LA-1997-1025

Instans:	Agder lagmannsrett - Dom
Dato:	1997-12-17
Publisert:	LA-1997-01025
Stikkord:	Strafferett
Sammendrag:
Saksgang:	Tønsberg byrett nr: 97-00202 - Agder lagmannsrett LA-1997-01025 M
Parter:	Ankende part: A Ankemotpart: Den offentlige påtalemyndighet (Aktor: Statsadvokat Anne Grøstad Forsvarer: Advokat Sigmund Øien)
Forfatter:	Lagdommer Trude Sæbø Ekstraord. lagdommer Hans-Jacob Hallvang Herredsrettsdommer Jan Helliesen med lagrette
Lovhenvisninger:	Straffeloven (1902) §162, §54, §64, Fengselsloven (1958) §41, §27, §317, §34, §35, §37b, §37d, §60, §62, §63, Våpenloven (1961) §31, §33, §7, §8, Veitrafikkloven (1965) §22, §31, Straffeprosessloven (1981) §436

Statsadvokatene i Vestfold og Telemark har den 18. juni 1997 satt A under tiltale ved Tønsberg byrett til fellelse etter:

"I.

Straffeloven §162 første og annet ledd, jf. femte ledd, for ulovlig å ha ervervet, oppbevart eller overdratt stoff som etter regler med hjemmel i lov er ansett som narkotika, og overtredelsen anses som grov, idet det særlig legges vekt på hva slags stoff det gjelder, kvantumet og overtredelsens karakter, eller medvirket til dette, jf. Sosialdepartementets narkotikaforskrifter av 30.06.78 og Helsedirektørens narkotikaliste, hvoretter bl.a. heroin skal regnes som narkotika.

Grunnlag for tiltalen er følgende forhold eller medvirkning til disse:

a) Våren 1987 i Moss, ervervet han ca 100 gram heroin av en ikke navngitt person.

b) Våren 1987 i Moss hjelpefengsel, overdro han ca 40 gram heroin til B.

c) I tidsrommet fra våren 1987 til juni 1996 i Oslo, oppbevarte han ca 60 gram heroin, og lørdag 10. august 1996 ca kl. 13.00 i personbil BC 49820 på strekningen fra Oslo til Hillestad i Holmestrand, oppbevarte han ca 25 gram av dette heroinpartiet.

d) Prinsipalt:

I tidsrommet fra januar 1995 til august 1996 i Drammen, Trondheim, Oslo, Vestfold, Akershus, og/eller andre steder, overdro han heroin og/eller andre narkotiske stoffer for ca kr 469430,- samt ca 30 gram heroin, eller deler av dette. Herunder overdro han i tidsrommet fra høsten 1995 til 27. juni 1996 ved flere anledninger minst 45 gram heroin, eller deler av dette, nemlig:

1. Høsten og vinteren 1995/1996 ved Lierbommene i Drammen, overdro han ved en eller flere anledninger til sammen ca 15 gram heroin til C.

2. Våren 1996 i Drammen, overdro han ved en eller flere anledninger heroin til D.

3. I tidsrommet fra 6. juni til 19. juni 1996 i Olavskvartalet i Trondheim, overdro han ved en anledning ca 5 gram heroin til E.

4. Torsdag 27. juni 1996 i - - -gate 11 i Oslo, overdro han ca 25 gram til E.

Subsidiært:

Straffeloven §317 første og tredje ledd, for å ha mottatt eller skaffet seg eller andre del i utbytte av en narkotikaforbrytelse eller annen straffbar handling, eller ytet bistand til å sikre slikt utbytte for en annen, og heleriet anses som grovt, særlig på grunn av verdien utbytte samt art og mengde av det narkotiske stoff utbyttet knytter seg til.

Grunnlag for tiltalen er følgende forhold:

I tidsrommer fra februar 1995 til oktober 1996 i Vestfold, Akershus, Oslo og/eller andre steder, mottok og/eller oppbevarte han til sammen kr 469430,- således:

1. kr 20000,-, som ble innbetalt hans konto i Lillestrøm Sparebank på Lillestrøm 21. mars 1995,

2. kr 11000,-, som ble innbetalt til hans konto i Postbanken 6. april 1995,

3. kr 26265,-, som ble innbetalt til hans konto i Postbanken via Sem postkontor 20. april 1995,

4. kr 30000,-, som ble innbetalt til hans konto i Postbanken 16. mai 1995,

5. kr 30000,-, som ble innbetalt til hans konto i Postbanken 2. november 1995,

6. kr 30000,-, som ble innbetalt til hans konto i Postbanken via Sande postkontor 14. november 1995,

7. kr 23000,-, som ble innbetalt til hans konto i Postbanken via Sande postkontor 14. november 1995,

8. kr 31,500,-, som ble innbetalt til hans konto i Postbanken 5. desember 1995,

9. kr 30000,-, som ble innbetalt til hans konto i Postbanken 2. januar 1996,

10. kr 20000,-, som ble innbetalt til hans konto i Postbanken via Teie postkontor 18. mai 1996,

11. kr 30000,-, som ble innbetalt til hans konto i Lillestrøm Sparebank på Lillestrøm 29. mai 1996,

12. kr 20000,-, som ble innbetalt til hans konto i Lillestrøm Sparebank på Lillestrøm 5. juni 1996,

13. kr 26500,-, som ble innbetalt til hans konto i Lillestrøm Sparebank på Lillestrøm 17. juni 1996,

14. Utgått.

15. kr 30000,-, som ble innbetalt til hans konto i Postbanken via Jessheim postkontor 26. juni 1996,

16. kr 20000,-, som ble innbetalt til hans konto i Lillestrøm Sparebank 26. juni 1996,

17. kr 19000,-, som ble innbetalt til hans konto i Postbanken via Lillestrøm postkontor 9. august 1996,

18. til sammen kr 72. 165,-, som ble overført hans konto i Postbanken i tiden fra februar 1995 til oktober 1996. Beløpet tilsvarte Fs uføretrygd i samme tidsrom, til tross for at han forsto at pengene var utbytte fra omsetning av narkotika og/eller en eller flere andre straffbare handlinger.

II

Straffeloven §317 første og tredje ledd, for å ha mottatt eller skaffet seg eller andre del i utbytte av en narkotikaforbrytelse eller annen straffbar handling, eller ytet bistand til å sikre slikt utbytte for en annen, og heleriet anses som grovt, særlig på grunn av verdien utbyttet samt art og mengde av det narkotiske stoff utbyttet knytter seg til.

Grunnlag for tiltalen er følgende forhold:

Tirsdag 17. september 1996 oppbevarte han kr 270000,- i bankboks 1201 i Lillestrøm Sparebank på Lillestrøm, til tross for at han forsto at pengene var utbytte fra omsetning av narkotika og/eller en eller flere andre straffbare handlinger.

III

Straffeloven §317 første ledd, jf. femte ledd, for ved uaktsomhet å ha mottatt eller skaffet seg eller andre del i utbytte av en straffbar handling, eller å ha ytet bistand til å sikre slikt utbytte for en annen, og som å yte bistand regnes blant annet det å innkreve, oppbevare, skjule, transportere, sende, overføre, konvertere, avhende, pantsette eller la investere utbyttet eller gjenstand, fordring eller tjeneste som trer istendenfor utbyttet.

Grunnlag for tiltalen er følgende forhold:

I august 1996 i - - - - -gate i Oslo, oppbevarte han en Smith & Wesson revolver cal. 38, til tross for at han forsto at revolveren var utbytte av en straffbar handling, eller utviste uaktsomhet i så henseende.

IV

Våpenloven §33, jf. §7 første ledd og §8 første ledd, hvoretter enhver som vil kjøpe eller på annen måte erverve, eie eller inneha skytevåpen, skal ha tillatelse fra politimesteren (våpenkort).

Grunnlag for tiltalen er følgende forhold:

Til tid og på sted som nevnt under post III, var han innehaver av den der nevnte revolver uten at han hadde tillatelse fra politimesteren (våpenkort).

V

Våpenloven §33, jf. §31 første ledd, jf. forskrift om skytevåpen, våpendeler og ammunisjon av 25.01.63 med senere endringer, Del I, bokstav A nr. 1), hvoretter det uten dispensasjon fra politimesteren er forbudt å kjøpe eller på annen måte erverve, eie eller inneha elektrosjokkvåpen.

Grunnlag for tiltalen er følgende forhold:

Til tid og på sted som nevnt under post III, var han innehaver av og/eller var han i besittelse av en elektrosjokkpistol, uten at han hadde tillatelse fra politimesteren.

VI

Vegtrafikkloven §31 første - tredje ledd, jf. §22 første ledd, hvoretter ingen må føre eller forsøke å føre motorvogn når han er påvirket av alkohol (ikke edru) eller annet berusende eller bedøvende middel.

Grunnlag for tiltalen er følgende forhold:

Lørdag 10. august 1996, førte eller forsøkte han å føre personbil BC 49820 fra Oslo til Skien mens han var påvirket av amfetamin, men ble pågrepet av politiet i Holmestrand ca kl. 13.15.

Straffeloven §62 første ledd og eventuelt §63 annet ledd kommer til anvendelse.

Straffeloven §64 første ledd kommer til anvendelse for så vidt gjelder tiltalebeslutningens poster I a) og I b).

For så vidt gjelder tiltalebeslutningens poster I c) - VI, kommer fengselsloven §41, jf. straffeloven §54 nr. 3 til anvendelse i forhold til prøveløslatelse 30.05.96 etter soning av Eidsivating lagmannsretts dom av 04.10.84,

Eidsivating lagmannsretts dom av 25.09.87 og Høyesteretts dom av 23.12.91 med resttid på 10 år og 296 dager. Videre kommer straffeloven §54 nr. 3 til anvendelse i forhold til Horten herredsretts dom av 04.05.95.

I forbindelse med straffesaken vil det ble nedlagt påstand om gjenstandsinndragning i medhold av straffeloven §34, jf. §37d første ledd, av følgende:

1. Kr. 270000,- samt renter til rettskraftig dom foreligger. (Tiltaltens post II). (Kr. 320000,- beslaglagt i bankboks 1201 i Lillestrøm Sparebank).

2. Kr. 327694,26 samt renter fra 18.06.97 til rettskraftig dom foreligger. (Tiltalens post I d)). (Saldo i Postbanken kr 326885,78 født xx.xx.97 og opptjente renter kr 808,48 født xx.xx.97).

3. Andel med leierett til leilighet nr. 303 i - - - - gate borettslag i Oslo. (Tiltalens post I b)).

I forbindelse med straffesaken vil det bli nedlagt påstand om verdiindragning i medhold av straffeloven §34, jf. §37d, første ledd, av følgende:

1. Kr. 141735,74 (Tiltalens post I d)). (Kr. 469430,- innbetalt konti i Postbanken og Lillestrøm Sparebank med fradrag av kr 327694,26 under punkt 2 ovenfor)

2. kr 63500,-, som utgjør leieinntekter med kr 2500,- pr. måned, samt kr 1000,- innbetalt i januar 1995, ved utleie av borettslagsleilighet nr. 303 i - - - - gate i Oslo i tiden fra februar 1995 til februar 1997. (Tiltalens post I b)).

I forbindelse med straffesaken vil det bli nedlagt påstand om gjenstandsinndragning i medhold av straffeloven §35, eventuelt §37b, jf. §37d første ledd, av følgende:

1. En Smith & Wesson revolver cal. 38. (Tiltalens post III og IV).

2. En elektrosjokkpistol. (Tiltalens post V).

3. En elektronisk vekt. (Tiltalens post I).

Den subsidiære post i tiltalebeslutningens post I d) og tiltalebeslutningens post II er utferdiget etter riksadvokatens ordre av 17.06.97.

Tiltalebeslutning utferdiget av Statsadvokatene i Vestfold og Telemark 23. april 1997 utgår."

Tiltalebeslutningen er her gjengitt slik den senere er rettet av statsadvokaten.

Tønsberg byrett avsa den 3. juli 1997 dom med slik domsslutning:

"A, f. xx.xx.1946, dømmes for

4 overtredelser av straffeloven §162 første og annet ledd, jf femte ledd

1 overtredelse av straffeloven §317 første ledd, jf femte ledd

1 overtredelse av våpenloven §33, jf §7 første ledd og §8 første ledd

1 overtredelse av våpenloven §33, jf §31 første ledd, jf forskrift om skytevåpen m.v. av 25.01.1963 med senere endringer

1 overtredelse av vegtrafikkloven §31 første til tredje ledd, jf §22 første ledd.

Straffeloven §62 første ledd, §63 annet ledd og §64 er gitt anvendelse.

Forholdene er begått i perioden fra våren 1987 til 10. august 1996.

Tiltalte frifinnes for 2 overtredelser av straffeloven §317 første og tredje ledd (den subsidiære post I d og post II i tiltalebeslutningen).

Straffen settes til ubetinget fengsel i 8 - åtte - år.

I straffen gjøres fradrag med 328 - trehundreogtjueåtte - dager for varetekt, jf straffeloven §60.

Straffen er fellesstraff med 10 år og 296 dager etter prøveløslatelse fra tidligere straffer utmålt ved Eidsivating lagmannsretts dom av 04.10.1984, Eidsivating lagmannsretts dom av 25.09.1987, og Høyesteretts dom av 23.12.1991, jf fengselsloven §41, jf straffeloven §54 nr. 3.

Straffen kommer i tillegg til Horten herredsretts dom av 04.05.1995, jf straffeloven §54 nr. 3.

I medhold av straffeloven §34, jf §37d første ledd, inndras kr 52750,- - femtitotusensjuhundreogfemti - til fordel for statskassen.

I medhold av straffeloven §37b, jf §37d første ledd, inndras til fordel for statskassen en elektrosjokkpistol og en elektronisk vekt."

Påtalemyndigheten har anket dommen til Agder lagmannsrett. Anken gjelder bevisvurderingen under skyldspørsmålet for så vidt gjelder tiltalens post II samt tiltalens subsidiære post I d, og videre straffutmålingen, herunder bevisvurderingen under tiltalens post I d. Videre gjelder anken inndragningen.

Domfelte har anket over straffutmålingen, samt motanket over bevisvurderingen under skyldspørsmålet for så vidt gjelder tiltalens post VI. Ved lagmannsrettens beslutning av 15. august 1997 ble påtalemyndighetens anke over bevisvurderingen under skyldspørsmålet vedrørende tiltalens post II og domfeltes anke over bevisvurderingen under skyldspørsmålet vedrørende post VI samt ankene over straffutmålingen henvist til ankeforhandling. Påtalemyndighetens anke for så vidt angår tiltalebeslutningens post I d subsidiært ble avvist.

A er født xx.xx.1946 og har bopel i - - -gate, Oslo, f.t. i varetekt. Han er uføretrygdet, gift og uten forsørgelsesbyrde. Hans inntekt er ca kr 6000,- pr. måned netto, og han har en formue på vel kr 700000,-. Utover grunnskolen har han ingen utdannelse.

Han er tidligere straffedømt fjorten ganger, i det vesentlige for vinningsforbrytelser og grove narkotikaforbrytelser. Han ble løslatt på prøve 30. mai 1996 med en resttid på 10 år og 296 dager med en prøvetid på 5 år etter soning av 3 narkotikadommer, nemlig Eidsivating lagmannsretts dom av 04.10.1984 hvor han ble idømt 8 års fengsel, Eidsivating lagmannsretts dom av 25.09.1987 hvor han ble idømt 9 års fengsel, samt Høyesteretts dom av 23.12.1991 hvor han ble idømt 7 år og 6 måneders fengsel.

Ankeforhandlingen gjelder for så vidt angår bevisvurderingen under skyldspørsmålet tiltalens post II og post VI. Tiltalte erkjente seg ikke skyldig etter disse poster. Lagretten er forelagt et spørsmålsskrift med to hovedspørsmål og ett tilleggsspørsmål, som svarer til tiltalens post II og VI. Lagretten har svart nei på spørsmålet tilknyttet tiltalens post II, hvoretter tilleggsspørsmålet ikke ble å besvare. Lagretten har svart ja på spørsmålet vedrørende tiltalens post VI.

Retten legger lagrettens kjennelse til grunn for dommen, og tiltalte blir etter dette å dømme for de samme forbrytelser som i byretten, nemlig fire forbrytelser mot straffeloven §162 første og annet ledd jfr. femte ledd, en forbrytelse mot straffeloven §317 første ledd jfr. femte ledd, en overtredelse av våpenloven §33 jfr. §7 første ledd og §8 første ledd, en overtredelse av våpenloven §33 jfr. §31 første ledd jfr. forskrift om skytevåpen m.v. av 25.01.63 med senere endringer og en overtredelse av vegtrafikkloven §31 første - tredje ledd jfr. §22 første ledd. Straffeloven §62 første ledd, §63 annet ledd og §64 får anvendelse. Tiltalte frifinnes for en forbrytelse mot straffeloven §317 første og tredje ledd.

Påtalemyndigheten har under straffutmålingen anket over at byretten for så vidt gjelder domfellelsen etter tiltalens post I d bare har lagt til grunn overdragelse av 31 gram heroin, mens tiltalen gjelder overdragelse av heroin til en verdi kr 469430,- samt ca 30 gram heroin. Lagmannsretten må i forbindelse med straffutmålingen ta stilling til omfanget av forbrytelsen etter tiltalens post I d.

Tiltalte har erkjent og byretten la til grunn at han i juni 1996 overdro ialt ca 30 gram heroin til E. Videre la byretten til grunn at han våren 1996 overdro 1 gram heroin til D. Etter lagmannsrettens syn er det bevist utenfor enhver rimelig tvil at overdragelsen til D omfattet mer enn 1 gram. Lagmannsretten bygger her på Ds politiforklaring, som er i samsvar med politiforklaringene til vitnene G og H. Retten legger således til grunn at tiltalte i april 1996 var interessert i å skaffe seg kontakt med en person med henblikk på narkotikaomsetning. Ifølge vitnet G, som var den som ble kontaktet av tiltalte i fengslet, ga tiltalte uttrykk for at han var interessert i en person i Tønsberg - Oslo - området som var til å stole på, fordi tiltalte ville "ha noe ut". G forsto at dette var narkotika. G har videre forklart, og H har i sin politiforklaring bekreftet, at tiltalte via H fikk navnet til D, som var en kamerat av H. Det er klart at tiltalte og D traff hverandre flere ganger, samt at tiltalte hadde hyppige mobiltelefonsamtaler med D i tidsrommet fra 30. april til 22. mai 1996. D har til politiet forklart at han kjøpte heroin av tiltalte tre til fire ganger i dette tidsrommet, men han har ikke villet si noe om hvor stort kvantum heroin det var tale om eller hva han betalte for det. Retten legger til grunn at det klarligvis må ha vært mer enn 1 gram, og vil i forbindelse med straffutmålingen bygge på at det er tale om minst 5 gram. Med all sannsynlighet er kvantumet større. Retten fester ingen lit til Ds forklaring i retten om at han fant på at tiltalte hadde overdratt heroin til ham for å beskytte en annen. I narkotikamiljøet er det lite populært å fortelle om andres befatning med narkotika, og enda verre må det være å beskylde en annen for befatning med narkotika når det er uriktig. Dersom D hadde kjøpt av en annen og ikke ville oppgi dennes navn, kunne han gjort det som er vanlig i slike saker, nemlig si at han hadde kjøpt av en ukjent person. Tiltaltes forklaring i retten om at kontakten med D kun gikk ut på å få kjøpt hvitevarer til en av leilighetene han hadde, og Gs forklaring om at tiltalte skulle treffe D for å hente et stereoanlegg G ville kjøpe, fester retten ingen lit til. Retten vil for øvrig bemerke at tiltalte tidligere har benektet overdragelse av heroin til D, men i lagmannsretten erkjente han at D nok hadde fått 1 gram av ham. Dette er i samsvar med Ds forklaring i byretten. D åpnet sin forklaring i lagmannsretten med å "tilstå" at hans forklaring for byretten var falsk, og at tiltalte overhodet ikke hadde gitt ham noe heroin. Dette viser hvordan de involverte hele tiden tilpasser seg hverandres forklaringer, uten at tilpasningen i dette tilfelle var særlig vellykket, ettersom D åpenbart ikke var klar over at tiltalte hadde besluttet å erkjenne overdragelse av 1 gram.

Videre legger lagmannsretten til grunn at tiltalte har overdratt heroin til C. Tiltalte har forklart at han kjenner C fra noen år tilbake, idet de har sonet i samme fengsel. Senere har han truffet ham tilfeldigvis i Tønsberg. Det er klart at de traff hverandre like før jul i 1995 samt 2. januar 1996, ettersom de da ble spanet på. Angivelig var hensikten med møtene å overbringe hilsener fra Cs samboer, som satt i Skien kretsfengsel sammen med tiltalte. C, som i tiden før jul 1995 var aktiv på heroinmarkedet i Tønsberg ifølge vitnet I, ble den 2. januar 1996 om kvelden kjørt av I til bomstasjonen ved Kjellstad, hvor han plukket opp 10 gram heroin fra et gjemmested ved autovernet ved Statoilstasjonen på Oslosiden av bommen. Tiltalte hadde tidligere på dagen, etter å ha møtt C i Tønsberg, kjørt nordover til Oslo. Han ble spanet på. Spanerne greide imidlertid ikke å følge tiltalte hele tiden. De mistet ham således da han kjørte fra Cs bopel, og fant ham igjen i Åsgårdstrand. Tiltalte kjørte til Skoppum og derfra inn på E18, hvor han kjørte sydover til veikroen By the Way. Her mistet spanerne ham igjen. Det kom en melding fra politiet i Holmestrand om at de hadde sett ham nord for Holmestrand på E18. Spanerne fikk deretter kontakt med ham igjen ved Kjellstadbommen, hvor politiavdelingssjef Herwell forklarte at han holdt på å kollidere med tiltalte idet tiltalte kjørte ut fra parkeringplassen foran veikroen ved Statoilstasjonen. Herwell hadde først vært innom kroen på den andre siden av bommen uten å se tiltalte, kjørte så gjennom bommen og over mot Statoilstasjonen, hvor han altså observerte tiltalte. Tiltalte har benektet at han var innom Statoilstasjonen eller veikroen der på vei nordover. Lagmannsretten vil bemerke at på dette punkt synes byretten å ha misforstått, ettersom retten gir uttrykk for at det er uklart om vitnet Herwell spanet tiltalte til Statoilstasjonen. Retten legger til grunn at tiltalte, etter å ha ristet av seg spanerne, plasserte heroinen på det gjemmested C og han hadde avtalt ved Statoilstasjonen. Det følger av vitnet Herwells forklaring at tiltalte må ha vært i nærheten av Statoilstasjonen denne dagen, noe han selv har benektet, og noe som heller ikke ville være naturlig på vei nordover mot Oslo dersom han ikke hadde et ærend på den andre siden av veien. Videre legger retten til grunn at tiltalte også tidligere hadde overdratt heroin til C. Det skal bemerkes at den heroin som ble beslaglagt på Cs bopel 23. november 1995, ifølge Kriminalpolitisentralen "kan stamme fra" samme parti som den heroin som ble beslaglagt 2. januar 1996. Konklusjonen er riktignok ikke sikker, men kriminalpolitisentralen har i brev av 14.11.97 uttalt at denne konklusjonsgraden ved sammenligning av heroin gir generelt en sterkere føring i retning av felles parti, sammenlignet med det som er nomal praksis i de fleste typer sammenligningsoppgaver ved laboratoriavdelingen. Lagmannsretten vil også bemerke at C som nevnt i tiden før jul 1995 var aktiv på markedet som heroinselger. Retten har merket seg at tiltalte i tidsrommet 2. november 1995 til 5. desember 1995 ved fire forskjellige anledninger innbetalte ialt ca kr 110000,- på sin konto i Postbanken. Videre innbetalte han 2. januar 1996 kr 30000,-, som han har forklart var første avdrag på kjøpesummen etter salg av en leilighet til J. Tiltalte har generelt forklart innbetalinger på sin egen konto med at han leide ut leiligheter i Oslo samt bil og motorsykkel, samt til en viss grad lånte ut penger. Retten vil bemerke at i tiden før jul 1995 var bilen ikke utleid, ettersom hans datter disponerte den, samt at tiltalte på det tidspunkt bare hadde én motorsykkel. Videre har retten merket seg at det var et opphold i innbetalinger fra 16. mai 1995 til 2. november 1995, og at det deretter ble opphold fra 2. januar 1996 til 18. mai 1996. Dette er forenlig med at C i tidsrommet november til 2. januar 1996 kjøpte en god del heroin av tiltalte. Etter at C ble pågrepet, blir det så en stopp i pengestrømmen, inntil tiltalte har vervet ny narkotikaselger. Likevel finner retten ikke å kunne dømme tiltalte for overdragelse av mer enn 15 gram heroin til C, nemlig den mengde stoff som er beslaglagt. Selv om retten finner det sannsynlig at omsetningen gjelder et større kvantum, er det vanskelig å fastlegge dette mer nøyaktig, selv tatt i betraktning innbetalingene på tiltaltes konto. Retten kan ikke se bort fra at enkelte av innbetalingene tross alt kan skrive seg fra f.eks. utleie av leiligheten i ...gate i Oslo.

Etter dette legger retten til grunn at tiltalte under tiltalens I d dømmes for overdragelse av ca 50 gram heroin.

Lagmannsretten vil bemerke at tiltaltes forklaringer på hvorfor han med ujevne mellomrom satte inn kontantbeløp i størrelsesorden ca 20 - 30.000 på sin konto, til dels virker oppkonstruerte. Dette gjelder f.eks. overdragelsen av leilighet og motorsykkel til tiltaltes venn og medtiltalt i tidligere straffesak J. Hverken leilighet eller motorsykkel ble overført til J, og det er heller ikke gitt noen fornuftig forklaring på hvorfor J - som ikke var ubemidlet - skulle betale i avdrag. At J har bekreftet tiltaltes forklaring, tillegges mindre vekt. Det samme gjelder overføringen av Fs uføretrygd som angivelig skulle gjelde betaling for en annen leilighet tiltalte eide. Det er likevel ikke bevist utenfor enhver rimelig tvil at tiltalte har omsatt heroin til en verdi ca 469.000 kroner. Selv om man kan ha mistanke om at en god del av beløpet refererer seg til narkotikaomsetning, kan det ikke sees bort fra at en del av beløpene også skriver seg fra f.eks. utleie av leiligheten i ...gate. Lagmannsretten har ikke noe grunnlag for å tallfeste nøyaktig hvor meget som eventuelt skulle stamme fra salget av narkotika.

Ved straffutmålingen må retten først ta stilling til om det skal gis en fellesstraff som omfatter resttiden på 10 år og 296 dager etter prøveløslatelse 30.05.96, jfr. fengselsloven §41, jfr. straffeloven §54 nr. 3. Overdragelsen av heroin til E skjedde etter prøveløslatelsen, og det er dermed adgang til å gi fellesstraff. I likhet med byretten er lagmannsretten kommet til at det bør gis en fellesstraff. Det vises til at tiltalte kort tid etter prøveløslatelsen har gjort seg skyldig i nøyaktig samme type forbrytelse som han tidligere er dømt for flere ganger, og som resttiden refererer seg til. Forsvareren har anført at resttiden er så usedvanlig lang at det vil virke urimelig om det tas hensyn til den ved straffutmålingen nå, og at tiltalte derfor bør få særskilt dom. Lagmannsretten er ikke enig i dette. Resonnementet ville føre til at dersom en person løslates med en "normal" resttid, og deretter begår straffbare handlinger av samme type som han tidligere er dømt for, kan det gis en fellesstraff som tar hensyn til resttiden, mens man derimot skal se bort fra en usedvanlig lang resttid. Det kan ikke være slik at løslatte med lang resttid skal komme bedre ut enn personer som løslates med kortere resttid. En annen sak er at man ved fastsettelsen av fellesstraffen selvsagt må ta hensyn til at resttiden er så lang. Forsvareren har anført at det for tiltalte føles urimelig at man skal ta hensyn til resttiden etter dommer som ligger til dels langt tilbake i tid. Etter rettens syn er det viktig å markere at en løslatelse på prøve er nettopp det, og at det viktigste vilkåret for å slippe å sone noe av resttiden er at man avholder seg fra straffbare handlinger.

I likhet med byretten mener lagmannsretten at det bør gis en særskilt dom i forhold til Horten herredsretts dom av 04.05.95, da tiltalte fikk en betinget domsutsettelse med en prøvetid på 2 år.

Ved straffutmålingen legger lagmannsretten i likhet med byretten videre til grunn at straffeloven §64 får anvendelse i forhold til de straffbare handlinger som er omhandlet i tiltalens post I a, b og c. Lagmannsretten kan her vise til byrettens domsgrunner. Dette betyr at domfellelsen på disse punkter får forholdsvis liten vekt ved straffutmålingen, slik de ville ha fått dersom de var blitt pådømt i 1987. Det er derfor forholdet under tiltalens post I d som blir utslagsgivende ved straffutmålingen. Lagmannsretten legger til grunn at dersom det var blitt gitt en særskilt dom, ville straffen sannsynligvis ha blitt 3 - 4 år. I skjerpende retning legges vekt på at tiltalte såvel under soning som etter prøveløslatelse har fortsatt med heroinomsetning, noe han tidligere er dømt for flere ganger. Han har stadig vært i markedet for å skaffe seg avtakere. Etter at C var pågrepet, ble D rekruttert. Etter prøveløslatelsen overdrog han heroin til E, og retten legger til grunn at han også gjorde forsøk på å verve vitnet K som selger. Retten legger til grunn at tiltalte, selv om han tidvis bruker narkotiske stoffer, ikke egentlig er avhengig, og han har handlet ut fra et klart profittmotiv. Han synes å være en nokså profesjonell kriminell, med liten tanke for skadevirkningene av hans virksomhet.

I formildende retning finnes ikke noe spesielt å bemerke. Det er klart at det ved fastsettelsen av fellesstraffen må legges en viss vekt på den spesielt lange soningen tiltalte får. I likhet med byretten er lagmannsretten ikke i tvil om at lang soning virker ødeleggende for tiltalte, slik som det ville ha gjort for de fleste mennesker. Lagmannsretten er imidlertid enig med byretten i at utgangspunktet er at tiltalte ødelegger sitt eget liv ved stadig gjentatte, alvorlige forbrytelser.

Ved fastsettelsen av straffen har retten delt seg i et flertall og mindretall. Flertallet - de juridiske dommere samt lagrettemedlemmet Torp - er kommet til at straffen bør settes til fengsel i 8 år, slik som i byretten, selv om lagmannsretten legger til grunn omsetning av et noe større kvantum heroin. Mindretallet - lagrettemedlemmene Åsheim, Aker og Nordskog - mener straffen bør settes til fengsel i 9 år. Til fradrag kommer 495 dager for utholdt varetekt.

Den inndragning byretten har fastsatt, blir stående.

Tiltalte dømmes for overdragelse av ialt ca 50 gram heroin. 30 gram gjelder overdragelsen til E, og påtalemyndigheten har akseptert at denne heroinen ikke var betalt da tiltalte ble pågrepet. I tillegg finner lagmannsretten tiltalte skyldig i overdragelse av ca 20 gram heroin til C og D. Det er under saken opplyst at prisene på heroin varierer, men at 10 gram anslagsvis omsettes til kr 20000. Lagmannsretten finner at kr 40000,- av de beslaglagte penger etter dette kan inndras som vinning ved heroinomsetning.

Tiltalte dømmes for kjøring i påvirket tilstand. I samsvar med hovedregelen i vegtrafikkloven §31 bør han idømmes en bot. Ut fra tiltaltes trygdeinntekt skulle boten etter de retningslinjer som er utgangspunktet ved promillekjøring, settes til ca kr 10000. Tiltalte har imidlertid også kapitalinntekter av sin formue, hvorav størstedelen vil være i behold etter inndragning, og han har i de siste par årene før han ble pågrepet hatt høye inntekter utenom trygden, ifølge ham selv ved utleie av leiligheter, bil m.v. Etter straffeloven §27 skal det når bot idømmes, tas hensyn til den dømtes formuesforhold og til hva han etter sine livsforhold antas å kunne utrede. Denne bestemmelsen gjelder også for fastsettelse av bot for kjøring i påvirket tilstand, og brukes særlig til å fastsette en lavere bot enn det som følger av retningslinjene dersom tiltalte har en særlig dårlig økonomi. I dette tilfelle har tiltalte en særlig god økonomi. Han idømmes en lengre fengselsstraff, og vil derfor ikke ha utgifter til livsopphold på flere år. Boten fastsettes etter dette til kr 20000,-.

Statsadvokaten har nedlagt påstand om saksomkostninger. Påtalemyndighetens anke over skyldsspørsmålet vedrørende tiltalens post II førte ikke frem, og fengelsstraffen settes til 8 år, i likhet med den straff byretten fastsatte. Lagmannsretten finner at man da vanskelig kan si at avgjørelsen ved anken har gått tiltalte imot, selv om han idømmes en bot samt en høyere inndragning. Saksomkostninger idømmes etter dette ikke, jfr. straffeprosessloven §436 siste ledd.

Domsslutning:

1. A, født xx.xx.1946, dømmes for overtredelse av vegtrafikkloven §31 første - tredje ledd, jfr. §22 første ledd, samt de forhold han er endelig domfelt for ved Tønsberg byretts dom av 3. juli 1997, sammenholdt med straffeloven §62 første ledd, §63 annet ledd og §64, til en straff av fengsel i 8 - åtte - år, samt en bot stor kr 20000,- - kronertjuetusen - subsidiært 15 - femten - dager fengsel, som en fellesstraff med resttiden på 10 år og 296 dager etter prøveløslatelse etter soning av Eidsivating lagmannsretts dom av 04.10.1984, Eidsivating lagmannsretts dom av 25.09.1987 og Høyesteretts dom av 23.12199, jfr. fengselsloven §41, jfr. straffeloven §54 nr. 3, og som særskilt dom i forhold til Horten herredsretts dom av 04.05.1995, jfr. straffeloven §54 nr.

2. Tiltalte frifinnes for en forbrytelse mot straffeloven §317 første og tredje ledd.

3. I straffen fragår 495 - firehundreognittifem - dager for utholdt varetektsfengsel.

4. I tillegg til den inndragning som er endelig avgjort ved Tønsberg byretts dom av 3. juli 1997 dømmes tiltalte til å tåle gjenstandsinndragning i medhold av straffeloven §34 jfr. §37d første ledd av kr 40000,- - kronerførtitusen - av det beløp som er beslaglagt på tiltaltes bankkonti.

5. Saksomkostninger idømmes ikke.