LA-1996-810
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1997-02-19 |
| Publisert: | LA-1996-00810 |
| Stikkord: | Strafferett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kristiansand byrett Nr.: 95-01655 - Agder lagmannsrett LA-1996-00810 |
| Parter: | Ankemotpart: Den offentlege påtalemakta (Prosessfullmektig: Politiinspektør Dennis Danielsen). Ankepart: A (Prosessfullmektig: Advokat Erling Lyngtveit). |
| Forfatter: | Lagdomar Asbjørn Nes Hansen, ekstraord. lagdomar Håkon Børresen, ekstraord. lagdomar Raamund Stuhaug, med meddomarar |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §270, §271a, §271, §29, §52, §54, §63, Folketrygdloven (1966), Legeloven (1980) §436, §43, §53, §7, Straffeprosessloven (1981) §38, §3, §40, §41, §432, §436, §437, §442 |
Statsadvokatane i Agder sette 16. november 1995 A under tiltale ved Kristiansand byrett til domfelling etter straffeloven §271, jf. §270 fyrste leden nr. 1, jf. andre leden og etter legelova §53, jf. §43 fyrste leden. Ved dom i byretten 14. mai 1996 vart sakgjevne straffedømd etter tiltalen. Domsslutninga lyder slik:
"1. A, 1939, dømmes for: -1-en- overtredelse av straffeloven §271, jf. §270, 1. ledd nr. 1, jf. annet ledd -1-en- overtredelse av legeloven §53
Gjerningstidspunkt: Mars 1992 - 1. juli 1994.
Straffen settes til: Fengsel i 90 - nitti - dager.
Han har krav på varetektsfradrag med 4 - fire - dager.
Straffeutmålingsbestemmelse: Straffeloven §63 annet ledd.
2. A fradømmes retten til å utøve virksomhet som privatpraktiserende lege for et tidsrom av 2 - to - år, jf. straffeloven §29 nr. 2.
3. A dømmes til innen 2 - to - uker fra forkynnelse av dommen å betale erstatning til Rikstrygdeverket kr 103209,- - kroneretthundreogtretusentohundreogni -.
4. A dømmes til å betale sakens omkostninger til det offentlige med kr 30000,-. - trettitusen - ."
Sakgjevne har anka domen til Agder lagmannsrett, som 25. juni 1996 tok avgjerd om å fremja anken som fullstendig anke (bevisanke). I samband med ankesaka skal lagmannsretten òg prøva og avgjera skadebotkravet frå Rikstrygdeverket.
Statsadvokatane i Agder utferda nytt tiltalevedtak 29. oktober 1996, som kjem i staden for tiltalevedtaket frå 16. november 1995. Skilnaden er at det i det nye tiltalevedtaket ikkje er teke med dei punkta som sakgjevne vart frifunnen for i byretten, og dei punkta som påtalemakta hadde fråfalle. I den nye tiltalen, som vart forkynt for sakgjevne 8. november 1996, er han sett under tiltale ved Agder lagmannsrett, Vest-Agder lagsokn, til domfelling etter:
"I. Straffeloven §270 første ledd nr. 1, jf. annet ledd, jf. §271 for i hensikt å skaffe seg eller andre en uberettiget vinning ved å fremkalle, styrke eller utnytte en villfarelse, rettsstridig å ha forledet noen til en handling som voldte tap eller fare for tap for ham eller den han handlet for, idet bedrageriet anses som grovt, særlig fordi handlingen har voldt betydelig økonomisk skade, den skyldige har foregitt eller misbrukt stilling eller oppdrag, eller han har forledet allmennheten eller en større krets av personer, eller medvirket til dette.
Grunnlag er følgende forhold eller medvirkning til dette/disse:
Som privatpraktiserende lege i X, fremla han i perioden mars 1992 til 1. juli 1994 for ansatte ved X trygdekontor legeregningskort med krav om refusjon fra folketrygden for sykebesøk med skyssgodtgjørelse og konsultasjoner som han ikke hadde avholdt, og/eller han fremla legeregningskort som nevnt hvor han benyttet gale takster hvor han feilaktig krevde kvelds-, natt- og helgetillegg. Han forledet dermed de ansatte til å utbetale ham minst kr 108209,- mer enn han var berettiget til, og det oppsto et tilsvarende tap for folketrygden. a. Sykebesøket med skyssgodtgjørelse og konsultasjoner som han ikke hadde avholdt:
1. pasient 1, sykebesøk 18.02.93 kr 817,-.
2. pasient 2, sykebesøk 08.01.93 kr 642,-, 02.05.93 kr 817,-, 04.07.93 kr 442,- tilsammen kr 1901,-.
3. pasient 3, sykebesøk 25.08.93 kr 903,-
4. pasient 4, konsultasjon 01.10.93 kr 472,-, 04.10.93 kr 472,-, 07.10.93 kr 472,-, 08.10.93 kr 472,- tilsammen kr 1888,-.
5. pasient 5, sykebesøk 04.05.94 kr 774,-.
6. pasient 6, sykebesøk 02.11.93 kr 909,-, 13.05.94 kr 915,- tilsammen kr 1824,-.
7. pasient 7, sykebesøk 01.03.93 kr 690,-, 11.12.93 kr 795,-, konsultasjoner 21.03.92 kr 322,-, 23.03.92 kr 322, 25.03.92 kr 322,-, 27.03.92 kr 322,- tilsammen kr 2773,-.
8. pasient 8, sykebesøk 08.06.93 kr 853,-.
9. pasient 9, sykebesøk 01.01.94 kr 954,-. 10. pasient 10, konsultasjon 21.03.94 kr 674,-. 11. pasient 11, sykebesøk 22.01.93 og 27.01.93 kr 1323,-, konsultasjon 21.03.94 kr 472,- tilsammen kr 1795,-. 12. pasient 12, sykebesøk 22.05.93 og 23.05.93 kr 1694,-, 20.06.93 kr 666,-, 29.11.93 kr 1077,-, 03.05.94 kr 765,- tilsammen kr 4202,-. 13. pasient 13, konsultasjon 04.12.93 kr 212,- 14. pasient 14, sykebesøk 11.01.93 kr 491,-, 08.03.94 kr 621,-, tilsammen kr 1112,-. 15. pasient 15, sykebesøk 02.01.94 kr 855,-, 11.01.94 kr 468,-, 10.03.94 kr 771,- tilsammen kr 2094,-. 16. pasient 16, sykebesøk 05.03.94 kr 747,-, 24.04.94 kr 597,- tilsammen kr 1344,-. 17. pasient 17, sykebesøk 05.04.94 kr 454,- 04.03.94 kr 609,- tilsammen kr 1063,-. 18.pasient 18, sykebesøk 16.04.93, 17.04.93 og 18.04.93 kr 1127,-, 27.11.93 kr 469,- tilsammen kr 1596,-. 19. pasient 19, sykebesøk 12.02.93 kr 1257,-. 20. pasient 20, sykebesøk 26.03.93 kr 503,-, sykebesøk 10.01.94 kr 484,-, 19.02.94 og 23.02.94 kr 1143,- tilsammen kr 2130,-. 21. pasient 21, sykebesøk 27.08.93 kr 434,-, 12.09.93 og 15.09.93 kr 1063,-, 24.09.93,-, kr 624,-, 05.11.93 kr 924,-, 06.05.94 kr 774,- tilsammen kr 3819,-. 22. pasient 22, sykebesøk 09.03.93 kr 672,-, 21.10.93 og 25.10.93 kr 1576,-, 30.10.93 kr 783,-, 09.11.93 kr 633,-, 05.12.93 kr 627,-, 27.12.93 og 29.12.93 kr 944,- tilsammen kr 5235,-. 23. pasient 23, sykebesøk 26.03.94 kr 514,-. 24. pasient 24, konultasjon 22.08.93 kr 472,- 25. pasient 25, sykebesøk 01.05.94 og 04.05.94 kr 2382,-. 26. pasient 26, konsultasjon 01.04.93 kr 203,-, 17.04.93, 20.04.93 og 21.04.93 kr 185,-, 25.04.93 kr 203,-, 04.09.93 kr 374,-, 06.11.93 kr 950,-, og sykebesøk 30.11.93 kr 1209,- tilsammen kr 3124,-. 27. pasient 27, sykebesøk 01.04.93 kr 636,-, 17.04.93 og 20.04.93 kr 1272,-, konsultasjon 25.04.93 kr 326,-, sykebesøk 20.05.93 kr 326,-, 04.09.93 og 06.09.93 kr 1182,-, 12.09.93 og 14.09.93 kr 1482,-, 06.11.93 kr 950,- tilsammen kr 6174,-. 28. pasient 28, sykebesøk 08.06.93 kr 479,-, 01.05.94 kr 609,- tilsammen kr 1088,-. 29. pasient 29, tverrfaglig samarbeid 23.03.92 kr 950,-. 30. pasient 30, konsultasjon 28.11.93 kr 276,- . 31. pasient 31, konsultasjon 10.09.93 og 11.09.93 kr 552,-. 32. pasient 32, sykebesøk 12.12.93 kr 603,-, 01.05.94 kr 621,- tilsammen kr 1224,-. 33. pasient 33, konsultasjon 02.10.93 og 03.10.93 kr 944,-, sykebesøk 17.03.94 kr 298,-, 01.05.94 kr 442,-, tilsammen kr 1684,-. 34. pasient 34, sykebesøk 23.03.93 kr 666,-, 30.08.93 kr 771,-, tilsammen kr 1437,-. 35. pasient 35, sykebesøk 27.11.93 kr 591,- 36. pasient 36, sykebesøk 22.04.93 kr 485,- og 13.04.93 kr 829,-, tilsammen kr 1314,-. 37. pasient 37, konsultasjon 15.01.94 kr 472,- 38. pasient 38, konsultasjon 01.01.94 kr 203,-, 15.01.94 kr 472,-, tilsammen kr 675,-. 39. pasient 39, sykebesøk 02.07.93 kr 578,-, 05.07.93 kr 733,-, 01.09.93 og 05.09.93 kr 1466,-, tilsammen kr 2777,-. 40. pasient 40, sykebesøk 29.08.93 kr 915,-, 16.10.93 og 23.10.93 kr 1542,-, 02.04.94 kr 765,-, tilsammen kr 3222,-. 41. pasient 41, sykebesøk 31.05.94 kr 454,- 42. pasient 42, sykebesøk 23.01.93 kr 696,-, 25.04.93 kr 326,-, 22.08.93 kr 651,-, 06.12.93 kr 651,-, 09.12.93 kr 499,-, tilsammen kr 2823,-. 43. pasient 43, sykebesøk 27.09.93 kr 597,- . 44. pasient 44, sykebesøk 02.01.93 og 03.01.93 kr 1002,-. 45. pasient 45, sykebesøk 08.03.93 kr 817,-. 46. pasient 46, sykebesøk 28.08.93 kr 891,- og 01.02.94 kr 1191,-, tilsammen kr 2082,-. 47. pasient 47, sykebesøk 15.05.93 og 16.05.93 kr 922,-, 22.05.93 og 23.05.93 kr 1284,-, 25.05.93 kr 642,-, samt sykebesøk hos hennes sønn Jon Kristian Dahl 14.08.93 og 16.08.93 kr 1344,-, 19.09.93 og 22.09.93 kr 1494,-, tilsammen kr 5686,-. 48. pasient 48, konsultasjon 25.04.93 kr 203,- og 15.01.94 kr 472,-, tilsammen kr 675,- 49. pasient 49, sykebesøk 25.04.93 kr 714,-, 17.05.93 kr 696,-, konsultasjon 02.10.93, 06.10.93 og 10.10.93 kr 1122,-, tilsammen kr 2532,-. 50. pasient 50, sykebesøk 28.01.94 kr 603,- 51. pasient 51, sykebesøk 05.01.94 kr 909,-. 52. pasient 52, sykebesøk 26.12.93 kr 753,-. 53. pasient 53, sykebesøk 05.09.93 kr 777,-, 10.11.93 kr 927,-, tilsammen kr 1704,-. 54. pasient 54, konsultasjon 17.05.93 og sykebesøk 18.05.93 kr 980,-, sykebesøk 21.01.93 kr 1004,-, tilsammen kr 1984,-. b. Benyttelse av takster hvor han feilaktig krevde kvelds-, natt- og helgetillegg:
1. pasient 55, konsultasjoner 26.02.93 kr 103,-, 27.02.93 kr 103,-, 07.03.93 kr 103,-, 01.08.93 kr 92,-, 22.08.93 kr 92,-, 22.01.94 kr 134,-, tilsammen kr 627,- for mye.
2. pasient 56, konsultasjoner 23.01.93 og 24.01.93 kr 259,-, 13.03.93 kr 103,-, 17.04.93 kr 103,-, 22.06.93 kr 209,-, 03.10.93 og 09.10.93 kr 436,-, 02.11.93 kr 176,-, 22.01.94 kr 134,-, 04.03.94 kr 218,-, tilsammen kr 1638,- for mye.
3. pasient 57, konsultasjoner 19.03.93 kr 156,-, 10.04.93 kr 262,-, 06.11.93 kr 134,-, 18.02.94, kr 218,-, 06.03.94 kr 176,-, 03.04.94 kr 176,-, tilsammen kr 1122,- for mye.
4. pasient 58, konsultasjon 19.09.93, 21.09.93 og 23.09.93 kr 744,-, 16.10.93 og 19.10.93 kr 386,-, 06.11.93 og 08.11.93 kr 352,-, 26.12.93 kr 101,-, 30.12.93 kr 101,-, 22.01.94 kr 134,-, 26.01.94 kr 176,-, 15.02.94 kr 176,-, 06.03.94 kr 176,-, 26.03.94 kr 176,, 03.04.94 kr 218,-, tilsammen kr 2740,- for mye.
5. pasient 59, 06.04.93 kr 50,-, 09.04.93 kr 50,-, 17.04.93 kr 50,-, 15.05.93 kr 156,-, 22.06.93 kr 22,-, 09.08.93 kr 266,-, 21.08.93 kr 176,-, 12.09.93 kr 92,-, 01.12.93 kr 117,-, 22.01.94 kr 134,-, 12.02.94 kr 134,-, 06.03.94 kr 134,-, tilsammen kr 1381,- for mye.
6. pasient 60, konsultasjoner 06.02.93 og 07.02.93 kr 524,-, 13.02.93 og 14.02.93 kr 524,-, 27.02.93 kr 262,-, 16.03.93 kr 209,-, 19.03.93 kr 368,-, 10.04.93 kr 262,-, 17.04.93 kr 209,-, 15.05.93 kr 262,-, 03.06.93 kr 262,-, 21.08.93 kr 218,-, 02.12.93 kr 184,-, 12.02.94 kr 176,-, 08.04.94 kr 176,-, 08.05.94 kr 266,-, tilsammen kr 3902,- for mye.
7. pasient 61, konsultasjoner 13.03.93 kr 103,-, 14.04.93 kr 103,-, 18.04.93 kr 103,-, 06.06.93 kr 103,-, 21.07.93 og 22.07.93 kr 142,-, tilsammen kr 554,- for mye.
8. pasient 62, konsultasjoner 02.10.93, 06.10.93 og 09.10.93 kr 528,- for mye.
9. pasient 63, konsultasjoner 01.06.93 kr 103,-, 06.06.93 kr 103,-, 07.11.93 kr 162,-, 08.11.93 kr 218,-, 08.01.94 kr 176,-, 09.01.94 kr 218,-, tilsammen kr 980,- for mye. 10. pasient 64, konsultasjoner 27.02.93 kr 262,-, 29.05.93 og 31.05.93 kr 278,-, 26.06.93 kr 156,-, 04.09.93 og 07.09.93 kr 199,-, 18.09.93 og 19.09.93 kr 394,-, 05.11.93 kr 218,-, 12.03.94 kr 134,-, 02.04.94 og 03.04.94 kr 268,-, tilsammen kr 1909,- for mye. 11. pasient 65, konsultasjoner 19.03.94 og 20.03.94 kr 184,-, 27.03.94 kr 92,-, tilsammen kr 276,- for mye. 12. pasient 66, konsultasjoner 10.04.93 kr 209,-, 19.08.93 kr 92,-, 04.09.93 kr 176,-, 05.09.93 kr 176,-, 27.03.94 kr 134,-, 03.04.94 kr 134,-, tilsammen kr 921,- for mye. 13. pasient 67, konsultasjoner 01.10.93, 03.10.93 og 23.10.93 kr 594,- for mye.
Overtredelsen er grov fordi den voldte betydelig økonomisk skade, fordi han misbrukte sin stilling eller oppdrag, og fordi det ble ført uriktige regnskaper eller bøker.
II. Legeloven §53 for forsettlig eller uaktsomt å ha overtrådt denne lov eller bestemmelser gitt i medhold av denne loven, jfr. legeloven §43 første ledd, som bestemmer at en lege plikter å føre slike ordnede opptegnelser over sin virksomhet som orden og god legeskikk krever, og som er nødvendig for at han kan gi de meldinger og opplysninger som er pålagt i lov eller med hjemmel i lov. Han skal føre journal over hver enkelt pasient jfr. forsikrift om legers og helseinstitusjoners journal for pasient av 17. mars 1989 §7 hvoretter en journal skal minst inneholde:
1. Pasientens navn, fødselsnummer eller fødselsdata og adresse
2. Sykehistorie - herunder aktuelle sykemeldingsperioder
3. Diagnose og endringer i denne
4. Behandling som settes i verk, eventuelle komplikasjoner, legemidler som foreskrives, råd som gis m.v.
5. Tidspunktet for konsultasjon, undersøkelse, besøk, telefonsamtale, korrespondanse m.v.
6. Opplysning om undersøkelsesresultater og andre forhold som antas å være av betydning for diagnose, behandling eller prognose.
Grunnlaget er følgende forhold:
I egenskap som nevnt under pkt. I, unnlot han i den der nevnte perioden å føre legejournaler for de pasientene han hadde til behandling på en måte som kreves etter lovens forskrift. Han unnlot bl.a. å beskrive pasientens sykehistorie, diagnose, behandling som ble satt i verk og råd som ble gitt."
I tiltalevedtaket heiter det vidare:
"Straffeloven §62 første ledd får anvendelse.
Det tas forbehold om at det vil bli nedlagt påstand om erstatning til Rikstrygdeverket.
Det tas forbehold om at det vil bli nedlagt påstand om fradømmelse av retten til å utøve virksomhet som privatpraktiserende lege for et tidsrom av 2 år, jfr. straffeloven §29 nr. 2."
Det var ankeførehaving i Kristiansand i tidsromet frå 7. til 22. januar 1997, i alt 12 rettsdagar. Retten heldt domskonferanse i tre påfylgjande dagar, og avsluttande domskonferanse i samband med domsavseiinga.
Sakgjevne A er fødd 1939 og har om lag 30 års praksis som allmennpraktiserande lege. Han har drive eigen praksis i X etter å ha vore turnuskandidat i NordNoreg. Sakgjevne er gift og har vaksne born. Han har opplyst at inntekta i 1996 har vore om lag kr 90000, av dette vel halvparten i sjuke- og rehabiliteringspengar, og at netto eige er på om lag kr 500000. Etter at det vart nytta straffeprosessuelle tvangstiltak mot han i samband med etterforskinga av denne saka, har han vore sjukemeld på 75-80 % tid, og har seinare gått over på delvis attføring. Den personlege legen hans har som vitne i lagmannsretten vurdert han til å vera 25 % arbeidsdyktig for tida.
Under ankeførehavinga forklara sakgjevne seg ei rekkje gonger. Sakgjevne sa seg ikkje skuldig etter tiltalen på noko punkt. 70 vitne vart avhøyrde, av desse sume ved telefonavhøyr. Det går fram av rettsboka kva skriftlege prov som vart dokumenterte.
Aktor sette fram slik påstand:
"1. Tiltalte frifinnes for konsultasjon 15.09.93 med kr 142 under post I a nr 21, samt konsultasjon 01.04.93 med kr 203 under post I a nr. 26, samtlige konsultasjoner under post I b nr. 6 med kr 3902,- og samtlige konsultasjoner under post I b nr. 11 med kr 276.
2. Forøvrig dømmes tiltalte i samsvar med tiltalebeslutningen til fengsel i 90 dager.
Til fradrag i straffen kommer 4 dager utholdt varetekt.
3. Tiltalte fradømmes retten til å utøve virksomhet som privatpraktiserende lege for et tidsrom av 2 år, jfr. straffeloven §29 nr. 2.
4. Tiltalte dømmes til å betale erstatning til
Rikstrygdeverket med kr 103 686.
5. Tiltalte dømmes til å betale saksomkostninger til det offentlige etter rettens skjønn."
Forsvararen sette fram slik påstand:
"Prinsipalt:
1. A frifinnes for straff og kravet om rettighetstap.
2. A frifinnes for erstatningskravet.
3. Saksomkostninger ilegges ikke.
Subsidiært:
A ansees på mildeste måte."
Lagmannsretten ser saka slik:
Når det gjeld bakgrunnen for saka, og nærare opplysningar om legepraksisen til sakgjevne, viser lagmannsretten til byrettsdomen, avsnitta "Sakens bakgrunn" og "Nærmere om organisering av legekontoret og legepraksisen", side 14-17 i domsutskrifta. For lagmannsretten er det opplyst at sakgjevne i 1992 fekk utbetala kr 995.000 i refusjon frå folketrygda, i 1993 kr 715.000 og i 1994 kr 903000. Dei tilsvarande tala i 1995 og 1996, då sakgjevne berre delvis har vore i arbeid, var kr 81.000 og kr 233500.
Post I i tiltalen gjeld tilfelle der sakgjevne skal ha innsendt legerekningskort med krav om refusjon frå folketrygda for sjukebesøk og konsultasjonar som ikkje er haldne (post I a) og tilfelle der det urett er kravt kvelds-, natt- og helgetillegg (post I b). Det er då føremålstenleg fyrst å gå noko inn på korleis takstane for privatpraktiserande legar måtte vera å forstå i det tidsromet tiltalen gjeld. Det er tale om ei tolking av "forskrifter for godtgjørelse av utgifter til legehjelp hos privatpraktiserende leger", fastsette ved kgl. res. med heimel i folketrygdlova og sjukehuslova. For lagmannsretten er framlagt forskriftene som galdt frå 1. juli 1992, og dei som galdt frå 1. juli 1993. I høve til dei tolkingsspørsmåla som saka reiser, synest det ikkje vera skilnad mellom dei to versjonane, og for så vidt heller ikkje i høve til dei forskriftene som gjeld i dag.
Både av omsyn til avgjerda av skuldspørsmålet og det framsette skadebotkravet er det dessutan naudsynt å koma inn på om det i praksis var noko avvik frå den forståinga av takstreglane som ei objektiv tolking fører til. Provføringa tyder på at det fram til det tidsromet tiltalen gjeld, var ein god del uvisse blant legane om forståinga av takstane, og at reglane til dels vart praktiserte i strid med den forståinga Rikstrygdeverket hadde. Det kan sjå ut til at trygdestyresmaktene hadde forsømt seg med å gå ut til legane med naudsynt informasjon om innhaldet av forskriftene.
På denne tida vart det sett i gang opplærings- og kontrolltiltak, m.a. gjennom den såkalla "Aksjon opprydding", seinare kalla "Aksjon riktig takstbruk". I 1994 vart det såkalla praksisutvalet for allmennlegar oppnemnt, med målsmenn for Rikstrygdeverket og Den norske Lægeforening. Etter det som er opplyst, skulle praksisutvalet uttala seg om forståinga av takstreglane i saker der det kunne vera tvil om tolkinga. Dei fråsegner som praksisutvalet har kome med etter kvart, har vore medverkande til å fastleggja den gjeldande forståinga av takstreglane. Sakgjevne har hevda at han fyrst fekk nærare informasjon om aksjonen for rett takstbruk etter at han var komen under etterforsking.
Når det gjeld takstane for konsultasjon, legg lagmannsretten til grunn at desse berre kan nyttast når det er ein direkte personleg kontakt mellom lege og pasient, dvs. at dei er til stades saman. Dersom kontakten skjer over telefon eller i brev, er det den særskilde taksten for dette som skal nyttast. Heller ikkje vert konsultasjonstakst utløyst av at legen er i kontakt med andre enn pasienten, t.d. pårørande. Forskriftene inneheld ingen definisjon av sjølve konsultasjonsomgrepet. Slik lagmannsretten forstår det, må det reknast å vera ein konsultasjon når pasienten bed om råd eller hjelp for ein sjukdom eller ei sjukdomsplage, og legen fylgjer dette opp på ein slik måte at han tek på seg eit medisinsk ansvar for pasienten.
Naudsynt etterarbeid etter ein konsultasjon må reknast å vera omfatta av konsultasjonstakstane, som er gjennomsnittstakstar. Utrykking til kontoret utan føregåande kontakt med pasienten fell utanom dei tilfelle som det kan krevjast refusjon frå folketrygda for.
Det kan òg vera tale om ein konsultasjon dersom legen vert oppsøkt heime av pasienten eller dersom pasienten tek kontakt medan dei møtest i ein eller annan samanheng, så framt vilkåra elles er oppfylte. Vanlegvis må det krevjast at konsultasjonen går føre seg avskjerma frå andre, t.d. ved at lege og pasient som møtest i eit selskap, går inn i eit rom for seg sjølve. Ved avgjerda av om ein kontakt mellom pasient og lege må reknast å vera ein konsultasjon i høve til takstforskriftene, vil legen måtta ha eit nokså vidt rom for skjøn. Det kan ikkje leggjast avgjerande vekt på korleis pasienten har oppfatta situasjonen.
Bortsett frå legehjelp til eigen ektemake, born og eventuelt foreldre, er det ikkje noko til hinder for at legen krev refusjon for legehjelp til andre slektningar og til vener.
Vilkåra for å nytta dei særskilde satsane for sjukebesøk med reisetillegg og skyssgodtgjersle synest ikkje vera fullgodt presiserte i forskriftene eller dei tilhøyrande merknadene frå Rikstrygdeverket. Lagmannsretten legg til grunn at sjukebesøktakst kan nyttast når legen vert tilkalla til pasient som treng legehjelp, på den staden pasienten er, eller når legen rykkjer ut til sitt eige kontor for å møta pasienten der når tilstanden er som nemnt. Utanom dei tilfella der pasienten ikkje er i stand til å møta på kontoret til legen, må føresetnaden for å nytta sjukebesøktakst vera at omsynet til pasienten ikkje gjer det forsvarleg å utsetja legehjelp til seinare - med andre ord tilfelle av "øyeblikkelig hjelp". Det må då leggjast til at det sistnemnde ordlaget ikkje er nytta i forskriftene, og at det er tvilsamt om denne presiserande forståinga av vilkåra for å nytta sjukebesøktakst var allment kjend blant legane i det tidsromet som denne saka gjeld.
Når det gjeld kvelds-, natt- og helgetillegg, er det ikkje slik at dette kan krevjast ved alle konsultasjonar eller sjukebesøk utanfor kontortid. Det fylgjer av forskriftene at tillegg ikkje kan krevjast ved såkalla "henlagt praksis", dvs. når legen har lagt den vanlege kontorpraksisen sin til etter kl. 16 eller på sun- og helgedagar. Men i tillegg må takstreglane vera slik å forstå at tillegg ikkje kan krevjast når det er legeetisk forsvarleg å utsetja legehjelpa til vanleg kontortid, og då utan omsyn til om vedkomande lege røynleg har tid til å ta imot pasienten i kontortida. Denne forståinga av reglane går ikkje fram av forskriftene, og på dette området lt det til å ha vore nokså stor avstand til den praksis mange legar hadde lagt seg på. Ut frå provføringa vert det lagt til grunn at det i stor mon har vore vanleg å krevja refusjon for kvelds-, nattog helgetillegg utan ei slik konkret vurdering av om det var tale om "øyeblikkelig hjelp".
Sakgjevne har teke vidareutdaning i familieterapi, og har i praksisen sin drive ein god del med denne spesialiteten. Takstforskriftene for privatpraktiserande legar inneheld ingen særreglar i dette stykket, og det vert lagt til grunn at det er i strid med forskriftene å fylla ut legerekningskort og krevja refusjon i namnet åt "indekspasienten" når legen har hatt kontakt med andre i familien, slik sakgjevne i fleire tilfelle har gjort. Dersom vedkomande familiemedlem sjølv kan reknast som pasient, kan det - når vilkåra elles ligg føre - krevjast refusjon med rette personen oppførd som pasient. Dersom familiemedlemen berre må reknast som ein komparent, er det takst nr. 612 a og b som i tilfelle kan nyttast når vilkåra for det er oppfylte.
Omgrepet "summasjon" er av sakgjevne nytta om tilfelle der det vert utfylt legerekningskort knytt til éin konsultasjon - eller sjukebesøk, men der refusjonskravet òg skal gjelda føregåande konsultasjonar som det ikkje er sendt rekning for. Lagmannsretten legg til grunn at det er klårt i strid med forskriftene å krevja meir refusjon enn den oppførde konsultasjonen gjev grunnlag for.
Det er ein eigen takst - takst 14 - for møtegodtgjersle når legen er med i tverrfagleg samarbeid om einskildpasientar. Vilkåra for å nytta denne taksten synest ikkje å ha vore fullnøyande presiserte overfor legane før i dei aller siste åra, etter det tidsromet som tiltalen gjeld. Ved samarbeid mellom legar er det berre i høvet mellom legar på ulikt nivå at det kan krevjast refusjon frå folketrygda.
Etter desse merknadene om forståinga og praktiseringa av takstreglane går lagmannsretten over til å seia noko allment om prova og provsituasjonen i denne saka. Det har vore ei omfattande vitneførsle, hovudsakleg forklaring av dei pasientane som legerekningskorta nemnde i tiltalen gjeld. Det utvalet av pasientar som lagmannsretten på denne måten har fått kjennskap til, synest visa at legepraksisen til sakgjevne har stort innslag av pasientar med psykiske og/eller sosialmedisinske diagnosar. Dette kan delvis henga saman med at sakgjevne har særleg interesse for og som nemnt har teke vidareutdaning i familieterapi. Vidare har svært mange av pasientane vore pasientar hjå sakgjevne i heile den tida han har drive legepraksis i X, slik at etter måten mange av pasientane hans er over 65 år.
Provføringa gjev eit uomstridt bilete av ein lege som langt utover det vanlege har ofra seg for pasientane, og har hatt omtanke for dei så å seia heile døgeret, kvardag som helg. Sakgjevne har hatt ei uvanleg sterk pliktkjensle; han har hatt vanskeleg for å seia nei og setja grenser. I lange periodar må han ha vore sterkt overarbeidd. Desse tilhøva har gått ut over papirarbeidet som fylgjer med ein privat legepraksis. Føringa av pasientjournalane har vore svært mangelfull, og mange av legerekningskorta kan ikkje førast attende til opplysningar i journalen i det heile. Når det så i svært mange tilfelle er slik at pasienten nektar for å ha teke imot legehjelp som sakgjevne har kravt og fått refusjon for, seier det seg sjølv at den mangelfulle journalføringa har reist tvil om kva kontakt det røynleg har vore mellom lege og pasient. Til dette kjem at sakgjevne konsekvent har late vera å krevja eigendel av pasientane ved legehjelp utanfor kontortida.
Den sterke omtanken sakgjevne har hatt for pasientane og deira situasjon, lt til å ha vore kombinert med ei tilsvarande veik interesse for og innsikt i takstforskriftene. Som lagmannsretten har vore inne på tidlegare, synest rettnok mange legar å ha kravt refusjon frå folketrygda i strid med ei streng forståing av forskriftene, men sakgjevne synest påfallande ofte å ha sett seg i den stoda.
Når det allment gjeld lovbruken i saka, viser ein til at post I i tiltalen gjeld brotsverk mot straffeloven §270 fyrste leden nr. 1, jf. andre leden, jf. §271 - straffebodet om grovt bedrageri, med forsett som skuldform. Ved sidan av forsett med omsyn til det objektive gjerningsinnhaldet i §270, krevst det "uberettiget vinnings hensikt". Vinninga må vera "hensikten" - føremålet - med handlinga, og gjerningsmannen må vera klår over at han ikkje har rett til vinninga. Dersom gjerningsmannen trur at han har rett til den ytinga han skaffar seg, kan han ikkje straffast for forsettleg bedrageri, jamvel om den gode trua hans kjem av eit rettsmistak som ikkje er orsakande, jf. Andenæs, Formuesforbrytelsene (1996) side 107 med tilvisingar.
Under ankeførehavinga gav lagmannsretten partane høve til, jf. straffeprosessloven §38 tredje leden, å uttala seg om tilhøvet i tiltalen post I - heilt eller delvis - i staden burde subsumerast under straffeloven §271a - grovt aktlaust bedrageri. Når det allment gjeld forståinga av dette straffebodet, viser ein til Andenæs, side 118-119 med tilvisingar. Føresegna tek sikte på å råka dei tilfelle der gjerningsmannen har oppfylt dei objektive straffleggingsvilkåra i §270, men der forsettet vantar eller iallfall ikkje kan provast. Jamvel om lovgjevaren fyrst og fremst kan ha hatt dei såkalla mellommanntilfelle i tankane, kan det ikkje vera noko til hinder for å nytta §271a i saka her, når vilkåra for straff elles er oppfylte. Dersom gjerningsmannen trur han har rett til ytinga, men det må seiast å vera grovt aktlaust å byggja på ei slik oppfatning, kan han straffast etter §271a. I saka her kan det vera grunnlag for domfelling etter §271a både når sakgjevne har teke i miss om faktum (faktisk villfarelse) og når han har teke i miss om forståinga av refusjonsreglane (rettsvillfarelse).
Ved avgjerda av om dei objektive og subjektive vilkåra for straff ligg føre i høve til kvart punkt i tiltalen, har lagmannsretten late den rimelege tvilen koma sakgjevne til gode, utan at dette er nemnt med reine ord i alle tilfelle.
Som det vil gå fram av merknadene nedanfor, har lagmannsretten ikkje på noko punkt kome til at sakgjevne kan dømast for forsettleg bedrageri. Han vert derimot dømd for grovt aktlaust bedrageri med omsyn til ei rekkje av punkta under post I a i tiltalen, medan han vert frifunnen på andre punkt. Sakgjevne vert frifunnen for heile post I b.
I samband med straffesaka har påtalemakta på vegner av Rikstrygdeverket fremja eit borgarleg rettskrav, nemleg attendebetaling av dei refusjonssummane som tiltalen post I knyter seg til. Vilkåret er etter straffeprosessloven §3 fyrste leden at "rettskravet springer ut av samme handling som saken gjelder". I dei tilfella sakgjevne vert frifunnen for straffekravet, vil han likevel ikkje utan vidare verta frifunnen for det borgarlege rettskravet òg. Dels heng dette saman med at for skadebotkravet gjeld dei vanlege sivilprosessuelle krav til prov, og dels med at det berre krevst vanleg aktløyse (simpel uaktsomhet) for å koma i ansvar skadebotrettsleg. Dersom lagmannsretten kjem til at det er mest sannsynleg (overveiende sannsynlig) at sakgjevne har kravt og motteke refusjon i strid med takstforskriftene, og dette må leggjast han til last som aktlaust, kan det gjevast namsdom for skadebotkravet.
Lagmannsretten har i ei rad tilfelle kome til at sakgjevne må frifinnast for straffekravet, men dømast til å svara skadebot til Rikstrygdeverket. I dette stykket vert det ikkje gjort frådrag for kva sakgjevne i tilfelle kunne ha kravt av folketrygda ved å fylla ut rekningskort for den legehjelp som han hevdar røynleg vart gjeven. Her må det vera avgjerande at sakgjevne ved å gje urette opplysningar har fått utbetala refusjon, og då bør han ikkje kunna motsetja seg attendebetaling ved å fremja motkrav som for lagmannsretten korkje er så spesifiserte eller sannsynleggjorde at dei kan leggjast til grunn for avgjerda av skadebotkrava.
Lagmannsretten går etter dette over til særskilt å drøfta og avgjera post I a i tiltalen, som gjeld sjukebesøk med skyssgodtgjersle og konsultasjonar som sakgjevne ikkje skal ha halde. Post I a har 54 punkt, som refererer seg til i alt 54 pasientar. Det er under ei rekkje av punkta ført opp fleire sjukebesøk og/eller konsultasjonar. Avgjerda av skuldspørsmålet - og skadebotkravet - er teken konkret for kvart sjukebesøk og konsultasjon som tiltalen gjeld. Lagmannsretten har likevel rekna kravet til domsgrunnar i straffeprosessloven §40 for oppfylt ved at dei einskilde tilfella vert omtala basert på ei gruppevis inndeling. Til dels "overlappar" gruppene einannan, slik at same tilfellet kan falla inn under to grupper. Kvart tilfelle er likevel berre ført under éi gruppe i gjennomgangen nedanfor. Sume av tilfella har det vore naudsynt å omtala særskilt i domen.
1. Tilfelle der lagmannsretten legg til grunn at det har vore gjennomført sjukebesøk eller konsultasjonar ei lang rekkje tilfelle er spørsmålet om sjukebesøk eller konsultasjonar som det er kravt refusjon for, røynleg er haldne. Lagmannsretten har i svært mange av desse tilfelle teke imot forklaringar frå dei oppførde pasientane om at dei til dei aktuelle tider eller tidsrom ikkje har vore i kontakt med sakgjevne eller motteke slik legehjelp som legerekningskorta syner. Lagmannsretten har halde truverdet av desse forklaringane opp mot den forklaringa sakgjevne har gjeve, sett i samanheng med dei andre prova som er førde, særleg notata i pasientjournalane. Ettersom journalføringa til sakgjevne har vore svært mangelfull, har journalane berre delvis vore til hjelp ved avgjerda av kva faktiske omstende som kan leggjast til grunn.
I mange tilfelle har lagmannsretten kome til, etter ei samla vurdering av dei prova som er førde, at det er slik rimeleg tvil om faktum at det må leggjast til grunn for avgjerda av skuldspørsmålet at sakgjevne røynleg har vore på sjukebesøk til vedkomande pasient eller at pasienten har vore til konsultasjon. Det er då sett bort frå om legehjelpa kan ha vore på ein annan dag og/eller til eit anna tidspunkt enn det som er oppgjeve på rekningskortet.
I alle desse tilfella vert sakgjevne frifunnen.
Grunnen til at lagmannsretten har vurdert prova slik at sakgjevne må frifinnast, heng i sume tilfelle saman med at vitna har vore så usikre at forklaringane deira ikkje kan gje grunnlag for å slutta, utover rimeleg tvil, at sakgjevne ikkje har vore på sjukebesøk eller hatt pasienten til konsultasjon. I andre tilfelle har retten vurdert vitneforklaringane slik at dei ikkje er så truverdige at dei kan gje grunnlag for domfelling. Fleire av pasientane har fått legehjelp av sakgjevne for psykiske lidingar, og ein kan ikkje sjå bort frå at slike pasientar umedvite kan ha fortrengt i minnet sitt slik kontakt med lege. I nokre tilfelle har vitna nekta for å ha motteke legehjelp - eller legehjelp i ei viss form - frå sakgjevne i det heile i det aktuelle tidsromet, medan opplysningane elles nokså klårt tyder på at dette ikkje kan vera rett.
Det som her er nemnt, gjeld tiltalen post I a nr. 1, 5, 8, 12, 13, 14, 15, 20, 21 (1 konsultasjon og 2 sjukebesøk), 23, 24, 28 (1 sjukebesøk), 30, 31, 32, 36, 39 (2 sjukebesøk), 40, 43, 46, 47, 51, 52, 53, 54 (2 sjukebesøk).
Ved avgjerda av skadebotkravet gjeld som nemnt andre krav til prova. Etter ei konkret vurdering har lagmannsretten kome til at det i nokre av dei tilfella som er omtala ovanfor, likevel er mest sannsynleg at det ikkje har vore noko sjukebesøk eller konsultasjon, og at sakgjevne i det minste har bore seg aktlaust åt ved å krevja refusjon i dei tilfella. Han vert difor dømd til å svara skadebot til Rikstrygdeverket i suma av tilfella. Det gjeld tiltalen post I a nr. 5, 8, 13, 51, 54 (1 sjukebesøk).
2. Tilfelle der lagmannsretten legg til grunn at det ikkje har vore gjennomført sjukebesøk eller konsultasjonar slik legerekningskortet viser
I sume tilfelle har provføringa gjeve grunnlag for å byggja på - utover rimeleg tvil - at sakgjevne ikkje kan ha vore på sjukebesøk eller vorte konsultert av pasienten kring den tid som han har oppgjeve i legerekningskortet.
I nokre tilfelle har då sakgjevne òg medgjeve at opplysningane på rekningskortet ikkje er korrekte, men at refusjonskravet likevel er rettkome av di det er ytt anna legehjelp til pasienten. I andre tilfelle har lagmannsretten lagt avgjerande vekt på vitneforklaringane, som må reknast som truverdige og pålitelege.
Den strafferettslege vurderinga av tilfella som vert omtala i dette avsnittet, har falle i to hovudgrupper. a. I nokre få tilfelle har lagmannsretten - med stønad i provføringa - bygt på at sakgjevne har ytt anna legehjelp eller utført anna arbeid som gav rett til minst like stor refusjon frå folketrygda som det han kravde. Det er i desse tilfella lagt til grunn at sakgjevne for sin part ikkje hadde tanke om at det var ei urettkomen vinning å senda refusjonskrav for noko anna enn den legehjelp som røynleg var gjeven.
M.a. gjeld det tilfelle der sakgjevne har forklara at refusjonskravet er uttrykk for såkalla "summasjon".
Vidare gjeld det eit tilfelle der det er sendt legerekningskort for sjukebesøk i staden for tverrfagleg samarbeid.
Strafferettsleg vurderer lagmannsretten desse tilfella slik at det er grunnlag for frifinning både på subjektivt og objektivt grunnlag: Ettersom forsettet til sakgjevne ikkje gjekk på det omstendet at vinninga var urettkomen, er det subjektive skuldkravet ikkje oppfylt i høve til straffeloven §270.
Lagmannsretten er komen til at det heller ikkje kan leggjast sakgjevne til last som grovt aktlaust at han trudde han hadde rett til refusjon trass i at han gav urette opplysningar i legerekningskortet. Det er då heller ikkje grunnlag for domfelling etter straffeloven §271a. - Frifinning på objektivt grunnlag er ei fylgje av at vilkåret i straffeloven §270 om at det er valda tap eller fare for tap for folketrygda, ikkje kan seiast å vera oppfylt i desse tilfella.
Desse merknadene gjeld tiltalen post I a nr. 7 (2 sjukebesøk), 9, 11 (2 sjukebesøk).
Med omsyn til skadebotkravet, må sakgjevne reknast å ha handla aktlaust i dei tilfella som er omtala ovanfor, og han vert dømd til å betala attende den mottekne refusjonen. b. Ein går så over til å omtala andre tilfelle der det vert lagt til grunn at det ikkje har vore gjennomført sjukebesøk eller konsultasjonar slik legerekningskortet viser, og det heller ikkje er konkrete haldepunkt for at sakgjevne hadde rett til minst like stor refusjon for anna arbeid. Innanfor denne gruppa fell òg nokre av dei tilfella der sakgjevne har hevda det er tale om "summasjon", men der retten ikkje kan byggja på at sakgjevne tidlegare hadde utført arbeid som gav rett til refusjon - eller så stor refusjon - som han har sendt krav på. Vidare gjeld det tilfelle der det er kravt og motteke refusjon for sjukebesøk med reisetillegg og skyssgodtgjersle, medan det etter provføringa må byggjast på at det berre har vore ein konsultasjon.
For lagmannsretten er det her spørsmål om sakgjevne skal dømast for forsettleg bedrageri i samsvar med tiltalen, eller for grovt aktlaust bedrageri. I desse tilfella kan det vera ytre omstende som talar i retning av å døma sakgjevne for forsettleg bedrageri.
Lagmannsretten har likevel kome til at det ikkje er sikkert nok provgrunnlag for å byggja på at sakgjevne har handla med forsett. Lagmannsretten har ved si vurdering teke utgangspunkt i at sakgjevne var uvanleg sterkt oppteken av å ha omsut for pasientane sine, medan han på den andre sida hadde lite orden på papirarbeidet og organiseringa av legepraksisen sin.
Som tidlegare nemnt, syntest han å ha ofra svært lite tid og omtanke på tilhøvet til trygdekontoret og refusjonsreglane. Til dette kjem at han våren 1993 kom i ei særs pressa stode med manglande oversikt, ved at kontorsystera vart sjukemeld, og han ei tid var utan kontorhjelp før han fekk tak i vikar. I sume av tilfella det her gjeld, er det likevel svært lite forståeleg at sakgjevne kunne senda refusjonskrav utan å vera klår over at legerekningskortet inneheldt urette opplysningar, som førde til at han fekk utbetala refusjon som han ikkje hadde rett til.
I dei tilfella som vert omtala her, har lagmannsretten lagt til grunn - utover rimeleg tvil - at sakgjevne burde ha forstått at han ikkje hadde rett til dei refusjonssummane han kravde og tok imot, og at aktløysa hans må reknast som grov. Han vert difor dømd for grovt aktlaust bedrageri i desse tilfella. Det gjeld tiltalen post I a nr. 2, 18, 21 (3 sjukebesøk), 27 (4 sjukebesøk), 28 (1 sjukebesøk), 34, 44, 45, 49 (1 sjukebesøk), 50, 54 (1 konsultasjon).
Det vert gjeve namsdom for attendebetaling av dei mottekne refusjonssummane i desse tilfella, med di sakgjevne klårt har handla aktlaust.
3. Utrykkingar som ikkje inneber pasientkontakt
I desse tilfella har sakgjevne rykt ut til kontoret og/eller heimen til pasienten, men utan å vera i kontakt med han der. Føre utrykkinga har det dels vore ei telefonoppringing, dels har det ikkje vore nokon føregåande kontakt i det heile. Grunnen til utrykkinga har i sume tilfelle vore at sakgjevne har vore engsteleg for pasienten, og av omtanke og pliktkjensle har vilja sjå etter han. I andre tilfelle har sakgjevne vore på kontoret og skrive brev til pasienten, brev lagmannsretten vurderer hovudsakleg å vera av privat karakter.
Dei tilfella som vert omtala her, fell utanfor refusjonsreglane, bortsett frå at takst 1 b ("enkel pasientkontakt, forespørsel, rådgivning ved brev eller telefon") kunna ha vore nytta i sume høve. Når sakgjevne i slike tilfelle har kravt og motteke refusjon for sjukebesøk, ligg det føre ei handling som fyller det objektive gjerningsinnhaldet i straffeloven §270. Men etter provføringa vik lagmannsretten attende for å byggja på at sakgjevne var klår over at han ikkje hadde rett til refusjon - eventuelt så stor refusjon - i desse tilfella, slik at han ikkje vert dømd for forsettleg bedrageri. I fire av desse tilfella må det derimot haldast for grovt aktlaust av sakgjevne at han trudde å ha rett til refusjonane, og han vert då dømd etter straffeloven §271a, medan han vert frifunnen i eit femte tilfelle.
Desse merknadene gjeld tiltalen post I a nr. 3, 16, 17, 25, 26 (1 sjukebesøk).
I alle tilfella i denne gruppa vert det gjeve namsdom for skadebotkravet frå Rikstrygdeverket, med di sakgjevne må reknast å ha handla aktlaust.
4. Tilfelle der sakgjevne har hatt kontakt med pårørande, men har kravt refusjon i namnet til "indekspasienten"
Det gjeld her tilfelle i tilknyting til den verksemda sakgjevne dreiv som familieterapeut. Det er såleis eit område han var nokså åleine om blant dei allmennpraktiserande legane i X, og der det er forståeleg at han var noko i tvil om refusjonsreglane.
Men han må lastast for at han ikkje tok tolkinga av takstreglane opp med trygdestyresmaktene. Sakgjevne kunne ikkje basera seg på dei opplysningane han hadde fått på familiepoliklinikken på sentralsjukehuset om dei refusjonsreglane som ei sjukehusavdeling nytta.
I dei tilfella som vert omtala her, må det byggjast på at kontakten med vedkomande pårørande i beste fall berre ville ha utløyst refusjonskrav etter takst 612 a eller b - slik at sakgjevne har kravt og motteke større refusjon enn det han under noko omstende hadde rett til.
Strafferettsleg har lagmannsretten vurdert dei her omtala tilfella på same vis som tilfella omtala i pkt. 2 b, slik at sakgjevne vert straffedømd for grovt aktlaust bedrageri, og må betala attende motteken refusjon. Det gjeld tiltalen post I a nr. 6, 19, 39 (2 sjukebesøk).
5. Legehjelp til slektningar og omgangsvener
Ein god del av dei legerekningskorta som post I a i tiltalen knyter seg til, gjeld legehjelp til slektningar utanom ektemake og born, og til ein nokså stor krins av omgangsvener. Nokre av tilfella er grupperte under pkt. 2 b ovanfor. Elles har desse tilfella særleg reist spørsmål om avgrensinga mellom ein legekonsultasjon og ei venesamtale. Ein viser til dei allmenne merknadene om forståinga av konsultasjonsomgrepet, og har på bakgrunn av provføringa vurdert dei einskilde tilfella i ljos av den forståinga lagmannsretten byggjer på.
I nokre tilfelle vert det lagt til grunn at det røynleg har vore eit sjukebesøk eller konsultasjon, og sakgjevne vert då frifunnen både for straffekravet og skadebotkravet, jf. merknadene under pkt. 1 ovanfor.
Dette gjeld tiltalen post I a nr. 7 (1 konsultasjon), 26 (5 konsultasjonar), 27 (4 sjukebesøk), 38 (1 konsultasjon).
I andre tilfelle må det byggjast på at kontakten mellom sakgjevne og den oppførde pasienten hovudsakleg har vore ei venesamtale, sosial omgang, som ikkje utløyser refusjonskrav mot folketrygda. Etter ei konkret vurdering har lagmannsretten i nokre tilfelle kome til at sakgjevne nok har handla aktlaust ved å krevja refusjon, men at det er slik tvil om dei nærare omstenda at åtferda ikkje kan reknast som grovt aktlaus. Sakgjevne vert då frifunnen for straffekravet, men dømd til å betala skadebot til
Rikstrygdeverket for motteken refusjon. Dette gjeld tiltalen post I a nr. 4, 7 (3 konsultasjonar), 33 (2 konsultasjonar), 37, 38 (1 konsultasjon), 48, 49 (3 konsultasjonar).
Elles har lagmannsretten ikkje i noko av desse tilfella kome til at det er grunnlag for å døma sakgjevne for forsettleg bedrageri, jamvel om tilhøvet hans i sume høve må reknast å liggja nær forsettet. Men sakgjevne burde i ei rekkje tilfelle ha skjøna at han ikkje hadde rett til refusjon, og åtferda hans må reknast som grovt aktlaus, slik at han då vert dømd for brot på straffeloven §271a. Det aktlause her ligg i at sakgjevne har oppfatta desse venesamtalene som legekonsultasjonar eller jamvel sjukebesøk, og kravt refusjon for det, trass i at samtalene klårt ikkje kunne reknast som legehjelp som utløyste slike refusjonskrav mot trygda. Det vert òg gjeve namsdom for attendebetaling av refusjonen i desse tilfella. Dette gjeld tiltalen post I a nr. 10, 11 (1 konsultasjon), 22, 26 (1 konsultasjon), 27 (1 konsultasjon), 33 (2 sjukebesøk), 42, 49 (1 sjukebesøk).
Lagmannsretten går etter dette over til å gjera greie for avgjerda av skuldspørsmålet og skadebotkravet samla for kvart nummer i post I a i tiltalen.
Nr. 1
Datoen skal vera 15.02.1993. Sakgjevne vert frifunnen både for straffekravet og skadebotkravet.
Nr. 2
Sakgjevne vert dømd for grovt aktlaust bedrageri, og må betala attende den mottekne refusjonen kr 1901.
Nr. 3
Sakgjevne vert frifunnen for straffekravet, men vert dømd til å betala attende refusjon med kr 903.
Nr. 4
Sakgjevne vert frifunnen for straffekravet, men vert dømd til å betala attende refusjon med kr 1888.
Nr. 5
Sakgjevne vert frifunnen for straffekravet, men vert dømd til å betala attende refusjon med kr 774.
Nr. 6
Sakgjevne vert dømd for grovt aktlaust bedrageri, og må betala attende refusjon med kr 1824.
Nr. 7
Sakgjevne vert frifunnen for straffekravet. Han vert frifunnen for skadebotkravet med omsyn til refusjon for 1 konsultasjon, men vert elles dømd til å betala attende refusjonen for dei andre oppførde konsultasjonane og sjukebesøka, i alt kr 2451.
Nr. 8
Sakgjevne vert frifunnen for straffekravet, men vert dømd til å betala attende refusjon med kr 853.
Nr. 9
Sakgjevne vert frifunnen for straffekravet, men vert dømd til å betala attende refusjon med kr 954.
Nr. 10
Sakgjevne vert dømd for grovt aktlaust bedrageri, og må betala attende refusjon med kr 674.
Nr. 11
Sakgjevne vert dømd for grovt aktlaust bedrageri når det gjeld konsultasjonen. Han vert frifunnen for straffekravet med omsyn til dei to oppførde sjukebesøka.
Han vert dømd til å betala attende all motteken refusjon med kr 1795.
Nr. 12
Sakgjevne vert frifunnen både for straffekravet og skadebotkravet.
Nr. 13
Sakgjevne vert frifunnen for straffekravet, men vert dømd til å betala attende refusjon med kr 212.
Nr. 14
Sakgjevne vert frifunnen både for straffekravet og skadebotkravet.
Nr. 15
Sakgjevne vert frifunnen både for straffekravet og skadebotkravet.
Nr. 16
Sakgjevne vert dømd for grovt aktlaust bedrageri, og må betala attende refusjon med kr 1344.
Nr. 17
Sakgjevne vert dømd for grovt aktlaust bedrageri, og må betala attende refusjon med kr 1063.
Nr. 18
Sakgjevne vert dømd for grovt aktlaust bedrageri, og må betala attende refusjon med kr 1596.
Nr. 19
Sakgjevne vert dømd for grovt aktlaust bedrageri, og må betala attende refusjon med kr 1257.
Nr. 20
Sakgjevne vert frifunnen både for straffekravet og skadebotkravet.
Nr. 21
Eit av dei oppførde sjukebesøka i tiltalen er ein konsultasjon, som sakgjevne vert frifunnen for. Sakgjevne vert òg frifunnen med omsyn til 2 sjukebesøk. I desse tilfella vert sakgjevne òg frifunnen for skadebotkravet.
Sakgjevne vert dømd for grovt aktlaust bedrageri med omsyn til 3 oppførde sjukebesøk, og må betala attende refusjon for desse, etter skjøn sett til kr 2200.
Nr. 22
Sakgjevne vert dømd for grovt aktlaust bedrageri og må betala attende refusjon med kr 5235.
Nr. 23
Sakgjevne vert frifunnen både for straffekravet og skadebotkravet.
Nr. 24
Sakgjevne vert frifunnen både for straffekravet og skadebotkravet.
Nr. 25
Sakgjevne vert dømd for grovt aktlaust bedrageri, og må betala attende refusjon med kr 2382.
Nr. 26
Tilfellet 06.11.1993 er ført som tverrfagleg samarbeid, ikkje konsultasjon, på legerekningskortet. Den gruppevise gjennomgangen ovanfor dekkjer ikkje vurderinga av dette tilfellet. Lagmannsretten har vurdert det slik at dette i røynda var ei telefonsamtale mellom sakgjevne og ein annan lege, og heilt fall utanfor takstreglane. Det same gjeld ei anna telefonsamtale seinare same dagen mellom sakgjevne og hans personlege lege, førd som tverrfagleg samtale vedkomande Sigrun Iversen. Strafferettsleg må det reknast som grovt aktlaust bedrageri av sakgjevne å krevja refusjon for desse telefonsamtalene.
Sakgjevne vert dømd for grovt aktlaust bedrageri med omsyn til 1 konsultasjon 25.04.1993, tverrfagleg samarbeid 06.11.1993 og sjukebesøk 30.11.1993, og vert dømd til å betala attende refusjon for desse tilfella med kr 2362.
Han vert frifunnen både for straffekravet og skadebotkravet med omsyn til 5 av dei oppførde konsultasjonane.
Nr. 27
Tilfellet 06.11.1993 er ført som tverrfagleg samarbeid, ikkje sjukebesøk, på legerekningskortet. Ein viser til dei særskilde merknadene under nr. 26 ovanfor.
Sakgjevne vert dømd for grovt aktlaust bedrageri med omsyn til 4 sjukebesøk, 1 konsultasjon 25.04.1993 og tverrfagleg samarbeid 06.11.1993. For desse tilfella vert sakgjevne òg dømd til å betala attende refusjon med kr 3725.
Sakgjevne vert frifunnen både for straffekravet og skadebotkravet med omsyn til 4 andre sjukebesøk.
Nr. 28
Sakgjevne vert dømd for grovt aktlaust bedrageri og må betala attende refusjon med kr 479 når det gjeld det oppførde sjukebesøket 08.06.1993. Han vert frifunnen både for straffekravet og skadebotkravet med omsyn til sjukebesøk 01.05.1994.
Nr. 29
Den gruppevise gjennomgangen ovanfor dekkjer ikkje vurderinga av dette tilfellet. På det tidspunktet sakgjevne hadde samtale med ein psykiater om denne pasienten, kan vedkomande ikkje lenger reknast å ha vore pasient hjå sakgjevne, slik at tilfellet fall utanfor takstreglane. Ho hadde for fleire år sidan flytt til Nord-Noreg. Ut frå si sterke ansvarskjensle for pasientane har nok sakgjevne framleis rekna vedkomande som sin pasient. Men han må lastast for å ha kravt refusjon frå folketrygda i dette tilfellet, og vert dømd for grovt aktlaust bedrageri. Sakgjevne må òg betala attende refusjon med kr 950.
Nr. 30
Sakgjevne vert frifunnen både for straffekravet og skadebotkravet.
Nr. 31
Sakgjevne vert frifunnen både for straffekravet og skadebotkravet.
Nr. 32
Sakgjevne vert frifunnen både for straffekravet og skadebotkravet.
Nr. 33
Sakgjevne vert dømd for grovt aktlaust bedrageri med omsyn til 2 oppførde sjukebesøk, og frifunnen med omsyn til 2 konsultasjonar. Han vert dømd til å betala attende all motteken refusjon med kr 1684.
Nr. 34
Sakgjevne vert dømd for grovt aktlaust bedrageri, og må betala attende refusjon med kr 1437.
Nr. 35
Den gruppevise gjennomgangen ovanfor dekkjer ikkje vurderinga av dette tilfellet. Ved at pasienten ikkje møtte fram til avtala time, fylgde det av takstforskriftene at legen berre kunne krevja konsultasjonshonorar - som ikkje vert dekt av trygda.
Sakgjevne vert dømd for grovt aktlaust bedrageri ved å ha sendt legerekningskort med krav om refusjon for sjukebesøk, og må betala attende refusjon med kr 591.
Nr. 36
Sakgjevne vert frifunnen både for straffekravet og skadebotkravet.
Nr. 37
Sakgjevne vert frifunnen for straffekravet, men vert dømd til å betala attende refusjon med kr 472.
Nr. 38
Sakgjevne vert frifunnen for straffekravet, men vert dømd til å betala attende refusjon for 1 konsultasjon 15.01.1994 med kr 472.
Nr. 39
Sakgjevne vert dømd for grovt aktlaust bedrageri med omsyn til 2 av dei oppførde sjukebesøka, og må betala attende motteken refusjon med kr 1311. Han vert frifunnen både for straffekravet og skadebotkravet med omsyn til dei 2 andre sjukebesøka
Nr. 40
Sakgjevne vert frifunnen både for straffekravet og skadebotkravet.
Nr. 41
Den gruppevise gjennomgangen ovanfor dekkjer ikkje dette tilfellet. Lagmannsretten legg for avgjerda av skuldspørsmålet til grunn at sakgjevne av vanvare har sendt legerekningskort for den nemnde personen i staden for stesonen hans, som sakgjevne ytte legehjelp til.
Dette kan ikkje leggjast sakgjevne til last som grovt aktlaust, og han vert frifunnen for straffekravet. Ved avgjerda av skadebotkravet vert det lagt til grunn at sakgjevne har handla aktlaust, slik at han må betala attende refusjon med kr 454.
Nr. 42
Sakgjevne vert dømd for grovt aktlaust bedrageri og må betala attende motteken refusjon med kr 2823.
Nr. 43
Sakgjevne vert frifunnen både for straffekravet og skadebotkravet.
Nr. 44
Sakgjevne vert dømd for grovt aktlaust bedrageri og må betala attende refusjon med kr 1002.
Nr. 45
Sakgjevne vert dømd for grovt aktlaust bedrageri og må betala attende refusjon med kr 817.
Nr. 46
Sakgjevne vert frifunnen både for straffekravet og skadebotkravet.
Nr. 47
Sakgjevne vert frifunnen både for straffekravet og skadebotkravet.
Nr. 48
Sakgjevne vert frifunnen for straffekravet, men vert dømd til å betala attende motteken refusjon med kr 675.
Nr. 49
Sakgjevne vert dømd for grovt aktlaust bedrageri med omsyn til 2 sjukebesøk. Han vert frifunnen for straffekravet med omsyn til 3 konsultasjonar. Sakgjevne vert dømd til å betala attende all motteken refusjon med kr 2532.
Nr. 50
Sakgjevne vert dømd for grovt aktlaust bedrageri og må betala attende refusjon med kr 603.
Nr. 51
Sakgjevne vert frifunnen for straffekravet, men dømd til å betala attende refusjon med kr 909.
Nr. 52
Sakgjevne vert frifunnen både for straffekravet og skadebotkravet.
Nr. 53
Sakgjevne vert frifunnen både for straffekravet og skadebotkravet.
Nr. 54
Sakgjevne vert dømd for grovt aktlaust bedrageri med omsyn til 1 konsultasjon. Han vert frifunnen for straffekravet med omsyn til 2 sjukebesøk. Sakgjevne vert dømd til å betala attende motteken refusjon kr 980 for konsultasjonen 17.05.1993 og sjukebesøket 18.05.1993, men frifunnen for skadebotkravet med omsyn til sjukebesøk 21. januar 1993.
Lagmannsretten går så over til å drøfta og avgjera post I b i tiltalen. Denne tiltaleposten refererer seg til motteken refusjon for i alt 13 pasientar, alle slektningar eller omgangsvener. Det gjeld fleire konsultasjonar under kvar pasient. Etter tiltalen ligg det strafflagde i at sakgjevne med urette har kravt kvelds-, natt- og helgetillegg for desse konsultasjonane. Tiltalen byggjer såleis på at konsultasjonane røynleg er haldne.
Når det gjeld den objektive forståinga av takstforskriftene på dette punktet, viser lagmannsretten til dei allmenne merknadene ovanfor. Etter provføringa synest det klårt at sakgjevne i ei lang rad tilfelle har kravt tillegg der dette må reknast å ha vore i strid med forskriftene, medan det i sume høve - også utover dei tilfella der aktor har påstått frifinning - må reknast å ha vore i samsvar med forskriftene, og såleis rettkome. Men slik lagmannsretten vurderer straffansvaret og skadebotansvaret med omsyn til denne tiltaleposten, er det likevel ikkje naudsynt å gå nærare inn på avgrensinga.
Som nemnt tidlegare om praksis blant legar, synest det i stor mon å ha vore vanleg å krevja refusjon for kvelds-, natt- og helgetillegg utan ei konkret vurdering av om det var tale om "øyeblikkelig hjelp". Eit slikt avgrensande kriterium er då heller ikkje nemnt i forskriftene. Denne takstbruken må dei lokale trygdekontora ha visst om og tydelegvis godteke. Fyrst i dei siste åra - ved aksjonen for rett takstbruk og etableringa av praksisutvalet for allmennlegar - synest trygdestyresmaktene å ha kome med tiltak for å korrigera den faktiske takstbruken.
Lagmannsretten kan ikkje sjå at sakgjevne må seiast å ha hatt såkalla "henlagt praksis" ved å vera tilgjengeleg for pasientar som tok kontakt utanom kontortida, jamvel om han lt til å ha gjort lite for å skjerma seg mot slik pågang og heller ikkje kravde eigendel av pasientane.
På bakgrunn av den praksis som var med omsyn til å krevja kvelds-, natt- og helgetillegg, kan lagmannsretten ikkje sjå at sakgjevne har handla med den subjektive skuld som trengst for domfelling for forsettleg bedrageri. Etter omstenda kan det heller ikkje leggjast han til last som grovt aktlaust at han trudde takstreglane gav rett til refusjon for slike tillegg. Sakgjevne vert etter dette frifunnen for post I b i tiltalen.
Når det gjeld skadebotkravet i tilknyting til post I b, må den aktløysa sakgjevne har vist, haldast opp mot passiviteten til trygdestyresmaktene og den manglande informasjonen om korleis takstforskriftene retteleg var å forstå - ei forståing som ikkje gjekk direkte fram av forskriftene. Lagmannsretten har vorte ståande ved at kravet om attendebetaling av refusjon ikkje kan føra fram, og sakgjevne vert såleis frifunnen for skadebotkravet òg.
Med omsyn til post II i tiltalen, gjeld denne brot på legelova §53, jf. §43 fyrste leden, jf. forskrift 17. mars 1989 om leges og helseinstitusjons journal for pasient 7. Lagmannsretten held det for prova at sakgjevne i det tidsromet som er nemnt i post I i tiltalen, forsettleg lét vera å føra legejournal for pasientane slik det krevst etter nemnde forskrift. Journalføringa må seiast å vera svært mangelfull. Slik det er nemnt i gjerningsomtalen i tiltalevedtaket, gjorde sakgjevne i fleire tilfelle m.a. ikkje greie for sjukehistoria til pasienten, behandling som vart sett i verk og råd som vart gjevne. Lagmannsretten byggjer domfellinga på den kjennskapen ein har fått til journalføringa ved gjennomgangen av dei einskilde punkta under tiltalepost I a og b, og på forklaringa til vitnet ass. fylkeslege Steen, som òg hadde gått gjennom journalane for nokre andre pasientar. Det vert lagt til grunn at sakgjevne som ein velrøynd lege kjende forskriftene og visste at han ved si journalføring ikkje oppfylte dei krav forskriftene sette. I dette stykket viser elles lagmannsretten til, og held seg til, domsgrunnane til byretten på side 42 i domsutskrifta, jf. straffeprosessloven §41 tredje leden.
Domfelling
Sakgjevne vert dømd etter straffeloven §271a for ein del av dei tilhøva som er tekne med i post I i tiltalen. Dei punkta der sakgjevne vert frifunnen, går fram av domsgrunnane og kjem ikkje til uttrykk i domsslutninga, med di lagmannsretten har vurdert tilhøvet som eit samanhengande strafflagt tilhøve (fortsatt forbrytelse). I dei tilfella som sakgjevne vert straffedømd for, er det urettkome kravt og motteke refusjon frå folketrygda med i alt kr 38678.
Ved avgjerda av om bedrageriet må reknast for grovt, jf. straffeloven §271, kan det leggjast vekt både på objektive og subjektive omstende. Dei refusjonssummane som bedrageriet gjeld, synest liggja under grensa for kva som vert rekna som "betydelig økonomisk skade", jf. Matningsdal i kommentarutgåva til straffelova, band II, side 727. Men det er tale om ein omfattande misbruk av ordninga med direkte refusjon, som er basert på eit tillitstilhøve mellom legen og trygdekontoret. Sakgjevne har òg misbrukt tilliten overfor pasientane, ved å nytta deira namn og tilhøve som grunnlag for dei urettkomne refusjonskrava mot folketrygda. Etter ei samla vurdering er lagmannsretten likevel komen til at tilhøvet ikkje bør reknast som grovt bedrageri som nemnt i straffeloven §271.
Sakgjevne vert etter dette dømd for eitt brotsverk mot straffeloven §271a, jf. §270 fyrste leden nr. 1. Vidare vert han dømd for éi misferd mot legelova §53.
Straffutmåling
Det er domfellinga for grovt aktlaust bedrageri som tel mest ved straffutmålinga. Allmennpreventive omsyn talar for ein klår straffereaksjon, jamvel om sakgjevne ikkje vert dømd for forsettleg bedrageri. Det er som nemnt tale om ein omfattande misbruk av ordninga med direkte oppgjer for refusjon. Ordninga fører med seg store føremoner både for lege, trygdekontor og pasient, men kan berre fungera dersom legane lojalt innrettar seg etter forskriftene.
I straffminkande lei må det takast omsyn til at etterforskinga og strafforfylginga av saka har vore ei svært stor påkjenning for sakgjevne. Helsetilstanden og arbeidsevna hans er monaleg svekt, slik det er nemnt tidlegare i domen.
Lagmannsretten har fastsett straffa til fengsel på vilkår i 60 dagar, med ei prøvetid på 2 år. Straffa er fastsett under omsyn til straffeloven §63 andre leden. Dersom straffa skal sonast, kjem 4 dagar i frådrag for varetektsfengsel. Saman med vilkårsdomen vert sakgjevne idømd ei bot utan vilkår på kr 25000, med ei subsidiær fengselsstraff på 20 dagar.
Med det utfallet avgjerda av skuldspørsmålet har fått, er det ikkje grunnlag for å frådøma sakgjevne retten til å driva som privatpraktiserande lege.
Skadebotkravet frå Rikstrygdeverket
Påtalemakta har på vegner av Rikstrygdeverket sett fram påstand om at sakgjevne skal betala skadebot for urettkome motteken refusjon. Lagmannsretten har teke stode til skadebotkravet ved gjennomgangen av dei einskilde punkta i tiltalen ovanfor. Samla utgjer kravet kr 53584, som lagmannsretten gjev namsdom for, jf. straffeprosessloven §432.
Sakskostnader
Lagmannsretten skal ta avgjerd om kostnadsspørsmålet for heile saka, jf. straffeprosessloven §442. Utfallet av ankeførehavinga er at sakgjevne vert dømd etter eit mildare straffebod og for eit strafflagt tilhøve av mindre omfang enn i byrettsdomen. Det er såleis etter straffeprosessloven §436 andre leden ikkje høve til å påleggja sakgjevne noko ansvar for kostnadene for lagmannsretten - det er då sett bort frå domfellinga for brot på legelova. Ettersom lagmannsrettsførehavinga likevel fører til at sakgjevne vert straffedømd, bør han betala ein mindre del av kostnadene med saka for byretten, jf. §436 fyrste leden. Sakskostnadssummen vert under omsyn til straffeprosessloven §437 tredje leden sett til kr 10000.
Domen er samrøystes.
Domsslutning:
1. A, fødd 1939, vert dømd for eitt brotsverk mot straffeloven §271a, jf. §270 fyrste leden nr. 1, og éi misferd mot legelova §53, alt samanhalde med straffeloven §63 andre leden, til ei straff av fengsel i 60 - seksti - dagar. Fullføringa av straffa vert utsett med ei prøvetid på 2 - to - år, jf. straffeloven §52 - §54. Dersom fengselsstraffa skal sonast, skal det gjerast frådrag med 4 - fire - dagar for varetektsfengsel. Saman med vilkårsdomen vert det idømt ei bot utan vilkår på 25.000 - tjuefemtusen - kroner, subsidiært fengsel i 20 - tjue - dagar.
2. A vert dømd til innan 2 - to - veker frå forkynninga av domen å betala 53.584 - femtitretusenfemhundreogåttifire - kroner i skadebot til
Rikstrygdeverket.
3. A vert dømd til innan 2 - to - veker frå forkynninga av domen å betala 10.000 - titusen - kroner i sakskostnader til det offentlege.