LA-1996-844
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1997-07-28 |
| Publisert: | LA-1996-00844 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Larvik herredsrett nr: 95-00407 - Agder lagmannsrett LA-1996-00844 A. |
| Parter: | Ankende part: Rune Pettersen (Prosessfullmektig: H.r.adv. Per Odberg). Ankemotpart: Liv og Gunnar Larsen (Prosessfullmektig: Advokat Anders Nesheim). |
| Forfatter: | Lagmann Ola Rygg, formann, Lagdommer Trude Sæbø, ekstraord. lagdommer Hans-Jacob Hallvang |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §148, §162, §174, §180, §296, Servituttlova (1968) §9, Servituttlova (1968), Foreldelsesloven (1979) §27 |
Larvik forliksråd avsa 28. februar 1995 dom med slik domsslutning:
1. "Klagerens påstand, inntatt foran, godkjennes.
2. Saksomkostninger er ikke krevet og tilkjennes ikke."
Klager i saken var Gunnar Larsen, og hans påstand lød slik:
1. "Gunnar Larsen er eier av redskapene som befinner seg på eiendommen gnr. 2037, bnr. 5 i Larvik, og som er beskrevet i registreringsforretning, avholdt av namsmannen i Larvik den 15.09.92.
2. Redskapene kan avhentes av Gunnar Larsen og selges til høystbydende, dersom ikke Rune Pettersen ønsker å benytte sin forkjøpsrett i h.h.t. kjøpekontrakt for gården, datert 18. august 1989, og i så fall til konkurrerende pris."
Innklagede i forliksrådet, Rune Pettersen, v/advokat Per Odberg, påanket forliksrådets dom ved å reise søksmål for Larvik herredsrett, jfr. tvistemålsloven §296. Anken (stevningen) var rettet både mot Gunnar Larsen og mot hans hustru Liv Larsen. Pettersen fremsatte slik påstand:
1. "Forliksrådets dom oppheves. Rune Pettersen frifinnes for kravet om utlevering av den i saken omhandlede gårdsredskap.
2. Rune Pettersen tilkjennes saksomkostninger."
Gunnar og Liv Larsen reiste motsøksmål mot Pettersen og fremsatte slik påstand:
1. "Gunnar Larsen er eier av redskapene som befinner seg på eiendommen gnr. 2037, bnr. 5 i Larvik, og som er beskrevet i registreringsforretning avholdt av namsmannen i Larvik den 15.09.92.
2. Redskapene kan avhentes av Gunnar Larsen.
3. Liv Larsen har livsvarig vederlagsfri bruksrett til den bolig Rakel Løkke tidligere bebodde på eiendommen gnr. 2037, bnr. 5 i Larvik.
4. Liv Larsen tilkjennes husleie for den tid boligen har vært utleid.
5. Rune Pettersen dømmes til å betale sakens omkostninger."
Larvik herredsrett behandlet saken 28. november 1995, og avsa 19. mars 1996 dom med slik domsslutning:
"I I hovedsøksmålet:
1. Gunnar Larsen er eier av redskapene som befinner seg på eiendommen gnr. 2037, bnr. 5 i Larvik, og som er beskrevet i registreringsforretning avholdt av namsmannen i Larvik den 15.09.92.
2. Rune Pettersen tilpliktes å utlevere redskapen nevnt under punkt 1 til Gunnar Larsen innen 14 - fjorten - dager fra forkynnelsen av denne dom.
3. Rune Pettersen dømmes til innen 14 - fjorten - dager fra forkynnelsen av denne dom å betale saksomkostninger til Liv og Gunnar Larsen med kr 9000,- - kronernitusen -.
II I motsøksmålet:
1. Liv og Gunnar Larsen har livsvarig vederlagsfri bruksrett til den bolig Rakel Løkke tidligere bebodde på eiendommen gnr. 2037, bnr. 5 i Larvik.
2. Liv og Gunnar Larsen kan leie ut boligen.
3. Rune Pettersen dømmes til å betale erstatning til Liv og Gunnar Larsen med kr 72000,- - kronersyttitotusen - innen 14 - fjorten - dager fra forkynnelsen av denne dom.
4. Rune Pettersen dømmes til å betale omkostningene i motsøksmålet til Liv og Gunnar Larsen med kr 8 910,- - kroneråttetusennihundreogti - innen 14 - fjorten - dager fra forkynnelsen av denne dom."
Om enkelthetene i saksforholdet, partenes anførsler for herredsretten og dennes vurdering av de omtvistede faktiske og rettslige spørsmål, vises til herredsrettens domsgrunner.
Rune Pettersen v/advokat Odberg har påanket herredsrettens dom til Agder lagmannsrett.
Gunnar og Liv Larsen v/advokat Anders Nesheim har imøtegått anken og påstått herredsrettens dom både i hovedsøksmålet og i motsøksmålet stadfestet. I tilsvaret fra ekteparet Larsen var ankene i begge søksmål subsidiært påstått avvist. Ved Agder lagmannsretts kjennelse av 23. juli 1996 ble det avgjort at saken i sin helhet skulle fremmes.
Ankeforhandling ble holdt i Tinghuset i Tønsberg 2. juli 1997. Rune Pettersen, Gunnar Larsen og Liv Larsen møtte alle og forklarte seg. Det ble avhørt 3 vitner, hvorav to var nye for lagmannsretten. Saken står for lagmannsretten på alle vesentlige punkter i samme stilling som for herredsretten. Det ble under ankeforhandlingen gjort forsøk på å få tvisten forlikt, uten at det lyktes.
Rune Pettersen v/advokat Odberg har for lagmannsretten i hovedsak anført:
Ad hovedsøksmålet - gårdsredskapene:
Pkt. 1 i domsslutningen i hovedsøksmålet har aldri vært bestridt, og fastslår bare et forhold som er uomtvistet mellom partene.
Herredsretten har tatt feil når den ikke har akseptert at Rune Pettersen har et motkrav som gir ham tilbakeholdsrett i redskapene på gården. Rune Pettersen var ukjent med at Liv Larsen hadde inngått tømmersalgskontrakt da han og Hege kjøpte gården 18. august 1989. For øvrig er det uten noen rettslig betydning hva Rune Pettersen visste eller ikke visste, i og med at partene 21. desember 1989 ble enige om å dele likt nettoutbyttet etter hogstkontrakten. Når Liv Larsen da oppgir at nettoutbetalingen var kr 60000,-, mens den i virkeligheten var kr 92077,- er det uten videre klart at Pettersen har et krav mot Liv Larsen på kr 16038,50 med tillegg av morarenter fra 6. juli 1990 da Liv Larsen mottok sluttoppgjør for tømmersalget. Dette kravet gir Pettersen tilbakeholdsrett i gårdsredskapene tilhørende Gunnar Larsen, fordi Larsen har samtykket i å la bruksrett til redskapene inngå som en del av betingelsene ved salget av eiendommen. Det følger av foreldelsesloven §27 nr. 3 at kravet gir tilbakeholdsrett selv om det eventuelt skulle være foreldet.
Subsidiært påstår Pettersen seg frifunnet fordi kjøpekontraktens pkt. IV forutsetter at redskapene skal være på gården. Pettersen plikter således ikke å gi fra seg besittelsen av redskapene før Gunnar Larsen eventuelt har solgt dem og han selv (Pettersen) har frasagt seg adgangen etter kjøpekontrakten til å gjøre bruk av forkjøpsretten.
Ad motsøksmålet - boretten:
Ekteparet Larsen har frafalt boretten i kårboligen ved gjentatte ganger å tilkjennegi at de ikke ønsker å bo der. Dette ble senest bekreftet under hovedforhandlingen for herredsretten.
Subsidiært hevder Pettersen at det bare er tale om en personlig rett, som ikke kan overføres til andre. Herredsretten har tatt feil når den med henvisning til servituttloven har lagt et annet innhold i boretten. En borett er ikke noen servitutt, slik at servituttloven overhodet ikke kommer til anvendelse. Når boretten ikke kan overdras, har ekteparet Larsen selvsagt heller ikke noe krav på inntekter Pettersen har oppebåret ved bortleie av kårboligen til andre.
Atter subsidiært anføres det at erstatning bare kan kreves fra det tidspunkt da kravet ble fremsatt, dvs. fra august/september 1995. Det kan heller ikke kreves med noe høyere beløp enn det Pettersen faktisk har oppebåret i leieinntekt, og det er kr 3000,- pr. måned og ikke kr 4000,- slik herredsretten uriktig har gitt dom for.
Rune Pettersen har nedlagt slik endelig påstand:
"I hovedsøksmålet:
Prinsipalt: Pkt. 1 i herredsrettens dom stadfestes. For øvrig frifinnes Rune Pettersen.
Subsidiært: Forliksrådets dom stadfestes.
Under enhver omstendighet: Ankende part tilkjennes saksomkostninger.
I motsøksmålet: Prinsipalt: Rune Pettersen frifinnes.
Subsidiært: Herredsrettens dom pkt. 1 stadfestes, dog således at rettigheten betegnes "borett" og ikke "bruksrett". For øvrig frifinnes Pettersen.
Under enhver omstendighet: Ankende part tilkjennes saksomkostninger."
Gunnar og Liv Larsen v/advokat Nesheim har henholdt seg til herredsrettens dom, som de mener er riktig både i resultatet og med hensyn til begrunnelse. De har for øvrig i hovedsak anført:
Ad hovedsøksmålet:
Rune Pettersen har ingen tilbakeholdsrett, fordi
a) Han har ikke noe krav mot Liv Larsen,
b) et eventuelt krav mot Liv Larsen kan ikke gjøres gjeldende mot Gunnar Larsen,
c) et eventuelt krav mot Liv Larsen er foreldet, og var foreldet allerede før tilbakeholdsrett ble gjort gjeldende,
d) både Liv Larsen og Gunnar Larsen har krav mot Pettersen som overstiger Pettersens påståtte krav mot Liv Larsen, og
e) det er ikke slik sammenheng mellom utleveringskravet og det påståtte motkravet som kreves for å kunne utøve tilbakeholdsrett.
Kjøpekontraktens punkt IV regulerer forholdet mellom selgernes barn, og bestemmer ikke noe om hvor redskapene skal være.
Det begjæres foregrepet tvangskraft for utleveringskravet - pkt. 2 i dommen i hovedsøksmålet.
Ad motsøksmålet - boretten: Det bestrides at boretten er frafalt. Når ekteparet Larsen for tiden ikke ønsker å gjøre bruk av den, så er det på grunn av det motsetningsforhold som har oppstått og som blant annet har foranlediget denne rettssaken.
Som antatt av herredsretten følger det av servituttloven §9 at boretten kan overdras. Dette må innebærer at når Pettersen leier bort kårbygningen til andre, må Gunnar og Liv Larsen ha krav på leieinntektene.
Det aksepteres at kravet må begrenses til å gjelde kr 3000,- pr. måned, som etter det nå opplyste er den faktisk betalte leie. Men kravet overstiger likevel domsbeløpet i herredsrettens dom, fordi det nå er spørsmål om leie for 30 måneder. Dommen påstås derfor stadfestet også m.h.t. beløpets størrelse.
Gunnar og Liv Larsen har påstått herredsrettens dom både i hovedsøksmålet og motsøksmålet stadfestet. Videre har de påstått dommen i hovedsøksmålet tillagt foregrepet tvangskraft, og endelig har de påstått seg tilkjent saksomkostninger for lagmannsretten i begge søksmål.
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som herredsretten i hovedsøksmålet, men til et annet resultat enn herredsretten i motsøksmålet.
Ad hovedsøksmålet:
Det er uomtvistet mellom partene at Gunnar Larsen eier de redskapene det er spørsmål om.
Lagmannsretten forstår punkt IV i kjøpekontrakten slik at meningen var at redskapene skulle forbli på gården inntil Gunnar Larsen eventuelt fant for godt å selge dem - i så fall skulle kjøperne av eiendommen ha forkjøpsrett. Bestemmelsen om forkjøpsrett må formodentlig i den aktuelle situasjon forstås slik at det er eieren av eiendommen som kan utøve denne - noe partene for øvrig synes å være enige om.
Situasjonen har utviklet seg slik at Gunnar Larsen i praksis neppe har noen mulighet til å få solgt redskapene hvis de skal forbli på gården - forholdet mellom partene er slik at Gunnar Larsen ikke kan ta med seg interesserte kjøpere til Pettersens eiendom for å vise frem redskapene. Situasjonen er også den at Rune Pettersen for tiden ikke trenger redskapene til driften av gården, idet driften inntil videre er leid bort. I en slik situasjon anser lagmannsretten det klart at Gunnar Larsens salgsrett går foran den bruksretten Pettersen er tilskrevet i kjøpekontrakten og som han for tiden ikke har noe behov for.
Lagmannsretten er enig med ankemotpartene og herredsretten i at Pettersen ikke har noen tilbakeholdsrett til redskapene. Herredsretten har lagt til grunn at Pettersen ikke har noe krav mot Liv Larsen, idet han har fått det han skulle ha i henhold til avtalen av 21. desember 1989. Dette spørsmål tar lagmannsretten ikke stilling til, idet lagmannsretten anser det for avgjørende at det ikke er noen slik sammenheng mellom besittelsen av redskapene og et eventuelt krav mot Liv Larsen som det måtte være hvis Pettersen skulle kunne holde tilbake redskapene for å sikre sitt krav. Det kravet Pettersen mener å ha mot Liv Larsen har ingen annen tilknytning til besittelsen av Gunnar Larsens redskaper enn at begge tvistespørsmålene har sin rot i kjøpekontrakten - de gjelder helt forskjellige sider ved overdragelsen av eiendommen. Lagmannsretten er ikke kjent med noe eksempel på - og det er heller ikke fra Pettersens side i denne saken vist til noe eksempel fra rettspraksis på - at tilbakeholdsrett er akseptert i forhold hvor sammenhengen mellom besittelse og krav er såvidt fjern og indirekte som i det foreliggende tilfelle.
Herredsrettens dom i hovedsøksmålet blir etter dette å stadfeste, idet lagmannsretten er enig også i herredsrettens omkostningsavgjørelse. Overensstemmende med hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd bør Rune Pettersen tilpliktes å erstatte ankemotpartenes saksomkostninger også i ankesaken. Omkostningsbeløpet fastsettes i samsvar med oppgave fra advokat Nesheim til kr 10000,-.
Ekteparet Larsen har begjært foregrepet tvangskraft for utleveringskravet. Hjemmelen for dette er tvistemålsloven §162 tredje ledd sammenholdt med §148 første ledd. En slik bestemmelse må etter §148 første ledd 2. punktum sette som betingelse at den som begjærer foregrepet tvangskraft stiller sikkerhet. Ifølge Schei: Tvistemålsloven, bind I 296 kan bestemmelse om forgrepet tvangskraft bare treffes når særlige omstendigheter påvises som taler for det. Det er opp til rettens skjønn, under hensyn til begge parters interesser, om en begjæring om foregrepet tvangskraft bør tas til følge. Lagmannsretten kan ikke se at det her foreligger noen særlige omstendigheter som tilsier at de vanlige regler for tvangsfullbyrdelse bør fravikes - tvistespørsmålet om gårdsredskapene har begrenset betydning for begge parter. Begjæringen om foregrepet tvangskraft tas etter dette ikke til følge.
Ad motsøksmålet: Lagmannsretten vurderer dette spørsmålet annerledes enn herredsretten, og er også kommet til et annet resultat.
Etter lagmannsrettens mening er det intet grunnlag for å fastslå at boretten er bortfalt. At ekteparet Larsen til nå ikke har benyttet boretten, og at de i den nåværende situasjon heller ikke anser det aktuelt å bo i kårbygningen, medfører ikke at retten er falt bort. Det er ikke godtgjort at Larsens har frasagt seg adgangen til å bebo kårboligen hvis det skulle oppstå en annen situasjon. Punkt 1 i herredsrettens domsslutning i motsøksmålet blir etter dette å stadfeste.
En borett er ikke noen servitutt, og servituttloven §9 er etter lagmannsrettens mening uten noen som helst betydning for spørsmålet om boretten kan overdras. Det er her spørsmål om en kårbygning på et gårdsbruk, og om en borett som Liv Larsen på en måte arvet etter sin mor - selv om rettsgrunnlaget for den er kjøpekontrakten. I slike forhold må utgangspunktet etter lagmannsrettens mening - på samme måte som med føderåd - være at det er tale om personlige rettigheter som ikke kan overdras. Skal eieren av gården måtte finne seg i at andre trer inn i en borett som selger har tilskrevet seg i forbindelse med overdragelsen, må dette fremgå relativt klart og entydig av avtalen. I det foreliggende tilfelle er det intet som tyder på at partene har ment noe annet enn det som har vært det vanlige med slike rettigheter - at de er personlige og ikke kan overdras.
I og med at boretten ikke kan overdras, kan ankemotpartene heller ikke gjøre gjeldende noe krav på leieinntekter Pettersen har oppebåret ved å la andre personer bo i kårbygningen.
Anken i motsøksmålet har delvis ført frem, slik at tvistemålsloven §174 jfr. §180 annet ledd får anvendelse. Retten finner at ankemotpartene i medhold av unntaksbestemmelsen i §174 annet ledd bør ilegges saksomkostninger for begge retter, idet det legges vekt på at de bare har vunnet frem på et punkt som synes å ha liten betydning for dem, og at de vesentlige utgiftene ved motsøksmålet er voldt ved de tvistepunkter hvor de har tapt. Omkostningsbeløpet for herredsretten settes til halvparten av advokat Odbergs omkostningsoppgave til herredsretten, avrundet til kr 8.300,-. Omkostningsbeløpet i ankesaken settes i samsvar med omkostningsoppgave til kr 9000,- samt en halvpart av fellesutgifter for begge søksmål, kr 7765,-, tilsammen kr 16.765,-.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
I hovedsøksmålet:
1. Herredsrettens dom stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Rune Pettersen til Gunnar og Liv Larsen kr 10000,- kronertitusen - innen 2 -to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.
I motsøksmålet:
1. Herredsrettens dom, domsslutningens punkt 1, stadfestes.
For øvrig frifinnes Rune Pettersen.
2. I saksomkostninger for herredsretten betaler Gunnar og Liv Larsen til Rune Pettersen kr 8 300,- - kroneråttetusen- trehundre -, og i saksomkostninger for lagmannsretten kr 16765,- - kronersekstentusensjuhundreogsekstifem - innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.