LA-1996-974

Instans:	Agder lagmannsrett - Dom
Dato:	1997-04-15
Publisert:	LA-1996-00974
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Skien og Porsgrunn byrett Nr. 94-01789 - Agder lagmannsrett LA-1996-00974. Anke nektet fremmet for Høyesterett, se HR-1997-00575K .
Parter:	Ankende part: Bs familielegat Prosessfullmektig: Advokat Lars Skjelbred Ankemotpart: A Prosessfullmektig: Advokat Johannes Sundet
Forfatter:	Lagdommer Inge Hobæk, formann Ekstraord. lagdommer Halvor Sigurdsen Byrettsdommer Sverre Jansen
Lovhenvisninger:	Stiftelsesloven (1980) §13, Tvistemålsloven (1915) §180, Arveloven (1972), §17

Tvisten gjelder for lagmannsretten spørsmålet om styret i B s familielegat kan fjerne A som legatstyremedlem med den begrunnelse at han vesentlig har misligholdt sine plikter i vervet.

Skien og Porsgrunn byrett avsa 25. april 1996 dom med slik slutning:

"1. A er medlem av styret i Bs familielegat. forøvrig frifinnes Bs familielegat.

2. Hver av partene bærer sine saksomkostninger."

Bs familielegat har 28. juni 1996 ved advokat Lars Skjelbred påanket byrettens dom til Agder lagmannsrett. Anketilsvar er inngitt av advokat Johannes Sundet på vegne av A.

Ankeforhandling er holdt i Skien 18. - 20. februar 1996. Her ble partsforklaring gitt av A, og vitneforklaringer av Emil Aubert og I, begge styremedlemmer i legatet. Forøvrig hørte lagmannsretten 6 vitner. Det ble foretatt en omfattende dokumentasjon, slik det fremgår av rettsboken.

Saken står for lagmannsretten i en annen stilling enn den gjorde for byretten. A nedla her som saksøker påstand om at han var medlem av styret i legatet, og om at han lovlig var valgt til styreformann. Han fikk som det fremgår av domsslutningen foran, medhold på det første punkt, idet byretten kom til at valg av Dorothea Groven som styremedlem i stedet for A ikke var vedtektsmessig. I ankeerklæringen gjorde legatet prinsipalt gjeldende at byrettens tolking av legatvedtektene er uriktig, og subsidiært at A kan fjernes ved et nytt valg fordi han ved sin opptreden har misbrukt posisjonen som styremedlem. Den prinsipale anførsel er frafalt under saksforberedelsen. Det er dermed uomtvistet at A er styremedlem siden 1951, og at han i prinsippet sitter i vervet for sin livstid. Lagmannsretten skal således avgjøre tvisten utelukkende på grunnlag av ankepartens subsidiære anførsel, som byretten ikke befattet seg med.

A innledet hovedforhandlingen for lagmannsretten med å kreve saken avvist med den begrunnelse at legatet brakte et nytt krav inn i ankeinstansen. Lagmannsretten besluttet å fremme saken; en viser til det som er protokollert i rettsboken for hovedforhandlingen.

Forhistorien til den konkrete tvist så langt den utsprang av valget har fått en uttømmende redegjørelse i byrettens dom. Slik saken står for lagmannsretten er det nødvendig også med bl.a. en supplerende fremstilling av slektskapsforholdene, drift og uoverensstemmelser i Blakstad, Holta & Co A/S' (nedenfor Blakstad Holta), disposisjoner under en krise i 1960-årene, og av forretningsførselen i familielegatet.

B (1859-1941) hadde fem barn: C (1892-1994), D (1894-1948), E (1896-1992), F (1897-1996) og G (1902- ) g. Aubert. I f. 1933 er sønn av C, og Emil Aubert f. 1930 av G. A f. 1923 er sønn av D, som hadde også tre døtre, Dorothea f. 1922 g. Groven, F f. 1925 g. Aas og Ellen (1928-1984) g. Koren.

Fra tiden omkring århundreskiftet og fremover stiftet B en rekke industri- og skipsaksjeselskaper: Blakstad Holta, A/S Havlide, A/S Herdebred, O. & H. Holta A/S og Timber Co A/S. Selskapene drev treforedling og eksport m.v. B var selv styremedlem i samtlige selskaper, og eide de fleste aksjer. Aksjene forøvrig eides stort sett av nær familie. Sønnene C og D deltok i virksomheten. Etter at B døde, ble C styreformann i alle selskaper. Han innehadde vervene inntil 1990.

B etterlot seg testament opprettet 25. april 1940. Fra testamentet hitsettes:

"Det er mitt ønske, at mine to ugifte døtre F og E, som gjennem mange år har hygget og stelt for mig hjemme på Lagmandsgården, skal slippe å få sitt hjem oprevet ved min død. Jeg vil også gjerne, at Lagmandsgården inntil videre skal vedblive å være et samlingssted for slekten. I det øiemed og for å betrygge mine efterkommeres fremtid på best mulig måte har jeg bestemt:

1. Av den formue som jeg ved min død måtte efterlate mig skal der oprettes et familielegat som skal omfatte eiendommen Lagmandsgården med tilliggende parseller og dessuten 1/6 - ensjettepart - av netto formuen i mitt efterlatte samlede bo.

2. Legattet bestyres av mine 5 barn så lenge de lever.

Hvis noen av dem dør uten å efterlate sig myndige livsarvinger blir styremedlemmenes antall å redusere tilsvarende, dog således at det alltid bør være tre styremedlemmer som velges blandt arvingene efter hvert som de tidligere styremedlemmer faller bort. Ved dette valg har den eller de som representerer en arvelodd efter mig en stemme.

3. Legatet eller dets styre er ikke bundet til å beholde Lagmandsgården lengere enn E og/eller F ønsker å bo der. Parseller som Bånehaugen og eventuelt også andre tomter kan dog realiseras når som helst, når styret finner at det kan skje med fordel. Hovedgården kan også selges, når styret finner, at de hensyn som jeg foran har nevnt, ikke lengere tilsier at legattet bør beholde eiendommen.

Sålenge E og/eller F ønsker å bo i hovedbygningen holdes denne montert med nødvendige møbler og inventar med passende utstyr av hvad der forefinnes for å tjene de angivne formål. Det overflødige innbo og løsøre kan deles mellem arvingen eller selges. Ved salg av bøker og tidsskrifter anbefales, at disse på forhånd katalogiseres samt takseres. Taksten bør avgis av en som har forutsetning for å bedømme bøkenes antikvariske verdi. Bøker og skrifter med dedikasjoner til mig bør helst ikke selges, men forbli i slekten.

4. Legatstyret sørger for vedlikehold av Lagmandsgården, om mulig ved hjelp av den avkastning ved leieinntekter eller på annen måte som eiendommen måtte gi.

Legatets øvrige formue anbringer legatstyret på mest mulig fordelaktig og betryggende måte.

5. Legatets kapital må ikke angripes. Dets avkastning disponeres av styret, fortrindsvis til fordel for mine arvinger.

6. Når det gjelder spørsmålet om salg av hovedgården kreves enstemmighet innen styret. Forøvrig avgjør styret alle saker ved flertallsbeslutning.

7. Legatets varighet i tid begrenses til mine barn og barnebarns levetid. Det kan avvikles når ikke noen av mine barn eller barnebarn lenger er i live.

Midlerne blir da å fordele blandt dem som da er mine arvinger efter den nu gjeldende arvelov.

8. Hvad jeg ved min død måtte efterlate mig utenom Lagmandsgården og den sjettepart av nettoformuen som tillegges familielegatet fordeles mellom mine arvinger efter loven."

Det er også utarbeidet vedtekter for familielegatet. Av disse hitsettes: "§1.Legatets formål er i overenstemmelse med Bs testament av 25. april 1940 å sikre frøknene F og E et hjem på Lagmandsgården og samtidig gjøre Lagmandsgården til et samlingssted for slekten.

Dessuten er legatet stiftet i det øiemed å søke å betrygge Bs efterkommeres fremtid på best mulig måte. §

2. Legatets kapital omfatter Lagmandsgården i Gjerpen med tilliggende parseller i Gjerpen og Skien. Dessuten eier legatet aksjer, bankinnskudd og verdipapirer, hvis samlede verdi av arveoppgjøret av Bs bo er anslått til kr 188552,50. §

3. Legatet bestyres av Bs barn C, D, E, F og G Aubert så lenge de lever. Hvis noen av dem dør uten å efterlate sig myndige livsarvinger blir styremedlemmenes antall å redusere tilsvarende, dog således at det alltid skal være tre styremedlemmer som velges blandt arvingene efterhvert som de tidligere styremedlemmer faller bort.

Ved dette valg har den eller de som representerer en arvelodd efter B en stemme."

Aksjene i familieselskapene ble på skiftet etter B fordelt med tilnærmet like parter på de fem livsarvinger. Legatet har aldri eid slike akjser. Livsarvingenes parter er ved arvefall og interne transaksjoner kommet nye generasjoner i hende.

A kom inn i forvaltningen av familiebedriftene gjennom D eierandeler. Alt mens hans mor Marie levde, var A bemyndiget til å vareta uskifteboets interesser.

Tidlig på 1960-tallet kom det i stand overenskomst om at A skulle lede driften og være disponent i Blakstad. Mot aksjer i skipsselskapene ble han tiltransportert Aubertporteføljen i Blakstad Holta, og hadde dermed herredømme over 40% av aksjekapitalen i selskapet. Aksjekapitalen forøvrig var fordelt på C, E og F, med 20% på hver. Ifølge A hersket en forståelse mellom aksjonærene i Blakstad Holta om at han med tiden skulle overta alle aksjer i selskapet.

Ganske snart oppsto det uenighet om måten A ledet Blakstad Holta på - innsigelsene kom ikke minst fra E og F. A lanserte nye driftsmetoder, og arbeidet også med utvikling av ferdighusproduksjon, Holta Hus, med leveranser av byggematerialer fra Blakstad Holta. Driftsresultatene utover 1960-årene både i Blakstad Holta og Holta Hus ble ansett som svake. A måtte pålegges å holde sin egen virksomhet adskilt fra Blakstad Holta.

Under presset av de familiemotsetninger som nå slo ut, og som hadde vokst frem helt siden omkring 1950, fikk A i 1965 et nervøst sammenbrudd som i omkring 5 år satte ham mer og mindre ut av funksjon. I løpet av denne perioden skjedde det endel disposisjoner over hans formue - riktignok med hans egen medvirkning - som er blitt opphav til uro og stridigheter som har vedvart siden. Undersøkelser i 1967-68 syntes å gi ledelsen i Blakstad Holta grunn til å tro at A var insolvent. Det ble enighet om en underhåndsakkord, med støtte fra bl.a. C, som var styreformann i Blakstad Holta. I første omgang ga A fra seg disposisjonsretten over Holta Hus til kreditorene. Noe senere samtykket han i å transportere alle aksjene han eide. Det dreide seg om 25 aksjer i Blakstad Holta, 1 akjse i O. & H. Holta, 900 aksjer i Havlide, 10 aksjer i Herdebred, 15 aksjer i Timber, 10 aksjer i Skiens Aktiemølle, 300 aksjer i Skien Telemarken D/S A/S, 6 aksjer i Henneseid, 10 aksjer i Union, 1 aksje i Tinfos og 7 aksjer i Kosmos. Via en oppgjørsordning mellom As kreditorer og ledelsen i Blakstad Holta kom alle aksjene i Blakstad Holtas eie. Aksjene i familieselskapene ble overtatt til ligningsverdi, og aksjene i de børsnoterte selskaper til børsverdi. Motytelsen til kreditorene var at Blakstad Holta dekket pantegjelden, strøk sitt eget tilgodehavende og betalte et kontantbeløp.

I 1972 reiste A og Marie søksmål mot Blakstad Holta, C, F, Emil Aubert, I og Willy Aas, med påstand om at de nevnte aksjer skulle tilbakeføres. Søksmålet endte i 1975 med et rettsforlik. Dette forpliktet Blakstad Holta til å betale omforente beløp til A og til Marie, samt til A som dekning av saksomkostninger. Videre skulle følgende aksjeposter overføres til A: 7 aksjer i Blakstad Holta, 3 aksjer i Timber, 75 aksjer i Skien Telemarken. Aksjeposter av omtrent samme størrelse ble også overført til As søstre. Forøvrig skulle etter rettsforliket alle tvister være opp- og avgjort.

Forliket bila likevel ikke stridighetene i slekten. Den direkte foranledning til nærværende tvist er at A som styremedlem har villet trekke både oppgjøret i 1969 og rettsforliket fra 1975 inn i forvaltningen av familielegatet. Det er fremlagt en oppstilling på 10 sider som under 40 nr. stikkordsmessig redegjør for de saker A har innbrakt ved forskjellige rettsinstanser - ordinære domstoler, namsrett, skifterett. Alle tvister er oppstått av disposisjoner som i en eller annen sammenheng daterer seg fra perioden 1960-1975. Motparter har vært Blakstad Holta, hans søsken med eller uten ektefeller, og F og E. A har bestridt lovligheten av de aksjeoverføringer som skjedde i 1969, krevd stemmerett for 40% av aksjene i Blakstad Holta i henhold til en generalfullmakt fra mor og søsken i 1963, og forlangt rettsforliket fra 1975 omgjort. En oversikt over As anmeldelser til politiet av slektninger og deres prosessfullmektiger utgjør 12. nr.

Virksomheten i Bs familielegat består i forvaltning av legatkapitalen (beslutninger om kjøp/salg av aksjer/obligasjoner) og utdeling av årlige legatporsjoner til de berettigede. Av årsberetningen 1995 fremgår at aksjeporteføljen har bokført verdi kr 441000.- og kursverdi 11200000,-. Aksjeutbytte var kr 304000,-. Obligasjonsporteføljen er bokført med kr 178000,- og kursverdi kr 223000,-. Overskuddet etter utdelinger var kr 36000,-. A trådte inn som styremedlem for Johan Holtagrenen i 1951. Med unntak for en periode 1978-1982 er det holdt regelmessige styremøter. I den nevnte periode skjedde beslutningene etter telefonkonferanser med styremedlemmene. Disse fikk tilsendt årsberetning og revisjonsberetning. To styremøter er holdt under forsete av fylkesmannen.

For sammenhengens skyld nevnes her at As søstre Dorothea Groven og F Aas før legatstyremøtet 3. september 1992 krevde Dorothea Groven valgt som styremedlem istedet for A. Kravet fikk støtte fra F og G Aubert. Ifølge protokollen ble Groven ansett som lovlig valgt, med tre arvelodders stemme mot en (C). Det var dette valg byretten underkjente i dom 25. april 1996.

Legatet har vedr. det rettslige grunnlag for anken gjort gjeldende at stiftelsesloven §13 tredje ledd - som gir fylkesmannen søksmålskompetanse - ikke uttømmende regulerer adgangen til bl.a. å kreve tillitsvalgte i stiftelser avsatt. Bestemmelsen er tvertimot en særhjemmel for tilsynsmyndigheten som denne ellers ikke ville hatt. Heller ikke vedtektene har noen bestemmelse om fjerning av tillitsvalgte. Legatstyret må da på ulovfestet grunnlag, om nødvendig gjennom domstolene, kunne besørge avsettelse. Testamentet eller vedtektene etablerer ingen valgforsamling som avgjør styresammensetningen. En jevnføring med selskaper er derfor ikke treffende. Det dreier seg her om en privat stiftelse som eier seg selv, og hvor den enkelte familiegren etter stiftelsesgrunnlaget supplerer sin egen styrerepresentasjon. Da er det styret som kan beslutte å fjerne et styremedlem, dersom vedkommende viser en opptreden som innebærer manifest tilsidesettelse av legatformålet, eller fremmer utenforliggende formål.

Generelt om legatets formål etter stiftelsesgrunnlaget og vedtektene anføres at det er tosidig - for det ene å beholde Lagmandsgården som hjem for de to søstre, og som samlingssted for slekten, og for det annet å betrygge legatstifterens etterkommere. Det er i disse øyemed styret skal forvalte legatformuen. Virksomheten i familieselskapene, eller disposisjoner over de aksjene som tilfalt arvingene, er legatet uvedkommende; aksjene er ervervet til fri rådighet av arvingene. De fem søsken som arvet B har ingen personlige forpliktelser i form av noen avtalemessig tilknytning til legatet. A er uten belegg for å hevde (brev 15. februar 1997) at han har rett og plikt til å gjøre legatstyret ansvarlig for det han kaller misdåden mot Johan Holtagrenens arvelodder.

Det gjøres videre gjeldende at As vesentlige mislighold av styrevervet konkret består i at han gjennom mange år har tilsidesatt sin plikt til lojalt å arbeide for fremme av legatets formål, og til å samarbeide med styret forøvrig. A har tvertimot latt hele sin opptreden bestemme av en personlig oppfatning om legatformålet. Han betrakter hele det formueskompleks B etterlot seg som et eneste stort fellesskap til betryggelse av etterkommerne. Ut fra denne forståelse av formålet anser han seg berettiget til å kreve legatstyrebehandling av det han kaller det store overgrep: Illojale disposisjoner foretatt i familieselskapene i 1960- og 1970-årene over hans akjser, formue og næringsvirksomhet, samt misligheter i forbindelse med rettsforliket o.l. Motarbeidelsen har foregått vedvarende, og i former som gir den karakter av vesentlig mislighold under utførelsen av styrevervet. Til nærmere begrunnelse anfører legatet:

Vedlikeholdet av Lagmandsgården, som etter testamentet og vedtektene skal skje for legatets regning, har ikke kunnet foregå i samsvar med bestemmelsene. Det er i en årrekke blitt bekostet av E og F, de siste år for omkring kr 1500000.-. Grunnen er at søstrene ikke maktet de konfrontasjoner det alltid kom til i styremøtene når A var tilstede. Ved sin opptreden overfor sine tanter har A hindret legatet i å forestå en av dets oppgaver.

I 1980-årene øvde A påtrykk på legatstyret for at det skulle organisere legatet som en næringsdrivende stiftelse. Dette var i strid med formålet slik det var fstsatt av testator, og ville vært katastrofalt, bl.a. fordi en omdanning ville medføre skattlegging. Motivet hos A var utelukkende å skaffe ham selv en fordel i den pågående strid, nemlig å kunne møte med juridiske og økonomiske rådgivere i styremøtene.

Det gjøres videre gjeldende at A lammer normal virksomhet i styret. Hans personlige opptreden kombinert med pågangen for å få egne saker fram, eliminerer enhver mulighet for samarbeid. I perioden 1978 - 1982 kunne det ikke holdes styremøte på ordinær måte, fordi de øvrige styremedlemmer, hvorav noen tilårskomne, ikke orket samvær med A. Avgjørelser måtte treffes etter telefonkonferanser mellom forretningsføreren og det enkelte styremedlem. Fra 1983-1986 ble det holdt seks styremøter. Foran hvert møte var det konflikter foranlediget av As forslag til dagsordener og av hans "protokoller" med utfall mot slektninger. Temaet var ved alle høve påståtte overgrep i Blakstad Holta og Holta Hus m.v. Tross protest fra hans tre tanter i 1983, og skjønt enhver annen person ville oppfattet deres totale avvisning, fortsatte A sine anstrengelser for å få opp igjen de gamle kontroverser. I 1988 fløt begeret over for de gamle, i en alder av 93, 91 og 87 år. A beskyldte dem da i et styremøte for å ha frarøvet ham hans formue, å ha gitt retten uriktige opplysninger, og å ha forledet prosessfullmektigene til å fremlegge falske bevis. De nevnte tre styremedlemmer fant å måtte legge saken fram for fylkesmannen som tilsynsmyndighet, jfr. stiftelsesloven §17. Deretter ble det opphold i styremøtene inntil 1992. As syn står uendret i dag. Han fastholder å ha rett og plikt til å søke omstyrtet den urett han var utsatt for ved aksjeoverføringene i 1968. Det forestår nå langtrekkende avgjørelser av styret. Med A som medlem, og de muligheter dette gir ham for fortsatt å arbeide for egne interesser, vil styrevirksomheten bli lagt død.

Endelig er anført at A har utøvd utilbørlig press på C for å sikre seg dennes tilslutning til sine oppfatninger.

Legatstyret har lagt ned slik påstand:

"1. Bs familielegat frifinnes.

2. Bs familielegat tilkjennes saksomkostninger for byrett og lagmannsrett."

A har i det vesentlige gjort gjeldende:

Stiftelsesloven §13 tredje ledd utelukker legatstyret fra å fremsette krav om avsettelse av A. Vedtektene instituerer ingen valgforsamling. I et tilfelle som dette må derfor avsettelse skje ved dom etter søksmål reist av fylkesmannen. Legatet har hele tiden hatt anledning til å be fylkesmannen ta affære, dersom en mente det var grunnlag for å fjerne A. Ikke engang i brev 15. august 1988 til fylkesmannen blir det krevd avsettelse.

At legatet kan vinne fram, utelukkes også ved at spørsmålet om mislighold fra A aldri har vært oppe i styret, enten før, under eller etter styremøtet 3. september 1992. Utvoteringen av A skjedde bare fordi F og G feilaktig trodde de hadde rett til å velge nytt medlem for sin egen gren. Verken hver for seg eller samlet har styremedlemmene noensinne før 1992 anført at A misligholdt sitt verv. Legatet kan da ikke mer enn fire år senere påberope mislighold.

Legatets krav tilbakevises også med at A aldri er blitt meddelt noen advarsel for den måte han utøvde styrevervet på. Når legatet anser hans opptreden 1983-1992 som klanderverdig, og som avsettelsesgrunn, måtte det påligge styret eksplisitt å la det komme til uttrykk at det nå overveide sanksjoner. Et krav om avsettelse forutsetter klar beskjed til A om at han vanskjøttet styrevervet, og om at avsettelse kunne bli aktuelt om hans adferd fortsatte.

Ved bedømmelsen av om vesentlig mislighold foreligger, må det tas hensyn til at A ikke sto alene med sine oppfatninger. Han hadde full støtte fra C, både når det gjaldt kravet om å få de gamle saker fram til behandling i legatstyret, og når det gjaldt kravet om restitusjon.

A bestrider at han har medvirket til eller foranlediget at vedtak er truffet av styret i strid med legatets formål. Når det gjelder vedlikeholdet av Lagmandsgården er det et faktum at E og F alt før A kom inn i styret hadde påtatt seg utgiftene. Å ta opp tanken om omdanning av legatet til næringsdrivende stiftelse, må anses som legitimt; det var her tale om et hensiktsmessighetsspørsmål. Endelig må det anses på det rene at As nærvær aldri har lammet styrevirksomheten. Alle funksjoner er ivaretatt friksjonsløst i de møter A var til stede for de sakers vedkommende også de andre styremedlemmer holdt for å være vedtektsmessige.

As opptreden kan ikke sees som vesentlig mislighold av styreverv. Han har villet bringe opp en gjennomgripende konflikt mellom familiegrener i det eneste forum hvor han kunne få de berørte parter i tale. Selv med bistand fra formannen i legatstyret lyktes det ikke, de andre motsatte seg å diskutere saken. Denne avgjørelse må respekteres. Men avgjørelsen avskjærer ikke A fra å forfølge sine formål.

A har nedlagt slik påstand:

"1. Byrettens dom pkt. 1 stadfestes.

2. A tilkjennes saksomkostninger både for byretten og for lagmannsretten med tillegg av 12 - tolv - prosent rente p.a. fra forfall og frem til betaling skjer."

Lagmannsretten bemerker:

Som det vil fremgå nedenfor, finner lagmannsretten at A i egenskap av styremedlem ikke har vist kritikkverdig fremferd av så kvalifisert grovhet at den må betegnes som et vesentlig mislighold. Lagmannsretten behøver da ikke ta stilling til uenigheten om det rettslige grunnlag for ankesaken.

Lagmannsretten skal nedenfor redegjøre for hvilket faktum som blir lagt til grunn når det gjelder As opptreden og virke som medlem av legatstyret.

Retten holder seg her til den fyldige dokumentasjon og til enkelte vitneforklaringer. Nå er det slik at skriftstykkene utferdiget av A delvis er rettet til utenforstående, og likeledes at hans muntlige ytringer har falt også andre steder enn i legatstyret. Lagmannsretten har ikke lagt vekt på disse deler av bevismaterialet. Det er også sett bort fra søksmålene og politianmeldelsene. På den annen side finner lagmannsretten ikke å kunne avgrense bevisvurderingen strengt til hva som har passert i legatstyremøter. Lagmannsretten har således tatt hensyn til brev og andre dokumenter som i en noe videre forstand er foranlediget av legatsaker, eksempelvis brev med forutgående eller etterfølgende tilknytning til møteinnkallinger. Det blir lagt til grunn at A ut fra egen forståelse om at han var berettiget til det, til stadighet har villet trekke inn til behandling i legatstyret forhold som både angår oppgjøret i 1969 og rettsforliket i 1972.

Det blir videre lagt til grunn at A ved en lang rekke høve har opptrådt ubehersket og aggressivt, og med en språkbruk som måtte virke støtende, somme tider direkte skremmende. Han har videre fremsatt alvorlige beskyldninger uten grunn, og kommet med angrep som var totalt uholdbare, alt fremført med sterk personfiksering. Utbruddene skjedde ikke sjelden i nærvær av hans eldre tanter, som etterhvert fant både dem og hans adferd for øvrig så upassende at de nektet A å innfinne seg på Lagmandsgården. Det var også vanlig at A til styremøter brakte med og leste opp ferdigskrevne protokoller, tilspisset i formen og dominert av polemikk, provokasjoner og usakligheter, noe som var egnet til å utløse munnhuggeri og opphissede meningsutvekslinger. Av samme form og innhold var hans referater. Et iøynefallende trekk ved As fremtreden når en ser den i full tidsmessig sammenheng er hans uavbrutte og unyanserte repetisjon av argumenter og krav.

Spørsmålet er om denne opptreden innebærer en grunnleggende tilsidesettelse av As plikter som medlem av legatstyret.

Ved sin avgjørelse bygger lagmannsretten på det beviste saksforløp frem til 1992. Legatet har anført at As syn er uendret, og at legatstyret med det første må behandle saker med adskillig større rekkevidde enn de vanlige. Lagmannsretten finner imidlertid ikke i sin vurdering å kunne forutse noen standpunkter fra A.

Lagmannsretten mener det er dekning for å si at A gjennom lang tid har vært et opposisjonelt, meget brysomt og lite lojalt medlem av legatstyret. Karakteristikken begrunnes hovedsaklig i de midler og den måte A har nyttet for å tvinge de andre styremedlemmer til å beskjeftige seg med hans dissenterende adferd. Spesielt besværlig har vært hans totale mangel på vilje til å respektere styreflertallets kontinuerlige avvisning av hans syn på styrekompetansen og legatformålet. Det har for A tidlig vært åpenbart at motstanden fra styreflertallet var kompakt og grunnfestet. Likevel fortsatte han, uten nye kjensgjerninger og med uforandret taktikk, å bebyrde styret med de gamle oppgjør. Spørsmålet står ikke til avgjørelse, men det inngår som et ledd i lagmannsrettens vurdering at A på disse punkter har urett. Legatstyret har med full grunn fastholdt at forhold utenfor forvaltning av legatkapitalen er styret uvedkommende.

Uansett de bebreidelser som kan rettes mot A er lagmannsretten kommet til at hans opptreden ikke innebærer noe vesentlig mislighold av plikter som styremedlem.

Når det gjelder bekostningen av vedlikeholdet på Lagmandsgården er det vanskelig å forstå at legatformålet er oversett av noen grunn som kan tilbakeføres til A. Lagmannsretten finner godtgjort at E og F overtok vedlikeholdet for egen regning alt før A tiltrådte styret, og at de av egen vilje fortsatte ordningen ut gjennom årene. For øvrig tyder intet på at A ville motsatt seg refusjon fra legatet, om slik var blitt krevd. Til dette kommer at styreflertallet til enhver tid hadde det i sin hånd å gjennomføre legatformålet på dette punkt, om søstrene hadde ønsket det slik.

Heller ikke forslaget om omdannelse av legatet til næringsdrivende stiftelse var etter omstendighetene noe mislighold av styreplikter. Visstnok hadde A her en egennyttig hensikt, nemlig å kunne møte i styret med konsulenter. Men så lenge han sto alene bak initiativet, var det klart for styret for øvrig at forslaget var dødfødt og uten skadeevne. Som en trussel mot legatets bestående status kunne forslaget anses først dersom A oppnådde tilslutning. Men i så fall måtte en si at forslaget var behørig nok; om bare ett styremedlem var av samme oppfatning som A, ville styremajoriteten til den annen side vært den minst mulige.

Lagmannsretten har foran karakterisert de metoder A nyttet under sin virksomhet i styret. Bevisførselen, både dokumentasjonen og vitneforklaringen fra forretningsfører Svein Tore Edvardsen, har imidlertid klart gitt tilkjenne at A aldri skapte vanskeligheter for behandlingen av de saker eller forslag til vedtak som det samlede styre mente var vedtektsfestede legatanliggender. Uro og sammenstøt oppsto først når A begynte å argumentere med sin egen forståelse av styrets adgang til å ta opp forhold i familieselskapene. Etterhvert måtte styret for øvrig kjenne hans pågåenhet som et ekstremt møteplageri. Lagmannsretten viser her til det som foran er sagt om de gjentatte avvisninger av forslagene. Men også i denne sammenheng må A i prinsippet innrømmes retten til å fremholde sine meninger, så meget mer som han ikke uten grunn trodde å ha noen støtte fra C, som på en måte var slektens overhode. Alene kunne likevel A ikke oppnå noe til egen fordel, ingen vetolignende forholdsregler sto til hans rådighet, enten definitive eller oppsettende. Styreflertallet hadde det i sin makt å votere ham ned, og til å forvalte legatet etter de retningslinjer det mente var gjeldende. Slik ble det også gått frem. Lagmannsretten finner at A som en minoritet aldri med sine utspill lammet virksomheten i legatet i den forstand at styret ikke var i stand til å funksjonere i samsvar med vektektene, og til å ta alle nødvendige avgjørelser uten hensyn til A. At styret i en forholdsvis lang periode ikke holdt ordinære møter, betyr lite. Ordningen skjedde av bekvemmelighet, for å unngå konfrontasjoner. Det samlede styre sto enstemmig bak all legatforvaltning disse år.

Det er endelig fra legatet anført at A vesentlig har misligholdt sitt verv ved å utnytte og forlede C de siste år han levde til å støtte seg i arbeidet med å fremme et nytt generaloppgjør.

Lagmannsretten finner ikke å kunne gi legatet medhold i dette. Det er i vitneforklaringer gitt endel opplysninger om C mentale tilstand de siste år før 1990. I har forklart at faren ikke var mentalt svekket, men en gammel mann som lett ble trøtt, og som kunne påvirkes. Av provet fra advokat Eilef Koslung refereres at C iallfall før 1985 ikke var redusert, og at hans innstilling til A ikke endret seg fra 1985 til 1991. For øvrig går lagmannsretten ikke inn på tilstanden for C . Skal anførselen ha noen mening, forutsetter det at C p.g.a. åndssvekkelse, uklar virkelighetsoppfatning e.l. har latt seg trekke med av A til handlinger han ellers ville avstått fra. Forholdet synes heller å være det motsatte, nemlig at C i lang tid hadde ment at A led iallfall en moralsk, og kanskje også en juridisk, urett i 1960-årene. Ingen har helt sikker underretning om nøyaktig fra hvilken tid C begynte å arbeide med tanken om at aksjebalansen mellom grenene burde reetableres, bortsett fra at A mener det var i 1975, som en forlengelse av rettsforliket. Mye tyder på at dette kan være riktig. Lagmannsretten anser det sannsynlig at C senest fra slutten av 1970-årene for sin del var kommet til at gjeldsordningen og rettsforliket hadde fått følger for A som slekten ikke burde slå seg til ro med, og til at det i en eller annen form burde skje restitusjon. En viser her også til en serie brev datert 23. september, 8. november og 29. november 1985 fra advokat Koslung til fylkesmannen. Viljen hos C til å bistå A antas å ha vært konsolidert i god tid før en aldersbetinget bevissthetsinnsnevring eventuelt satte inn. Det kan da ikke betegnes som utnytting og forledelse at A fortsatt gjorde seg bruk av den aktive sympati C viste hans krav. Noe bevis for at C de siste år tok avstand fra sin tidligere holdning til A er ikke ført.

Byrettens dom blir etter dette å stadfeste, idet lagmannsretten også er enig i byrettens omkostningsavgjørelse.

Anken har ikke ført fram. Legatet bør dømmes til å erstatte A saksomkostninger for lagmannsretten etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd. Advokat Sundet har lagt frem omkostningsoppgave på i alt kr 67200, hvorav salær kr 58.000 og refusjon av utlegg med kr 9200. Lagmannsretten legger oppgaven til grunn ved omkostningsfastsettelsen.

Dommen er enstemmig.

Slutning:

1. Byrettens dom stadfestes.

2. Bs familielegat tilpliktes innen 2 - to - uker fra forkynnelse av lagmannsrettens dom å betale A saksomkostninger for lagmannsretten med kr 67.200 - sekstisjutusentohundre - kroner med tillegg av 12% rente p.a. fra forfall til betaling skjer.