LA-1996-868
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1997-06-11 |
| Publisert: | LA-1996-00868 |
| Stikkord: | Makeskifte |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Skien og Porsgrunn byrett nr: 95-01990 - Agder lagmannsrett LA-1996-00868 A |
| Parter: | Ankende part: Trygve Ekelund (Prosessfullmektig: Advokat Einar Granli) Ankemotpart: Porsgrunn kommune (Prosessfullmektig: Advokatfullmektig Karl Otto Auk) |
| Forfatter: | Lagdommer Steinar Thomassen Ekstraord. Lagdommer John Årseth Herredsrettsdommer Stig Viken |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §174, §180, Delingsloven (1978) §3, Plan- og bygningsloven (1985) |
Porsgrunn kommune på den ene siden og Halvor Ekelund og sønnen Trygve Ekelund på den andre siden inngikk i 1984 en overenskomst om makeskifte av arealer i forbindelse med kommunens arbeid med å fremføre/utvide Vestheimvegen i Porsgrunn. Av overenskomsten fremgår at Ekelunds skulle overdra til kommunen ca 1510 kvm grunn til vegformål, mens de skulle få overført til seg ca 3,3 da grunn, mot å betale kr 45.000,- for overstigende ca 1,8 da grunn. Kommunen skulle dessuten betale erstatning for ulemper m.v. I overenskomsten ble inntatt en bestemmelse om at formannskapet anbefaler overfor bygningsrådet at arealet på ca 3,3 da reguleres om fra friområde til byggeområde. Den nevnte veggrunnen ble tiltrådt av kommunen høsten 1984. Det arealet som Ekelunds skulle overta viste seg imidlertid allerede fra 1974 å være bortleid til Idrettsforeningen Pors for 45 år. Kommunen kom ikke til noen ordning med Pors og det ble da umulig for kommunen å oppfylle sin del av overenskomsten med Ekelunds. Halvor Ekelund døde i desember 1990 og Trygve Ekelund overtok alle rettigheter og plikter etter overenskomsten. Etter at det over flere år forgjeves var forsøkt å få til en ordning, reiste Trygve Ekelund ved stevning 29. november 1995 til Skien og Porsgrunn byrett sak mot kommunen med krav om erstatning på kr 1.448.200,- for manglende oppfyllelse av makeskifteavtalen. Kravet ble under hovedforhandlingen endret til kr 1.456.800,-. Porsgrunn kommune påsto seg frifunnet mot å betale kr 78.077,50.
Byretten avsa 9. april 1996 dom i tvisten med slik domsslutning:
"1. Porsgrunn kommune betaler innen 2 -to- uker etter forkynnelse av denne dom erstatning til Trygve Ekelund med kr 78.077,50 -syttiåttetusenogsyttisju 50/100-.
2. Hver av partene bærer sine egne saksomkostninger."
Byretten la til grunn at det ikke forelå grunnlag for noe krav utover det kommunen anså seg forpliktet til å betale. De nærmere omstendighetene i saken, partenes anførsler og fullstendige påstander for byretten, samt dens vurdering av de faktiske og rettslige forholdene, fremgår av nevnte dom.
Trygve Ekelund med advokat Einar Granli som prosessfullmektig har anket dommen til Agder lagmannsrett. Anken er angitt å gjelde såvel rettsanvendelsen som bevisbedømmelsen. Porsgrunn kommune med kommuneadvokaten v/advokatfullmektig Karl Otto Auk som prosessfullmektig har imøtegått anken.
Ankeforhandling ble holdt i Skien 12. og 13. mai 1997. Den ankende part møtte, sammen med sin prosessfullmektig, og forklarte seg. Avdelingsingeniør Per Arstein møtte for kommunen, sammen med prosessfullmektigen, og forklarte seg som vitne. Det ble avhørt ytterligere 3 vitner.
Saken står i alt vesentlig, såvel faktisk som rettslig, i samme stilling som for byretten. Partenes anførsler er også i hovedtrekk de samme for begge rettene, og det vises for så vidt til byrettens gjengivelse.
Den ankende part har i hovedsak gjort gjeldende:
Det primære for den ankende part har ikke vært erstatningskravet, men å få makeskifteavtalen fra 1984 oppfylt. Hvis kommunen hadde villet, kunne avtalen ha vært oppfylt ved å trekke Idrettsforeningen Pors inn i forholdet. Den ankende part har selv arbeidet iherdig for å få med Pors, men det har strandet på kommunens vilje til å få til en ordning som også Pors var tjent med.
Overenskomstens punkt 2 inneholder en ubetinget avtale om overdragelse av en del av kommunens eiendom gnr. 121, bnr. 1432, til tross for delingsloven §3 om bygningsrådets samtykke til deling. Den ankende parts forståelse av punkt 6, om formannskapets anbefaling av omregulering, må ses i lys av nevnte punkt 2. Det var usannsynlig for den ankende part at han ikke skulle få benytte det arealet som ubetinget ble tillagt ham. Han oppfattet kommunen som en enhet, og visste ikke at formannskapet ikke kunne instruere bygningsrådet. Han regnet med at anbefaling fra formannskapet var en formsak. Da teknisk rådmann i skriv 4. juni 1984 til bygningsrådet ba om framåling av grunn i henhold til overenskomsten og med henvisning til formannskapets vedtak, regnet han derfor dette som en instruks.
Kommunen tiltrådte i 1984 det arealet som den etter overenskomsten skulle ha og diskonterte således bygningsrådets samtykke. Den ankende part ble ikke gjort oppmerksom på noen usikkerhetsmomenter i overenskomsten, og han lot kommunen tiltre arealet fordi han var sikker på at alt ville gå i orden. Hvis han hadde vært i tvil om hvorvidt overenskomsten ville bli gjennomført, ville han ikke ha godtatt den. Det omhandlede arealet ble oppmålt i 1984, og målebrevet ble tinglyst i 1988. Den ankende part hadde da grunn til å regne med at framålingen var godkjent av bygningsrådet, og at formannskapets anbefaling om omregulering dermed også ville bli tatt til følge. Det vises også til at den ankende part v/ prosessfullmektigen fikk nabovarsel i november 1990, før behandlingen av saken i bygningsrådet, og dette ga ham også grunn til å forvente en positiv innstilling fra administrasjonen til bygningsrådet. I stedet ble det gitt en innstilling preget av en illojal holdning i forhold til den overenskomsten som forpliktet kommunen.
Etter alminnelige avtalerettslige regler var kommunen den såkalte sterke part i overenskomsten, mens den ankende part hadde tillit til at han ville få skikkelig behandling.
Vedkommende kommunale tjenestemann som forhandlet frem overenskomsten i 1984 har som vitne opplyst at han i den forbindelsen var i kontakt med Pors og fikk opplyst at overenskomsten ikke ville skape problemer i forhold til Pors. Det må betegnes som utrolig lettvint og sterkt kritikkverdig av kommunen ikke å sørge for at avtalen med Pors ble endret. Den ankende part kan under ingen omstendigheter bebreides. Det er avtalen med Pors som har vanskeliggjort gjennomføringen av overenskomsten, ikke reguleringsmessige innvendinger, slik det gis inntrykk av i innstillingen til bygningsrådet.
Det synes som kommunen i ettertid har vært interssert i å legge vansker i veien. Den ankende part måtte kunne forvente at kommunen gjorde så godt den kunne for å bøte på skaden, når overenskomsten ikke lot seg oppfylle etter forutsetningene. Det har imidlertid ikke skjedd. Det synes som "nye koster" i kommunen ikke liker overenskomsten fra 1984. Særlig fordi det aktuelle området ikke var tatt i bruk av Pors, verken i 1984 eller senere, hadde den ankende part grunn til å forvente en annen innstilling fra kommunen. Fremleggelsen for bygningsrådet i 1991 var imidlertid parodisk og illojal i forhold til kommunens overenskomst med den ankende part. Kommunen har påberopt seg konsekvenshensyn som begrunnelse for å nekte omregulering, og har lukket øynene for at den hadde en overenskomst med den ankende part og at han derfor sto i en særstilling, i motsetning til andre. Kommunen har brukt forholdet til Pors som begrunnelse for å komme unna sine forpliktelser. Det ble imidlertid i realiteten ikke gjort noe fra kommunens side for å få Pors med på en ordning, og når den ankende part i et forsøk på å overvinne kommunens negative holdning, fikk frem en positiv innstilling hos Pors, ble Pors nærmest irettesatt av kommunen, som var lite innstilt på å få til en ordning.
Det er ikke riktig at den ankende part har bedt om utsettelse av oppgjøret, slik det hevdes fra kommunens side. Det var en del uklarheter frem til høsten 1988, og oppgjør kunne da ha skjedd. Kommunens brev av 28. juni 1994 til Ekelund, hvor det er henvist til et ønske fra ham om utsettelse av oppgjøret, gjelder et annet areal og har intet med denne saken å gjøre.
Den ankende part gjør krav på erstatning i samsvar med den positive kontraktsinteressen. Erstatningen er basert på fremlagte skisser fra arkitekt og på kjøpetilbud fra forskjellige firmaer. Erstatningskravet er på kr 1.456.800,-, slik som beregnet for byretten, men med fradrag av en skjønnsmessig fastsatt neddiskoteringseffekt på kr 25.000,-, d.v.s. et krav på kr 1.431.800,-.
Subsidiært gjøres gjeldende at kvadratmeterprisen på kr 25,- er satt altfor lav. Det er ikke riktig å tillegge den ankende part en subsidiær aksept for oppgjør for det overskytende arealet etter en slik pris. Andre grunneiere fikk riktig nok oppgjør etter slik kvadratmeterpris, med dette var begrunnet i at det gjaldt små arealer, mens andre tilståtte fordeler betød mer for den enkelte. Dessuten har den ankende part krav på renter av erstatningen fra 1984 og til oppgjør finner sted. Det vises i denne forbindelsen til kommuneadvokatens brev 12. juli 1995 til den ankende parts prosessfullmektig, hvor renteforpliktelsen er akseptert.
For øvrig vises til anførslene for byretten.
Det er nedlagt slik påstand:
"1. Porsgrunn kommune dømmes til å betale erstatning til Trygve Ekelund med inntil kr 1.431.800,- med tillegg av 12 % rente fra 4.3.1996 til betaling finner sted.
2. Porsgrunn kommune dømmes til å betale saksomkostninger til Trygve Ekelund for byrett og lagmannsrett."
Ankemotpartens anførsler kan sammenfattes slik:
Utbedringen av Vestheimvegen ble ferdig i 1987-88. Oppgjøret med de andre berørte grunneierne skjedde i 1988. For den ankende part ble oppgjøret utsatt fordi han ønsket det, på grunn av et nær forestående arveoppgjør. Dette er notert i kommunen etter telefonsamtale med den ankende part. Selv om begjæringen om utsettelse direkte refererte seg til et annet område, slik det hevdes av den ankende part, hadde det likevel avgjort med saken å gjøre siden det også var et potensielt utbyggingsområde for grunneieren, og at det ville inngå i det samme arveoppgjøret som det omstridte arealet. De reelle hensynene bak utsettelsen på grunn av et fremtidig arveoppgjør var således de samme.
Kommunen hørte deretter ikke noe fra den ankende part før i 1990, og ble da klar over at det omhandlede arealet var bortleid til Pors i 1974. Kommnen gjorde hva den kunne for å få til en ordning med Pors. Pors' krav om økonomisk kompensasjon for å gi slipp på arealet var imidlertid urealistisk og derfor også uakseptabelt for kommunen.
Det hevdes at den ankende part visste at arealet var regulert til idrettsformål, og da Pors i strid med avtalen ikke hadde inngjerdet arealet, fikk den ankende part bruke det til jordbruksformål. Ved overenskomsten med kommunen tok han risikoen på at han skulle få området omregulert til byggeformål. Kommunen forpliktet seg til at formannskapet skulle "anbefale" overfor bygningsrådet en slik omregulering, og det ble gjort, men i dette lå selvsagt ingen forpliktelse med hensyn til hva resultatet av slik anbefaling kunne bli. Det var en sjangse som den ankende part tok. Det foreligger således ikke noe mislighold av overenskomsten fra kommunens side og den ankende part har derfor for så vidt heller ikke noe tap som kan kreves dekket.
Så snart kommunen ble klar over at arealet var bortleid til Pors, slik at overenskomsten med den ankende part ikke kunne oppfylles fra kommunens side på dette punktet, prøvde kommunen å bøte på skaden ved å tilby den ankende part å få omregulert et annet tilsvarende areal til boligformål, nemlig gnr. 121, bnr. 37 som ligger like i nærheten og som bygningsrådet tidligere hadde avslått å bygge ut. Den ankende parts påstand om manglende vilje hos kommunen til å legge forholdene til rette, faller således på sin egen urimelighet.
Byretten har riktig lagt til grunn hva den ankende part burde ha forstått med hensyn til forbeholdet om bygningsrådets reguleringsmessige godkjennelse, og har redegjort for kompetanseforholdet mellom formannskapet og bygningsrådet, jfr. dommen side 22.
Den ankende part har hele tiden vært pådriver i forsøket med å få disponere arealet til boligformål. Av denne grunn fortsatte forhandlingene med kommunen også etter bygningsrådets vedtak 6. februar 1991. Han hadde imidlertid ingen grunn for å anta at kommunen hadde endret oppfatning. Kommunen var villig til å foreta oppgjør i 1988, og grunnen til at det ikke ble gjort, var den ankende parts holdning og uvilje mot å ville akseptere noe annet enn det han selv ville ha gjennomført. Han må således selv bære ansvaret for at oppgjør ikke fant sted i 1988.
Den ankende part var klar over at intensjonen med reguleringsplanen for Vestheimvegen var å få tungtrafikken bort fra boligområdet. Det var derfor urealistisk å regne med at det nevnte arealet, som ligger inntil nevnte vei, ville bli omregulert til boligformål med plass til 8 boliger, slik den ankende parts erstatningskrav forutsetter, og som måtte ha utkjøringer til samme vei. De fremlagte skissene fra arkitekt, samt kjøpetilbud, fortoner seg som bestillingsverk med tanke på beregning av erstatningskravet.
Hvis den ankende part i 1984 hadde hevdet det han nå gjør, ville overenskomsten ikke kommet i stand. Det ville da ha blitt begjært skjønn hvor prisen pr. kvadratmeter høyst sannsynlig ville blitt kr 25,-. Dette var basisprisen i det avtalte oppgjøret med den ankende part, som for de andre berørte grunneierne. Han har derfor ikke krav på noen annen erstatning enn den han ble tilkjent ved byrettens dom, jfr. beregningen side 19 i dommen. Kommunen er imidlertid enig i at han tilkommer renter av beløpet fra kommunen tiltrådte arealet i 1984 og frem til 1988, d.v.s. fra 1. juni 1984 til 1. juni 1988.
For øvrig vises til anførslene for byretten samt dens begrunnelse for domsresultatet.
Det er nedlagt slik påstand:
"1. Byrettens dom stadfestes dog slik at Trygve Ekelund tilkommer renter av beløpet fra 1. juni 1984 til 1. juni 1988.
2. Trygve Ekelund dømmes til å betale saksomkostninger for lagmannsretten."
Lagmannsretten skal bemerke:
Lagmannsretten viser til byrettens faktiske fremstilling, med partenes overenskomst av 1984, og den tidsmessige utviklingen, herunder kommunens saksbehandling og korrespondansen mellom partene.
Som det fremgår av fremstillingen, er tvisten oppstått som følge av at kommunen inngikk overenskomst med Ekelund om det omhandlede arealet til tross for at arealet fra 1974 var bortleid til Idrettsforeningen Pors for 45 år. Kommunen har således ikke holdt orden på sine disposisjoner og lagmannsretten er enig med Ekelund i at kommunen må sterkt kritiseres for dette. På den annen side er det lagmannsrettens oppfatning at kommunen, når overenskomsten om makeskifte av grunn ikke lot seg oppfylle, forsøkte så langt det lot seg gjøre å få til en ordning med sikte på å imøtekomme Ekelunds ønske om å få tillatelse til boligbygging, jfr. tilbudet om omregulering av et annet areal.
Lagmannsretten er enig med byretten i at hensett til at kommunen var grunneier, initiativtaker, den profesjonelle kontraktsparten, og som raskt tiltrådte og nyttiggjorde seg det arealet den etter overenskomsten skulle overta, hadde Ekelund grunn til å regne med at kommunen tok initiativet til å få saken fremmet for bygningsrådet. Kommunen må derfor bære hovedansvaret for at dette ikke skjedde før i februar 1991. Det må imidlertid tilføyes at Ekelund i denne tiden ikke synes å ha vist noen særlig aktivitet for å få saken avsluttet, og det skjedde heller ikke noe i kommunen som ga ham noen berettiget grunn til å gå ut fra at hans forutsetninger for overenskomsten ville bli oppfylt. Hvis han hadde en slik oppfatning, må det i tilfelle skyldes mangelfullt kjennskap til kompetansedelingen mellom formannskap og bygningsråd, og til ordinære kommunale saksbehandlingsrutiner.
Kommunen har hevdet at Ekelund uttrykkelig ba om utsettelse med oppgjøret. Dette er bestemt benektet av Ekelund, som har påstått at utsettelsen gjaldt et annet oppgjør som ikke hadde noe med denne saken å gjøre. Lagmannsretten finner det ikke nødvendig å gå nærmere inn på dette forholdet, men viser til at en eventuell begjæring om utsettelse fra Ekelunds side i tilfelle er fremsatt i en periode da også kommunen arbeidet med å finne en løsning, d.v.s. før kommunen hevet overenskomsten, jfr. nedenfor. Lagmannsretten kan derfor ikke se at en slik eventuell begjæring om utsettelse kan ha noen avgjørende betydning for resultatet i saken.
Lagmannsretten er også enig med byretten i at overenskomstens punkt 6 inneholder et reelt forbehold om bygningsrådets godkjennelse av omregulering og eventuell fradeling. Formannskapet vedtok i møte 8. mai 1984 å anbefale omregulering av omhandlede areal, i samsvar med forpliktelsen i overenskomsten. Dermed var for så vidt overenskomstens forpliktelse på dette punktet oppfylt. Lagmannsretten er enig med byretten i at Ekelund må bære risikoen for sine forutsetninger om at dette ville gå i orden i bygningsrådet. Lagmannsretten tiltrer også byrettens oppfatning av at bygningsrådets nektelse av omregulering av gnr. 121, bnr. 1798 fra friområde til boligformål var et reelt vedtak etter plan- og bygningsloven, og ikke et taktisk begrunnet vedtak. Byplansjefens innstilling til bygningsrådet inneholder etter lagmannsrettens oppfatning en saklig og balansert vurdering av de reguleringsmessige forholdene, hvor formannskapets vedtak med anbefaling om omregulering er sammenholdt med reelle byplanmessige vurderinger. Det er ikke grunnlag for Ekelunds kritikk mot kommunens administrasjon for illojalitet mot nevnte vedtak. Byplansjefen har på dette punktet fulgt vanlig kommunal prosedyre for fremme av saker for bygningsrådet. Bygningsrådet sto fritt i forhold til formannskapets anbefaling og selvsagt også i forhold til byplansjefens innstilling.
I likhet med byretten finner lagmannsretten som nevnt at Ekelund har risikoen for bygningsrådets manglende omregulering av omhandlede areal, og at han ikke kan kreve erstattet sin såkalte positive kontraktsinteresse. Det vises for så vidt til byrettens begrunnelse. Lagmannsretten er også enig i at det økonomiske oppgjøret for det arealet kommunen overtok må bli å beregne etter slik kvadratmeterpris (kr 25,-) som lagt til grunn av byretten. Dette følger av overenskomstens punkt 2 om oppgjøret for såkalt overskytende areal. I tillegg kommer ulempeserstatninger m.v.. Den samlede erstatning blir da tilsammen kr 78.077,50, slik kommunen har beregnet den, og slik også byretten la til grunn.
Som det fremgår av kommunens påstand, har kommunen under ankeforhandlingen erkjent et visst rentetillegg, nemlig fra 1. juni 1984 til 1. juni 1984. Lagmannsretten finner at renteforpliktelsen må gå noe videre. Av byrettens faktiske fremstilling fremgår at det var først ved kommunens brev av 13. mai 1993 at det fra kommunens side ble gitt klar beskjed om at det ikke var mulig å oppfylle overenskomsten, samtidig som Ekelund da ble henvist til å fremme erstatningskrav. Før nevnte brev arbeidet kommunen aktivt for å finne en løsning slik at overenskomsten kunne oppfylles etter forutsetningene, og bruddet i forhandlingen kom først ved nevnte brev. Det som deretter skjedde skyldtes Ekelunds anstrengelser og uvilje mot å akseptere kommunens klart uttrykte standpunkt. Dette må han selv bære ansvaret for.
Med henvisning til dette finner lagmannsretten at kommunen må betale renter av erstatningen frem til et visst tidspunkt etter nevnte brev av 13. mai 1993, slik at Ekelund hadde rimelig tid til å vurdere sitt erstatningskrav. Lagmannsretten finner at tidspunktet etter omstendighetene passende bør settes til 1. august 1993. Ekelund har vist til at kommunen i brev 12. juli 1995 har gitt tilsagn om å betale renter fra overtakelsen av arealet. Kommunen har hevdet at dette var fremsatt som et forslag til en forliksløsning, jfr. forbeholdet i nevnte brev om godkjennelse av formannskapet. Lagmannsretten viser til at kommunen uttrykkelig ba om svar fra Ekelund på forslaget, men slikt svar ble ikke gitt. I stedet tok Eklund ut stevning 29. november 1995. Dette må oppfattes slik at tilbudet ble avslått, og lagmannsretten finner da at kommunen heller ikke er bundet av nevnte rentetilsagn. Renter av erstatningen blir således å betale med den til enhver tid lovlige morarentesats fra 1. juni 1988 frem til 1. august 1993. Rentesatsen var 15 % i 1984 og 18 % fra 1. januar 1985 til 1. januar 1994.
Ekelund har i sitt erstatningskrav tatt med et beløp på kr 65.000,- som er oppgitt å være advokatutgifter før rettssaken, utgifter til arkitekt, samt godtgjørelse for eget arbeid. Lagmannsretten finner at han hadde rimelig grunn til å søke juridisk bistand da det oppsto problemer med å få oppfylt overenskomsten av 1984, og at han derfor også bør få dekket sine utgifter til slik bistand. Nødvendige utgifter til advokathjelp antas skjønnsmessig å burde settes til kr 20.000,-, som han bør få dekket av kommunen.
Ekelund har ved anken oppnådd et noe bedre resultat enn ved byrettens dom og saksomkostningsspørsmålet blir å avgjøre etter bestemmelsen i tvistemålsloven §180 annet ledd, jfr. §174. Ekelund har imidlertid vunnet frem bare i tvistepunkter av liten betydning i det kravet han har gjort gjeldende, jfr. foran. Det vises for øvrig til at han i rentespørsmålet ville ha vunnet mer ved å motta det forlikstilbud som ble fremsatt av kommunen i brev av 12. juli 1995, og som er nevnt foran. Det er riktig nok der tilbudt en mindre erstatning, men dette synes åpenbart å skyldes at to utvilsomme beløp i overenskomsten ikke er tatt med, nemlig erstatning kr 550,- for beplantning/trær og kr 20.000,- i arronderingsulemper, jfr. punktene henholdsvis 4 og 5 i overenskomsten. Lagmannsretten går ut fra at dette skyldes en åpenbar lapsus som ville ha blitt rettet hvis det var blitt gjort oppmerksom på forholdet.
Med henvisning til dette finner lagmannsretten at Ekelund bør erstatte kommunens fulle saksomkostninger for lagmannsretten i samsvar med bestemmelsen i §174 annet ledd 1. punktum, jfr. 3. punktum, 1. og 2. alternativ. Kommunens omkostninger er oppgitt til kr 30.000,-, som er prosessfullmektigens salær. Det er ikke gitt bemerkninger til denne oppgaven og retten legger den til grunn. Byrettens saksomkostningsavgjørelse stadfestes.
Byrettens dom blir etter dette for så vidt å stadfeste, med tillegg for renter og advokatutgifter, jfr. foran. Lagmannsretten former imidlertid en ny domsslutning, som et mer presist uttrykk for domsresultatet.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning :
1. Porsgrunn kommune frifinnes mot innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom å betale erstatning til Trygve Ekelund med kr 78.077,50 -syttiåttetusenogsyttisju 50/100- med tillegg av lovlig morarente av nevnte beløp fra 1. juni 1984 til 1. august 1993, samt kr 20.000,- -tjuetusen- til dekning av utgifter til juridisk bistand.
2. Trygve Ekelund dømmes til innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom å betale til Porsgrunn kommune kr 30.000,- -trettitusen- som erstatning for saksomkostninger for lagmannsretten.
3. Byrettens saksomkostningsavgjørelse stadfestes.