort til enearving ved lengstlevendes død. Dersom det formelt sett er §55 i arveloven av 1854 som skal legges til grunn, har dette ingen materiell betydning. Beviskravene er de samme. Bestemmelsen i den gamle arvelov §55, om at bare vitnebevis fra testamentsvitnene aksepteres, må det i så fall sees bort i fra, ref. Arnholm "Arverett", 1971 273.

Arveloven §69 bestemmer at et bortkommet testament likevel gjelder når innholdet kan bringes på det rene, jfr. Ot.prop.nr.36, 1968/69. Vitneforklaring fra personer som er blitt gjort kjent med innholdet er bevis godt nok, jfr. Arvelovkomiteens innstilling 234.

I nærværende sak har en rekke uavhengige vitner forklart at både Ludvig og Karen Ludvigsen, i de respektive vitners nærvær, fortalte at de i testamentet av 1971 bestemte at Toralf Tobiassen ved lengstlevendes død skulle arve alt. Ekteparet Severinsen har forklart at Ludvig og Karen Ludvigsen kom til dem samme dag som testamentet var skrevet og fortalte at Toralf Tobiassen skulle arve alt etter dem. Det samme fortalte de, samme dag, til vitnet Randi Andreassen. Randi Andreassen har endog forklart at hun ved anledningen spurte Ludvig Ludvigsen om ikke også hans slektninger skulle ha noe, og at han svarte "nei, ikke en dritt".

Pleie- og omsorgssjef Andreas Løge, som kjente Karin og Ludvig Ludvigsen fra begynnelsen av 1980-tallet, har forklart at begge overfor ham gjentatte ganger fortalte at Toralf Tobiassen skulle ha alt. Det samme har Karen og Ludvig Ludvigsens nabo, Brynjulf Larsen forklart.

Arne Ludvigsen har i sin partsforklaring for lagmannsretten fremholdt at Ludvig Ludvigsen, under en biltur de hadde sammen høsten 1971, fortalte at alt han etterlot seg skulle gå til "de han var onkel til". Forklaringen er ikke troverdig. Av skifterettens dom fremgår at Arne Ludvigsen, i sin partsforklaring for skifteretten, hevdet at bilturen fant sted i 1972. Vitnet Berit Repstad har forklart at Ludvig Ludvigsen, til henne skal ha fortalt at Toralf Tobiassen skulle ha det Karen Tobiassen etterlot seg. Hva som skulle skje med den delen han selv etterlot seg, uttalte han, i flg. Berit Repstad ikke noe om. Repstads forklaring har derfor ikke noen betydning for spørsmålet denne saken reiser. Det sentrale i forklaringen fra vitnet Alma Birgit Knutsen er at hun ikke hadde noe kjennskap til innholdet av testamentet av 1971 før skiftet etter Karen Ludvigsen ble innledet. Hennes forklaring om at Karen Ludvigsen, overfor henne skal ha forklart at pengene skulle gå til Knutsens sønn Øyvind, og senere til Eiks kvinneforening og/eller "misjonen" har ikke relevans.

På grunnlag av vitneførselen for lagmannsretten må det anses for klarlagt at innholdet i testamentet av 1971 var at Toralf Tobiassen skulle være enearving også etter Ludvig Ludvigsen.

Toralf Tobiassen har lagt ned slik påstand:

1. Toralf Tobiassen er enearving etter Ludvig Ludvigsen.

2. Toralf Tobiassen tilkjennes saksomkostninger både for skifteretten og lagmannsretten.

Stein, Harald og Arne Ludvigsen har ved sin prosessfullmektig advokat Lund i det vesentlige anført:

Skifterettens dom er i det vesentlige korrekt og må stadfestes.

Brødrene Ludvigsen bestrider ikke at det ble opprettet et testament i 1971, at formkravene ble oppfylt og/eller at testamentet ikke er tilbakekalt. De bestrider derimot at det er klarlagt at testamentet har det innhold Toralf Tobiassen hevder.

Lovforarbeidene og relevant rettspraksis viser at det stilles store krav til beviset for et bortkommet testaments innhold for at det skal være gyldig. I Rt-1994-1256 fremgår at det "ikke må være grunnlag for noen forstandig tvil. Beviskravet, slik det er beskrevet i dommen er ikke oppfylt i nærværende sak. Bevisførslen viser at det foreligger langt mer enn "forstandig tvil" om testamentets innhold.

Ingen av vitnene Toralf Tobiassen støtter seg på har sett testamentet fra 1971. Ingen av dem var til stede da det ble opprettet. Det eneste de har kunnet forklare seg om er hva Karen og Ludvig Ludvigsen skal ha uttalt om testamentets innhold. Parts- og vitneforklaringene er ikke entydige. Forklaringene fra Arne Ludvigsen og Berit Repstad viser at Ludvig Ludvigsen, overfor dem, uttalte seg annerledes m.h.t. testamentets innhold enn hva han skal ha gjort overfor de øvrige vitner. I tillegg viser vitneforklaringen fra Karen Ludvigsens søster, Alma Knudsen at Karen Ludvigsen åpenbart ikke kan ha hatt noen klar oppfatning om hvem som skulle arve henne. I flg. Knudsen ga søsteren uttrykk for at Knudsens sønn Øystein, Eik kvinneforening og "misjonen" skulle arve henne.

Ludvig Ludvigsen hadde god og nær kontakt med sine nevøer. Således har det formodningen mot seg at han, til fortrengsel for nevøene, har testamentert alt til Toralf Tobiassen. En testasjon fra Ludvig Ludvigsen side der han etterlot alt til Toralf Tobiassen samsvarer heller ikke med Arne Ludvigsens forklaring om at Ludvig Ludvigsen overfor ham ga uttrykk for at Arne Ludvigsens datter skulle ha en av bankbøkene. Ludvig Ludvigsen og Toralf Tobiassen hadde etter alt å dømme liten kontakt med hverandre.

Toralf Tobiassen tok arv etter sine adoptivforeldre. I tillegg til at det alt vesentlige av felleseiemidlene stammet fra Ludvig Ludvigsen må dette ha vært egnet til ytterligere å svekke et eventuelt motiv hos ham til å tilgodese Toralf Tobiassen alene.

Andre momenter egnet til å svekke sannsynligheten for at testamentet fra 1971 har det innhold Toralf Tobiassen hevder er at det ikke er nevnt i Karen Tobiassens testament fra 1990, at rubrikken "Avdøde etterlot seg testament datert...." i uskiftebegjæringen etter Ludvig Ludvigsens død ikke er fylt ut og at testamentet ikke er nevnt i brevet lensmannen, på Karen Ludvigsens vegne, sendte Arne Ludvigsen etter Ludvig Ludvigsens død.

Advokat Lund har, på vegne av brødrene Ludvigsen lagt ned slik påstand:

1. Kristiansand skifteretts dom av 8. mars 1996 i sak 95-01348 A/50, pkt. 1 stadfestes.

2. Stein Ludvigsen, Harald Ludvigsen og Arne Ludvigsen tilkjennes saksomkostninger for både skifteretten og lagmannsretten.

Lagmannsretten ser saken slik:

Lagmannsretten har delt seg i et flertall, bestående av lagdommer Henrichsen og konstituert lagdommer Mydland og et mindretall, bestående av lagdommer Simonsen.

Lagmannsrettens flertall er kommet til at anken bør tas til følge, mens mindretallet har gått inn for å stadfeste skifterettens avgjørelse.

Flertallet skal bemerke: Det rettslige utgangspunktet for avgjørelsen er bestemmelsen i arveloven §69. I følge denne skal et bortkommet testamente likevel gjelde dersom innholdet kan "klårleggjast" og man ikke må gå ut fra at testamentet er kalt tilbake eller har vært ugyldig.

Det stilles strenge krav til bevisene for at arvelater har opprettet testamente med en bestemt innhold. Det må ikke foreligge forstandig tvil med hensyn til hva som har vært testators vilje. Det vises forsåvidt til avgjørelsen inntatt i Rt-1994-1256 flg og til arvelovskomisjonens kommentarer til utkast til ny arvelov §68 som ble arveloven §69. Det vil ikke være tilstrekkelig å bringe på det rene "hva testamentet omtrentlig har gått ut på", jfr Arnholm: Arveretten 1982 258.

Etter flertallets syn må de nødvendige kravene til bevis anses oppfylte med hensyn til innholdet i Karen og Ludvig Ludvigsens testamente av 1971. Flertallet legger følgelig til grunn at ektefellene Ludvigsen opprettet et testamente hvor de bestemte at alt lengstlevende etterlot seg skulle gå til hustruens biologiske sønn Toralf Tobiassen. Det foreligger hverken gjenpart eller bekreftet avskrift av testamentet. Det har heller ikke vært mulig å bringe på det rene hvem som i sin tid var testamentsvitner. Derimot har flere personer kunnet forklare seg for lagmannsretten om innholdet i det angjeldende testamentet. Dette kan i følge forarbeidene til arveloven §69 etter omstendighetene være tilstrekkelig til at kravet til bevis for hva testemetet bestemte er oppfylt. Årsaken til at flere personer har kunnet gi nøyaktige opplysninger om testamentets innhold, skyldes at Karen og Ludvig Ludvigsen og da særlig førstnevnte, ofte fortalte personer de kjente i Søgne hva som var bestemt i testamentet. Vitneprovene etterlater etter lagmannsrettens flertalls oppfatning et klart og entydig bilde av innholdet i Karin og Ludvig Ludvigsens testamentariske disposisjon. Det bemerkes i denne sammenheng at ingen av vitnene, hvis forklaring flertallet tillegger betydelig vekt, har personlig interesse i utfallet av saken. Det er heller intet som tyder på at vitneforklaringer er påvirket av tvisten og de stridende interesser. Flere av vitneforklaringene refererer seg imidlertid til samtaler som ligger adskillig tilbake i tid. Vekten av dem må følgelig vurderes på denne bakgrunn. På den annen side har flere av vitnene kunnet tidfeste nøyaktig når de mottok opplysningene som er brakt videre til lagmannsretten. Dette styrker etter fleretallets vurdering forklaringenes troverdighet.

Når det gjelder Toralf Tobiassens partsforklaring, er denne sammenfallende med hva vitner, som lagmannsrettens flertallet skal komme tilbake til, har opplyst om testamentets innhold; at han skulle arve alt Karen og Ludvig Ludvigsen etterlot seg ved lengslevendes død. Av ankemotpartene er Arne Ludvigsen den eneste som har fremkommet med opplysninger vedrørende forhold som kan være av betydning for saken. Hans forklaring om at Ludvig Ludvigsen skulle ha fortalt at han og hans 2 brødre samt hans egen datter skulle arve ham, står imidlertid i klar motstrid til flere nøytrale vitneforklaringer. Arne Ludvigsen har også opplyst for lagmannsretten at kontakten mellom Karin og Ludvig Ludvigsen på den ene side og ankemotpartene og deres familier på den annen ble adskillig redusert etter en konflikt som oppstod formentlig i 1969. Etter omstendighetene legger ikke lagmannsrettens flertall nevneverdig vekt på noen av de avgitte partsforklaringene.

Når det gjelder vitneprovene viser lagmannsrettens flertall for det første til vitnet Randi Andreassens forklaring for lagmannsretten. Randi Andreassen bodde i nærheten av ekteparet Ludvigsen og hadde åpenbart god kontakt med dem. I tillegg kjente hun Karen Ludvigsen allerede fra tiden før Karen Ludvigsen skulle ha barn. Randi Andreassen har opplyst at Karen og Ludvig Ludvigsen ved flere tilfeller tok opp spørsmålet om arven etter dem med henne og at hun rådet dem til å sette opp testamente. Hun har videre forklart at ekteparet Ludvigsen oppsøkte henne samme dag de hadde vært i Mandal og hadde opprettet testamentet. I følge Randi Andreassen fortalte Ludvig Ludvigsen at nå hadde hustruen og han testamentert alt til Toralf Tobiassen og lagt til at de i Mandal dvs Ludvig Ludvigsens egne slektsarvinger ikke skulle arve noe.

Ekteparet Selmer og Sofie Severinsen bodde i nærheten av Karen og Ludvig Ludvigsen og hadde også kjent førstnevnte fra tiden før hun giftet seg med Ludvig. I følge Selmer og Sofie Severinsen besøkte Ludvigsens også dem den dagen de hadde opprettet testamentet og fortalte at Karens sønn skulle arve alt de etterlot seg etter at lengslevende var død. Selmer og Sofie Severinsen var på dette tidspunkt kjent med at Karen Ludvigsen hadde en sønn som var adoptert bort. Senere gjentok Karen og Ludvig Ludvigsen ved flere tilfeller overfor Severinsens at det kun var "sønnen på Flekkerøya" dvs Toralf Tobiassen som skulle arve dem.

Vitnet Brynjulf Larsen kjente også Karen og Ludvig Ludvigsen. Karen Ludvigsen hadde vært mye på besøk hos Brynjulf Larsens foreldre. Etter at Karen og Ludvig Ludvigsen hadde opprettet testamentet i Mandal fortalte de også til Brynjulf Larsen at Toralf Tobiassen skulle arve alt etter dem.

Karen og Ludvig Ludvigsen har på slutten av 1980-tallet fortalt til pleie- og omsorgssjef Andreas Løge i Søgne kommune at Karens sønn skulle arve alt etter dem begge når de begge var gått bort. Karen Ludvigsen skal også ha gjentatt overfor Andreas Løge at hun og ektefellen tidligere hadde vært i Mandal og ordnet med testamente.

Tidligere lensmann Knut Koland kom i kontakt med Karen Ludvigsen etter at hun var blitt enke i 1989. I samband med Ludvig Ludvigsens død forsøkte Knut Koland forgjeves å oppspore testamentet fra 1971. Under dette arbeidet fortalte Karin Ludvigsen ifølge Knut Koland at det bortkomne testamentet fastslo hun skulle overta boet uskiftet og at hennes sønn skulle arve alt hun og hennes avdøde ektemann etterlot seg ved hennes død.

Vitnet Berit Repstad ble kjent med Karin og Ludvig Ludvigsen i 1984 og hadde senere en meget hyppig kontakt med ekteparet. Berit Repstad har opplyst at Karin og Ludvig Ludvigsen ved ett tilfelle fortalte at det Karin etterlot seg skulle hennes sønn arve. I følge Berit Repstad ble det ikke sagt noe om hva som skulle skje med arven etter Ludvig. Dette vitneprovet er ikke helt sammenfallende med de øvrige som er referert ovenfor. Det står dog heller ikke i motstrid til de øvrige forklaringene. Omstendighetene da nevnte utsagn skal ha fremkommet, er ikke nærmere klarlagt og uttalelsen kan ikke tas til inntekt for at kun det Karen Ludvigsen etterlot seg skulle gå til Toralf Tobiassen.

Når det gjelder Alma Knudsen, søster til Karin Ludvigsen, konstaterer flertallet at hun ikke har kunnet gi opplysninger vedrørende spørsmålet denne saken reiser. Alma Knutsen har kun opplyst at søsteren nevnte ulike mulige arvinger forut for opprettelsen av 1971-testamentet.

Etter lagmannsrettens flertalls vurdering har således i alt 6 vitner klart støttet den oppfatning ankende part har gjort gjeldende. Vitnene har fått sine opplysninger fra Karen og/ eller Ludvig Ludvigsen over et tidsrom som spenner fra 1971 til begynnelsen av 1990-tallet. Utsagnene fra Ludvigsens har således vært entydige over en periode på ca 20 år og dette må tillegges betydelig vekt. De vitneprov og omstendigheter som ikke direkte styrker Toralf Tobiassens syn, har etter flertallets syn imidlertid ikke i nevneverdig grad svekket bevisene for at Karen og Ludvig Ludvigsen bestemte i sitt testamente at lengslevende skulle overta boet uskiftet når den første døde og at alt lengstlevende etterlot seg deretter skulle arves av Toralf Tobiassen.

Mindretallet er kommet til samme resultat som skifteretten. Mindretallet finner, til tross for at saken gjennom de nye vitneprov fra Randi Andreassen og Selmer Severinsen er noe bedre opplyst enn for skifteretten, at det fremdeles foreligger forstandig tvil mht. innholdet av testamentet fra 1971. Kravene i arveloven §69 er således ikke oppfylt.

Arveloven §69 krever at et bortkommet testaments innhold kan "klårleggjast". I Ot.prp.nr.36, 1968/69 er kravet utdypet slik:

"Paragrafen angir at selv om et testament ikke finnes ved testators død, skal det likevel gjelde når innholdet kan bringes på det rene.....

Paragrafen svarer med enkelte endringer til hva som nå gjelder etter arveloven §55".

Professor Carl Jacob Arnholm har i sin fremstilling i Arverett", 1971 forklart uttrykket "kan klårleggjast" slik:

"Her må man særlig være oppmerksom på den realitet som ligger i at innholdet -som det sies i forarbeidene- må bringes på det rene; uttrykket "klårleggjast", som lovteksten bruker, virker kanskje noe svakere; men det har ikke vært meningen å foreta noen realitetsendring her, og man kan stadig falle tilbake på det som sies i Arvelovkomiteens innstilling:

Det må være en absolutt betingelse for at et testament som er kommet bort, allikevel skal gjelde, at innholdet kan rekonstrueres. Her må kravene være strenge. Det kan ikke være tilstrekkelig at det bringes på det rene hva testamentet omtrentlig gikk ut på. Helt sikker vil man være hvor det foreligger gjenpart eller bekreftet avskrift av testamentet; det er f.eks. innlevert til oppbevaring ved skifteretten. Men tilstrekkelig bevis for innholdet kan også gis av testamentsvitnene, eller etter omstendighetene også av andre personer som har vært kjent med innholdet" Mindretallet bemerker videre at beviskravet må sees på bakgrunn av de strenge formkrav som gjelder for testament. Mindretallet viser om dette til Rt-1994-1259, der det fremgår:

"Testamentsopprettelse er etter vår arvelovgivning en formbundet disposisjon. Hovedformålet med formkravene er er klart nok: Det skal, så langt lovgiveren har funnet det praktisk tjenlig, sikre beviset for at dokumentet gir uttrykk for arvelaters siste vilje. Er de tvungne formkravene ikke oppfylt er disposisjonen ugyldig, jf. §60. Nå da originaldokumentet ikke kan fremskaffes ved arvelaters død betyr det at man står uten det instrument som etter loven nettopp skal tjene som bevis for at det er arvelaters siste vilje man har å gjøre med. Dette taler etter mitt syn for at det bør stilles strenge krav til beviset for at arvelateren i en slik situasjon likevel har truffet en testamentarisk disposisjon av et bestemt innhold. Det må, om tvist oppstår, ikke være grunnlag for noen forstandig tvil om dette."

Mindretallet bemerker at det i denne saken dreier seg om innholdet av et testament ingen av de berørte parter eller noen av vitnene hevder selv å ha sett. Ei heller var noen av dem til stede da testamentet ble skrevet. Det finnes ikke kopi eller avskrift av dokumentet, eller annet skriftlig materiale som kan kaste lys over testamentets innhold. Kvitteringen av 30. juli 1971 viser bare at Ludvig Ludvigsen har betalt kr 120 til advokat Torgersen for testament. Man vet således ikke om det er tale om et gjensidig testament eller et Ludvig Ludvigsen opprettet alene.

Bevisene er utelukkende parts- og vitneforklaringer om hva Karen og Ludvig Tobiassen, i ulike sammenhenger skal ha uttalt om testamentets innhold. Av forarbeidene følger at tilstrekkelig bevis for innholdet ikke bare kan gis av testamentsvitnene, men "etter omstendighetene også av andre personer som har vært kjent med innholdet". Beviset må videre, slik det fremgår av sitatene fra forarbeidene ovenfor, være slik at innholdet kan "rekonstrueres". Det er ikke tilstrekkelig at det bringes på det rene hva testamentet omtrentlig gikk ut på. Forarbeidene sier intet om under hvilke omstendigheter vitneførsel fra andre enn testamentsvitnene vil kunne være tilstrekkelig. Det forhold at ingen av vitnene har sett eller fått opplest testamentet gjør at ingen har kunnet redegjøre nøyaktig for innholdet. Under slike forhold må beviskravene, slik mindretallet ser det, skjerpes ytterligere.

Mindretallet er da etter en helhetsvurdering, men under tvil, kommet til at beviskravet ikke er oppfylt i dette tilfellet. Selv om ingen av vitnene har kunnet redegjøre for testamentets ordlyd, etterlater vitneførslen et klart inntrykk av at innholdet i testamentet er slik Toralf Tobiassen har anført. Når mindretallet likevel etter en helhetsvurdering av de fremførte bevis er kommet til at det foreligger "forstandig tvil" m.h.t. testamentets innhold, er det for det første lagt vekt på at testamentet ble opprettet for relativt lang tid tilbake. Etter mindretallets syn innebærer tidsforløpet isolert sett en usikkerket som må få betydning. Videre kan det, slik mindretallet ser det, heller ikke utelukkes at Ludvig og Karen Ludvigsen bare har referert hovedinnholdet i testamentet. Mindretallet viser her til at Ludvig Ludvigsen etterlot seg bl.a. fire bankbøker i tre ulike banker, pålydende h.h.v. kr 38000, kr 79000, kr 35.000 og kr 183000. For mindretallet fremstår det ikke som usannsynlig at Ludvig Ludvigsen har testamentert f.eks. en av bøkene til hans egne slektninger, f.eks. Arne Ludvigsens datter, mens Toralf Tobiassen fikk resten. En slik fordeling står, slik mindretallet ser det, i allefall ikke i åpenbar motstrid til vitneprovene om at Ludvig Ludvigsen skal ha uttalt at "Toralf Tobiassen skulle ha alt". Mindretallet viser videre til at vitnet Berit Repstad, som hadde besøk av Karen og Ludvig Ludvigsen nær sagt daglig fra 1984 til Ludvig Ludvigsen døde i 1989, aldri hørte Ludvig Ludvigsen uttale at Toralf Tobiassen også skulle ha arven etter ham. I flg. Repstad uttalte Ludvigsen at Toralf Tobiassen skulle ha alt etter Karen Ludvigsen. Hvorledes det skulle forholdes med den del han selv etterlot seg uttalte han seg ikke noe om. Hensett til de strenge beviskrav som må legges til grunn, ligger det etter mindretallets syn her en usikkerhet som må få betydning. Mindretallet har ved vurderingen også lagt vekt på at Ludvig Ludvigsen åpenbart hadde et godt forhold til sine nevøer, særlig til Arne Ludvigsen. Om Ludvig Ludvigsens tilknytning til Toralf Tobiassen foreligger noe motstridende opplysninger, men det er ikke noe som tyder på at båndene dem i mellom var særlig sterke. Noe særskilt motiv for Ludvig Ludvigsen for å testamentere alt sitt til Toralf Tobiassen er således ikke påvist.

Mindretallet legger til grunn at kravet til bevisets styrke er det samme etter arveloven §69 som etter §55 i arveloven av 1854. For mindretallet er det derfor ikke er nødvendig å vurdere spørsmålet om det, formelt sett er loven av 1854 som skal legges til grunn.

Overensstemmende med flertallets syn gis Toralf Tobiassen medhold.

Saksomkostninger: Anken har ført frem. Saksomkostningsspørsmålet skal avgjøres etter tvistemålsloven §180, annet ledd jfr. §172. Lagmannsretten er kommet til at det i denne saken foreligger særegne omstendigheter som gjør at saksomkostninger ikke bør tilkjennes for noen instans. Lagmannsretten viser til at det er tale om en sak der beviskravene er strenge, og utfallet i det alt vesentlige basert på rettens bedømmelse av vitneforklaringer. Det ligger således i sakens natur at utfallet må ha fremstått som usikkert. Lagmannsretten bemerker videre at et sentralt vitne for lagmannsretten, Randi Andreassen, ikke ga forklaring i skifteretten.

Dommen er avsagt med de dissenser det er gjort rede for.

Domsslutning:

1. Toralf Tobiassen er enearving etter Ludvig Ludvigsen.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke, hverken for skifteretten eller lagmannsretten.