LA-1996-834
| Instans: | Agder lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1996-07-17 |
| Publisert: | LA-1996-00834 |
| Stikkord: | Sivilprosess |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Tønsberg byrett Nr. 95-01316 - Agder lagmannsrett LA-1996-00834. |
| Parter: | Kjærende part: Anita Lageng, Tore Næss (Prosessfullmektig: Advokat Olav Vilnes). Kjæremotpart: Vestfold Fylkeskommune (Prosessfullmektig: Advokat Yngvar Pedersen). |
| Forfatter: | Førstelagmann Arne Christiansen. Lagdommer Nils Simonsen. Lagdommer Per Holtar Evensen |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §54, §179, Fylkeskommuneloven (1961)5 |
Saken gjelder spørsmålet om rettslig interesse i å fremme søksmål om gyldigheten av vegvesenets vedtak om avkjørsel til fylkesveg, jfr. tvistemålsloven §54. Saken er reist av Anita Lageng og Tore Næss for Tønsberg byrett mot Vestfold fylkeskommune. Fylkeskommunen har nedlagt prinsipal påstand om avvisning av søksmålet som følge av manglende rettslig interesse.
Saksøkerne eier gnr. 112 bnr. 40 i Borre, som har gateadresse Stangsgate 20 i Åsgårdstrand. Den aktuelle avkjørsel er ment å omfatte saksøkernes eiendom og tre bakenforliggende prosjekterte boligtomter som tilhører Finn Kvalberg. Det er etter søknad fra Kvalberg truffet tre vedtak om avkjørsel, henholdsvis i 1989, 1990 og 1995. I vedtak 1 er det satt vilkår om fri sikt, bl.a. om senking av gjerde på Stangsgate 18 og fjerning av vegetasjon på Stangsgate 20 der avkjørselen munner ut i Stangsgate. I vedtak nr. 2 meddeles at det synes å gå i orden med redusert fart og fartsdumper i Stangsgate og at fradeling og bebyggelse av tomtene ble tillatt. I tegning som fulgte vedtaket og som det der vises til, fremgår ikke noe om tiltak for å bedre siktforholdene. I vedtak 3 er siktforholdene tatt opp på ny. Det vises til gjerder på begge sider der avkjørselen munner ut i Stangsgate. Det heter at vegvesenet vil godkjenne adkomsten under forutsetning at denne fylles opp slik at det blir et venterepos som ligger 20-30 cm høyere enn dagens terreng.
Byretten avsa 29. april 1996 kjennelse med slik slutning:
"1. Saken avvises.
2. Anita Lageng og Tore Næss, Åsgårdstrand betaler in solidum saksomkostninger til Vestfold fylkeskommune 11000,- -ellevetusen - kroner innen 2 - to - uker fra kjennelsens forkynnelse."
Det fremgår av kjennelsen at saksøkerne mener at vedtak 2 ikke er et egentlig vedtak, men bare et forhåndstilsagn om vedtak, mens fylkeskommunen anser dette som en selvstendig vedtak om avkjørselstillatelse. Byretten har oppfattet partene dithen at de er enige om at saken gjelder avkjørselstillatelse på de betingelser som følger av vedtak 3. Byretten bemerker bl.a. at dersom saksøkerne hadde krevet dom for at vedtak nr. 3 var ugyldig - slik at vedtak nr. 2 uten noe opparbeidelseskrav ble stående - synes den rettslige interesse å være temmelig klar. Byretten viser til saksøkernes posisjon ved at vedtak nr. 1 blir stående igjen slik at avkjørselen ikke kan bygges uten deres samtykke eller ved at byggingen må gjennomføres ved ekspropriasjon. Det er også påpekt at Vegdirektoratets retningslinjer om avkjørsler fra 1982 omtaler forhåndvarsling av nabo og underretning til nabo som part ved felles adkomstløsning, og det fremheves at dette taler for å akseptere saksøkernes reelle interesser som rettslige i forhold til et søksmål om vedtakets gyldighet. Byretten har ansett forholdet som et grensetilfelle, og er kommet til at det ikke foreligger en rettslig interesse i forhold til tvistemålsloven §54. Om de nærmere enkeltheter ved saken vises til byrettens kjennelse.
Anita Lageng og Tore Næss har påkjært byrettens kjennelse til Agder lagmannsrett idet det påberopes feil ved lovanvendelsen og at avgjørelsen lider av manglende eller uklare avgjørelsesgrunner. Deres anførsler kan sammenfattes slik:
Til byrettens bemerkning om at den rettslige interesse ville ha vært klar om det var krevet dom for ugyldighet av vedtak nr. 3 (slik at vedtak 2 uten noe opparbeidelseskrav blir stående), anføres at byretten ikke har oppfattet den kjærende parts anførsel på dette punkt. De kjærende parter gjorde klart gjeldende at vedtak nr. 3 måtte ansees ugyldig. Vedtak nr. 2 har de kjærende parter ansett som et forhåndstilsagn som på en uheldig måte har bundet opp vegvesenet til vedtak 3. Det er ikke gjort gjeldende noen ugyldighetsinnsigelser mot vedtak 2. Avgjørelsesgrunnene er uklare og ufullstendige på dette punkt.
Den kjærende part mener videre at retten har tolket tvistemålsloven §54 feil ved å presumere hva resultatet vil bli dersom vedtak nr. 1 blir stående igjen som endelig. For den kjærende part er hovedpoenget at vegkontoret har gitt et forhåndstilsagn uten å ta hensyn til egne normer for utkjøring og derved bundet seg opp til å gi utbyggeren utkjøringstillatelse til tross for at dette ikke burde vært gjort. Vedtaket er imidlertid til stor ugunst for de omkringliggende naboer, herunder den kjærende part. I kjennelsen er det lagt til grunn at dersom vedtak nr. 2 og 3 kjennes ugyldige vil dette kunne medføre økte problemer for den kjærende part. Dette er tilfelle bare dersom utbygger fremmer ekspropriasjon på de vilkår som er stilt i vedtak nr. 1. Dersom utbygger velger en annen utnyttelse av tomtearealet (herunder salg til naboeiendommer) eller utkjørsel en annen vei, innebærer dette en fordel for de kjærende parter. Forøvrig er det ikke slik at vedkommende part må bevise at tilsidesettelse av vedtaket ikke kan medføre større ulempe for ham. Det er tilstrekkelig at han kan påvise at vedtaket får direkte eller indirekte følger som gjør at han har en plausibel grunn til å kreve rettens avgjørelse.
De kjærende parter gjør videre gjeldende at byrettens omkostningsavgjørelse bygger på et feilaktig grunnlag.
De kjærende parter har nedlagt slik påstand:
"1. Anita Lageng og Tore Næss har rettslig interesse i avgjørelse om utkjøring ved Stangsgt. 20, Åsgårdstrand.
2. Vestfold fylkeskommune dømmes til å betale omkostninger ved kjæremålet som utgjør rettens gebyr med tillegg av kr 1500 i salær."
Vestfold fylkeskommune har imøtegått kjæremålet. Fylkeskommunen slutter seg til byrettens bemerkninger og viser til det som ble anført fra fylkeskommunens side i tilsvar og prosesskrift for byretten. Det fastholdes at vedtak nr. 2 er et klart vedtak om avkjørselstillatelse og ikke bare et forhåndstilsagn slik de kjærende parter hevder. Byrettens omkostningsavgjørelse er korrekt.
Fylkeskommunen har nedlagt slik påstand:
"1. Byrettens kjennelse stadfestes.
2. Vestfold fylkeskommune tilkjennes saksomkostninger ved kjæremålet som utgjør kr 500,-."
Lagmannsretten skal bemerke:
Den avkjørsel det er søkt om ligger i sin helhet på søkerens, Finn Kvalbergs, grunn, men slik at de kjærende parter har sin nåværende avkjørsel over en del av denne grunn, som etter det lagmannsretten forstår fulgte med fraskillelsen av bnr. 83 fra bnr. 40 i 1983. Etter lagmannsrettens oppfatning skaper dette en så nær og aktuell interesse for eierne av bnr. 40 at de må sies å ha et rimelig krav på å få vedtaket rettslig prøvet selv om de ikke er parter i vedkommende forvaltningssak. En bygging av den omsøkte avkjøring vil gripe direkte inn i de kjærende parters nåværende avkjøringsforhold, og de kjærende parter kommer således i en annen stilling enn i et ordinært naboforhold. Ved den totalbedømmelse som foretas under bedømmelsen av om det foreligger en rettslig interesse hos saksøkerne, må det også kunne legges vekt på at de vedtak som veimyndighetene har truffet, inneholder vilkår som kan innebære fysiske inngrep på de kjærende parters eiendom gjennom siktkrav som gjelder gjerdehøyde eller oppfylling av terrenget, selv om disse forhold også kan tas opp av de kjærende parter som sakøkte eller saksøkere i eventuelle etterfølgende saker om ekspropriasjon, skjønn eller søksmål etter granneloven.
Forøvrig finner ikke lagmannsretten det nødvendig å gå inn på de vurderinger som ligger til grunn for byrettens avgjørelse .
Spørsmålet om erstatning for saksomkostninger for byretten og lagmannsretten bør utsettes til den dom eller kjennelse som avslutter saken, jfr. tvistemålsloven §179 første ledd 3. punktum.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning: 1. Saken fremmes. 2 Spørsmålet om erstatning for saksomkostninger for byretten og lagmannsretten utsettes til dom eller kjennelse som avslutter saken.