LA-1996-833
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1996-11-26 |
| Publisert: | LA-1996-00833 |
| Stikkord: | Strafferett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Vest-Telemark herredsrett Nr. 96-00054 M - Agder lagmannsrett LA-1996-00833 M |
| Parter: | Ankende part: Den offentlige påtalemyndighet (Prosessfullmektig: Politiinspektør Magne Pedersen). Ankemotparter: 1. A 2. B (Prosessfullmektig: Advokat Erling Lyngtveit). |
| Forfatter: | Lagdommer Per Holtar Evensen, ekstraord. lagdommer Hans-Jacob Hallvang, ekstraord. lagdommer Håkon Børresen, med meddommere |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §166, §270, §271, §271a, §52, §62, Skatteloven (1911) §16, Straffeprosessloven (1981) §321, §325 |
Statsadvokatene i Vestfold og Telemark har 21. februar 1996 satt ektefellene A, født xx.xx.1961, og B, født xx.xx.1965, under tiltale ved Vest-Telemark herredsrett for overtredelse av
"I.
Straffeloven §270 første ledd nr. 1, jfr. annet ledd, jfr. §271, for i hensikt å skaffe seg eller andre en uberettiget vinning ved å fremkalle, styrke eller utnytte en villfarelse, rettsstridig å ha forledet noen til en handling som voldte tap eller fare for tap for ham eller den han handlet for, idet bedrageriet anses som grovt, særlig fordi handlingen har voldt betydelig økonomisk skade, eller medvirket til dette, ved at de i tidsrommet 21. desember 1993 til 22. januar 1995 i Y, i uberettiget vinnings hensikt forledet ansatte ved trygdekontoret i Y til å utbetale B ialt kr 148699,- i syke- og fødselspenger og som hun ikke hadde krav på, ved uriktig å oppgi at hun i tidsrommet 1. juni 1993 til 11. mars 1994 hadde halv stilling i og inntekt fra hennes mann, As bedrift "X Bilimport", idet inntekt av en viss størrelse og/eller inntekstap var forutsetninger for å bli innvilget slik støtte, samt at de var klar over at ligningskontoret ikke ville akseptere inntekten som lovlig, slik at det oppstod tilsvarende tap eller fare for tap for trygdekontoret, eller medvirket til dette.
II.
Straffeloven §166 første ledd, for å ha avgitt falsk forklaring til noen offentlig myndighet i tilfelle hvor forklaringen var bestemt til å avgi bevis, eller medvirket til dette, ved at de 4. januar 1994 i Y, på skjema for inntekts- og skatteopplysninger, falskelig opplyste til Y trygdekontor at B hadde en månedsinntekt på kr 13000,-, eller medvirket til dette."
I tiltalebeslutningen var det anført at straffeloven §62 første ledd fikk anvendelse, samt at også almene hensyn krevet påtale etter tiltalens post I.
Etter at hovedforhandling var avholdt 13. mai 1996, avsa Vest-Telemark herredsrett 21. s.m. dom med slik slutning:
"1. A, f. 1961 dømmes for overtredelse av straffeloven §271a til fengsel i 45 - førtifem - dager samt en bot til statskassen på kr 15000 - femtentusen - eller hvis boten ikke betales, til fengsel i 15 - femten - dager. Fullbyrdelsen av den idømte frihetsstraff utstår i medhold av straffeloven §52 flg. med en prøvetid på 2 - to - år uten tilsyn. Han dømmes videre til å erstatte det offentlige saksomkostninger med kr 1000 - kronertusen -.
2. B, f. 1965 dømmes for overtredelse av straffeloven §271a til fengsel i 30 - tredve - dager, samt en bot til statskassen på kr 7000 - syvtusen -, eller hvis boten ikke betales, til fengsel i 15 - femten - dager. Fullbyrdelsen av den idømte frihetsstraff utstår i medhold av straffeloven §52 flg. med en prøvetid på 2 - to - år uten tilsyn. Hun dømmes videre til å erstatte det offentlige saksomkostninger med kr 1000 - kronertusen -.
3. A og B blir å frifinne for overtredelse av straffeloven §270 første ledd nr.l jfr. annet ledd jfr. §271 og for straffeloven §166 første ledd."
Statsadvokatene i Vestfold og Telemark har i rett tid påanket herredsrettens dom til Agder lagmannsrett, idet det er gjort gjeldende at herredsretten har vurdert bevisene feil med hensyn til de subjektive vilkår for straffbarhet og at begge de tiltalte skulle vært dømt for forsettlige overtredelser med hensyn til grovt bedrageri og falsk forklaring.
Lagmannsretten har 28. juni 1996 besluttet å henvise anken til ankeforhandling i medhold av straffeprosessloven §325, jfr. §321 annet ledd 1. punktum.
Ankeforhandling ble holdt i Tinghuset i Skien den 25. november 1996. B og A møtte sammen med sin felles forsvarer, advokat Erling O. Lyngtveit, og begge avga forklaring. Det ble avhørt fem vitner, herav to nye for lagmannsretten, og foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.
Når det gjelder de tiltalte ektefellers personalia, vises det til herredsrettens dom. Det tilføyes at ingen av dem er tidligere straffedømt. Ei heller har de ifølge fremlagte utskrifter av bøteregisteret vært bøtelagt tidligere. Det skal også tilføyes at A ut over grunnskolen bare har gjennomgått et kurs på handelsskole, mens B har eksamen fra 3-årig videregående skole og dessuten har gått ett år på fotterapeutskole.
Ingen av de tiltalte har erkjent seg straffskyldig etter tiltalebeslutningen eller for bedrageri foretatt ved grov uaktsomhet, jfr. straffeloven §271a.
Når det først gjelder tiltalens post II, finner lagmannsretten enstemmig at de tiltalte må bli å frifinne, idet de objektive straffbarhetsvilkår ikke finnes å foreligge. Det de tiltalte her er anklaget for, er å ha avgitt falske opplysninger om at B i ektefellen A næringsvirksomhet oppebar en månedsinntekt stor kr 13000,-, noe som ble gjort i et utfylt og undertegnet skjema for inntekts- og skatteopplysninger som 4. januar 1994 ble inngitt til Y trygdekontor. Som påtalemyndigheten også har erkjent, må det imidlertid legges til grunn at B, i den periode som er angitt i skjemaet, dvs. i tiden etter 1. juli 1993, faktisk var blitt lønnet med kr 13000,- pr. måned, og at det ved lønnsutbetalingene til henne ble foretatt skattetrekk. Likeså må det legges til grunn at innberetning, samt innbetaling av skattetrekket og dekning av beregnet arbeidsgiveravgift skjedde terminvis. De opplysninger som ble gitt i skjemaet 4. januar 1994, var da ikke falske, men i overensstemmelse med de faktiske forhold.
For vurderingen av de tiltaltes forhold i relasjon til tiltalens post I, legger lagmannsretten etter bevisførselen følgende faktiske forhold til grunn som bevist:
A var i 1993 og er fortsatt eier av et småbruk i Y. Sammen med en bror driver han her pelsdyroppdrett. På gården forer han også opp okser. Ved siden av dette drev han i 1993 med kjøp og salg av bruktbil, samt fast eiendom. Hans samlede virksomhet ble drevet hjemme fra gården. Regnskapene for virksomheten ble ført av Sondre Svalastogs regnskapskontor.
B som i noen år hadde arbeidet ved et jordskiftekontor, men hadde permisjon derfra og dengang arbeidet i ca 1/3-stilling i kommunal barnehage, gikk ut i svangerskapspermisjon ca 14 dager før hennes første barn ble født xx.xx.1992. Utpå sommeren 1993, mens hun fortsatt hadde permisjon, men nå ulønnet, oppdaget fru B at hun igjen var gravid.
Den nye graviditeten medførte at ektefellene seg imellom reiste spørsmålet om hun nå ville være berettiget til noen ytelse fra det offentlige, og det ble til at A anstillet undersøkelser for så vidt.
Det første A gjorde, var å kontakte det lokale ligningskontor pr. telefon 24. august 1993. Han fikk der opplyst at hans hustru ikke kunne være lønnstaker i hans virksomhet fordi dette var et personlig firma. Samme dag sendte ligningskontoret A følgende brev:
"Spørsmål om ektefelle kan anses som lønstaker i bedrift tilhørende den andre ektefelle.
Vi viser til tlf. idag. Ektefelles inntekt i den andre ektefelles bedrift anses som næringsinntekt.
Næringsinntekten vil kunne fordelast mellom ektefellene jfr. skatteloven §16 femte ledd
Vedlagt fylgjer kopi av skatteloven §16 femte ledd og uttalelse frå arbeidsgiverhefte nr. 2 side 10.
Dette til orientering."
Etter å ha hatt nevnte telefonsamtale med ligningskontoret, men før han mottok ligningskontorets brev, hadde A så en telefonsamtale med daværende trygdesjef i Y, Z.
Om telefonsamtalen med Z har A fortalt at han opplyste Z om hva ligningskontoret hadde uttalt og deretter spurte hva som skulle til for at kona skulle være berettiget til lønnet svangerskapspermisjon. Til dette skulle Z så ha bemerket og svart at de ved trygdekontoret ikke brød seg om hva som ble sagt på ligningskontoret, samt at det som betød noe var at det ble meldt fra til kommunekassereren og at skattetrekk ble foretatt og arbeidsgiveravgift ble betalt.
Z har som vitne forklart at han husker samtalen og at den dreide seg om hva som skulle til for at B skulle være berettiget til offentlige ytelser under svangerskapspermisjon. Han husker også at han da nevnte det om kommunekasseren, skattetrekk og arbeidsgiveravgift, slik dette er fortalt av A. Derimot har han ingen klar erindring verken om at han av A ble fortalt hva denne hadde fått opplyst på ligningskontoret eller om at han selv skulle ha gitt uttrykk for at de ved trygdekontoret ikke brød seg om hva ligningskontoret la til grunn. Z har imidlertid ikke villet utelukke at han sa dette, og han har samtidig gitt uttrykk for at han ikke tror at A ville lyve om det som hadde passert under telefonsamtalen.
Lagmannsretten har funnet å måtte legge til grunn at telefonsamtalen mellom A og Z hadde det innhold som førstnevnte har forklart, jfr. foran. I tillegg til en vurdering av deres respektive forklaringer, har lagmannsretten for sitt standpunkt sett hen til forklaringen fra B. Hun var til stede under samtalen A hadde med Z pr. mobiltelefon og har forklart at hun hørte hva mannen sa og skjønte på dette hva som ble uttalt i den andre enden, samt at hun straks etter avsluttet samtale ble fortalt hva Z hadde sagt. Sannsynligheten for at Z har uttalt seg som forklart av A, er ytterligere bestyrket ved at Z i etterid har avgitt en skriftlig erklæring og heri bekreftet at han på det aktuelle tidspunkt ikke hadde full oversikt over gjeldende regler for beskatning av ektefeller som arbeidet i den en ektefelles virksomhet.
A tok også kontakt med regnskapsfører Svalastog og fortalte denne hva han hadde fått opplyst på ligningskontoret og hos trygdesjefen. Svalastog ga da uttrykk for at det som var opplyst på ligningskontoret var riktig, men at det ikke kunne være farlig å inngi en søknad om ytelser til B. Det her nevnte har Svalastog bekreftet som vitne.
B fikk bekkenløsning 7. desember 1993 og var fra da av sykemeldt. Hun fødte sitt andre barn den 13. mars 1994, og den 24. s.m. innga hun krav om fødselspenger. I søknadsskjemaet var A oppgitt som hennes arbeidsgiver i tiden etter 1. juni 1993. Fram til 22. januar 1995 oppebar B så sykepenger og fødselspenger med ialt kr 148699,-, et beløp som med fradrag av de skattebeløp som var trukket ved utbetaling, ble tilbakebetalt før Rikstrygdeverket 20. oktober 1995 anmeldte B til politiet for overtredelse av straffeloven §166 og §270.
I ektefellene A og Bs ligningsoppgave for 1993 var et beløp stort kr 72000,- oppgitt som lønn fra A. Den 20. mai 1994 tilskrev ligningskontoret sistnevnte slik:
"Likninga for inntektsåret 1993.
Vi har gjennomgått likningsoppgåva Dykkar og har følgjande merknader:
De kan ikkje anses som lønstaker i ektefellens bedrift.
Lønsinntekt herfrå er derfor sett til 0.
Vi ber om svar og eventuelle merknader til brevet innan 14 dagar. Ver venleg og skriv fødselsnummeret Dykker på svarbrevet."
A og B reagerte ikke på brevet og gjorde heller ikke innholdet i dette kjent for trygdekontoret,
Etter en samlet vurdering av det foran nevnte har lagmannsrettens flertall, bestående av rettens formann, ekstraordinær lagdommer Håkon Børresen og de fire meddommerne funnet at begge de tiltalte helt ut må frifinnes for så vidt gjelder forholdet omhandlet i tiltalens post I, idet de subjektive straffbarhetsvilkår ikke er funnet å foreligge. Domfellelse etter straffeloven §270 første ledd nr. 1, jfr. annet ledd, jfr. §271 som tiltalen gjelder, er betinget av forsett. Dette innebærer bl.a. at de tiltalte må ha vært seg bevisst at de ved sin handlemåte fremkalte, styrket eller utnyttet en villfarelse ved trygdekontoret og at de ved dette rettsstridig forledet trygdekontoret til å utbetale ytelsene til fru B. Den samlede lagmannsrett finner på bakgrunn av sin bevisbedømmelse når det gjelder samtalen mellom A og Z at slik bevissthet ikke har foreligget hos noen av de tiltalte. Når de av sjefen ved det kontor som skulle behandle søknaden om fødselspenger fikk de opplysninger de gjorde, utelukket dette etter rettens vurdering at de tiltalte handlet forsettlig med hensyn til de nevnte komponenter i lovens beskrivelse av det straffbare forhold. Uttalelsene utelukker også at de tiltalte kan sies å ha handlet i uberettiget vinnings hensikt.
Domfellelse etter straffeloven §271a som ble bragt til anvendelse av herredsretten, er betinget av at bedrageri som omhandlet i straffeloven §270 og §271 er foretatt grovt uaktsomt. Den grove uaktsomhet må da omfatte de momenter som etter sistnevnte bestemmelser gjør handlinger eller unnlatelser straffbare. Med samme begrunnelse som gitt når det gjelder manglende forsett, finner den samlede lagmannsrett at ektefellene A og B heller ikke kan anses å ha utvist slik kvalifisert uaktsomhet som skal til for fellelse etter straffeloven §271a. Mens det samme flertall som nevnt ovenfor har kommet til at dette må gjelde for hele det tidsrom da fru B ifølge tiltalen oppebar ytelser, har mindretallet, ekstraordinær lagdommer Hans-Jacob Hallvang, funnet at ektefellene A og B handlet grovt uaktsomt og derved overtrådte straffeloven §271a ved at de ikke underrettet trygdekontoret om innholdet i brevet fra ligningskontoret av 20. mai 1994. Mindretallet har derfor stemt for domfellelse etter denne bestemmelse for så vidt gjelder oppebårne ytelser i tiden etter denne dato. Flertallet har på sin side sett det slik at brevets innhold ikke var annet enn en konsekvens av det standpunkt ligningskontoret for sitt vedkommende hadde inntatt i august 1993, et standpunkt som trygdekontoret etter lagmannsrettens bevisvurdering ble kjent med allerede dengang. Noen spesiell oppfordring til å gjøre brevet kjent for ligningskontoret kan ektefellene A og B derfor ikke antas å burde ha insett, dette så meget mer som de på denne tid hadde oppebåret ytelser gjennom måneder, og det uten innsigelser fra noe hold i det lille oversiktlige bygdesamfunnet. De måtte kunne regne med at trygdekontoret etter så lang tid ville gjort anskrik dersom det var noe galt eller ulovlig med de ytelser som ble oppebåret.
Etter dette blir begge de tiltalte å frifinne etter begge punkter i tiltalen. Dommen avsies under dissens som foran nevnt.
Saksomkostninger er ikke påstått og tilkjennes ikke.
Domsslutning:
1. B, født xx.xx.1965, frifinnes.
2. A, født xx.xx.1961, frifinnes.